ABB vant over staten, og det var mange som var overrasket. Den ellers så sindige og forsiktige Kjetil Mujezinovic Larsen utbrøt følgende kraftsalve på Facebook, kort tid etter dommen:

I want to clarify my view that after reading the verdict more closely, I'm not only surprised – in my view, the verdict is ambiguous and incorrect, and the Government should appeal. […] I also believe more principally that the verdict is potentially detrimental for the protection of human rights in Norway and internationally.

Det er mange som tror at menneskerettigheter er en form for gullstandard, høye idealer man skal strekke seg mot. For eksempel leste jeg nettopp en artikkel om minimumskjerneplikter i forbindelse med sosialøkonomiske rettigheter (minimum core obligations), av Katharine Young. Hun deler debatten om kjernepliktene i tre perspektiver på menneskerettigheter: det normative essensperspektivet (et nokså naturrettslig perspektiv), minimumhandlingsansvarsprinsippet og minimumskonsensusperspektivet (positivismen).1 Det første perspektivet er i stor grad preget av Emanuel Kant og John Rawls. Her snakkes det om overordnede prinsipper for rettferdighet basert på en slags universell definisjon av moral og rasjonalitet. Det andre perspektivet handler om handlingsansvar, men i og med at staten først og fremst har et resultatansvar, er det vanskelig å bygge opp et juridisk argument rundt det. Man kan ikke hevde at en stat bryter en konvensjonsbestemmelse fordi de har oppfylt den på feil måte, så lenge den handlingsmåten da ikke åpenbart har ført til brudd på andre bestemmelser. Det siste perspektivet handler om at lov og rettferdighet er to forskjellige ting, det positivistiske synet. Young er åpenbart mest tilhenger av det normative perspektivet. Hun avviser konsensusperspektivet med å hevde at konsensus er:

valued as a norm for its own sake (rather than valued instrumentally, for its ability to guide what will satisfy some norms that resist direct articulation or clarification).

I tillegg sier hun at:

the norm of consensus is secondary to the higher moral goals suggested by these conventions.2

Hvem definerer så disse høyere moralske målene, som har forrang framfor konsensus? Jeg er nok mer en positivist. Jeg tenker at menneskerettighetslover er politiske kompromisser – i en urettferdig verden. Urettferdig basert på min egen private (rasjonelle, tenker jeg selv) tro, som ikke har noe med loven å gjøre. Internasjonal politikk er en brutal kamparena der de mektigste statene dominerer og ofte fatter beslutningen som er påvirket av deres egne interesser. Menneskerettigheter bygger ikke på våre høyeste moralske verdier, det er bunnslammet som blir igjen når kampene er over – kompromissene snytt ut en verden i ubalanse. Men det er nå engang det vi har i en verden basert på kulturelt og religiøst mangfold. Alternativet er å forsøke å konvertere alle til en form for objektiv moralsk standard (livssyn). Konsensus er ikke en norm som styrer tolkningen av menneskerettighetene – konsensusen er loven. En dommers oppgave er å finne konsensusen. Og basert på Wien-konvensjonen om traktatrett (art. 32) handler ikke oppgaven om å finne konsensusen basert på hva medlemsstatene var enig om da de vedtok konvensjonen, men om hva de legger i den nå, i dag. Konsensusen bygger heller ikke på enstemmighet (da blir det umulig å finne brudd på konvensjoner) men dommeren må i det minste sannsynliggjøre at ikke et flertall av statene er imot den tolkningen som legges fram. Er det for mye uenighet mellom statene vil for eksempel Den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) hente fram skjønnsmarginkortet.

Ut ifra denne forståelsen av menneskerettigheter er jeg enig med Kjetil Larsen i det siste punktet om at ABB-dommen kan svekke menneskerettsvernet. Det blåser en nokså kald vind over Europa. Det finnes nok av dem som er kritiske til menneskerettighetene og vil bruke enhver anledning til å si at menneskerettsvernet har gått for langt. Mange vil nok kunne hevde at soningsforholdene til ABB, slik de ble beskrevet i rettssaken, er langt bedre enn for fanger flest i Europa. Det virker ikke som han lider noen stor nød. Så er spørsmålet om man likevel kan si at han har vært utsatt for umenneskelig og/ eller nedverdigende behandling? Ja, tingretten mente jo det.

Et hovedpunkt er dette med isolasjon, hva er isolasjon? Tingretten legger blant annet vekt på at The European Committee for the Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment (CPT) framhever at kontakt med andre fanger er en sentral vurderingsfaktor. Tingretten mener det bør tilrettelegges for et eventuelt samvær med andre fanger på samme avdeling (avdeling for særlig høy sikkerhet). Kjetil M. Larsen sier til VG at dette kan være problematisk overfor de andre fangene: «Hva med deres rettigheter?».3 Jeg er litt usikker på hva Kjetil mener her. Jeg kan ikke se at det skulle medføre noen form for umenneskelig/nedverdigende behandling å sone sammen med ABB, med risiko for å støte på ham. Det er vel heller et spørsmål om sikkerhet, og kanskje da spesielt for Breivik selv.

Når det er sagt er jeg veldig usikker på om mangel på kontakt med andre fanger, glassvegg og slike ting, sett i forhold til soningsforholdene for øvrig, er så alvorlig at man vil kunne si at det markerer et brudd på det man kan kalle for internasjonale minimumsstandarder for soning på særlig høy sikkerhet. Er det slik at andre lands kriminalomsorgsmyndigheter vil riste indignert på hodet over hvor grusomt vi har behandlet ABB, eller vil de måpe over at han blir behandlet som et offer i denne saken? Vi får se, nå er jo uansett dommen anket.

Så over til temaene for dette nummeret. Vi har to artikler av Svein Kristian Arntzen. Den ene artikkelen handler om den såkalte Volstad-saken og den andre handler om fiskesalgslagenes makt til å fastsette minstepris på levering av fisk. Begge saker handler om fiskerirett. Volstadsaken handler i tillegg like mye om tilbakevirkende lover og Grunnloven § 97.

For mange år siden (2002) var jeg journalist i Finnmark Dagblad. Det var folkemøte i Korsfjord og jeg var sendt dit for å dekke saken. Da jeg var barn vokste jeg opp i en bygd (Kviby) ikke så langt fra Korsfjord. Den gangen var det et levede lite lokalsamfunn med en butikk, skole og fiskebruk. I tillegg til fiskerne var det bønder og folk som drev med andre ting. Så ble fiskebruket lagt ned, mange av de unge flyttet, så forsvant skolen og til slutt også butikken. Da jeg hadde skrevet saken besøkte jeg et eldre ektepar for å låne telefontilkoblingen, slik at jeg kunne få sendt artikkelen til avisen før deadline. Jeg drakk litt kaffe og snakket med dem. Den eldre damen kikket ut av vinduet og sa med en slags optimistisk resignasjon: «Vi har nå ennå gatelysene». Ellers var alt dødt i Korsfjord.

Norge er et kystland og fisk er en av de aller viktigste råvarene vi har. Kampen om fisken handler blant annet om storkapital versus vanlige fiskere, kystkultur og levende lokalsamfunn. Fiskeriminister Per Sandberg er nestleder for et parti som har slagordet «FrP – for folk flest». Nå kritiseres han blant annet av sine egne fra nord (Johnny Olaussen fra FrP Finnmark), som hevder at: «Slik det er i dag, er det storkapitalen, ikke folk flest, som tjener på at Per Sandberg er fiskeriminister.» 4

Så har vi en artikkel av Ketil Lund og Peter Christian Gøtzsche. De argumenterer for at tvangsmedisinering bør forbys. Gøtzsche er en dansk professor i medisin som blant annet har skrevet boken Dødelig psykiatri og organiseret fornægtelse. Før Ketil Lund ble høyesterettsdommer arbeidet han som advokat for psykiatriske pasienter og for organisasjonen Norsk forening for mental helse. Kritisk juss var til stede på en debatt på Litteraturhuset der Lund og Gøtzsche deltok. På bakgrunn av denne debatten ba vi dem skrive denne artikkelen.

Gøtzsche slakter forskningen på psykofarmaka og mer enn antyder at det er for sterke koblinger til legemiddelindustrien. Men til tross for dette er de mest urealistiske prognosene om virkningene av psykofarmaka relativt lave (under 25 %). Samtidig er det en rekke alvorlige bivirkninger knyttet til disse medisinene.

Ketil Lund kritiserer lovverket rundt tvangsmedisinering i Norge og særlig forarbeidene. Han skriver blant annet at:

Etter loven og forskriftene bør det være krav om en skriftlig begrunnelse for tvangsbehandlingsvedtak med en grundig og etterprøvbar argumentasjon for at effektene må påregnes med stor sannsynlighet å bli klart positive i forhold til bestemte behandlingsmål. Noe slikt krav foreligger ikke i dag.

Han skriver også:

At man ikke kan prøve seg frem med tvang, er åpenbart. Men også frivillighet er problematisk. Overfor alvorlig sinnslidende som etter loven mangler kompetanse til å nekte medikamentell behandling og derfor i realiteten ikke har noe fritt valg, vil frivillig samtykke ofte være en ren illusjon.

Så er spørsmålet om det da kan finnes alternative måter å behandle alvorlig sinnslidende, enn å spille rulett med psykofarmaka på vegne av pasientene?

Det er ikke bare Ketil Lund som er opptatt av psykiatri i Høyesterett. I neste nummer av Kritisk juss kommer en artikkel av Arnfinn Bårdsen med tittelen «Høyesteretts praksis på psykiatrifeltet». Den er også veldig bra så det er bare å glede seg.

Til sist skal det nevnes at vi har en kort kommentar av Øyvind Ravna om Utmarksdomstolen for Finnmark. Konflikten om Altaelva var en form for oppvåking for det samiske folk, etter godt over 100 år med fornorskingspolitikk og diskriminering. Norske samers riksforbund, ledet av Ole Henrik Magga (samenes Martin Luther King), hadde ett grunnleggende krav – at samenes rettigheter skulle avklares før noen store utbygginger i samiske områder. Regjeringen ga etter for avklaring av rettighetene, men stoppet ikke utbyggingen av vannkraftprosjektet i Alta. Da Finnmarksloven ble vedtatt i 2005, 25 år etter kampen om Alta, ble det opprettet en Finnmarkskommisjon som skulle kartlegge hvem som hadde bruksrettigheter og eiendomsrett etter lang tids bruk i Finnmark. Finnmarksloven konstituerte også en domstol, den såkalte Utmarksdomstolen for Finnmark. Dette er en klageinstans for dem som er uenig i Finnmarkskommisjonens vurdering. Ifølge Finnmarksloven § 43 skal staten dekke utgiftene til Utmarksdomstolens egen virksomhet: «Staten dekker også nødvendige utgifter for partene i saker om krav om rettigheter som Finnmarkseiendommen har motsatt seg.» Ravna problematiserer at staten har satt av alt for lite midler til drift av domstolen, noe som kan medføre at flere saker avvises uten å realitetsbehandles. Videre har departementet foreslått at § 43 skal endres slik at staten som hovedregel kun skal dekke nødvendige utgifter for partene i saker der Finnmarkseiendommen (FeFo) har motsatt seg en konklusjon fra Finnmarkskommisjonen om at andre har rettigheter til grunnen – og ikke slik som i dag – hvor staten dekker kostnader også der private parter motsetter seg en konklusjon fra Finnmarkskommisjonen, forutsatt at FeFo er motpart. Det innebærer i realiteten at mye av hovedpoenget med domstolen faller bort.