Kristian Andenæs er 70 år. Han var med å starte Rettspolitisk forening og har preget den rettspolitiske debattarena i mer enn 40 år. Kristian Andenæs er også en av verdens fremste og mest anerkjente rettssosiologer. Jeg vil si litt om mitt forhold til Kristian. Jeg har aldri helt klart å kalle ham for «Kikki». Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg sier Kristian. Kontoret hans, i sjette etasje på Domus Nova, er overfylt av papirer og bøker. Han er ikke så ryddig sånn sett. Det er et kontor jeg har hatt en sterk dragning til helt siden han ble min veileder i 2008. Å sitte der og snakke med Kristian har alltid vært utrolig lærerikt, inspirerende og morsomt. Jeg har plumpet innom titt og ofte, nesten hver gang jeg er i området. Jeg føler meg alltid varmt velkommen, uansett hvor travel han egentlig er. Det kan jo være litt irriterende med slike pratsomme kverulanter som bare stikker innom uanmeldt. Nå når han er 70, må han flytte inn i et slags pensjonistkontorlandskap. Man kan spørre seg hva Universitetet egentlig tenker når de prioriterer sine viseste på den måten? Ja, det er viktig å gi de unge plass, men må det være et spørsmål om enten eller?

Kristian Andenæs har vært med på å forme rettssosiologi som vitenskap og definere dens identitet. At noe er vitenskapelig, gir det legitimitet, status og penger. Reza Banakar hevdet i 1998 at rettssosiologien var et undertrykt stebarn som måtte finne sin identitet, uavhengig av sine foreldrevitenskaper (juss og sosiologi). Banakar uttrykte irritasjon over at mange jurister halvhjertet inkluderte enkelte elementer av sosiologi i sine avhandlinger og kalte det rettssosiologi. Mange sosiologer forsøkte også å inkludere litt juss, men da på en pinlig overflatisk måte. Disse halvhjertede forsøkene på å kombinere litt juss med sosiologien eller litt sosiologi med jussen var ikke ekte rettssosiologi, ifølge Reza Banakar. Han forklarte at:

Despite the fact that many socio-legal scholars are versed in both sociology and law, the overwhelming majority of research conducted in the name of sociology of law is done either extraneously to law, focusing on the interaction between law and other social factors, or internally to law, paying only lip-service to some sociological theories.1

Det var derfor ifølge Banakar et behov for å definere essensen i rettssosiologien. Men ikke essensen i form av en kunnskapssystemteori, men en såkalt meta-teoretisk paraply som kunne omslutte mange teorier. Spørsmålet er om rettssosiologien er unik, om den kan tilby noe som ingen andre fagdisipliner kan? Svaret var essensielt for rettssosiologiens eksistens:

If the answer is in the negative, then our enterprise would have no viable scientific function and we should start considering whether it would be better to dissolve our institutes and centres for sociology of law. If the answer is in the affirmative, we must identify the distinguishing features of our field and lay the basis of its future development on them.2

I et forsøk på å redde rettssosiologien foreslo Banakar en kombinasjon av tre faktorer som er unike for rettssosiologien.3 Listen handlet om hvilken kunnskap eller hvilket perspektiv som er unikt for rettssosiologien. Jeg var i utgangspunktet enig med Reza Banakar. Jeg følte et behov for å ta avstand fra de «råtne eplene» og finne en tryggere og «renere» vitenskapelig plattform. Men det er her, i dypet av denne fortvilelsen, og idet jeg er i ferd med å lulles («radikaliseres») inn i varmen av en liten sekt med «ren», ubesudlet rettssosiologi-ideologi, at et sitat fra Kristian Andenæs filleristet meg ut av transen. Forskning må bedømmes ut fra styrken i argumentene og grundigheten i metodene – ikke dens «rettssosiologiske renhet». Det er problemstillingen som bør bestemme metode, ikke omvendt! Han forklarte at:

Etter min mening må vi ikke komme i den situasjon at disiplinene «bestemmer» problemstillingene. Det er problemstillingene, de reelle problemene med lovgivningen og de sosiale problemene som lovgivningen skaper, som må bestemme hvilke innfallsvinkler og metoder som må anvendes for best mulig å belyse problemene.4

Vitenskap bør ha som hovedmål å ekspandere menneskehetens forståelse av virkeligheten. Enhver vitenskapsgren som er mer opptatt av «identitet» framfor viktige problemstillinger står i fare for å bli en snever sekt. Vitenskap kan ikke handle om å passe inn i de riktige sirkler og assosieres med de «riktige» menneskene. Det er ikke slik at rettssosiologer generelt er dårligere forskere enn andre. For dem som tror det er svaret: Prøv selv, hvis du mener du har en bedre metode og er en flinkere og grundigere forsker så ta tak i de problemstillingene som befinner seg i grenseland mellom juss og sosiologi og bevis hvor dyktig du er!

En annen historie jeg vil trekke fram, er en anmeldelse Kristian fikk for sin doktorgrad. Vedkommende, en anerkjent professor i juss, hevdet at Andenæs ikke hadde «forstått loven». Ja, han var rett og slett ikke en dyktig nok jurist. Kristian svarte på en legendarisk måte. Han påpekte simpelthen at enhver kritikk bør fokusere på sak og ikke person. Hvis vedkommende var uenig i den tolkningen han hadde lagt til grunn, burde han framlegge sitt eget syn på hvordan loven burde tolkes. Så kunne Kristian med glede møte denne kritikken med motargumenter. Kritikken stilnet raskt etter det.

Kristian har ekte integritet og et varmt hjerte for de ressurssvake i samfunnet. Han har kjempet i motstrøm og klatret til topps med en skarp tunge forkledt i en mild stemme og et lurt smil. Han har ikke brydd seg om posisjon og anerkjennelse. Han er opptatt av det som betyr noe, det som er viktig, og skreller bort alt annet vås. Det er den Kristian jeg kjenner og har en dyp respekt for. Gratulerer med 70 år, Kristian! Håper du ikke blir dvask og trekker deg tilbake for å «hvile på dine laurbær». For nå trengs sånne som deg mer enn noensinne.

«Make the world great again»

I lederen jeg skrev i Kritisk juss 01/2016, kom jeg med en spådom om at det var mørke skyer i horisonten og at det snart ville komme en storm. Jeg følte kanskje en liten usikkerhet om jeg gikk for langt, at det kanskje var litt dumt og hadde litt dommedagspreg over seg. Men så kom Brexit og så Trump. Nå er det ikke noe kontroversielt å si det mer. Det kommer en storm, og den vil bli svært ødeleggende. Den nasjonalistiske og høyrepopulistiske vinden vil kunne komme opp i orkan styrke. Nå må alle som er opptatt av grunnleggende menneskerettigheter og rettssikkerhet for svake grupper, ruste seg til kamp.

Dette nummeret av Kritisk juss

Så kort om dette nummeret av Kritisk juss. Det er et nokså kort nummer. Det er fordi vi nesten har brukt opp sidekvoten hos forlaget. Vi burde nok ha spart en artikkel fra det forrige nummeret til denne utgaven for å jevne det litt ut. Ja, jeg beklager det! Vi skal følge litt mer med og lære. Når det er sagt, har vi en spennende artikkel av Aslak Syse der vi har bedt ham kommentere artiklene til Ketil Lund og Peter Gøtzsche og Arnfinn Bårdsen. Debatten om tvang og da spesielt tvangsmedisinering fortsetter.

Vi har også en veldig spennende artikkel av Laila Susanne Vars, som er direktør for Gáldu – Kompetansesenteret for urfolks rettigheter. Gáldu har til nå vært et informasjonskompetansesenter underlagt Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Det har ikke alltid vært et like rosenrødt forhold mellom departementet og Gáldu. Da Nasjonal Institusjon for Menneskerettigheter (NIM) ble underlagt Stortinget kom det i gang samtaler om å integrere Gáldu inn under NIM eller som en egen frittstående nasjonal institusjon for urfolks rettigheter. Det første ble løsningen og artikkelen handler om det nye mandatet til Gáldu og NIM. Jeg tenker at det er meget bra at Gáldu er blitt en del av NIM, ikke minst fordi institusjonen da er underlagt Stortinget og ikke regjeringen. Det gamle Gáldu skulle i prinsippet være fritt og uavhengig av departementet, men i praksis ble det utøvd et ikke ubetydelig press.

Open access

Fra og med 2017 blir Kritisk juss et såkalt open access-tidsskrift. Det innebærer at vi blir tilgjengelig for alle på nett. Alle tidsskrifter som får støtte av Forskningsrådet må bli open access fra 2017. Det er ikke så mange juss-tidsskrifter som er avhengig av støtte fra Forskningsrådet. De fleste klarer seg fint med abonnementsinntekter og trenger dermed ikke bli open access. Vi er spent på hvordan det skal gå med oss når vi tar dette steget. Vil folk melde seg ut av Rettspolitisk forening? Vil folk slutte å abonnere på tidsskriftet? Jeg tror og håper ikke det. Jeg tror det er mange som vil ha en sterk Rettspolitisk forening som gir ut et anerkjent kritisk tidsskrift.

Open access medfører også store endringer med hensyn til pengestrømmen. Nå skal forfatterne betale for å publisere i tidsskriftet. Det er ikke noe problem for dem som tilhører universitets- og høgskolesektoren. Der vil institusjonene betale for publiseringen på vegne av forfatterne. Men Kritisk juss kan ikke bare være en stemme for ansatte forskere. Debatten i Kritisk juss har alltid vært supplert og i stor grad drevet fram av folk utenfor akademia. Ta for eksempel debatten om forbudet mot tvangsmedisinering der vi har hatt artikler av blant andre Ketil Lund og Arnfinn Bårdsen. Vi kan ikke be dem betale for å publisere i Kritisk juss. Så er det også slik at mange med doktorgrad ikke får jobb i akademia. For at de skal få jobb må de ha et visst antall publikasjoner. Hvis man som arbeidsledig skal finansiere publikasjoner selv for å komme i en posisjon til å få jobb vil det raskt bli slik at bare de som kommer fra «bemidlede» familier får jobb i akademia. Skrekkscenariet er altså at Kritisk juss blir en arena for rike overklasseakademikere, mens alle andre stemmer skvises ut på grunn av økonomi. Selvsagt skal ikke det skje! Over mitt lik! Rettspolitisk forening vil ennå klare å finne økonomi til innlegg og artikler fra forfattere som ikke er etablerte innenfor akademia. Det er fordi vi tradisjonelt får støtte fra Bergesenstiftelsen, men det er ingen garanti for at den støtten vil fortsette. Da må vi i så fall finne andre løsninger. Vi kommer uansett ikke til å selge vår sjel. Vi skal kjempe for en fri og inkluderende kritisk debatt om jussen og retten i samfunnet.