Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Utmarksdomstolen for Finnmark - og dens utfordringer

Øyvind Ravna er professor i rettsvitenskap ved Det juridiske fakultet, UiT Norges Arktiske universitet. Hans arbeidsfelt er same- og urfolksrett, folkerett og fast eiendoms rettsforhold. Ravna har bl.a. gitt ut boka Finnmarksloven – og retten til jorden i Finnmark (Gyldendal 2013). E-post: oyvind.ravna@uit.no

Denne artikkelen omhandler Utmarksdomstolen for Finnmark. Domstolen er andre ledd i den todelte ordningen som er opprettet for å fastslå omfanget og innholdet av de rettighetene som samer og andre har på grunnlag av hevd eller alders tids bruk eller på annet grunnlag på de områdene som ble overført fra Statskog til Finnmarkseiendommen i 2006. Finnmarkskommisjonen, opprettet i 2008, er her første ledd. Utmarksdomstolen er en særdomstol etablert for å behandle tvister om rettigheter som oppstår etter at Finnmarkskommisjonen har utredet et område. 2015 var det første hele året domstolen var i virksomhet. I artikkelen beskrives noen trekk fra dette første året, samtidig som det pekes på noen utfordringer domstolen har foran seg. Her kan det særlig pekes på manglende budsjettmidler som ledet til at domstolen måtte innstille sin virksomhet i 2015, og et lovforslag fra justisdepartementet sendt på høring i desember s.å. som, om det blir vedtatt, vil innebære en vesentlig innskrenking i muligheten til å få dekket kostnader til rettshjelp for de som reiser sak for domstolen.

Bakgrunn

Utmarksdomstolen for Finnmark startet sin virksomhet høsten 2014 og hadde sin første marksesong i 2015. Utmarksdomstolen, som er en særdomstol etablert med hjemmel i Finnmarksloven,1 er et resultat av over 30 år med politiske diskusjoner, tautrekking og kamp for samiske rettigheter til land og vann. Etter at regjeringen Bondevik II la frem sitt forslag til finnmarkslov i 2003 – uten noen form for rettskartleggingsordning – førte kritikk mot lovforslaget til at Finnmark fylkesting og Sametinget ble invitert til konsultasjoner med Stortingets justiskomité,2 noe som den gang var unikt i norsk konstitusjonell historie. Disse konsultasjonene ledet til en felles erkjennelse av at det måtte gjennomføres en rettskartleggings- og anerkjennelsesordning for å oppfylle Norges forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 om å identifisere landområder samene har eiendoms- og bruksrett til.3

Utmarksdomstolen for Finnmark er et direkte resultat av denne erkjennelsen. Forpliktelsene etter ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater innebærer ifølge artikkel 14 (2) og (3) at staten skal «iverksette nødvendige tiltak for å identifisere de landområder der vedkommende [ur]folk tradisjonelt lever», og etablere «tilfredsstillende prosedyrer […] i nasjonal rettsorden for å avgjøre rettskrav knyttet til landområder fra [samene som] folk». Dette er konkretisert til et mandat om å behandle tvister om rettigheter som oppstår etter at Finnmarkskommisjonen har utredet et felt.

Utmarksdomstolens første dom

Utmarksdomstolen avsa den 20. august 2015 sin første dom.4 Den gjaldt en tvist mellom Reinbeitedistrikt 25 mfl. mot Finnmarkseiendommen, om eiendomsretten til hele eller deler av Stjernøya. De reindriftsberettigedes søksmål om eiendomsrett omfattet også krav om grunneiervederlag, såkalt «tonnøre», og festeinntekter opparbeidet de tre siste år før stevningens forkynnelse.5

I dommen ble grunneieren Finnmarkseiendommen (FeFo) ble frifunnet for kravet om eiendomsrett fra de reindriftsberettigede. Selv om de reindriftsberettigede ikke fikk medhold i sitt krav om eiendomsrett, synes Utmarksdomstolen at hadde kravet kommet fra den fastboende sjøsamiske befolkningen, kunne resultatet blitt annerledes. Utmarksdomstolen understreker også, i strid med FeFos påstand, at ILO-konvensjon nr. 169 er inkorporert i finnmarksloven og dermed har stor rettslig relevans. FeFo hevdet dessuten at ILO-konvensjonen krever at urfolks bruk av det aktuelle området må ha vært eksklusiv for å etablere eiendomsrett, og at dominerende bruk ikke er tilstrekkelig. Også her slår Utmarksdomstolen fast at FeFos forståelse ikke er treffende.

Utfordringene i 2015

Utfordringene for Utmarksdomstolen det første driftsåret har imidlertid ikke først og fremst ligget på det materielt-rettslige plan. Derimot har de helt fra starten av domstolens virksomhet ligget på det økonomiske og budsjettmessige plan. Allerede før den tok sin første sak til behandling, måtte den ta stilling til hvordan kostnadsregelen i finnmarksloven § 43 var å forstå. I en kjennelse avsagt 20. november 20146 kom domstolen til at bestemmelsen måtte forstås etter sin ordlyd, nemlig slik at staten var forpliktet til å dekke partenes nødvendige utgifter i saker om krav om rettigheter som Finnmarkseiendommen har motsatt seg, uavhengig av Finnmarkskommisjonens konklusjoner om rettighetsspørsmålet.

Om departementet og bevilgende myndighet har et annet syn på forståelsen av bestemmelsen, skal være usagt. Men i alle fall hadde de avsatt for lite midler til domstolens driftsbudsjett, som også skulle dekke partenes sakskostnader,7 noe som innebar at Utmarksdomstolen etter befaringer og hovedforhandlinger i Stjernøya-saken i juni 2015 måtte innstille den resterende virksomheten i budsjettåret 2015. Stansen fant således sted før domstolen hadde realitetsbehandlet en eneste sak, og innebar at saker berammet til behandling i andre halvdel av 2015, bl.a. den prinsipielt viktige saken om Unjárgga gilisearvi/Nesseby bygdelag har reist vedrørende rett til å styre og forvalte egne kollektive bruksrettigheter, ble utsatt til marksesongen 2016. I sin begrunnelse for dette viste Utmarksdomstolen til at dekning av partenes utgifter ved avvikling av Stjernøya-saken i Alta i juni 2015 hadde vært så belastende for domstolens økonomi at den må utsette de gjenværende sakene til 2016.

Denne beslutningen har vakt oppsikt utenfor Finnmarks grenser: I en konkluderende observasjon om Norge fra 28. august 2015 uttrykker FNs rasediskrimineringskomite (CERD) bekymring over «det faktum at midlene avsatt til å gi rettshjelp til de som søker rettsavklaring ved Utmarksdomstolen for Finnmark, springer ut av budsjettet for domstolen, og dermed forsinker arbeidet til domstolen».8 Komiteen uttrykker for øvrig også bekymring over at «selv om finnmarksloven anerkjenner at samene har ervervet kollektive og individuelle rettigheter i Finnmark gjennom langvarig bruk av land og ressurser, gjenstår det fortsatt store hull i forhold til å sette den rettslige anerkjennelse ut i praksis, noe som i virkeligheten resulterer i begrenset anerkjennelse og beskyttelse av samenes rettigheter til deres landområder».9

For øvrig preges Utmarksdomstolens første driftsår av at den har avvist flere saker enn den har realitetsbehandlet, noe som blant annet kan forklares med at den har trukket opp forholdsvis snevre grenser for sitt mandat idet den har lagt til grunn at krav som Finnmarkskommisjonen ikke har realitetsbehandlet, som hovedsak ikke skal behandles av domstolen.10

Spørsmålet om partenes rett til dekning av omkostninger til rettshjelp

Rett før jul i fjor, den 8. desember 2015, ble Utmarksdomstolen stilt overfor en ytterligere utfordring. Da fremmet Justisdepartementet et forslag om at finnmarksloven § 43 skal endres slik at staten som hovedregel kun skal dekke nødvendige utgifter for partene i saker der FeFo har motsatt seg en konklusjon fra Finnmarkskommisjonen om at andre har rettigheter til grunnen – og ikke slik som i dag hvor staten dekker kostnader også der private parter motsetter seg en konklusjon fra Finnmarkskommisjonen, forutsatt at FeFo er motpart.11 Forslaget innebærer at samer og andre finnmarkinger selv må dekke advokatkostnadene og andre nødvendige kostnader om de ønsker å bestride Finnmarkskommisjonens konklusjoner, som så langt i all hovedsak har gått i FeFos favør. Taper de saken, kan de i tillegg risikere å måtte dekke FeFos sakskostnader, da departementets forslag også innebærer at tvistelovens alminnelige regler på dette området skal bli gjort gjeldende. Forslaget avviker fra reglene som gjaldt for tidligere sammenliknbare rettsavklaringsordninger i Nordland, Troms og Sør-Norge, hvor staten har dekket de private partenes kostnader, og har vakt sterke reaksjoner i Finnmark, noe som bl.a. fremgår av høringsuttalelsene.12

Spørsmålene knyttet til statlige bevilgninger til så vel drift som rettshjelp, samt egen tolkning av avvisningsreglene, er utfordringer Utmarksdomstolen har stått overfor i 2015. Om departementets lovendringsforslag blir vedtatt, kan utfordringene for domstolen bli større, ikke når det gjelder dekning av drifts- og rettshjelpsutgifter, men derimot når det gjelder å oppfylle kravet i ILO-konvensjon nr. 169 om å utgjøre en tilfredsstillende prosedyre i nasjonal rettsorden for å avgjøre rettskrav fra urfolk knyttet til landområder. Et bærende element i dette kravet er tilgjengelighet,13 noe som kan bli vanskelig å møte med dagens høye kostnader til rettshjelp – om ikke staten påtar seg ansvaret med å dekke nødvendige saksomkostninger.

1Lov 17. juni 2005 nr. 85 om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven).
2Hans Petter Graver og Geir Ulfstein, Folkerettslig vurdering av forslaget til ny Finnmarkslov, https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/folkerettslig-vurdering-av-forslaget-til/id278377/ (besøkt 27. april 2016).
3Innst. O. nr. 80 (2004–2005) Innstilling fra justiskomiteen om lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark fylke (finnmarksloven), s. 17.
4Dom og kjennelse 20. august 2015 i sak 14-162528TVI-UTMA (Reinbeitedistrikt 25 mot Finnmarkseiendommen) og sak 14-164564TVI-UTMA (Johan J. Sara mfl. mot Finnmarkseiendommen), forent til felles behandling. Stjernøya-saken har sitt utspring i en tvist mellom reindriftsberettigede på Stjernøya og Statskog SF om eiendomsretten til deler av grunnen på Stjernøya i Altafjorden i Vest-Finnmark, opprinnelig brakt inn for Alta tingrett i 2004. Den ble senere trukket og brakt inn for Finnmarkskommisjonen som i 2008 besluttet at Stjernøya og naboøya Seiland skulle utgjøre kommisjonens første utredningsfelt. Stjernøya har betydelige forekomster av det verdifulle mineralet nefelinsyenitt, som er et viktig råstoff i glass- og porselensindustrien. Forekomsten drives i dag av Sibelco Nordic AS.
5Tonnøre er en godtgjøring til grunneier for uttak av mineraler, jf. Ot.prp. nr. 43 (2008–2009) Om lov om erverv og utvinning av mineralressurser (mineralloven), s. 117. For Finnmarkskommisjonen var det fremmet et subsidiært krav om bruksrett som innbefattet rett til «tonnøre», se Finnmarkskommisjonen, Rapport felt 1 (2012), s. 39 og 49.
6Kjennelse 20. november 2014 i sak UTMA-2014-162958-1 (Friluftslivets Fellesorganisasjon, Norges Jeger- og Fiskerforbund mot Finnmarkseiendommen.
7Finnmarksloven § 43 med videre henvisning til forskrift 16. mars 2007 nr. 277 om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark § 9.
8Committee on the Elimination of Racial Discrimination, Concluding observations on the twenty-first and twenty-second periodic reports of Norway, CERD/C/NOR/CO/21-22, 28 August 2015, avsnitt 29 c (sitat oversatt av forfatteren her og i neste henvisning), se http://tbinternet.ohchr.org/Treaties/CERD/Shared%20Documents/NOR/CERD_C_NOR_CO_21-22_21522_E.pdf (besøkt 27. april 2016).
9Ibid., avsnitt 29.
10Nærmere om dette, Øyvind Ravna, «Utmarksdomstolen for Finnmarks saklige kompetanse», Lov og Rett vol. 50, 02/2016, s. 67–81.
11Høring – endringer i finnmarksloven mv., se https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing---endringer-i-finnmarksloven-mv/id2466272/ (besøkt 27. april 2016).
12Ibid.
13Se NOU 2007: 13 Den nye sameretten, s. 453.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon