Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Ansvaret for uaktsom medvirkning etter straffeloven

Negligent complicity in Norwegian criminal law

Anders Løvlie er førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett, Juridisk fakultet, Universitet i Oslo. Han har blant annet vært advokat (H), medlem av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker og utvalgssekretær.

Artikkelen omhandler det strafferettslige ansvaret for uaktsom medvirkning. Det redegjøres først for ulike typer bistandshandlinger og undersøkes om de faller inn under det generelle medvirkningsansvaret i straffeloven § 15, herunder drøftes om det er aktuelt med ansvar for «uaktsom medvirkning til forsøk» og «uaktsom medvirkning til delvis uaktsomt forsøk». Deretter rettes det terminologisk, strukturell og substansiell kritikk mot straffelovens regulering av ansvaret for uaktsom medvirkning.

Nøkkelord: Strafferett, uaktsomhet, medvirkning, forsøk

The article addresses the responsibility for negligent complicity in Norwegian criminal law. It presents an analytical model of acts of that aid or abet, and this model is used to examine to what extent the law imposes liability, including liability for negligent complicity to criminal attempts. This article criticizes the terminology, concepts and content of the rules regulating negligent complicity in the Norwegian Criminal Code. However, most of the arguments it offers are general and may be relevant for other jurisdictions and for all types of legal regulations of negligent complicity.

Keywords: Criminal Law, aiding and abetting, complicity, negligence, recklessness, attempt

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert med ukorrekt tabell i punkt 6.2.1, samt feil tekst i fotnote 1. Dette ble rettet i versjonen under 30.03.2021.

1 Tema og opplegg

Det er ikke alt man gjør alene; det hender man får bistand.1 Straffeloven skiller mellom gjerningsperson og medvirkere. I det følgende undersøkes terminologiske, strukturelle og substansielle sider av ansvaret for uaktsom medvirkning. Denne ansvarsformen er interessant, dels fordi uaktsomhetsansvarets utbredelse, både i straffeloven og i spesiallovgivingen, med tiden har vokst betydelig, og dels fordi det i dag gjelder et generelt ansvar for medvirkning, jf. straffeloven § 15, jf. § 1.

I punkt 2 klargjøres generelle sider ved det strafferettslige ansvaret for bistandshandlinger og uaktsomhetsansvaret. Det redegjøres først for medvirkningsansvaret etter straffeloven § 15 (punkt 2.1) og for straffebud som retter seg særskilt mot bistandshandlinger (punkt 2.2). Deretter redegjøres det for generelle trekk ved straffelovens regulering av uaktsomhet i § 23 og utviklingen av uaktsomhetsansvaret (punkt 2.3).

I punkt 3 systematiseres typer medvirkningshandlinger med utgangspunkt i § 15. Det fremheves at det er seks hovedkategorier, og det pekes på nyanser ved disse (punkt 3.1). Deretter fremheves at det generelle forsøksansvaret etter straffeloven § 16 supplerer kategoriene med kategorien «forsøk på medvirkning», før det drøftes om det er grunnlag for ansvarskategoriene «uaktsom medvirkning til forsøk» og «uaktsom medvirkning til delvis uaktsomt forsøk» (punkt 3.2).

punkt 4 omhandler terminologien i § 15. Det argumenteres for at bestemmelsen kunne vært mer presist utformet. Denne kritikken knytter seg til at § 15 er formulert som et ansvar for bistand til overtredelsen av straffebud, mens det egentlig knytter seg til bistand til overtredelse av gjerningsbeskrivelsen i straffebud. Den upresise språkbruken gjør at vilkårene for medvirkningsansvar savner klar forankring i lovens ord, og bidrar til å underspille både det at skyldkrav kan kombineres på tvers av straffebud med samme gjerningsbeskrivelse, og ansvaret for medvirkning til forsøkshandlinger.

I punkt 5 er temaet strukturelle sider ved ansvaret for bistandshandlinger. Det kritiseres at det generelle medvirkningsansvaret i § 15 ble innført uten at straffebud som retter seg mot uaktsomme bistandshandlinger, ble omredigert. Unnlatelsen har ført til at loven bygger på to ulike strategier for å knytte straffansvar til bistandshandlinger, og at lovens ord utilsiktet kriminaliserer bistand til bistand. Dette illustreres for straffeloven § 281 om uaktsom forvoldelse av død, som burde omredigeres og tilpasses den generelle reguleringen i § 15.

I punkt 6 er temaet substansielle sider ved ansvaret for uaktsom medvirkning. Først omhandles kriminaliseringen som fulgte med overgangen til det generelle medvirkningsansvaret (punkt 6.1). Det argumenteres for at denne savner forankring i skadefølgeprinsippet (punkt 6.1.1) og dels at rettskildebildet gir risiko for en utilsiktet utvidelse av straffansvaret (punkt 6.1.2). Deretter omtales områder hvor ansvaret for uaktsomme bistandshandlinger er utematisert, og det pekes på at dette omfatter områder hvor det kunne forventes et slikt ansvar (punkt 6.2). Dette gjelder både områder hvor uaktsomhet er kriminalisert, som for voldtekt (punkt 6.2.1), og der det ikke er tilfellet, som for ran (punkt 6.2.2).

Til slutt, i punkt 7, gis det en sammenfatning og vurdering av ansvaret for uaktsom medvirkning.

2 Straffansvar for bistandshandlinger

2.1 Bistandshandlinger som omfattes av medvirkningsansvaret i straffeloven § 15

Straffelovens utgangspunkt er at straffansvaret følger av det enkelte straffebud, mens ansvaret utvides i § 15: «Et straffebud rammer også den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt.» Av § 1 følger at denne utvidelsen også gjelder for spesiallovgivningen. Det er få straffebud med unntak fra medvirkningsansvaret,2 men unntak kan selvfølgelig også følge av andre kilder enn loven. 3

Lovgivningsteknikken markerer at straffens begrunnelser i utgangspunktet gjør seg tilsvarende gjeldende overfor den som yter et fysisk eller psykisk bidrag, eller ‒ etter omstendighetene ‒ den som forholder seg passiv, til en straffbar handling som den som umiddelbart er omfattet av straffebudet:

«Behovet for medvirkningsstraff følger ikke først og fremst hovedovertredelsens straffverdighet, men snarere overtredelsens art og utformingen av straffebudet. Ofte kan medvirkeren ha opptrådt minst like klanderverdig som hovedpersonen […].»4

Ansvaret for medvirkningshandlinger kan således forankres i hensynene til individualpreventive virkninger og allmennpreventive virkninger, herunder den virkning at straffen bidrar til å opprettholde den sosiale ro.5 Og i tråd med skadefølgeprinsippet som gjeldende norm for kriminalisering anses det berettiget å belegge bistand til overtredelse av fare-, skade og handlingsdeliktene med straff.

I juridisk teori er begrunnelsen for medvirkningsansvaret utlagt på litt forskjellige måter, men essensen er bidraget til at et vernet rettsgode krenkes: «[M]edvirkningsansvarets egen begrunnelse ligger i de virkninger som handlingen har på ‘overtredelsen’ av straffebudet.»6 Det er også pekt på at ansvaret kan begrunnes ut fra farepotensialet for rettskrenkelser som handlingene utgjør. 7

Under straffeloven av 1902 var medvirkningsansvaret regulert i tilknytning til det enkelte straffebud. Utgangspunktet var en idé om at det ikke er grunn til å skille mellom bistand til overtredelser av straffebud og overtredelser av straffebud. Loven ble på dette punkt utformet i tråd med tankene til Bernhard Getz:

«Det forekommer mig, at anstifteren og medhjælperen har alle de for en gjerningsmand fornødne kvalifikationer, og at enhver anskuelse av begrebet gjerningsmand, hvorefter ei ogsaa anstifteren og medhjælperen faldt ind derunder, leder til urimeligheder, som ingen vilde gaa ind paa.» 8

Tanken er altså at den som forledet noen og den som hjalp til, skulle omfattes av straffebudets gjerningsbeskrivelse, og at det ikke var aktuelt med ansvar for bistandshandlinger som ikke selv oppfylte gjerningsinnholdet.9 I loven ble dette utgangspunktet modifisert med bruk av medvirkningstillegg. Bistandshandlinger ble dermed fanget inn med bruk av to normeringsstrategier. I juridisk teori er forarbeidene på dette punkt karakterisert som «selvmotsigende og forvirrende» og fremhevet at de «ytterligere [har] øket de fortolkningsvanskeligheter som lovens ordning gir anledning til». 10

Når straffeloven 2005 gikk over til å regulere medvirkningsansvaret generelt ut fra § 15 i lovens første del om alminnelige bestemmelser, var det først og fremst begrunnet i at enhetlig regulering av forhold som er felles for de fleste straffebud, ville bli «enklere og mer oversiktlig». 11

Det er altså straffebudenes gjerningsbeskrivelser som angir interessene som beskyttes med straffetrusler, og det er derfor bistand til overtredelse av disse gjerningsbeskrivelsene som medvirkningsansvaret omfatter: «[H]ovedhandlingen [må] passe inn under det aktuelle straffebudets gjerningsbeskrivelse, vel å merke når vi ser bort fra kravet om forsett eller uaktsomhet.»12 Av samme grunn ses det bort fra skyldevne og øvrige «subjektive forhold» hos den som overtrer straffebudet.

Vilkåret «medvirker til overtredelsen» innebærer et krav om sammenheng mellom gjerningspersonens overtredelse av gjerningsbeskrivelsen og en forutgående eller samtidig fysisk, psykisk eller passiv bistandshandling. Denne sammenhengen omtales ofte som at bistandshandlingen må stå i et «medvirkende årsaksforhold» til gjerningspersonens overtredelse.13

Skyldkravet for medvirkningsansvaret er avledet av straffebudets skyldkrav. Ansvaret omfatter dermed så vel forsettlig som uaktsom bistand, avhengig av hva som er kriminalisert. For medvirkningsansvaret har kravet til skyld to sider: Skylden må dekke at det finner sted en overtredelse av en gjerningsbeskrivelse, og den må dekke bistanden til denne.14 Dette omtales i juridisk litteratur som et «dobbelt forsett».15

For straffebud med krav om subjektivt overskudd, som «uberettiget vinnings forsett», for eksempel § 321 om tyveri og § 371 om bedrageri, må medvirkeren ha forsett om gjerningspersonens vinning.16 For straffebud som stiller krav om særlig hensikt, beror det på en nærmere tolkning om dette også kreves for medvirkningsansvar.17 I juridisk teori er det for eksempel ansett tilstrekkelig med forsett om gjerningspersonens hensikt for straffeloven § 131 om terror. 18

Det finnes eksempler på at medvirkningsansvaret avgrenses med et krav om subjektivt overskudd hos den som yter bistand. Etter utlendingsloven kan den som yter humanitær bistand til en utlending, ikke straffes for medvirkning til ulovlig opphold i riket med mindre vedkommende blant annet «har hatt til hensikt å hjelpe utlendingen til å unndra seg plikten til å forlate riket», jf. § 108 sjette ledd bokstav a.

Det nærmere innholdet i medvirkningsansvaret må avklares for det enkelte straffebud og fastsettes innenfor rammene av den alminnelige rettsstridsreservasjonen og trinnhøyere rettsnormer. I forarbeidene til § 15 er det uttalt at rettsstridsreservasjonen er av stor betydning, fordi «mange medvirkningshandlinger har et dagligdags preg og isolert sett ikke er straffverdige».19 I juridisk teori er det fremhevet at vurderingen av om det foreligger et «medvirkende årsaksforhold», må holdes adskilt fra rettsstridsvurderingen.20

2.2 Bistandshandlinger som omfattes av straffebudets gjerningsbeskrivelse

I omtalen av ansvaret for bistandshandlinger er det vanlig å supplere de formelle medvirkningshandlingene etter § 15 med handlinger som i dagligtalen omtales som medvirkning og som er straffbelagt. Disse bistandshandlingene er imidlertid selvstendige overtredelser av straffebud, så vedkommende er etter loven å regne som gjerningsperson og ikke medvirker. Slik kriminalisering av bistandshandlinger kan med utgangspunkt i lovens systematikk deles inn i tre grupper:

For det første gjelder det straffebud som retter seg mot bistand til handlinger som ikke er kriminalisert. Eksempler er straffeloven § 315 første ledd bokstav a, som retter seg mot den som «fremmer andres prostitusjon»; § 277 første ledd, som retter seg mot den som «medvirker til at noen påfører seg selv betydelig skade på kropp eller helse»; § 160 annet ledd, som retter seg mot den som «medvirker til at noen unndras fra strafforfølgning ved flukt»; og § 137 om «medvirkning til unndragning fra straff for terrorhandlinger».

For det andre gjelder det straffebud som retter seg mot bistand til andre lovbrudd. Et eksempel er straffeloven § 161 første ledd, som retter seg mot den som «medvirker til at noen som er idømt frihetsstraff eller en særreaksjon unndrar seg gjennomføringen», noe som i seg selv er en straffbar handling etter bestemmelsens annet ledd.

For det tredje gjelder det straffebud med handlingsnormer som ikke knytter an til andre lovbrudd. For eksempel omfatter vilkåret «forvolder en annens død» i § 281 uaktsomme bistandshandlinger. Under straffeloven av 1902 var det vanlig å karakterisere slike straffebud som uekte medvirkningsdelikter ettersom de rammet bistandshandlinger uten at det ble benyttet et særskilt medvirkningstillegg til et straffebud.

Omfanget av bistandshandlinger som er direkte kriminalisert som ovenfor, avgjør behovet for et generelt medvirkningsansvar. Ansvaret etter § 15 innebærer at loven etter sin ordlyd åpner for ansvar for medvirkning til slike bistandshandlinger, og siden enkelte straffebud rammer uaktsomme handlinger, åpnes det teknisk sett for et ansvar for uaktsom bistand til uaktsom bistand. Hva det eventuelt måtte innebære, må klargjøres ved å fortolke straffebudet, se nærmere punkt 5.

2.3 Uaktsomhetsansvaret

2.3.1 Bedømmelsen

Straffebud som retter seg mot uaktsom og grovt uaktsom adferd, suppleres med medvirkningsansvaret etter § 15.21 Uaktsomhetsbedømmelsen skal skje i tråd med straffeloven § 23:

«Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.

Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.»

Med «forsvarlig opptreden» siktes det til hvordan en alminnelig fornuftig og samvittighetsfull person ville ha forholdt seg i en tilsvarende situasjon. I tillegg til at handlingen må stride mot en slik objektiv norm, må vedkommende ut fra sine subjektive forutsetninger kunne «bebreides» for handlingen. Uaktsomhetsansvaret omfatter både handlinger hvor vedkommende er bevisst, og handlinger hvor vedkommende er ubevisst om de forhold som innebærer overtredelse av gjerningsbeskrivelsen. 22

Av dekningsprinsippet følger at uaktsomheten må knytte seg til straffebudets gjerningsinnhold. Det avgjørende er om vedkommende ut fra sine forutsetninger har handlet slik det med rimelighet kan kreves vurdert opp mot gjerningsbeskrivelsen som er overtrådt. Og for medvirkningsansvaret har skyldkravet som nevnt to sider, idet uaktsomheten må dekke både det at gjerningsbeskrivelsen blir overtrådt, og bistandshandlingens tilknytning til denne overtredelsen.

Utgangspunktet ved kriminalisering er at det kreves grov uaktsomhet, noe som i tråd med skadefølgeprinsippet er begrunnet i et ønske om å verne om borgernes frihet; straff skal ikke benyttes i større grad enn nødvendig og forbeholdes de mest klanderverdige, samfunnsskadelige handlingene. 23

Det nærmere innholdet i uaktsomhetsansvaret og skillet mellom alminnelig og grov uaktsomhet må klargjøres for det enkelte straffebud. For enkelte straffebud og for visse grupper av straffebud har det i rettspraksis utkrystallisert seg retningslinjer for bedømmelsen. For eksempel er det på enkelte områder lagt til grunn at hva som er «forsvarlig opptreden», skal avklares ut fra eksterne handlingsnormer i form av bransjepraksis.24 Også tidligere avgjorte saker kan kaste lys over normens innhold, ut fra likhetsbetraktninger.

2.3.2 Utvikling og utforming av ansvaret for uaktsom medvirkning

Hovedskyldformen under kriminalloven av 1842 var forsett. Og med dette som bakgrunn drøfter Bernhard Getz i 1875 ansvaret for «uforsætlig medvirken til retskrænkelser», og konkluderer med at lovens generelle krav til forsett også gjelder for medvirkere.25

Straffeloven av 1902 var lenge uten straffebud som rammet uaktsomhet og som hadde medvirkningstillegg,26 men enkelte følgedelikter omfattet uaktsomme bistandshandliger som følge av at årsakskrav ble tolket vidt, se punkt 5.27 Et eventuelt øvrig ansvar for uaktsomme bistandshandlinger måtte i tilfelle også innfortolkes i straffebudene. I 1940 anså Andenæs det som «meget tvilsomt» om det kunne etableres et slikt ansvar, og mente det var gode grunner til fordel for begge løsninger.28 Han la til at spørsmålet ikke hadde stor praktisk betydning på grunn av ordningen med følgedeliktene, og om handlingsdeliktene mente han det «neppe [ville] være påkrevet å strekke straffetrusselen så vidt».

Omfanget av straffebud som rammer uaktsomme handlinger, har siden vært sterkt økende. Nykriminalisering ved at straffebud som tidligere krevde forsett, suppleres med uaktsomhet som skyldform, er omtalt som et sentralt utviklingstrekk for strafferetten.29 Særlig fra 1980-tallet kom det inn bestemmelser i straffelovgivningen som på samme tid rettet seg mot forsettlige og uaktsomme handlinger og som hadde medvirkningstillegg, blant annet § 162 om narkotikaforbrytelser.30

Et trekk ved denne utviklingen er at bruken av uaktsomhetsansvar i det enkelte tilfelle ble begrunnet i konkrete behov og knyttet til bestemte straffebud. Høgberg og Tøssebro har pekt på at det for en rekke straffebud under 1902-loven var uklart om det gjaldt et ansvar for uaktsom medvirkning, fordi forholdet mellom uaktsomhetsansvaret og medvirkningsansvaret ikke fulgte av lovens ord eller øvrige kilder.31 Blant annet kunne ansvaret for uaktsomhet og medvirkning være angitt i samme lovbestemmelse, uten at det var klargjort om ansvaret kunne kombineres, se punkt 6.1.2.32

Men det finnes også klare uttrykk for en generell oppfatning om at straffverdigheten ikke fulgte skillet mellom gjerningspersonen og den som yter bistand. Departementet ga klart uttrykk for dette i en proposisjon som gjaldt ansvaret for uaktsomme regnskapsforgåelser:

«Etter straffeloven § 40 første ledd straffes bare den som handler med forsett, med mindre det er uttrykkelig bestemt eller utvetydig forutsatt at også uaktsomme handlinger er straffbare. Skeie, Den norske strafferett 2 utg side 318 synes å anta at den uaktsomme medvirker kan straffes dersom straffebestemmelsen for øvrig rammer denne skyldgrad. I en artikkel i TfR 1940 side 271 flg, inntar Andenæs det samme standpunkt for så vidt angår straffebestemmelser i spesiallovgivningen. Departementet anser det som et naturlig utgangspunkt at samme skyldform bør gjelde hovedmann og medvirker. Lovtekniske hensyn taler for at dette ikke presiseres i hver enkelt medvirkningsbestemmelse, og at skyldformen ved medvirkning bare blir uttrykkelig angitt i bestemmelser hvor skyldformen for medvirkerne skal være en annen enn for hovedmannen.» 33

Særlig utbredt synes ansvarskategorien likevel ikke å ha vært under straffeloven 1902. Høgberg og Tøssebro har ut fra Høyesteretts praksis antatt at ansvaret først og fremst ble praktisert på to områder, henholdsvis ved profesjonell rådgiving og ved narkotikalovbrudd. 34

Dagens straffelov inneholder en omfattende katalog med bestemmelser rettet mot uaktsomhet.35 Det er stor variasjon i den lovtekniske utformingen av ansvaret.36 For enkelte straffebud kommer ansvaret til uttrykk ved at handlingsnormen og reaksjonsnormen står i samme paragraf. For andre straffebud er handlingsnormen delt ved at en paragraf angir skyldkravet og samtidig viser tilbake til gjerningsbeskrivelsen i et annet straffebud. For eksempel viser bestemmelsen om uaktsomt heleri i § 335 tilbake til heleribestemmelsen i § 332. Dette er også det vanlige i spesiallovgivingen, hvor gjerningsbeskrivelsene gjennomgående er skilt fra straffetrusselen. Andre straffebud deler paragraf med straffebudet for forsettlig overtredelse, som for eksempel § 317 første og tredje ledd om pornografi.

Og uaktsomhetsansvaret utvides med det generelle medvirkningsansvaret i straffeloven § 15. Det finnes også bestemmelser i straffeloven med særskilt ansvar for uaktsom medvirkning, se for eksempel § 367 om pengefalsk, som i annet ledd annet punktum retter seg mot den som uaktsomt medvirker til utgivelse av forfalskede eller ettergjorte penger som ekte eller uforfalsket.

3 Kategorier medvirkningshandlinger

3.1 Seks hovedkategorier

Dersom det tas utgangspunkt i straffelovens systematikk og medvirkningsansvaret etter § 15 holdes opp mot lovens straffebud, peker det seg ut seks kategorier av medvirkningshandlinger:

Hovedhandling
Forsettlig overtredelse av gjerningsbeskrivelsenUaktsom overtredelse av gjerningsbeskrivelsenObjektiv overtredelse av gjerningsbeskrivelsen
MedvirkningForsettlig medvirkning 1) Forsettlig medvirkning til forsettlig overtredelse2) Forsettlig medvirkning til uaktsom overtredelse 3) Forsettlig medvirkning til objektiv overtredelse
Uaktsom medvirkning4) Uaktsom medvirkning til forsettlig overtredelse5) Uaktsom medvirkning til uaktsom overtredelse 6) Uaktsom medvirkning til objektiv overtredelse

De tre øverste kategoriene kan samlet omtales som «forsettlig medvirkning» (nr. 1–3), og de tre nederste som «uaktsom medvirkning» (nr. 4–6).37

Kategorien «uaktsom medvirkning» er grovkornet ettersom det todelte skyldkravet omfatter to typer uaktsomhet. Dels omfattes skyld i form av uaktsomhet for overtredelsen og medvirkningshandlingen, og dels omfattes skyld i form av forsett om overtredelsen og uaktsomhet om medvirkningshandlingen. Kategoriinndelingen kan gjøres ytterligere finkornet ved å ta høyde for at uaktsomheten kan være bevisst eller ubevisst; blant annet kan vedkommende være bevisst uaktsom om medvirkningshandlingen og ubevisst uaktsom om overtredelsen, se punkt 2.3.1.38

3.2 Nærmere om forsøk

3.2.1 Forsøk på medvirkning

Forsøksansvaret i straffeloven utvider gjerningsbeskrivelsen i det aktuelle skade-, fare- eller handlingsdeliktet til også å inkludere handlinger som «leder direkte mot utføringen» av denne. Forutsetningen er at gjerningspersonen «har forsett​» om å fullbyrde et lovbrudd, jf. straffeloven § 16.39

Dette ansvaret er begrunnet i skadefølgeprinsippet og handlingenes farepotensial. Det kriminelle sinnelaget danner ikke selv grunnlag for bruk av straff, men etter omstendighetene vil forsettet også kunne bære ansvaret for handlinger som er uten farepotensial eller med meget lav faregrad. 40

Forsøksansvaret gjelder også for bistandshandlinger som rammes av medvirkningsansvaret i § 15. Det omfatter dermed både situasjoner hvor gjerningspersonen kun har kommet til forsøksstadiet, og tilfeller der bistandshandlingen ikke resulterte i et medvirkende årsaksforhold til en overtredelse, som henholdsvis kan omtales som «medvirkning til forsøk» og «forsøk på medvirkning».

I juridisk teori er det imidlertid vanlig å omtale alle situasjoner hvor medvirkningsansvaret følger av § 16, som «forsøk på medvirkning».41 Det skyldes at medvirkningsansvaret er selvstendig, unntatt spørsmålet om medvirkeren skal straffes for forsøk eller en fullbyrdet forbrytelse, som beror på om gjerningspersonen har overtrådt straffebudet eller ikke.42 Så når terminologien «medvirkning til forsøk» velges bort, er det for å unngå assosiasjoner til fullbyrdet medvirkning når gjerningspersonen er på forsøksstadiet.

Ettersom medvirkeren i begge nevnte situasjoner har «forsett om å fullbyrde et lovbrudd», jf. § 16, kan ansvaret sies å ligge i forlengelsen av eller supplere kategoriene av forsettlig medvirkning (nr. 1–3). Og for uaktsom medvirkning (kategori nr. 4–6) innebærer forsøksansvarets vilkår om fullbyrdingsforsett at «uaktsomt forsøk på medvirkning» er en ansvarsform som ikke anerkjennes.43 Av samme grunn er ansvarsformen «forsøk på uaktsom medvirkning» også utelukket.44

3.2.2 Uaktsom medvirkning til forsøk

Straffeloven § 15 retter seg mot bistand til overtredelser av «straffebud», som i denne sammenhengen innebærer det å overtre straffebudenes gjerningsbeskrivelser, se punkt 2.1 og 4.45 Begrepet medvirkning forutsetter årsakssammenheng mellom bistandshandlingen og overtredelsen av en gjerningsnorm slik den er uttrykt i straffebudet: «Utgangspunktet er […] at hovudgjerninga står i sentrum for oppfylling av gjerningsskildringa i straffebodet.» 46

Medvirkningsansvaret i § 15 kunne imidlertid tenkes knyttet til straffebudenes gjerningsbeskrivelse supplert med forsøksansvaret i § 16, ut fra en tanke om at det strafferettslige interessevernet blir mest dekkende og effektivt ivaretatt om ansvaret omfatter uaktsom bistand til forsøkshandlinger.

I så tilfelle må kategoriinndelingen «forsettlig overtredelse av gjerningsbeskrivelsen» (nr. 1 og nr. 4) utvides med «forsettlig medvirkning til forsøk» og «uaktsom medvirkning til forsøk», jf. straffeloven § 16. En slik utvidelse av kategori nr. 1 vil, som det fremgikk i punkt 3.2.1, allerede omfattes av forsøksansvaret for medvirkningshandlinger etter § 16. Derimot vil utvidelsen av kategori nr. 4 til å omfatte «uaktsom medvirkning til forsøk» være en ansvarsform sui generis.

En slik mulig avgrensing av straffansvaret er nokså utematisert, og derfor grunn til å undersøke noe nærmere, ikke minst fordi underrettspraksis gir varierende svar på om dette er en ansvarsform gjeldende rett holder seg med. Den er anerkjent i en dom fra Borgarting lagmannsrett for grov uaktsom medvirkning til forsøk på bedrageri etter straffeloven 2005,47 men det finnes også en avgjørelse fra samme domstol hvor det er tatt eksplisitt avstand fra ansvarskategorien under straffeloven av 1902.48

Et første argument for en slik ansvarsform er at uaktsom fysisk, psykisk eller passiv bistand kan knyttes til handlinger med betydelig skadepotensial, og det vil kunne bero på tilfeldigheter om gjerningsbeskrivelsen blir overtrådt eller ikke. Begrunnelsene for bruk av straff og konsekvenshensyn kan derfor tale for ansvarskategorien «uaktsom medvirkning til forsøk».

Riktignok er skillet mellom fare og skade sentralt for strafferettens spørsmål om skyld og straffutmåling, for eksempel er det betydelig forskjell på straffenivået for faredelikter og skadedelikter, selv når det beror på tilfeldigheter at faren resulterte i skade. Skillet er antagelig utslag av tradisjon og betraktninger om rettferdighet, men det er ikke dermed gitt at det uaktsomme medvirkningsansvaret bør avgrenses langs disse linjer.

Lillehammer-saken inntatt i Rt. 1974 s. 382 kan tjene til illustrasjon. Saken gjaldt en likvidasjon som var planlagt over lang tid. Én av de tiltalte ble dømt for uaktsomt drap, ettersom hun ikke var fullt ut klar over aksjonens formål. Dersom aksjonen hadde blitt avverget på forsøksstadiet, ville det, uten aksept for ansvarsformen «uaktsom medvirkning til forsøk», vært utelukket med straff for denne personen.

For det andre synes ansvarskategorien et stykke på vei forutsatt i straffelovens systematikk og grunnstruktur. Forsøksansvaret utvider generelt området for straffbar adferd og utgjør med det en grunnleggende og sentral del av straffelovgivningens interessevern. Det å koble et uaktsomt medvirkningsansvar til denne utvidelsen fører uvegerlig helt ut i utkanten av strafferettens periferi – periferiens periferi –, men det gjelder også ellers for medvirkningsansvaret, som i utstrakt grad avgrenses ut fra rettsstridsbetraktninger, se punkt 6.1.2.

Det kan legges til at «straffebud» er tvetydig, se nærmere i punkt 4, fordi det i loven også benyttes som en samlebetegnelse på handlingsnormer og reaksjonsnormer. Og det er flere reguleringer hvor handlingsnormen omfatter og sidestiller gjerningsbeskrivelse og forsøk, se for eksempel § 80 bokstav j som gir adgang til fastsetting av straff under minstestraffen eller til en mildere straffart når lovbryteren har handlet i uaktsom rettsuvitenhet ved overtredelser av «straffebud» som krever forsett eller grov uaktsomhet.49

Et tredje argument for å anerkjenne «uaktsom medvirkning til forsøk» er at det ikke vil innebære en «nyskapning». Det gjelder allerede et utvidet ansvar for uaktsom bistand til farevoldende handlinger, som følge av at uaktsom medvirkning til overtredelse av faredelikter er kriminalisert. Et eksempel er § 239 om allmennfarlig forgiftning, som retter seg mot uaktsom medvirkning til forgiftning som volder allmenn fare for liv eller helse, jf. første og annet ledd, jf. § 15.

For det fjerde vil en slik ansvarskategori være betegnende, mer presis og en lite kontroversiell kategori for adferd som alt er kriminalisert. Det gjelder for eksempel i saker om smugling hvor noen har medvirket på uaktsomt vis til innførsel og blitt stoppet på grensen.50 Per i dag vil de måtte holdes ansvarlig for uaktsom medvirkning til innførsel, mens det treffer bedre å karakterisere handlingen som uaktsom medvirkning til forsøk. 51

Men det gjør seg også gjeldende vektige argumenter mot å anerkjenne kategorien «uaktsom medvirkning til forsøk». For det første ‒ og grunnleggende ‒ er ansvarsformen uten tradisjon i strafferetten, og ville mer bli et produkt av abstrakte konsekvensbetraktninger med utgangspunkt i straffelovgivningens systematikk enn av konkret lovgivervilje, for det er ikke konkrete holdepunkter for at en ny ansvarsform var ønsket i forarbeidene til straffeloven av 2005.

Og for det andre, selv om hensynet til straffverdighet etter omstendighetene kunne tale for en vid forståelse av «straffebud», taler hensynet til legalitet og forutberegnelighet mot. Det gjelder i dag et strengt legalitetskrav for spørsmålet om gjerningsbeskrivelsen er overtrådt,52 men praksis viser at det ikke nødvendigvis gjelder et like strengt krav for de alminnelige bestemmelsene i straffeloven.53 For medvirkningsansvaret som er regulert i § 15, gjør imidlertid hensynene bak det strafferettslige legalitetsprinsippet seg fullt ut gjeldende. Det er fordi denne bestemmelsen, på samme måte som de enkeltstående gjerningsbeskrivelser i straffelovens annen del, tar sikte på konkret å angi hvilken adferd som kan sanksjoneres med straff.

For det tredje vil kategorien gi en uklar utvidelse av straffansvaret, og bryter dermed tradisjonen med å utvide uaktsomhetsansvaret skrittvis og varsomt ut fra særskilte behov og ved å knytte ansvaret til bestemte straffebud, se punkt 2.3.2. Det er for så vidt en generell innvending mot det uaktsomme medvirkningsansvaret at det kan ramme vidt, og lovgiveren har tatt risikoen i betraktning ved utformingen av ansvaret, se ovenfor og i punkt 6.1. Men mot en eventuell ytterligere utvidelse taler i tillegg at en rekke forsøkshandlinger er mindre straffverdige eller det er lite hensiktsmessig å møte handlingene med straffansvar, noe som også er uttrykt i lovens kriminalitetskrav om fengsel i minst ett år. Slike betraktninger kan stå sterkt for bistandshandlinger.

Et fjerde forhold som taler mot kategorien, er at ansvaret for forsøkshandlinger kan bli skjevfordelt. Gjerningspersonen er gitt adgang til straffritt å tre tilbake fra forsøkshandlinger etter § 16 annet ledd. For den som bistår bevisst uaktsomt eller ubevisst uaktsomt og i etterkant blir seg bidraget bevisst, er det adgang til tilbaketreden ved å forebygge gjerningspersonens fullbyrdelse. Men faktiske hindringer kan stå i veien for dette, og selv om gjerningspersonen er straffri på grunn av tilbaketreden og ikke holdes til ansvar for faren som ble skapt, vil en uaktsom medvirker da kunne holdes til ansvar for bistand til den samme faren. For bevisst uaktsom medvirkning kan et slikt ansvar tenkes strukket for langt, ettersom faren som begrunner ansvaret, er den samme som det ses bort fra for gjerningspersonens del, samtidig som samvittigheten også har innhentet medvirkeren. For den ubevisste, uaktsomme medvirker er det i alle tilfeller ingen mulighet for tilbaketredelse.

Et femte argument knytter seg til at bistandshandlingen må stå i årsakssammenheng med subjektive forhold hos gjerningspersonen, jf. § 16 og «forsett om å fullbyrde et lovbrudd». Et slikt krav om sammenheng kan føre til nokså uhåndterlige bevistemaer og bevisbedømmelser, og det er derfor lite egnet som vilkår for straff. Dette argumentets styrke vil bero på konkrete forhold, og etter omstendighetene vil en sammenheng kunne ligge i dagen, slik eksempelet med utgangspunkt i attentatet i Lillehammer-saken i Rt. 1974 s. 382 viste. Motargumentet svekkes om forsøksansvaret istedenfor å bæres av det forbryterske sinnelaget ble fullt ut betinget av handlingens farepotensial. I nyere strafferettslig litteratur er det med utgangspunkt i skadefølgeprinsippet argumentert for at forsøksansvaret bør avgrenses på denne måten, men det øvrige rettskildebildet tilsier stadig at ansvaret bæres av gjerningspersonens sinnelag. 54

For det sjette taler systemhensyn per i dag mot å utvide objektet for medvirkning til forsøkshandlinger. Ut fra lovens systematikk vil ikke ansvarsformen være aktuell for uaktsom bistand til forsettlige overtredelser når uaktsomhetsansvaret følger av særskilte straffebud, slik tilfellet for eksempel er for uaktsom forvoldelse av død etter straffeloven § 281, se punkt 5. I tilfellet måtte det gjøres unntak fra en hovedregel om ansvar, for loven åpner på dette punkt ikke for å koble uaktsomhetsansvaret til den parallelle forsettlige bestemmelsen som aktualiserer forsøksansvaret, ettersom gjerningsbeskrivelsen for henholdsvis forsettlig og uaktsom overtredelse er ulik. Rettsgodene som vernes av disse straffebudene, vil være klare kandidater for en utvidelse ut fra straffverdighetsbetraktninger. Dette er et argument som bortfaller om straffebudet omredigeres og tilpasses det generelle medvirkningsansvaret, se punkt 5.2.

Per i dag må det legges til grunn at ansvaret for uaktsom medvirkning til forsettlig overtredelse (kategori nr. 4) forutsetter at gjerningspersonen har trådt inn i en strafferettslig sfære som er avgrenset av straffebudenes gjerningsbeskrivelser; rettskildebildet er nokså entydig til hinder for et ansvar for «uaktsom medvirkning til forsøk». Men gjennomgangen viser at det er argumenter som taler både for og imot å utvide objektet for det uaktsomme medvirkningsansvaret til forsøkshandlinger. Og dersom lovgiveren mener det er grunn til å ha et slikt ansvar, står valget mellom en generell regulering av ansvaret ved å utvide objektet for medvirkning eller å benytte særskilte faredelikter med uaktsomhetsansvar, som nevnt § 239.

Hensynet til legalitet taler for å gå konkret til verks både på grunn av ønsket om forutberegnelighet og at strafferettslig ansvar bør ha en trygg konkret forankring i en demokratisk prosess. Lovgiveren har imidlertid allerede uttrykt et sterkt ønske om generell regulering av medvirkningsansvaret i § 15, og har dessuten vist en villighet til å ta risikoen for utilsiktet nykriminalisering dette fører med seg, se nærmere i punkt 6.1. Også i rettspraksis er medvirkningsansvaret utviklet og anvendt på handlinger som kunne vært regulert med konkrete straffebud; særlig gjelder det utviklingen av ansvaret for passiv medvirkning.55 Det er derfor ikke utenkelig at neste skritt er et generelt ansvar for «uaktsom medvirkning til forsøk».

3.2.3 Uaktsom medvirkning til delvis uaktsomt forsøk

Selv om det ikke gjelder et generelt ansvar for «uaktsom medvirkning til forsøk», viser rettspraksis at «uaktsom medvirkning til delvis uaktsomt forsøk» kan være straffbart. I Rt. 2011 s. 1455 la Høyesterett til grunn at det var straffbart med utjenlig forsøk på overtredelse av et straffebud som retter seg mot å avtale møte for å begå seksuelt overgrep mot barn under 16 år, såkalt grooming, når det er uaktsomhet om barnets alder:

«Det er riktig at § 49 blir forstått slik at bestemmelsen ikke rammer forsøk på uaktsom forbrytelse […]. Dette har vært begrunnet med at det er et vilkår for forsøksstraff at det foreligger fullbyrdelsesforsett. Det finnes imidlertid flere straffebud som i utgangspunktet krever forsett, men som for enkelte momenter nøyer seg med en lavere skyldgrad. Den omstendighet at et straffebud inneholder straffbarhetsmomenter som ikke krever forsett, kan klart ikke være til hinder for forsøksstraff […]. Det er tilstrekkelig for at forsøk skal kunne straffes, at straffebudet som utgangspunkt krever forsett.»56

Dersom den generelle rettssetningen som uttrykkes her sammenholdes med det generelle medvirkningsansvaret i § 15, synes det åpnet for et ansvar for bistand til slike overtredelser når den som bistår er uaktsom om «straffbarhetsmomenter som ikke krever forsett», jf. straffeloven §§ 305, jf. 306, jf. § 15.

Avgjørelsen er imidlertid tungt kritisert av Frøberg, som har vist til at «[e]n slik ansvarsform innebærer å forkaste det subjektive forsøksprinsippet, til fordel for en objektivert målestokk for nærhetsvurderingen».57 Han argumenterer for at avgjørelsens rekkevidde er begrenset, blant annet fordi den ikke er i tråd med det legislative grunnlaget for bruk av forsøksstraff, og han mener det i alle tilfeller er utelukket å benytte et slikt ansvar ved ubevisst uaktsomhet.

Kritikken er forankret i grunnleggende strafferettslige prinsipper og således velbegrunnet, dessuten forsterkes den av at ansvaret vil måtte utvides ytterligere med § 15. Og når Høyesterett med utgangspunkt i det konkrete saksforholdet har lagt forsøksstraffen på strekk av hensyn til «rimelighet», tilsier det varsomhet med å la avgjørelsen tjene som grunnlag for en generell rettssetning.

4 Terminologisk kritikk: Tvetydig ordbruk

Straffeloven § 15 retter seg mot den som «medvirker til overtredelsen» av et «straffebud». I det følgende argumenteres det for at angivelsen av regelens virkeområde er upresis og gir feil assosiasjoner. Først klargjøres hva som i alminnelighet siktes til med «straffebud», før det gis eksempler på hvordan tankene kan ledes feil av sted som følge av ordlyden i § 15.

Med «straffebud» forstås gjerne lovbestemmelser som belegger handlinger med straff. Det er i tråd med at «bud» gjerne forstås som regulering av handlinger, og «straff» forstås som en bestemt form for reaksjon på handlinger. Slik benyttes uttrykket også i straffeloven, se for eksempel § 31 som fastslår at «[f]engselsstraff kan idømmes når dette er bestemt i straffebudet».

Straffebud forstås altså som et samlet uttrykk for en handlingsnorm og reaksjonsnorm: «Når vi fokuserer på reguleringen av en bestemt forbrytelsestype, sier vi gjerne at lovgivingen inneholder et straffebud. Det vil si en norm om hva som er straffbart, og hvordan dette kan straffes.» 58

Handlingsnormen i et straffebud består av komponentene gjerningsnorm og skyldnorm. Det er disse som kan overtres; for eksempel retter straffeloven § 242 om kulturminnekriminalitet seg mot den som «forsettlig eller grovt uaktsomt volder betydelig skade på kulturminner eller kulturmiljøer av særlig nasjonal eller internasjonal betydning». Her knyttes det ansvar til både forsettlig og uaktsom overtredelse. Om skyldnormene omtales samlet som ett «straffebud» eller om de holdes adskilt og omtales som to, beror på sammenheng og med hvilket formål uttrykket brukes. Og da handlingsnormen i § 242 byr på flere alternative overtredelsesmåter som alle kan holdes adskilt, gir også dét grunnlag for å si at det er ett eller flere straffebud. Med andre ord, hvilken størrelse maskenettet gis, beror på erkjennelsesinteressen.

«Straffebud» benyttes også for å gi uttrykk for et annet meningsinnhold enn det hittil nevnte. Det benyttes blant annet som referanse til lovbestemmelser og paragrafer, for eksempel: «[v]ed straffebud i straffeloven som bare rammer uaktsomme overtredelser».59 Og det benyttes for å markere kvalitative forskjeller i handlinger som er straffebelagt, for eksempel: «Paragraf 294 om grovt aktlaus valdtekt rammar ei klart anna handling enn forsettleg valdtekt, og bør reknast som eit eige straffebod.» 60

Et gjennomgående trekk ved bruken av «straffebud» er at skyldnormen inngår som en del av handlingsnormen. I straffelovens del med alminnelige bestemmelser er «straffebud» brukt på en måte som umiddelbart kan gi inntrykk av at skyldnormen er løftet ut av handlingsnormen, når forsett er definert som det å overtre «gjerningsbeskrivelsen i et straffebud» med vilje eller bevissthet, jf. §§ 21 og 22. Men vel så nærliggende som å si at skyldkravet her er skilt ut av straffebudet, vil det være å si at reguleringen av straffebudets skyldnorm av lovtekniske grunner er skilt ut i en generell regulering. Også i andre generelle reguleringer er skyldkravet en del av handlingsnormen; se for eksempel § 80 hvor det refereres til «straffebud som krever forsett eller grov uaktsomhet».

Holdes det fast ved at skyldnormen inngår som en del av straffebudet, gir ordlyden medvirker til overtredelsen av et «straffebud» i § 15 feil assosiasjon i retning av at «medvirkende årsaksforhold» knytter seg til brudd på straffebudenes handlingsnormer, herunder gjerningsbeskrivelse og skyldkrav, mens det bare kreves at bistanden står i et årsaksforhold til overtredelsen av gjerningsbeskrivelsen, se punkt 2.1 og 3.2.2.

Den avvikende bruken av ordet «straffebud» beror på et bevisst valg tatt da departementet gikk bort fra Straffelovkommisjonens forslag om å bruke ordlyden medvirker til «handlingen»:

«Bakgrunnen for endringen er at uttrykket ‘straffbar handling’ normalt brukes som samlebegrep for enhver straffbar handling, også straffbare medvirkningshandlinger. I kommisjonens utkast til lovtekst er handling brukt i en snevrere betydning og synonymt med en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i straffebudet (hovedgjerningen). En slik flertydig bruk av ‘handling’ bør om mulig unngås, jf. kritikken av kommisjonens forslag i Straffansvarets periferi side 270. Uttrykket ‘straffebudet’ er her mer dekkende, fordi det viser tilbake til det spesielle straffebudet og ikke har en så vid betydning som straffbar ‘handling’. På denne måten blir det et klarere skille mellom utføringen av hovedgjerningen og medvirkningshandlingen.»61

Endringen hadde altså bakgrunn i at kommisjonens forslag var kritisert i juridisk teori. I boken Straffansvarets periferi argumenterte Husabø for at «handlingen» burde endres til «medvirker til å utføre forbrytelsen», men hans poeng var et annet, nemlig å fange inn at medvirkning, i tillegg til å knytte seg til en gjerningsperson, kan knytte seg til et samvirke.62 Departementet skriver videre:

«Et annet alternativ som departementet har vurdert, er å nytte formuleringen ‘medvirker til å overtre gjerningsbeskrivelsen i straffebudet’. Ulempen med denne formuleringen er at bruken av ‘gjerningsbeskrivelsen’ gjør bestemmelsen vanskelig tilgjengelig, uten at presisjonsnivået blir tilsvarende større.» 63

Premissen om at alternativet ikke ville gitt mer presis lovtekst, er i lys av det ovennevnte klart uriktig. Uttrykket skal jo som nevnt nettopp forstås i betydningen overtredelse av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, noe som avviker fra de ovennevnte betydningene av «straffebud».

Utformingen av § 15 hindrer at drøftelsene av medvirkningsansvaret kan gis en klar og tydelig forankring i lovens ord. I juridisk teori viser dette seg dels ved at en slik referanse mangler.64 Dels viser det seg ved at ansvaret forankres i en isolert lesning av «overtredelsen», før det konkluderes med at «hovedpersonen i utgangspunktet ikke trenger å oppfylle det kravet til forsett eller uaktsomhet som straffebudet stiller», for at medvirkeren skal kunne straffes.65

En annen uheldig side ved utformingen er at det ikke kommer frem at skyldkrav kan kombineres på tvers av straffebud med samme gjerningsbeskrivelse, selv om det var forutsatt og er sikker rett at medvirkningsansvaret kan kombineres på denne måten.66 For uttrykket «medvirker til overtredelsen» av et «straffebud» peker verken mot forsettlig medvirkning til uaktsom overtredelse (kategori nr. 2) eller uaktsom medvirkning til forsettlig overtredelse (kategori nr. 4).

Ansvaret for førstnevnte kategori må isteden begrunnes med et «fra det mer til det mindre»-synspunkt om at den som har handlet forsettlig, også vil ha handlet i «strid med kravet til forsvarlig opptreden», jf. straffeloven § 23. Og ansvaret etter den sistnevnte kategorien må forankres i systemhensyn og et argument om at dersom loven knytter straffansvar til så vel forsettlig som uaktsom overtredelse av gjerningsbeskrivelsen, vil det av et generelt medvirkningsansvar også følge at begge skyldformer gjelder for begge «straffebud».

5 Strukturell kritikk: Ingen enhetlig i reguleringsstrategi

5.1 Medvirkningsansvaret og bistandshandlinger som omfattes av straffebudets gjerningsbeskrivelse

Straffeloven 2005 innførte et generelt medvirkningsansvar, men videreførte samtidig flere straffebud med handlingsnormer som retter seg mot uaktsomme bistandshandlinger, se punkt 2.2. I det følgende drøftes om det for slike straffebud er aktuelt med et supplerende medvirkningsansvar etter § 15, og hvordan ansvaret for bistandshandlinger etter slike bestemmelser skal forankres. Det tas utgangspunkt i straffeloven § 281 om uaktsom forvoldelse av død.

Straffebudet om drap i § 275 retter seg mot «[d]en som dreper en annen», og straffebudet om uaktsom forvoldelse av død i § 281 mot den som «uaktsomt forvolder en annens død». Straffebudenes handlingsnormer har ulike gjerningsbeskrivelser og skyldkrav, og reaksjonsnormene er ulike, ved at det for drap idømmes fengsel mellom 8 til 21 år og for uaktsom forvoldelse av død inntil 6 års fengsel.

Om det for tankens skyld forutsettes at gjerningsnormene var de samme og det tas utgangspunkt i lovens systematikk for medvirkningsansvaret i § 15, får vi følgende kategorier av mulige medvirkningshandlinger:

Hovedhandling
Forsettlig drapUaktsomt forvolder en annens dødObjektiv forvoldelse av en annens død nens død
MedvirkningForsettlig medvirkning 1) Forsettlig medvirkning til drap2) Forsettlig medvirkning til uaktsom forvoldelse av en annens død3) Forsettlig medvirkning til objektiv forvoldelse av en annens død
Uaktsom medvirkning4) Uaktsom medvirkning til drap5) Uaktsom medvirkning til uaktsom forvoldelse av en annens død6) Uaktsom medvirkning til objektiv forvoldelse av en annens død

Men for disse straffebudene gjelder altså en annen systematikk enn den som er uttrykt i matrisen. Den generelle medvirkningsbestemmelsen i § 15 får anvendelse for § 275 om drap (kategori nr. 1–3), mens bistandshandlinger som faller inn under kategoriene «uaktsom medvirkning til drap» (kategori nr. 4), «uaktsom medvirkning til uaktsom forvoldelse av en annens død» (kategori nr. 5) og «uaktsom medvirkning til objektiv forvoldelse av en annens død» (kategori nr. 6), reguleres fullt ut av § 281.67

Bakgrunnen for den særlige reguleringen av ansvaret for bistandshandlinger i § 281 er at straffeloven 1902 var uten generelt medvirkningsansvar, og at § 239, som var forløperen og modell for dagens § 281, ikke nevnte medvirkning. Skulle noen holdes ansvarlig for bistandshandlinger måtte ansvaret forankres direkte i årsakskravet «forvolde». Det likt formulerte årsakskravet i § 237 om uaktsom legemsbeskadigelse ble utlagt slik av Høyesterett:

«Med hensyn til tolkningen av § 237 paa dette punkt forekommer det mig litet tvilsomt at efter naturlig sproglig forstaaelse omfatter ordet forvolde ‘enhver som setter et aarsaksmoment for vedkommende rettsstridige resultat […]’. Dette gjelder uten hensyn til om den handlende naturlig vilde benevnes som gjerningsmann eller medvirkende. Han har i begge tilfelle forvoldt resultatet og omfattes av lovbudets ord.» 68

Lovens ord åpnet altså for å forankre et ansvar for uaktsomme bistandshandlinger, og regelen ble underbygd ytterligere med henvisning til lovhistorikken og praksis. Samtidig ble det forutsatt at «forvolder» skulle forstås videre enn «forvolde» i straffebudet som rammet forsettlige overtredelser, mens det ble holdt åpent om «forvolde» i uaktsomhetsstraffebudene skulle forstås snevrere enn «forvolder» i forsettsstraffebudene supplert med et medvirkningsansvar:

«Jeg finner ikke grunn til at uttale noget om hvorvidt lovens §§ 231–233 i enkelte særlige tilfelle muligens kan rekke lenger enn §§ 237–239 derved at de første lovbud uttrykkelig medtar medvirkere som straffbare, mens de siste kun straffer dem som ‘forvolder’ resultatet. Det er mulig at saa er tilfelle, men da det ligger utenfor nærværende sak, finner jeg ikke grunn til nærmere at uttale mig herom.» 69

Følgen av dette er at skillet mellom gjerningspersoner og medvirkere «viskes» ut i subsumsjonen.70 Som fremhevet av Husabø innebærer det vide årsaksbegrepet at straffansvaret reelt sett får sin avgrensning gjennom kravet til skyld:

«Konklusjonen på analysen av rettspraksis må etter dette bli at alle former for medverking i prinsippet kan bli råka av § 237–239. Den ytre ansvarsgrense blir også her, trass mangelen på medverkingstillegg, trekt av eit vilkår om ein medverkande årsakssamanheng. Men ei ytterlegare avgrensing ligg i kravet om aktløyse i relasjon til den aktuell skadefølgja.»71

Praksis viser at «forvoldelse» er brukt om bistand som ville falt under medvirkningskategoriene «uaktsom medvirkning til drap» (kategori nr. 4)72 og «uaktsom medvirkning til uaktsom forvoldelse av en annens død» (kategori nr. 5).73 Det er ikke rettspraksis om «uaktsom medvirkning til objektiv forvoldelse av en annens død» (kategori nr. 6), men også bistand under denne kategorien vil naturligvis omfattes.

Straffelovkommisjonen mente ansvaret for uaktsomme bistandshandlinger istedenfor burde reguleres med en generell medvirkningsbestemmelse.74 Men kommisjonen gjorde det ikke klart om straffebudet av den grunn burde endres, ettersom den ikke utarbeidet et eget lovforslag for «grovt uaktsomt drap».75 En eventuell tanke om revisjon ble uansett ikke fulgt opp videre, og i spesialmerknaden til § 281 står det at bestemmelsen viderefører tidligere § 239 «uten realitetsendringer i gjerningsbeskrivelsen». 76

Imidlertid tilbyr loven altså samtidig et uaktsomt medvirkningsansvar i tråd med matrisen ovenfor. Dersom dette perspektivet legges til grunn og § 15 gis anvendelse, må «forvolder» i tilfelle fortolkes innskrenkende holdt opp tidligere praksis. I juridisk teori er det tatt til orde for en slik forankring av medvirkningsansvaret:

«Når straffebudene nå blir supplert av en alminnelig regel om medvirkning, er det ikke nødvendig å strekke forståelsen av hva som dekkes av den primære gjerningsbeskrivelsen og dermed utgjør en ‘overtredelse’, så langt. Da kan vi reservere betegnelsen hovedgjerning til den handlingen som utgjorde det siste og avgjørende leddet i årsakskjeden.» 77

Og deretter benyttes den samme tilnærmingen når ansvaret etter straffebudet utdypes:

«En bileier som overlater bilen til en ukyndig eller beruset sjåfør, kan bli ansvarlig for uaktsom fysisk medvirkning til å forvolde noens død (§ 281). Sitter bileieren på under kjøreturen, kan han pådra seg ansvar for uaktsom passiv medvirkning.»78

Dersom handlingene isteden hadde vært karakterisert med bruk av det tradisjonelle vide årsaksbegrepet i § 281, ville det riktige ha vært å si at det har funnet sted fysisk og passiv «forvoldelse av død». Også i lovkommentaren fravikes en slik tilnærming til fordel for en systematikk med utgangspunkt i § 15:

«Da § 15 inneholder en generell medvirkningsbestemmelse, er det nå også adgang til å straffe for medvirkning til overtredelse av § 281. Dette har nok først og fremst praktisk betydning ved at årsakskravet for medvirkeren er mindre strengt enn det ville ha vært om man var henvist til å bygge straffansvaret på en direkte tolking av ‘forvolder’ i § 281. Men i tillegg vil det ha praktisk betydning ved psykisk medvirkning. Man oppmuntrer f.eks. bilføreren til å kjøre altfor fort med påkjørsel og dødsfølge til følge.» 79

En slik strukturell endring forutsettes å være uten substansiell betydning, men det er nok likevel grunn til å stille spørsmål ved om domstolene kan og om forfattere av juridisk teori bør fjerne nær hundre års historikk med lovgivning og praksis knyttet til et rettslig vilkår uten annet grunnlag enn en generell regulering i straffelovens alminnelige del. Dertil kommer at det er vanskelig å utelukke at endringen får en eller annen betydning.

Selv om det ble lagt opp til en strukturell endring på et tidspunkt under lovarbeidet, ble det som nevnt ikke fulgt opp med et konkret forslag, og bestemmelsen ble forutsatt videreført etter sitt innhold. Dertil kommer at den terminologiske parallellen til årsakskravet «forvolde» i den forsettlige drapsbestemmelsen gikk ut med straffeloven av 1902.

5.2 Behov for omredigering av straffebud rettet mot uaktsomme bistandshandlinger

Uansett om det legges til lovgiveren eller tas tak i av domstolene, bør straffeloven § 281 omredigeres og tilpasses det generelle medvirkningsansvaret i § 15. Det vil for det første gi medvirkningskategorien «uaktsom medvirkning til drap» en tydelig forankring. For det andre er det et selvstendig poeng å skille terminologisk mellom «uaktsom medvirkning til drap» og «uaktsom medvirkning til forvoldelse av død», slik at det blir klart for offentligheten og partene hva slags handling bistanden knytter seg til.

For det tredje vil en lovteknisk redigering kunne gi et klart rettslig kriterium å avgrense årsaksrekken ut fra, istedenfor å innfortolke avgrensningen i årsaksbegrepet. Termen «medvirkning» peker i større grad enn «forvolder» mot de særlige trekkene ved ansvaret – det at det virkes med. For ansvaret forutsetter at det tas stilling til særskilte objektive og subjektive forhold; blant annet må bidragsyterens skyld dekke egen adferd og hvordan denne står i sammenheng med overtredelsen av gjerningsbeskrivelsen, se punkt 3.1. Disse to vurderingstemaene er av betydning for tilknytningskravet, aktsomhetsterskelen og graden av straffverdighet, og de savner i dag en tydelig forankring i § 281.

For det fjerde vil en omlegging av straffebudet på dette punkt gjøre det klart at det generelle medvirkningsansvaret ikke utvider ansvaret. For dersom loven tas på ordet og § 281 og § 15 sammenholdes, ser det ut som om det finnes en ansvarskategori «uaktsom medvirkning til uaktsom forvoldelse av en annens død». Det er klart nok ikke tilsiktet, og det kan for så vidt stilles spørsmål ved om det i det hele tatt gir mening med et medvirkningssupplement til et så vidt årsaksbegrep.

6 Substansiell kritikk: Over- og underkriminalisering

6.1 Kriminalisering

6.1.1 Manglende etterlevelse av skadefølgeprinsippet

Skadefølgeprinsippet oppgis å være den formelle retningslinjen for kriminalisering av handlinger, og går ut på at straff kun skal benyttes som reaksjon på handlinger som medfører skade eller fare for skade, samtidig som øvrige tiltak ikke er tilstrekkelige og nyttevirkningene av straff er klart større enn skadevirkningene.80

I det følgende her pekes det på forhold som tyder på at omleggingen til et generelt medvirkningsansvar skjedde uten skadefølgeprinsippet som rettesnor, og i det påfølgende punkt 6.1.2 drøftes det om omleggingen har medført en utilsiktet nykriminalisering.

Straffelovens utgangspunkt om at medvirkning er straffbart med mindre noe annet er bestemt, snudde opp ned på den tidligere ordningen med at det enkelte straffebud måtte suppleres med et medvirkningstillegg, se punkt 2.1. Tidligere måtte det altså tas aktive skritt av lovgiver for å kriminalisere medvirkning, mens det i dag må tas aktive skritt om et slikt ansvar ikke skal følge straffebudet, jf. også ordlyden «når ikke annet er bestemt» i § 15.

Av den grunn ble det tidlig i lovgivningsprosessen forutsatt at straffebudene både i straffelovens spesielle del og i særlovgivningen skulle gjennomgås for å avklare hvilket behov det var for unntak. Men den varslede gjennomgangen ble summarisk og uten spor av den ellers så varsomme holdningen til det å kriminalisere uaktsomhetshandlinger.81 Det ble sågar erkjent at omleggingen antagelig ville føre til en viss nykriminalisering, men at den var «av liten praktisk betydning», uten at dette ble nærmere klargjort.82

Selvfølgelig kan langt fra alle konsekvenser av en ny lov overskues – det bør heller ikke være idealet –, men her stod medvirkningsansvaret i et betydelig spenningsforhold til skadefølgeprinsippet, som det førende ideal for kriminalisering. Selv om medvirkningsansvaret gjelder bistand til handlinger som allerede er besluttet kriminalisert, fordrer skadefølgeprinsippet at behovet for kriminalisering av slike handlinger vurderes særskilt, herunder at det avklares om andre reaksjoner og sanksjoner er tilstrekkelige, og om nyttevirkningene av straff er klart større enn skadevirkningene.

I noen grad ble uaktsomhetsansvaret begrenset av at det som utgangspunkt skulle kreves grov uaktsomhet.83 Men det sa i seg selv ikke noe om medvirkningsansvarets grenser, noe det var påtrengende å avklare, dels fordi forsettlig og uaktsom overtredelse av gjerningsbeskrivelser er høyst ulike handlinger, og dels fordi uaktsomme overtredelser kan skille seg betydelig fra bistand til slike overtredelser.

Måten de uaktsomme bistandshandlingene ble kriminalisert på, avviker således fra den uttalte generelle tilbakeholdenheten med bruk av uaktsomhetsansvar. For det ble gitt uttrykk for at straffverdighetsbetraktninger tilsa at ansvarsformen ble begrunnet særskilt, at det måtte ses hen til om adferden innebar «fare for alvorlige skadefølger», og om hensynet til bevisbarhet gjorde seg gjeldende.84 Denne oppskriften er for øvrig i tråd med hvordan ansvarsformen ellers har vokst frem, gjennom konkrete behov og konkrete begrunnelser, se punkt 2.3.2.

Behovet for varsomhet og særskilt begrunnelse gjorde seg i vel så stor grad gjeldende for kriminalisering av uaktsomme medvirkningshandlinger. For, som fremhevet av Høgberg og Tøssebro, står tilknytningskravet sterkest når det dekkes av forsett, og forbindelsen til interessekrenkelsen kan bli fjern når dette mangler.85 Hensynet til prevensjon gjør seg heller ikke gjeldende på samme måte for uaktsomme bistandshandlinger, og aller minst for ubevisst uaktsom bistand. Dette er begge forhold som tilsier en særlig oppmerksomhet om ansvarsformen.

Forarbeidene klargjorde at det ville oppstå tolkningsspørsmål og at ansvaret måtte avgrenses nærmere i et samspill mellom rettspraksis og juridisk teori.86 Men omfanget og graden av skjønn uten føringer som knytter seg til denne oppgaven, må sies å være underspilt. Den overfladiske behandlingen av kriminaliseringen viser en lovgiver som abdiserer som forvalter av straffansvarets grenser.

Det er for så vidt ikke noe nytt i at grensespørsmål overlates til rettspraksis og juridisk teori; noe annet er utenkelig og uhensiktsmessig, men det er et klart behov for at lovgiveren gir føringer det kan trekkes veksler på når grensene skal gås opp. Ikke minst gjelder dette på området for kjernestrafferetten. Et vurderingstema som «forsvarlig opptreden» i straffeloven § 23 lar seg vanskelig skille fra rettsstridsvurderingen.87 Derfor er det heller ikke grunn til å være for optimistisk med tanke på generell avklaring i rettspraksis, særlig ikke når det gjelder de mer perifere bistandshandlingene.

6.1.2 Utilsiktet nykriminalisering

Innføringen av et generelt medvirkningsansvar sammenholdt med begrensede analyser av virkningene har gitt et betydelig potensial for kriminalisering av uaktsomme bistandshandlinger. Ansvaret må avklares ved at § 15 og de enkelte straffebud tolkes i lys av det øvrige rettskildebildet. Gitt lovgivningsteknikken vil nok reelle hensyn i form av grunnene for kriminalisering av hovedgjerningen – den alminnelige rettsstridsreservasjonen – få stor betydning for avgrensningen av medvirkningsansvaret.

Spørsmålet som søkes besvart i det følgende, er om revisjonen har medført kriminalisering utover det som var tilsiktet og lar seg begrunne. Dette er spørsmål som ikke lar seg besvare generelt, og det er krevende å undersøke for de enkelte straffebud, blant annet fordi det i stor grad må avklares ut fra straffens begrunnelser og ikke-formelle kilder. I det følgende er siktemålet begrenset til å tydeliggjøre noen av utfordringene rettskildebildet byr på.

Skal det kunne straffes for fysisk, psykisk eller passiv bistand til overtredelse av gjerningsbeskrivelser, er en forutsetning at ansvaret kommer til uttrykk i loven, jf. Grunnloven § 96. For bistandshandlingene er kravet til legalitet ivaretatt ved straffeloven § 15 og kravet om tilknytning, forutsatt at det aktuelle straffebudet har en tilstrekkelig presis gjerningsbeskrivelse.

Men bruk av lov skal også sikre at myndighetenes beslutninger er demokratisk forankret, og loven skal derfor ikke brukes utover det «fullmaktene fra lovgiver gir grunnlag for».88 Ordlyden setter etter legalitetsprinsippet de ytre rammer og står sentralt for den videre forståelsen av fullmakten, men straffansvaret kan begrenses av lovgivers eksplisitte eller implisitte mening som er kommet til uttrykk på annet vis; spørsmålet er om det aktuelle straffansvaret etter rettskildebildet kan ledes tilbake til en vurdering og en beslutning foretatt av Stortinget. Slike begrensninger aktualiserer rettsstridsreservasjonen ‒ regelen om at straffebud ikke skal benyttes til å fange inn flere typer handlinger enn det er rimelig å straffe.

Når det tas stilling til om det er rimelig å møte uaktsom medvirkning med staff, har det betydning at det i forarbeidene ble klart forutsatt at medvirkningsansvaret skulle gjelde generelt og at dette ville medføre nykriminalisering. Men som nevnt ble det samtidig uttalt at flere tolkningsspørsmål måtte finne sin avklaring i et samspill mellom rettspraksis og juridisk teori.89 Det åpner for å gi rettsstridsbetraktninger spillerom, særlig fordi skadefølgeprinsippet ikke var styrende for kriminaliseringen, se punkt 6.1.1.

Også i juridisk teori er det lagt til grunn at omleggingen til et generelt ansvar gir fare for «utilsiktet nykriminalisering», og at det kan være aktuelt å avgrense ansvaret, men at behovet ikke er særlig stort.90 Riksadvokaten har sett annerledes på saken, og har karakterisert endringen som «en forholdsvis betydelig utvidelse av anvendelsesområdet for medvirkningsansvaret, særlig i spesiallovgivningen». 91

Det finnes også straffebud hvor konkrete forhold tilsier at ansvaret er strukket lenger enn tiltenkt. Et av få områder hvor behovet for medvirkningsansvar ble utdypet i forarbeidene, gjaldt ulovlig fiske:

«Det virker likevel noe tilfeldig i hvilke tilfeller medvirkning nevnes i det enkelte straffebud. I flere tilfeller er det ikke tatt med noe om medvirkning, selv om dette ville vært naturlig. Dette medfører at straffebudet har fått en snevrere rekkevidde enn behovet tilsier. Som eksempel kan nevnes straffeloven § 407 om bl.a ulovlig jakt og fiske. I Rt. 1970 s. 914 ble denne bestemmelsen tolket slik at en person som rodde båten gikk inn under gjerningsbeskrivelsen om ulovlig fiske. Men straffebudet rammer neppe den som f.eks låner ut en båt vitende om at båten skal brukes til ulovlig fiske.» 92

Her begrunnes utvidelsen av ansvaret ut fra et analogiargument: en verdimessig sidestilling av situasjoner med forsettlig bistand som falt henholdsvis innenfor og utenfor loven. I dag følger straffansvaret for ulovlig fiske av viltloven, og som følge av det generelle medvirkningsansvaret er det straffbart med uaktsom medvirkning til ulovlig fiske, jf. viltloven § 56 første og tredje ledd, jf. § 27, jf. straffeloven § 15, jf. § 1. Det er vanskelig å se at analogiargumentet slik det ble utformet, kan begrunne et slikt ansvar.

Et annet konkret eksempel som illustrerer risikoen for utilsiktet nykriminalisering, er ansvaret for grov uaktsom medvirkning til skadeverk. Straffelovens ordlyd peker entydig mot at det gjelder et slikt ansvar, jf. § 352 tredje ledd, jf. § 15. Men heller ikke her synes det å ligge en klar og konkret lovgivervilje bak ansvaret. For det første var ikke straffebudet inntatt i listen over straffebud som det ikke var grunn til å unnta fra medvirkningsansvaret.93 For det andre var det for flere straffebud under 1902-loven uklart om det gjaldt et ansvar for uaktsom medvirkning, se punkt 2.3.2, og en av disse var bestemmelsen om uaktsomt grovt skadeverk.94 Det skyldtes at ansvaret var skilt ut i en egen bestemmelse som viste tilbake til bestemmelsen om forsettlig grovt skadeverk, og at kun sistnevnte hadde et medvirkningstillegg, jf. §§ 391 annet ledd og 292 første ledd.

Det ovennevnte og eksemplene viser at det vil kunne stilles spørsmål ved grunnlaget for et ansvar for uaktsom medvirkning: Er det straffbart å låne ut en båt uaktsomt til ulovlig fiske? Er det straffbart grovt uaktsomt å bistå til grovt skadeverk? Slike problemstillinger fører til rettslig usikkerhet for borgerne og for strafferettspleiens profesjonelle aktører, noe Riksadvokaten har tatt høyde for:

«Påtalemyndigheten bør utvise en viss tilbakeholdenhet ved anvendelsen av straffeloven 2005 § 15 på straffebud som tidligere ikke rammet medvirkning, og hvor behovet for å straffe medvirkning ikke er omtalt i forarbeidene – særlig dersom det utelukkende er spørsmål om å straffe for forsøk på medvirkning. Henleggelse av slike forhold med hjemmel i straffeprosessloven § 62 a eller § 224 vil kunne være aktuelt (se punkt VIII, 1.4).» 95

Forsiktigheten det gis uttrykk for her, er velbegrunnet gitt lovens tilblivelse og rettskildebildet, slik eksemplene ovenfor også viser. Men for en del tilfeller er det antagelig grunn til å ta sterkere lut i bruk og rasle med den alminnelige rettsstridsreservasjonen, for det å avgrense straffansvar med bruk av opportunitetsprinsippet er langt fra optimalt fra et styringsperspektiv.

For det første svekkes den institusjonelle arbeidsdelingen mellom statsmaktene når den faktiske avgrensningen av straffansvaret overlates til påtalemyndigheten. Opportunitetsprinsippet gir et betydelig handlingsrom for den utøvende makt, men det klare utgangspunktet i straffeprosessen er at straffbare handlinger skal forfølges. Og det at påtalemyndigheten mener straffebud rekker for vidt, er ikke selvstendig grunn for henleggelse, så i praksis vil en beslutning måtte «kamufleres» med bruk av en lovlig henleggelsesgrunn.

For det andre svekker reguleringen hensynene til forutberegnelighet for og likebehandling av borgerne. Begge reguleringsformene byr på et så stort innslag av skjønn at borgerens situasjon i første omgang neppe berøres nevneverdig av valg av tilnærming, men over tid vil rettsavklaring i form av presisering av rettsstridsreservasjoner kunne bidra til noe klarere kriterier for avgrensning av straffansvaret. For borgeren er det dessuten en betydelig prinsipiell forskjell mellom det å nyte godt av opportunitetsprinsippet og det å ha krav på frifinnelse fordi forholdet ikke er straffbart.

For det tredje vil det å overlate grensedragningen til påtalemyndigheten kunne føre til en subsumsjonspraksis beroende på formålet. Det kan for eksempel tenkes at påtalemyndigheten tar i bruk uaktsomt medvirkningsansvar på svakt grunnlag for å kunne benytte tvangsmidler, fordi det er taktisk av hensyn til etterforskningen, eller fordi det er ressursbesparende.

6.2 Ikke-tematisert kriminalisering

6.2.1 Straffebud som rammer uaktsomhet

Straffansvar i form av uaktsom medvirkning er på enkelte områder undertematisert. Det gjelder dels for straffebud som kriminaliserer uaktsomhet, for eksempel straffansvaret for voldtekt som skal tematiseres nærmere i inneværende punkt. Og dels gjelder det på områder hvor uaktsomhet ikke er kriminalisert, for eksempel ved ran, som tematiseres nærmere i punkt 6.2.2.

Voldtekt har fått mye oppmerksomhet de senere år, og da med slagside i retning av nykriminalisering, straffskjerpelser og tiltak for oppklaring.96 Ansvaret for uaktsom medvirkning er imidlertid i liten grad tematisert, verken for forsettlig eller ved grov uaktsom voldtekt, jf. §§ 291 og 294.

Disse to bestemmelsene har samme gjerningsbeskrivelse ettersom «voldtekt» i § 294 om grov uaktsomhet viser tilbake til gjerningsbeskrivelsen i § 291 om forsettlig voldtekt. Om medvirkningsansvaret etter § 15 holdes opp mot straffebudene, får vi følgende kategorier medvirkningshandlinger:

Hovedhandling
Forsettlig voldtektGrov uaktsom voldtektObjektiv voldtekt
MedvirkningForsettlig medvirkning 1) Forsettlig medvirkning til forsettelig voldtekt2) Forsettlig medvirkning til grov uaktsom voldtekt3) Forsettlig medvirkning til objektiv voldtekt
Grov uaktsom medvirkning4) Grov uaktsom medvirkning til forsettlig voldtekt5) Grov uaktsom medvirkning til grov uaktsom voldtekt6) Grov uaktsom medvirkning til objektiv voldtekt

Bistandshandlinger som hører til kategoriene «grov uaktsom medvirkning til forsettlig voldtekt» (kategori nr. 4), «grov uaktsom medvirkning til grov uaktsom voldtekt» (kategori nr. 5) og «grov uaktsom medvirkning til objektiv voldtekt» (kategori nr. 6), har det vært lite oppmerksomhet omkring. I underrettspraksis er ansvarsformen «grov uaktsom medvirkning til forsettlig voldtekt» (kategori nr. 4) forutsatt,97 ellers er det få spor i praksis.

Kategorien «grov uaktsom medvirkning» er ikke omtalt i forarbeidene til forløperen til § 294.98 Og det til tross for at uaktsomsomhetsansvaret ble innført «[u]nder en viss tvil» og ble begrunnet i at adferden var straffverdig og at det var «et viktig signal om at samfunnet ikke aksepterer denne type handlinger».99 Avgjørende for kriminaliseringen var at det «vil styrke rettsvernet for voldtektsofre uten at det innebærer noen tilsvarende rettssikkerhetsrisiko for gjerningsmannen». 100

Samtidig som grov uaktsom voldtekt ble kriminalisert i straffeloven av 1902, ble den generelle regulering av medvirkningsansvaret foregrepet ved at det ble inntatt en særskilt generell regulering av medvirkningsansvaret for bestemmelsene i kapittelet om seksualforbrytelser. Begrunnelsen var at det ville innebære en forenkling, de enkelte bestemmelser i kapittelet ble vurdert, og det ble konkludert med at reguleringen ikke ville innebære «store realitetsendringer».101 Det nye straffebudet om grov uaktsom voldtekt ble ikke særskilt kommentert.

Heller ikke i juridisk teori er denne ansvarsformen tematisert. I lovkommentaren til straffeloven redegjør Matningsdal generelt for ansvaret for uaktsom medvirkning, og fremhever at ansvarsformen er aktuell dersom straffebudet rammer både forsettlig og uaktsom overtredelse, og det ikke er gjort unntak fra § 15. Samme sted gis det imidlertid et eksempel på rekkevidden av dekningsprinsippet, hvor det ses bort fra ansvaret for grov uaktsom medvirkning til voldtekt: «Man kan f.eks. ikke straffes for medvirkning til voldtekt etter § 291 dersom det i ettertid viser seg at voldtektsforbryteren ble oppmuntret av et utsagn som den som uttalte det overhodet ikke tenkte seg skulle få denne virkningen.» 102

Og i boken Spesiell strafferett, hvor systematikken er at medvirkningsansvaret omtales særskilt for de enkelte straffebud, er det omtalt for bestemmelsen om forsettlig voldtekt, men ikke for bestemmelsen om grov uaktsom voldtekt.103 Heller ikke hos Jacobsen, i boken Valdtektsstraffebodet – gjeldande rett og spørsmålet om reform, som gir en utførlig innføring i ansvaret for voldtekt, tematiseres medvirkningsansvaret for grov uaktsom voldtekt. 104

Siktemålet med å fremheve dette er ikke å argumentere for kriminalisering, men å løfte frem at et helt sentralt spørsmål om rekkevidden av det uaktsomme medvirkningsansvaret er blitt stående utematisert. Ansvaret for «grov uaktsom medvirkning til forsettlig voldtekt» lar seg ikke lese rett ut av lovens ord, og er altså ikke nærmere klargjort i øvrige rettskilder.

Fraværet av oppmerksomhet skyldes antagelig flere forhold. Av betydning er det nok at grov uaktsom voldtekt ble kriminalisert relativt nylig, og at det først og fremst er gjerningsbeskrivelsen og gjerningspersoner som vies oppmerksomhet ved nykriminalisering, og ikke medvirkere. Uaktsom medvirkning er dertil en type ansvar som frem til straffeloven 2005 har vært forbeholdt få rettsområder, se punkt 2.3.2. Dessuten kan det nok også forklares med at straffelovens terminologi og systematikk ikke inviterer til en drøftelse av et slikt ansvar, se punkt 4.

6.2.2 Uaktsomhet er ikke kriminalisert

Dersom uaktsom overtredelse av gjerningsbeskrivelsen ikke er kriminalisert, er ikke kategorien «uaktsom medvirkning til forsettlig overtredelse» (kategori nr. 4) aktuell. For enkelte straffebud kan det problematiseres om det har vært tilstrekkelig oppmerksomhet omkring behovet for å kriminalisere uaktsom bistand.

Uaktsomt ran er ikke kriminalisert, noe som er naturlig ettersom et konstituerende vilkår for ran er at det er handlet med «uberettiget vinnings forsett». Likevel gir det god mening å si at noen burde skjønt at de bistod til et ran, og det kan vel tenkes situasjoner der for eksempel det å ha stilt en bil til disposisjon for et ranslag er straffverdig, selv om vedkommende ikke skjønte at det skulle begås et ran.

Gitt interessene straffebudet om ran er satt til å verne om, er det vanskelig å se bort fra at hensynene til individualpreventive virkninger, allmennpreventive virkninger og til det å opprettholde den sosiale ro kan tale for å knytte straffansvar til grov uaktsom medvirkning til ran, eventuelt grovt ran.105 For et slikt ansvar taler også at det dømmes for forsettlig medvirkning til ran selv når vedkommende ikke kjenner de nærmere omstendighetene ved ranet, herunder hvem som er fornærmet eller hva som skal borttas.106 Hensynet til konsekvent vern av rettsgoder ut fra hvilket skadepotensial handlinger har, er også et argument for kriminalisering. Blant annet er grovt uaktsomt bedrageri, hvor straffebudet inneholder et vilkår om «uberettiget vinning», kriminalisert, jf. §§ 374, jf. § 372, jf. 15. 107

Hovedargumentet mot kriminalisering er at et slikt ansvar vil ramme bredt og omfatte handlinger som ligger langt unna adferden straffebudet uttrykkelig peker ut. Og det kan stilles spørsmål ved om nevnte kriminalisering av grovt uaktsomt bedrageri har overføringsverdi til ran, for selv om den formelle begrunnelsen for det uaktsomhetsansvaret ikke er vanskeligheter med å bevise forsett, er bevishensyn trukket frem i høringsnotatet og synes å ha vært motiverende for sentrale høringsinstanser som stilte seg positive til lovendringen.108 Dertil kommer at vilkåret om vinnings hensikt i den tidligere bestemmelsen i straffeloven av 1902 § 271 a ble bortfortolket, noe som også må gjelde for dagens vilkår om vinnings forsett. 109

Heller ikke her er meningen å argumentere for kriminalisering, men å peke på at den mulige ansvarskategorien uaktsom medvirkning til ran ikke er løftet frem og drøftet i lovens forarbeider eller andre kilder. Forklaringen er vel som nevnt at det stilles krav om subjektivt overskudd, men også her kan nok fraværet av oppmerksomhet til dels forklares med at loven ikke tydeliggjør betydningen av å kombinere skyldkrav på tvers av straffebud med samme gjerningsbeskrivelse, se punkt 4.

7 Sammenfatning og vurdering

Den strafferettslige reguleringen av uaktsom medvirkning er vanskelig å lese ut av loven, noe som skyldes tvetydig språkbruk, underforstått systematisering og strukturell uklarhet. Rettskildenes meningsinnhold er forståelig for den som vet hvordan uaktsomhetsansvaret og medvirkningsansvaret har vokst frem, men for dem som møter loven med blanke ark, står nok forholdet mellom kart og terreng i veien for en umiddelbar tilgang til ansvarets avgrensning.

Det uaktsomme medvirkningsansvaret er vidt etter straffeloven og spesiallovgivningen. De nærmere grensedragningene er i stor grad overlatt til påtalemyndigheten og domstolene, og aktualiserer med det opportunitetsprinsippet og den alminnelige rettsstridsreservasjonen. Det er nokså få holdepunkter for å trekke opp grensene, og det er derfor grunn til å stille spørsmål ved om loven med § 15 egentlig er blitt «enklere og mer oversiktlig», i betydningen tilgjengelige rettsregler, som var formålet med omleggingen til generell regulering av medvirkningsgansvaret.

Reguleringen føyer seg til en tendens med bruk av vag lovgivning på strafferettens område, som bryter med lovgivningstradisjonen og det konstitusjonelle idealet om klarhet. Andre eksempler er ordningen med uaktsomhetsbedømmelse kombinert med straffutmålingsfrafall ved villfarelse om prejudisielle forhold og ordningen med å la ansvaret etter § 145 om deltakelse i militær virksomhet i væpnet konflikt i utlandet​ avgrenses med bruk opportunitetsprinsippet.110 Et siste skudd på stammen er den meget vage bestemmelse om strafferettslig skyldevne i det som blir ny § 20, men som foreløpig ikke har trådt i kraft.111

Det er påvist at ansvaret for uaktsomme bistandshandlinger rammer både for vidt og for snevert. For den som en gang i fremtiden skal velge terminologi og lovstruktur og trekke opp de substansielle grensene for det uaktsomme medvirkningsansvaret, kan matrisen over de ulike kategoriene medvirkningshandlinger kanskje være et nyttig verktøy. Og kanskje er matrisen tilsvarende nyttig for den som frem til da er gitt i oppgave å påse at loven ikke benyttes utover det fullmakten fra lovgiver i dag gir grunnlag for, herunder er satt til å ivareta idealet om at nykriminalisering ikke bør skje med mindre tungtveiende grunner taler for det.

Når det skal tas stilling til hva som utgjør slike tungtveiende grunner at det bør gripes inn i den alminnelige handlefriheten, bør det tas i betraktning at samfunnet er langt fra risikofritt. Og før bevisst og ubevisst risikoatferd i form av bistand til overtredelse av gjerningsbeskrivelser kriminaliseres, bør også kostnadene for borgerne ved til enhver tid å ta høyde for eventualiteter innkalkuleres. For om ingen tar risiko, blir det stillstand.

1Takk for innspill fra deltakerne på Eskeland-seminaret på Slirå høsten 2019. Særlig takk til konstituert lagdommer Thomas Frøberg og professor Alf Petter Høgberg som også tok seg tid til innspill etter hjemkomst. Takk også for bidrag fra redaksjonen i Kritisk juss v/ stipendiat Nils Gunnar Skretting og fra ukjent fagfelle. Dette er en revidert utgave av en artikkel inntatt i Johan Boucht og Alf Petter Høgberg (red.) Vennebok til Ulf Stridbeck ved hans 70-årsdag, Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo, 2020.
2Se for eksempel § 136 a om straff for deltakelse mv. i en terrororganisasjon, § 209 femte ledd om brudd på taushetsplikt og § 269 fjerde ledd om redaktørens ansvar for innholdet i trykt skrift eller kringkastingssending.
3Unntaket fra medvirkningsansvaret til den som prostituerer seg etter § 316, følger av forarbeidene til straffeloven 1902 § 202 a, se Ot.prp. nr. 48 (2007–2008) s. 14.
4Se NOU 2002: 4 Ny straffelov ‒ Straffelovkommisjonens delutredning VII, s. 211. Se også Linda Gröning, Erling Johannes Husabø og Jørn Jacobsen, Frihet, forbrytelse og straff – En systematisk fremstilling av norsk strafferett, 2. utgave 2019, s. 320–322, og Magnus Matningsdal, «Medvirkning til straffbare handlinger – hovedpunkter», i Jussens Venner 2008, s. 357–383 på s. 359–360.
5Se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven) s. 77–81 og NOU 2014: 10 Skyldevne, sakkyndighet og samfunnsvern, s. 44–46.
6Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 321.
7Johs. Andenæs, «Av medvirkningslæren i norsk rett», Tidsskrift for Rettsvitenskap 1940, s. 237–280 på s. 262–263.
8Bernhard Getz, «Om den saakaldte delagtighed i forbrydelser», i Bernhard Getz, Juridiske afhandlinger. Utgitt av Francis Hagerup, Kristiania, 1903, s. 3–94 på s. 5.
9Andenæs (1940), s. 239–242.
10Andenæs (1940), s. 243.
11NOU 1992: 23 Ny straffelov – alminnelige bestemmelser Straffelovkommisjonens delutredning V, s. 76.
12Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 327.
13Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 331, og Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett, 6. utg. ved Georg Fredrik Rieber-Mohn og Knut Erik Sæther, 2016, s. 329.
14Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven), s. 412.
15Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 335.
16Se Ot.prp nr. 22 (2008–2009), s. 279.
17Se Rt. 2002 s. 476 på s. 477.
18Erling Johannes Husabø, Terrorisme i norsk strafferett – ein analyse av straffelova kapittel 18, 2018, s. 61–64.
19Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 411.
20Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 334.
21Se NOU 1992: 23 s. 77–78. Se også Hoel (1941) s. 39–43.
22Se Peter Asp, «Oaktsamhet och klandervärdhet», i Tidskrift utgiven av Juridiska föreningen i Finland nr. 2–4 2017 – Festskrift till Dan Frände, s. 593–610.
23Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 115 og NOU 2002: 4 s. 87 flg.
24Se for eksempel Rt. 2013 s. 312 avsnitt 31.
25Getz (1903), s. 85.
26Andenæs (1940), s. 237–280 på s. 273. Se også G. Astrup Hoel, Delagtighet i forbrydelser – Et sort blad av Den norske kriminalret, 1941, s. 169.
27Erling Johannes Husabø, Straffansvarets periferi – medverking, forsøk, førebuing, Bergen 1999, s. 231–237.
28Andenæs (1940), s. 272.
29Ragnar Hauge, «Utviklingslinjer i straffelovgivningen i det 20. århundre», inntatt i NOU 2002: 4 kapittel 3 på s. 41–78, på s. 68.
30Se også §§ 86 a, jf. 86 første ledd, 135 a, 151 b annet ledd og tredje ledd, 152 b, 154 a, 155, 162 b, 342 første ledd bokstav c og annet ledd, 352 a og 382. Se også Matningsdal (2008), s. 373.
31Høgberg, Alf Petter og Tøssebro, Henriette Nilsson, «Om aktiv og passiv medvirkning», i Rettssikker radikaler: Festskrift til Ståle Eskeland, Oslo 2013, s. 123–148 på s. 147 note 108. Ståle Eskeland, Strafferett, 5. utgave ved Alf Petter Høgberg, Oslo 2017, bygger på fremstillingen, se side s. 218 note 308.
32Høgberg og Tøssebro (2013), s. 147.
33Ot.prp. nr. 61 (1978–79) Om lov om endringer i rettergangslovgivningen, straffelovgivningen m m, s. 39.
34Høgberg og Tøssebro (2013), s. 148.
35§§ 125, 159, 168 første ledd bokstav c, 169 annet ledd, 172, 175 annet ledd bokstav a, 185, 187, 189, 190, 231 annet ledd, 232 tredje ledd, 233, annet ledd, 234, 235, 236, 237 fjerde ledd, 238 annet ledd, 239 annet ledd, 240 første og annet ledd, 242, første og annet ledd, 280, 281, 294, 311 tredje ledd, 315 første ledd bokstav b, 317 tredje ledd, 318 annet ledd, 320 annet ledd, 335, 340, 352 tredje ledd, 356, 365 første ledd bokstav c, 367 annet ledd annet punktum, 374, 375 første ledd bokstav a, 380, 384, 394, 401, 402, 403, 404 annet ledd, 406, 407 og 409 annet ledd.
36Se om dette også Hoel (1941), s. 169.
37Se også Hoel (1941), s. 39–43.
38Se Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 352.
39Se Eskeland (2017), s. 236 flg., og Rt. 1974 s. 317.
40Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven) s. 101.
41Se Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 382, og Frøberg (2019), s. 211–212.
42NOU 1992: 23 s. 78.
43Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 98.
44Andenæs (2016), s. 358–359.
45Se særlig Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 197 og Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 515.
46Husabø (1999), s. 62.
47Se Borgarting lagmannsretts dom 11. april 2018 (LB-2017-130248).
48Se Borgarting lagmannsretts dom 20. august 2012 (LB-2012-17669-2).
49Se også §§ 27, 69 tredje ledd og 79 bokstav b.
50Se også Borgarting lagmannsretts dom 26. februar 1998 (LB-1997-2113).
51Se til illustrasjon sammendraget til HR-2018-927-U.
52Se HR-2016-1458-A avsnitt 8 med videre henvisninger.
53Se Rt. 2008 s. 549 avsnitt 43.
54Se Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 356–361.
55HR-2019-2205-A avsnitt 51 flg.
56Rt. 2011 s. 1455 avsnitt 30.
57Se Thomas Frøberg, «Forsøksansvarets yttergrenser: Forsøk på forsøk og uaktsomt forsøk», Tidsskrift for Rettsvitenskap 2012, s. 49–90 på s. 87.
58Gröning, Husabø og Jacobsen (2019) s. 352. Se også Thomas Frøberg, Alminnelig strafferett i et nøtteskall (2019), s. 19, og Andenæs (2016), s. 19 og 27.
59Matningsdal (2008), s. 360. Se også Andenæs (2016), s. 27.
60Jørn Jacobsen, Valdtektsstraffebodet – gjeldande rett og spørsmålet om reform, Bergen 2019, s. 255.
61Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 197. Se også Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 515.
62Husabø (1999), s. 268 og 270.
63Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 197.
64Andenæs (2016), s. 328 og 341, og Frøberg (2019), s. 196–197.
65Se Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 325.
66Se blant annet HR-2017-535-U som gjaldt straffutmåling for uaktsom medvirkning til grov narkotikaovertredelse, jf. § 232 første og tredje ledd, jf. § 231 første ledd, jf. § 15. Se også Rt. 2014 s. 1097 avsnitt 12 om grov uaktsom medvirkning til grovt bedrageri, uten at medvirkning er nevnt i uaktsomhetsbestemmelsen, jf. straffeloven 1902 §§ 271 a, jf. 270.
67Slik også for § 280 om uaktsom forvoldelse av betydelig skade på kropp eller helse.
68Rt. 1936 s. 612 på s. 613.
69Rt. 1936 s. 612 på s. 615.
70Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 324.
71Husabø (1999), s. 237.
72Rt. 1945 s. 109, Rt. 1949 s. 935 og Rt. 1974 s. 382.
73Rt. 1936 s. 612, Rt. 1954 s. 653, Rt. 1992 s. 810, Rt. 2007 s. 1211 og Rt. 2012 s. 892.
74NOU 2002: 4 s. 359.
75NOU 2002: 4 s. 355–359, 491 og 504.
76Se Ot.prp. nr.22 (2008–2009) på henholdsvis s. 190 flg. og s. 433.
77Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 324.
78Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 351.
79Magnus Matningsdal, Lovkommentar til straffeloven 2005 à jour per 1. januar 2020 § 281 punkt 3 (søkedato 22.06.20).
80Se NOU 2002: 4 s. 79 flg. og Innst. O. nr. 72 (2004–2005) punkt 6.1.4.
81NOU 2002: 4 Ny straffelov Straffelovkommisjonens delutredning VII, s. 211–212. Se også s. 87 flg.
82NOU 1992: 23 Ny straffelov – Alminnelige bestemmelser, Straffelovkommisjonens delutredning V, s. 77.
83Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 114–115.
84NOU 2002: 4 Ny straffelov s. 87.
85Høgberg og Tøssebro, s. 127.
86Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 410.
87Se Gröning, Husabø og Jacobsen (2019), s. 352.
88Se Rt. 2014 s. 1105 avsnitt 26 og HR-2018-1907-A avsnitt 105.
89Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 410.
90Andenæs (2016), s. 338.
91Riksadvokaten, «Ny straffelov», rundskriv 30. september 2015, punkt 3.
92NOU 1992: 23 s. 75. Se også Ot.prp. nr.90 (2003–2004) s. 95.
93NOU 2002: 4 s. 211–212.
94Husabø (1999), s. 268 og 270. Se henvisning i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 226 med videre henvisninger.
95Riksadvokaten, «Ny straffelov», rundskriv 30. september 2015, punkt 3.
96Se Jacobsen (2019).
97Se Borgarting lagmannsretts dom 20. november 2015 (LB-2015-59539).
98Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) Om lov om endringer i straffeloven mv. (seksuallovbrudd), s. 26–31.
99Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) s. 30–31.
100Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) s. 30.
101Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) s. 30.
102Magnus Matningsdal, Straffeloven: alminnelige bestemmelser: kommentarutgave, 2015, s. 118. Samme tekst i Magnus Matningsdal, Lovkommentar til straffeloven 2005 à jour per 1. januar 2020 § 15 punkt 3.9 (søkedato 22.06.20).
103Magnus Matningsdal, Norsk spesiell strafferett, 2. utg. Oslo 2016, s. 219–221. Samme tekst i Magnus Matningsdal, Lovkommentar til straffeloven 2005 à jour per 1. januar 2020 § 294 (søkedato 22.06.20).
104Jacobsen (2019), s. 255.
105Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 285 flg.
106Rt. 2008 s. 1342 avsnitt 15 og 16.
107Se Magnus Matningsdal, Lovkommentar til straffeloven 2005 à jour per 1. januar 2020 § 374 punkt 3 (søkedato 22.06.20).
108Ot.prp. nr.53 (1990–91) Om visse tiltak mot økonomisk kriminalitet (endringer i straffeloven, aksjeloven, panteloven m.m., s. 12–15. Se også Johs. Andenæs, «Uaktsomt bedrageri», Lov og Rett 1992, s. 1–2, og Rt. 1999 s. 874 på s. 875–876.
109Rt. 1999 s. 874.
110Se henholdsvis Anders Løvlie, Rettslige faktabegreper, Oslo 2014, kapittel 7.7.4, og Prop. 44 L (2015–2016) s. 55 og 57, og Sofie A.E. Høgestøl, «En generell kriminalisering av fremmedkrigere: den norske modellen og påtaleskjønn i straffeloven § 145», i Anna Andersson, Sofie A.E. Høgestøl, Anne Christine Lie, Fremmedkrigere, 1. utg., Oslo: Gyldendal 2018, på s. 59.
111Se lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (skyldevne, samfunnsvern og sakkyndighet) 21. juni 2019 nr. 48 § 20 (ikke i kraft), Innst. 296 L (2018–2019) Innstilling fra justiskomiteen om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (skyldevne, samfunnsvern og sakkyndighet), og Thomas Frøberg, «De nye reglene om strafferettslig skyldevne», i Lov og Rett nr. 3 2020, s. 167–184 på s. 177–180.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon