Artikkel 1 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter er en definisjon av menneskets natur, og slår fast at alle er født likeverdige og er utstyrt med fornuft («reason»). Dette siste er en litt merkelig påstand. Er vi virkelig født fornuftige? De færreste spedbarn har evne til å gi uttrykk for noe fornuftig utover helt basale behov. Så kan man kanskje si at alle er født med et utviklingspotensial, men det varierer ikke bare med alder, men også i forhold til mange andre faktorer. Noen mennesker er født med en annerledes kromosomsammensetting eller en hjerneskade som gjør at de ikke utvikler fornuft på samme måte som andre mennesker. Vår evne til å tenke fornuftig kan også variere ut fra hvilken situasjon vi befinner oss i. For mennesker som befinner seg i en krise eller som kommer i situasjoner som trigger ubehagelige opplevelser fra fortiden, kan evnen til å ta fornuftige valg sterkt preges av følelser. Psykiske lidelser er også en realitet for mange, som sterkt kan prege ens evne til å ta fornuftige valg. Så er spørsmålet: Når må eller kan andre mennesker overstyre andre menneskes vilje, fordi deres valg er ufornuftige? Når det gjelder foreldre–barn-relasjonen, er det, særlig når barna er unge, ingen tvil om at foreldrene skal og må være paternalistiske. Foreldre skal ta ansvar for barnas beste med grunnlag i fornuftige og voksne valg, ikke ut fra hva barna selv ønsker (med mindre det er i tråd med et voksent og fornuftig formål). Men for voksne er dette mye vanskeligere. Hvem er mest voksen, og hvem vet hva som er mest fornuftig for andre voksne?

Hvem vet best?

Marianne Bahus, Pål Friis og Terje Mesel skriver om pasienter som nekter livsnødvendig behandling fordi de har en tro på andre former for behandling, eller de tror på kroppens egen evne til å bli frisk. I de tilfellene som beskrives, framstår pasientenes tro på alternativ medisin som svært irrasjonell – fra et medisinsk (vitenskapelig) perspektiv. Men til tross for at legene, så godt de kan, har forsøkt å forklare pasientene de fatale konsekvensene, velger pasientene likevel å takke nei til behandling. Ifølge Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 7 har helsepersonell plikt til å hjelpe når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Under visse betingelser skal hjelpen gis «selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen». Men hvis pasienten er villig til å dø for sin tro på alternativ medisin … må vedkommende da ikke få lov til det? Saken blir ekstra komplisert fordi det her er en uenighet mellom legene og pasienten med hensyn til den beste måte å bli frisk på. Pasienten mener å vite bedre enn legene. Pasienten har fått en dødelig sykdom og ønsker ikke å dø, men å bli frisk, men stoler ikke på at legene vet best. Kan eller – hvis man skal følge ordlyden i loven – «skal» legene da tvinge pasienten til å motta behandling?

I praksis er det ikke tilrettelagt for å holde pasienter tilbake med makt for behandling for kreft eller sepsis (blodforgiftning). Hva skal man i praksis gjøre – beltelegge kreftpasienter? Å åpne for tvang i slike situasjoner vil derfor potensielt kunne ha store konsekvenser for organiseringen av helsevesenet. Jeg tror ikke det er ønskelig eller praktisk mulig å tvinge somatisk syke mennesker til behandling selv om deres nekting framstår som irrasjonell og dødelig. Når det er sagt, reiser Bahus, Friis og Mesel svært viktige og vanskelige spørsmål.

Det gode argument

Hvordan vurderer man hva som er mest fornuftig – hvem som har rett i juridisk forstand? Jeg har i dette nummeret en egen artikkel der jeg utfordrer Kirsten Ketschers såkalte argumentative rettskildelære. Ketscher mener de lege lata i større grad må bygge på den argumentative verdien i et standpunkt framfor tekniske argumenter om rettskildenes hierarkiske vekt og lignende. Ketscher argumenterer for at det nå ikke lenger er bare én lovgiver, og retten er blitt nokså fragmentert. I denne uoversiktlige situasjonen må det i større grad åpnes for at det beste argument vinner fram. Hun mener selvsagt at argumentene må bygge på rettslige kilder og argumenter, men jeg mener like fullt denne formen for rettskildelære åpner for større subjektivitet i lovtolkningen. Det vil bare kunne gagne flertallet og de ressurssterke i samfunnet. De som taper, er minoritetene, de fattige og andre avvikere. Debatten om omskjæring av guttebarn er et godt eksempel på en juridisk debatt der flertallets verdier i Norge har fått stort spillerom. De som mener omskjæring av guttebarn er et brudd på barns rettigheter, bygger på en ren subjektiv tolkning av ordlyden i FNs barnekonvensjon, uten å ta hensyn til den øvrige juridiske konteksten konvensjonen inngår i. Det er egentlig en gyllen regel som gjelder for all tolkning: ikke å ta ting ut av sin kontekst. Men i denne debatten kan det virke som (den internasjonale og historiske) konteksten FNs barnekonvensjon inngår i, ansees som mer eller mindre irrelevant. Min erfaring er at de som er mot omskjæring av guttebarn, kjøper omtrent ethvert argument som støtter deres posisjon, og de reagerer med vrede og sinne på ethvert motargument. Det er derfor ikke så mange som argumenterer mot flertallets posisjon. Regjeringen og Stortinget har likevel skjønt at utenfor Norden er det lite støtte å hente for et forbud mot omskjæring av guttebarn.

Troverdighet

Hvordan man tolker virkeligheten, er også svært aktuelt i Else McClimans’ artikkel som handler om #metoo og seksuell trakassering. Saken er den at mektige menn tradisjonelt har sluppet unna med en uakseptabel atferd overfor kvinner i en underlegen maktposisjon. Det er som oftest svært vanskelig å bevise at man har blitt utsatt for seksuell trakassering. I tillegg er det som regel karrieremessig risikabelt, og det er vanskelig å bli trodd. Derfor har kvinner bitt det i seg og akseptert at sånn er det bare. Maktens menn har effektivt kunnet diskreditere og latterliggjøre kvinnenes virkelighetsforståelse og argumenter, hvis de i det hele tatt har turt å si ifra. #metoo har gjort noe med denne tilsynelatende håpløse situasjonen. Kampanjen har forrykket maktbalansen, og nå er det ikke lenger risikabelt eller vanskelig å ta varslernes versjon på alvor, heller tvert imot. Som med all makt kan denne nye makten misbrukes, men mektige menn har da alltid kunnet forsvare seg. Det er bare det at nå er det litt vanskeligere, særlig hvis det viser seg at varsleren ikke er alene.

Kritisk juss reiser seg

Det er mulig jeg har gitt inntrykk av at Kritisk juss er døden nær. Det er vi absolutt ikke. Vi har hatt en kortvarig økonomisk usikkerhetsperiode, men dette løser seg. Framover vil hovedfokus være på å produsere det beste kritiske juridiske tidsskriftet i Norge. Jeg kan forsikre forfattere og lesere om at vi setter på trykk alle gode bidrag. Redaksjonen og fagfeller sørger for en grundig kvalitetssikring, og det er ingen endringer på denne fronten. Vi skal fortsatt være åpent tilgjengelig på nett, og vi kommer ut med minst tre nummer i 2019. I tillegg skal det arrangeres lanseringsseminarer der vi plukker ut forfattere til å presentere sine artikler og forsvare seg i møte med dyktige opponenter. Det har vært godt oppmøte på disse seminarene, og det er en bra anledning til å få ting på dagsordenen. Ellers vil vi gjøre vårt beste for å promotere artikler i sosiale medier, i Kritiskjussbloggen, på arrangementer og andre sammenhenger. På den måten skal vi sørge for å heve den såkalte «impact»-faktoren til artiklene i tidsskriftet.