Begrunnelsen for etableringen av USA som selvstendig stat innledes med disse legendariske ordene: «We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal.»1 Så har man også noen grunnleggende rettigheter: «Life, Liberty and the pursuit of Happiness». Når verdigrunnlaget er lagt, slås det fast at regjeringens hovedoppgave er å sikre disse verdiene, og: «[W]henever any Form of Government becomes destructive of these ends, it is the Right of the People to alter or to abolish it, and to institute new Government.» Litt senere står det sågar at: «[I]t is their duty, to throw off such Government, and to provide new Guards for their future security.» Nå var det jo ikke slik at alle mennesker ble sett på som like likevel. Slaveriet gikk sin gang lenge etter at USA ble etablert. Men da FN vedtok FNs verdenserklæring om menneskerettigheter, der det i artikkel 1 slås fast at «All human beings are born free and equal in dignity and rights», har det ikke vært noen tvil om at alle mennesker, kvinner og menn, svarte og hvite, muslimer, jøder og kristne er likeverdige mennesker og skal ha de samme grunnleggende rettigheter.

Donald Trump kan på mange måter ses på som en trussel mot USAs grunnverdier, og spørsmålet er hvor langt han kan tøye det før noen vil begynne å argumentere for at det er flertallets plikt å gjøre opprør. Svaret ligger på mange måter i uavhengighetserklæringen også. Det står at:

Prudence, indeed, will dictate that Governments long established should not be changed for light and transient causes; and accordingly all experience hath shewn that mankind are more disposed to suffer, while evils are sufferable than to right themselves by abolishing the forms to which they are accustomed.

Men når lidelsene blir store nok og bevisene på tyranniet åpenbare nok, da er det folkets plikt å gjøre opprør. Hvem er folket, og hva hvis det er bare noen små minoriteter som lider? Det er utrolig hvor mye lidelse vi tillater så lenge den ikke rammer oss selv. Det er verdt å huske på at jødene utgjorde under én prosent av befolkningen i Tyskland i 1933.2 Det slår meg hvor raskt jeg lulles og sløves inn i hverdagen i denne nye verden, hvor mye det skal til før jeg orker å reagere lenger. Det er så mange ting å skrike ut mot. Det er uansett USA, og her bor vi i lille Norge.

I vårt lille land har vi fått en ny justisminister fra FrP, Per-Willy Amundsen. Han er fra hjembyen min, Tromsø. En ting er alt han har sagt om innvandrere og religiøse minoriteter, men som samerettsforsker er det kanskje som samemotstander jeg kjenner ham best. Overfor Nordlys uttalte han i 2011 at:

Vi foreslår nå i Stortinget at Norge skal tre ut av ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter, at Sametinget nedlegges, Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen avskaffes og at ordningen med samisk språkforvaltningsområde fjernes.3

Amundsen mener samene, gjennom ILO-konvensjonen, Sametinget, finnmarksloven og sameloven har fått etniske særfordeler. Det er «diskriminering» overfor nordmenn.4 Finnmarksloven handler først og fremst om å kartlegge grunnen i Finnmark, gjennom Finnmarkskommisjonen, for å finne ut hvem som har rettigheter til utmark i Finnmark basert på helt vanlige norske regler om hevd, bruksrettigheter og eiendomsrett etter lang tids bruk. Denne kartleggingen gir ingen særskilte fordeler til samer. Sametinget er et talerør for det samiske folk og er tuftet på prinsippet om at folk må få snakke på vegne av seg selv. For å sikre at de som snakker på vegne av samene, har den nødvendige legitimiteten i folket, er det opprettet et parlamentarisk system. Men det er da ingen særrettighet å snakke på vegne av seg selv. Samisk språkforvaltningsområde handler om at de kommunene som befinner seg i samiske kjerneområder, skal ivareta og legge til rette for samiskspråklige beboere i kommunen, enten det gjelder møter med det offentlige eller skole for barn. Det er da ingen særrettighet å snakke sitt eget morsmål i sitt eget land, i det som regnes som kjerneområder for språket.

Det er mulig Amundsen vil protestere på det med representasjonen av sametingsmedlemmer i Finnmarkseiendommen, men det er ingenting som tyder på at samene har fått særskilte rettigheter til grunnen i Finnmark på grunn av det.

På bakgrunn av den dype innsikten han Per-Willy har i spørsmål angående diskriminering, er det «skuffende» at hans departement ikke leder arbeidet med forslag til ny likestillings- og diskrimineringslov. I dette nummeret av Kritisk juss har vi en fagfellevurdert artikkel av to av landets aller beste jurister på diskrimineringsrett, Anne Hellum og Vibeke Blaker Strand. De har gått igjennom forslaget til ny diskrimineringslov. De er ikke udelt negative. Det er noen positive lyspunkter, som for eksempel forslaget om å gi diskrimineringsnemnda kompetanse til å tilkjenne oppreisning i saker innenfor arbeidslivet og erstatning i enkle saksforhold. Andre endringsforslag innebærer likevel en vesentlig kursendring. Hellum og Strand mener: «Kursendringen – dersom forslagene vedtas – har som konsekvens at regelverket på diskrimineringsfeltet i mindre grad enn tidligere vil fremme reell likestilling.» Totalbildet er «et mer uniformt, individualisert og privatisert regelverk». Og ved at sentrale elementer i dagens regelverk forslås fjernet, innebærer reformen i praksis en «avrettsliggjøring av diskrimineringsregelverket». Det tjener bare de sterkeste i samfunnet, ikke de svakeste og dem som mest sannsynlig vil være mest utsatt for diskriminering.

Dette er det første nummeret av Kritisk juss som er åpent tilgjengelig på nett. Det innebærer et potensial for langt flere lesere. I forbindelse med denne overgangen har vi besluttet å åpne opp for kritiske artikler om rettssystemer utenfor Norge også. Det innebærer noen utfordringer for redaksjonen siden vi må sikre kvaliteten til de artiklene som kommer inn, og vi må finne kompetente fagfeller. Vi er derfor mest interessert i artikler fra Norden, og forbeholder oss retten til å avvise artikler vi ikke har mulighet til å kvalitetssikre. At vi nå åpner opp for artikler som omhandler andre land, skal ikke gå på bekostning av kvaliteten.