Øyvind Eikrem, førsteamanuensis ved NTNU, lot seg intervjue av det høyrepopulistiske nettstedet Resett om motivet for et dobbeltdrap i Trondheim der fire mindreårige asylsøkere hadde status som mistenkte.1 Man kan og bør være kritisk til det Eikrem sa, og det faktum at han valgte å la seg intervjue av Resett, men er det greit at sjefen til Eikrem kaller ham inn på teppet og kritiserer ham for det?2 Studentene lagde også et studentopprop mot Eikrem på grunn av intervjuet.3 Er det akseptabelt at han på nytt ble kalt inn til ledelsen for det? Morten Holmboe har i dette nummeret skrevet en artikkel om forskeres faglige frihet, basert på debatten om Eikrem-saken. Det er en brilliant og kjempeviktig artikkel, i en tid der vitenskapelig kunnskap er under økende politisk press. Jeg er helt enig med Holmboe i det han skriver, men vil i tillegg benytte anledningen til selv å si noe om temaet her.

Læreres ytringsfrihet

En lærer i grunn- og videregående skole har ikke samme ytringsfrihet som andre mennesker. De er forpliktet til å fremme, eller i det minste ikke undergrave, noen grunnleggende verdier definert gjennom opplæringslovens formålsparagraf (§ 1-1). «Vil man ikke det, eller kan man det ikke, vil det kunne bety at man ikke er skikket som lærer i skolen», ifølge Høyesterett.4 Andre yrkesgrupper er også bundet av lignende normative rammer. Men hva med lærerne til lærerne, hva med dem som skal lære opp de lydige profesjonene som skal ut og tjene staten? Hva hvis de undergraver de normene deres studenter vil være bundet av i sin yrkesutøvelse?

Saken er den at en som jobber som lærer for lærerstudenter, politistudenter, sosionomstudenter eller lignende, ikke bare er lærer. Vedkommende er, som regel, også forsker. Kapittel seks om ansettelse i Lov om universiteter og høyskoler (universitets- og høyskoleloven), snakker konsekvent om «undervisnings- og forskerstillinger». Universiteter og høgskoler må sørge for at undervisningen er «basert på det fremste innen forskning».5 Undervisningen må altså være forskningsbasert.

Ny kunnskap

Det å være forsker innebærer at man må utfordre vedtatte sannheter. Et kriterium for at noe skal være vitenskapelig, er at det skal bidra til ny kunnskap. Man kan ikke finne opp hjulet på nytt, men man må ha noe nytt å komme med. En god forsker må kunne noe om det bestående og hva som regnes som rådende oppfatninger innenfor sitt fag, ellers er det vanskelig å komme med ny kunnskap av verdi. Som lærer må man sørge for at studentene får en faglig grunnpakke. Undervisningen, særlig på lavere grad, bygger gjerne på de mest rådende og aksepterte metodene og teoriene innenfor et fagfelt. Som lærer er det viktig å formidle disse rådende oppfatningene, men som forsker gjelder det å utfordre dem.

Å presse grensene for menneskelig viten

Hvis god forskning må utfordre rådende sannheter og bidra med nye perspektiver, innebærer det ikke sjelden at en forsker kan bli upopulær. Man kan tenke seg at det vil kunne lønne seg å jatte med til etablerte perspektiver, som en strategi for å bli populær. Men det er begrenset hvor verdifull en forskning er dersom den bare gjentar gamle sannheter. Man kan spørre seg om det er forskning i det hele tatt. Sånn sett blir det vanskelig å gjøre karriere ved bare å følge jatte-strategien. Min erfaring er også at har man først blitt bitt av basillen, det å presse grensene for hva som regnes for etablert kunnskap, kan man ikke bare gå tilbake til en ren anvendelse andres tanker, teorier og metoder. Med andre ord, et menneske som har opplevd hvordan det er å være et subjekt som anvender sin vilje og rasjonalitet på helt nye spørsmål, som utfordrer grensene for menneskelig viten, kan ikke gå tilbake til å bli styrt av andre. Immanuel Kant snakker om forskjellen mellom «Kingdom of nature», «Kingdom of ends» og «Kingdom of understanding». Det handler om fri vilje og ‒ i forlengelsen av det ‒ ulike former for eksistens.6 En vilje som har vaket på overflaten av den menneskelige viten, har på mange måter sett en ny verden. Jo mer man beveger seg i dette landskapet, desto flere svakheter og hull ser man i «den etablerte viten». På mange måter er det en fare for at man blir særere og særere sammenlignet med dem som ikke har vært oppe og luktet på overflaten, som «bare» har en vilje styrt av fragmenter av det etablerte.

Det å være en god forsker er ingen garanti for at man er en god pedagog. Følelsen av ikke å bli forstått kan melde seg, særlig for dem som sliter med å formidle hva som er etablert teori eller viten, og hvordan det må tenkes nytt. Profesjonsstudenter, særlig de som har en klar idé om hva de vil jobbe med, kan av og til bli utålmodige med lærere som stiller spørsmål og utfordrer den rådende lære. De skal jo bare lære seg det de trenger for å komme ut i jobb. Men hvis undervisningen skal være forskningsbasert, må en lærer bygge på ny forskning i tillegg til den gamle, og helst kunne dra inn sin egen forskning. For en etablert forsker som har vaket på overflaten i lang tid, vil det føles hyklersk bare å presentere «etablerte teorier» uten å ta med nye perspektiver.

Så er det klart at det er mange fallgruver. En forsker kan være av den oppfatning at han forstår etablerte teorier og perspektiver, men har i realiteten misforstått eller oversett vesentlige ting. Selv om vedkommende har forstått, er det ikke sikkert at han eller hun evner å si noe nytt. Det nye som sies, kan være basert på tynt grunnlag, svake metoder og feil premisser. Det er ikke alle forunt å bidra til reell ny viten som har stor troverdighet.

Fagfeller

For å bedømme om det en forsker kommer med holder mål, bruker vi fagfeller. Som nevnt i min forrige leder kan tilbakemeldinger fra fagfeller variere, og det er ikke alltid lett å bli klok på hva som er godt nok. Et annet kjennetegn ved forskning, i tillegg til at den skal bringe noe nytt, er at den som regel omhandler et nokså snevert og lite felt som man går i dybden på. Eller det kan virke snevert for folk flest, mens forskeren selv ser på det som både stort og bredt. Det kan føre til at forskerens perspektiv blir nokså preget av det forskningsfeltet vedkommende selv er opptatt av, på en slik måte at bedømmelsen blir preget av det.

Marginalisert, men tror likevel jeg har rett

Enkelte fagområder, særlig knyttet til menneskerettighetsforskning, er dominert av forskere som ikke har juridisk kompetanse. Et slikt eksempel er forskningen rundt såkalt human rights education, eller menneskerettighetsopplæring som det heter på norsk. For et par år siden var jeg på en konferanse i London om menneskerettighetsopplæring. Jeg presenterte et dilemma knyttet til hvordan man skal formidle til barn hva menneskerettigheter er, basert på en praktisk rettspositivistisk forståelse av rettigheter. Jeg ble møtt med apatiske og uforstående blikk, og en moderator som nervøst takket meg for innlegget og påpekte at det var provoserende, men «interessant» at jeg påstod at menneskerettigheter ikke er universelle sannheter fra naturen eller Gud. En slik påstand er helt ukontroversiell i et juridisk miljø, men tydeligvis ikke innenfor dette miljøet, som er sterkt preget av pedagoger og lærere. For min del er det ikke så farlig at pedagoger mener jeg tar feil om hva juridiske rettigheter er, så lenge de fleste med juridisk bakgrunn er enige med meg. Men det er paradoksalt at lærere og pedagoger som forsker på å fremme respekt for menneskerettigheter, blir irritert og provosert over at noen sier at konvensjoner er avtaler mellom stater og et produkt av politiske kompromisser. Hva er det egentlig de fremmer respekt for?

Det jeg vil fram til med dette, er at jeg har følt på det å være marginalisert, men likevel ha klokkertro på at jeg har rett. Hva om jeg, i en slik situasjon, ble kalt inn på teppet av min sjef fordi jeg har undergravd menneskerettighetenes «hellige fundament»? Hva om min sjef, i samme ånd, hadde refset meg for å ha skrevet at omskjæring ikke er i strid med FNs barnekonvensjon?7 Påstått at jeg undergravde barnets beste og dermed barnevernutdanningens grunnverdi, der jeg blant annet foreleser? Hva om en gruppe studenter hadde skrevet et opprop mot meg på grunn av det? Etter Eikrem-saken er ingenting av dette et utenkelig scenario.

Dystre tider

I en verden der falske nyheter og høyrepopulismen fosser fram, er det kanskje viktigere enn noensinne å holde fast ved forskeres faglige frihet. Forskning handler om å tenke nytt. Forskningens frihet handler om retten til å tenke nytt og ikke være bundet av politiske trender, tradisjoner, dogmer, profesjonsetiske retningslinjer, etablert forskning eller andre vedtatte sannheter.

Folkeforskning

Samtidig er det avgjørende at bedømmelsen av forskning forblir styrt av skolerte forskere. I disse dager er det mye snakk om den såkalte Plan S, som knyttes til all offentlig finansiert forskning. Dette handler om åpen forskning. Det innebærer åpen tilgjengelighet for publikasjoner, åpen fagfelle, åpen tilgjengelighet til empirisk innsamlede data, etc. I denne sammenheng har Forskningsrådet, som går i bresjen for dette, lansert tanken om såkalt folkeforskning. Nå skal det åpnes opp for at alle skal kunne være forskere. Folkeforskning innebærer, ifølge Forskningsrådet, å engasjere folk som ikke har forskerbakgrunn, i forskning, i samarbeid med forskere eller forskningsinstitusjoner.8 Forskning har tradisjonelt vært en elitestyrt virksomhet der det stilles høye krav til lang utdanning. Doktorgrad er et annet navn for forskerutdanning. Domstoler og rettssystemet er også elitestyrt, og det kreves lang utdanning for å prøve seg som fagdommer (til forskjell fra lekdommere). Det samme gjelder medisin og en rekke andre profesjonsfag. Det hindrer ikke allmennheten i å ha en mening. Enhver kan mene hva de vil om hva loven er, men det er Høyesterett som dømmer i siste instans. Nå kan man saktens diskutere kvalifikasjoner og rekruttering av dem som sitter i Høyesterett,9 men det er ingen som hevder at dommere bør rekrutteres (gjennom for eksempel valg) uten noen formelle krav til kvalifikasjoner og utdanning.

Bedømmelsen av hva som holder mål i en vitenskapelig sammenheng, må også være styrt av folk som innehar visse formelle minimumskvalifikasjoner. Farene ved å overlate den faglige bedømmelsen til lekfolk er åpenbar hvis vi for eksempel snakker om medisin eller flyteknologi, men ikke nødvendigvis like åpenbar for samfunnsforskning, juss eller humaniora. Det er et paradoks at få rasjonelle mennesker tør å fly med et fly bygd og styrt av uskolerte, selverklærte eksperter, men for samfunnet er dette ikke så farlig hvordan man kvalitetssikrer den kunnskapen som legges til grunn for å styre.10 Forskeres faglige frihet kan ikke bety at alle skal kunne være forskere, uten at kvaliteten sikres på en grundig måte av noen som faktisk er skolerte forskere.