Suverenitet og samarbeid - Grunnlovens skranker for delegasjon av statsmakt

Effektivt internasjonalt samarbeid kan fordre at Norge overfører lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet til internasjonale organer – for eksempel til internasjonale handelsdomstoler eller til EUs forvaltningsbyråer. I sin praksis antar Justisdepartementets lovavdeling at grunnloven forutsetter at myndighet med direkte virkning i Norge skal utøves av norske organer. Artikkelen hevder at en slik tilnærming er for restriktiv. Stortinget kan delegere myndighet gjennom alminnelig lovvedtak, jf. grunnloven § 75. Det som må begrunnes, er ikke adgangen til å fatte slikt lovvedtak, men eventuelle begrensninger. Artikkelen analyserer de relevante skrankene – selvstendighetskravet i grunnloven § 1, medlemskapsprinsippet i grunnloven § 115 og grunnlovens respektive bestemmelser om lovgivende, utøvende og dømmende myndighet. Analysen viser at handlingsrommet for myndighetsoverføring er større enn antatt i dagens praksis.

Nøkkelord: Grunnloven, EU, EØS, myndighetsoverføring, suverenitet

The paper discusses the transfer of lawmaking, administrative or judicial power to international organizations and institutions. The current doctrine presupposes that the Norwegian constitution requires such competences to be executed solely by Norwegian bodies. To the opposite, the paper argues that the sovereign power of the Norwegian Parliament to enact any law includes the admission to enact laws which entail a transfer of powers to international bodies. It is not the competence of the Norwegian Parliament to enact laws which transfer powers that has to be established, but the limitations of that competence.