Da er nok et stortingsvalg over. FrP sitter fortsatt i regjering (i skrivende stund), og Erna Solberg fortsetter som statsminister. Arbeiderpartiet grunner på hva som gikk galt. Det har vært spekulert i om Jonas Gahr Støres noe tvilsomme investeringer kunne ha noe med saken å gjøre. Jeg tviler på at det hadde så mye å si. Arbeiderpartiet ble for vage, vinglete og feige. De manglet kraft, lidenskap og mot. Jonas framstod som en politiker som var livredd for å si noe feil. Han var professoral og hevet over «allmuens» enkle følelsesladete retorikk. Det tok seg kanskje litt opp mot slutten, men da var det for sent. Som akademiker kan man jo synes at det er en god ting, men man vinner vel kanskje ikke valg på den måten. Folk som lever i en travel hverdag, har ikke tid til å sette seg inn i saker generelt på en grundig måte, sjekke referanser og forholde seg til forskning. Media skal hjelpe folk med det, men når FrP kjører på med en Trump-lignende kampanje, med Sylvi Listhaug i spissen, som setter følelsene (for ikke å si fordommene) til folk i sentrum, og forskning og fakta får en elitepreget eim over seg, må et opposisjonsparti være mye tøffere og tydeligere på hva de tror på.

Når de i tillegg biter på billige agn som «norske verdier» og forsøker å posisjonere seg på en seriøs måte i forhold til det, må de tåle å sprelle på kroken til FrP. Her mistenker jeg at strategene overtenkte saken. Hadde det vært en Bernie Sanders i AP, hadde han skrelt bort alt det våset og bare sagt det som det er. Hva er viktigst? Å være et godt menneske eller en god nordmann? La oss nå si at det finnes en Gud, og Jonas blir konfrontert med hva han har gjort for kjempe for det gode og rettferdige i samfunnet. Skulle han da ha svart med å si at han har kjempet for «norske» verdier? Er det en objektiv definisjon på et godt samfunn? Hva om det heller var snakk om «Norges verdier», til forskjell fra «norske» verdier som sådanne? Ja da ville hele debatten handlet om loven. Hele det demokratiske system handler om å bli enig om hvilke verdier som skal være styrende for samfunnet, altså loven. Politikk handler om verdier. Det er selvsagt en del politiske saker som handler om uenighet om hvordan man best skal løse enkelte saker, men hvis politikk først og fremst handlet om «smarte» løsninger på problemer, som vi alle er enige om, ville det vel vært bedre med et teknokrati.

Jeg tror ærlig talt ikke på at Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik brenner for «norske verdier». Men når man er mer opptatt av politikk som et strategisk spill istedenfor å snakke oppriktig og ærlig om hva man faktisk tror på, blir det fort sjelløst og platt. Det er vanskelig å selge et budskap man ikke helt tror på selv. Strategien ble også feil, fordi den undervurderte det norske folk. Ottar Hellevik og Tale Hellevik har i en studie langt på vei vist at det er ingenting som tyder på at frykten for innvandring har økt i Norge. De forklarer at:

Tendensen er en økende overvekt av positive over negative oppfatninger når det gjelder innvandreres kulturelle og økonomiske rolle, villigheten til å hjelpe flyktninger og synet på begrensning av innvandringen. Holdningen til muslimske trossamfunn, der overvekten er negativ, har også hatt en positiv utvikling. Kohortanalyser viser at tendensen både er et resultat av generasjonsutskifting og individuelle standpunktskifter. Det som særlig har bidratt til forskjell mellom generasjonene som skiftes ut eller endring av standpunkt innenfor den øvrige befolkningen, er endringer i verdisyn, fra tradisjonelle til moderne og fra materialistiske til idealistiske verdier.1

Ottar Hellevik er en betydelig autoritet på kvantitativ metode i Norge, og det er derfor knyttet stor troverdighet til hans forskning.2 Det er kanskje derfor den i lengre tid har ligget på topp over de mest leste artiklene på Idunn.

Verdien av å straffe

Jørn Jacobsen har i dette nummeret en artikkel om hvordan strafferettsreaksjonssystemet er i endring. Proporsjonalitetsprinsippet har i særlig grad preget det strafferettslige reaksjonssystemet i Norge og holdt seg stabilt over tid. Jacobsen forklarer at prinsippets sterke stilling springer ut av strafferettens sentrale klanderfunksjon og skyldprinsippet dette gir opphav til. Han forklarer at:

Når nokon misbruker sin fornuft og fridom til å handle i strid med desse reglane, er klander den adekvate reaksjonen. Å bere ein slik klander, og dermed norma sjølv, er straffa sitt grunnleggande føremål.

Hos oss har dette vært kombinert med et moderat straffenivå og et fokus på andre virkemiddel for å bekjempe kriminalitet. Nyere utviklingstrekk utfordrer denne tradisjonen. Jacobsen henviser blant annet til et forslag om «[s]kjerpet straff for flere lovbrudd og styrket vern av fornærmede ved lovbrudd begått i fellesskap».3 Forslaget la opp til en betydelig heving av strafferammen på inntil 40 års fengsel, fra dagens maksimum på 21 år. Etter høringsrundene modererte departementet seg og foreslo en maksimumsstraff på inntil 26 år. Forslaget falt på grunn av innvendinger mot at saken skulle hastebehandles.4 Men behandlingen av saken tyder på at den fort kan komme opp igjen, særlig nå når regjeringen har fått ny tillit. Jacobsen stiller spørsmål ved måten man bruker proporsjonalitetsprinsippet, og forklarer at:

Om målet er betre ekvivalens i systemet, bør det å senke nivået for brotsverk som ligg for høgt samanlikna med andre brotsverk, vere minst like nærliggande som å skjerpe straffene for dei mest alvorlege brotsverka. Dei ekvivalensproblema som vert framheva i det nemnte framlegget, er ikkje minst eit resultat av at lovgjevar har pressa straffenivået oppover slik at det vert eit trykk mot det «taket» som vi har hatt.

I tillegg til dette er Jacobsen også svært kritisk til systemet rundt forvaring. Straff og straffansvar skal primært være tilbakeskuende, ikke preget av framtidsrettede nyttesynspunkter.

I tillegg til Jørn Jacobsens artikkel har vi også en artikkel av Karen Hjelmervik Nerbø i Jussbuss, om Norgerhaven fengsel i Nederland. Jussbuss har siden oktober 2015 hatt saksmottak i fengselet og vært på besøk der flere ganger i løpet av de to siste årene. Artikkelen presenterer Jussbuss’ erfaringer fra møter med de innsatte. Nerbø skriver blant annet:

De fysiske forholdene i fengselet er gode. Når Jussbuss snakker med innsatte på saksmottak i fengselet, får vi høre at det er fine uteområder, og at de innsatte opplever mer frihet og mindre innelåsing enn i fengsler i Norge.

Det høres jo veldig fint ut. Det er sikkert varmere i været der også. Likevel er Nerbø og Jussbuss nokså kritiske til Norgerhaven fengsel i Nederland. Men det skal jeg ikke røpe mer om her. Da må dere heller lese artikkelen.