Redaktøren for et kvinneblad skrev i sommer en begrunnelse for hvorfor hun er redaktør. Hun sukker litt over at kvinnemagasiner ofte blir beskyldt for å være overflatiske. Hun siterte sin mor som skal ha sagt:

Glem aldri viktigheten av kos. Ett eneste øyeblikk kan veie opp for mye. Et pusterom i det som for mange er en tøff, stressende og kanskje ubarmhjertig hverdag betyr mer enn du kanskje tror.

Ja, det er viktig med kos, men det er da ikke grenser for hvor mye ressurser som brukes på «kos» som klær, hår og boller. Jeg er usikker på hvor koselig Kritisk juss er, men jeg håper det er utfordrende, engasjerende og tankevekkende.

En av snakkisene i vår rettsstat har vært justisministerens «informasjonsvideo» der han opptrer som både programleder og reporter for justisdepartementets egen versjon av Sommeråpent.1 Videoen kom i kjølvannet av at et samlet pressekorps hadde reist seg i protest mot Politiets sikkerhetstjenestes beslag av Ulrik Imtiaz Rolfsens filmopptak til en dokumentarfilm om Ubaydullah Hussain. Pressens rett (og i Sverige plikt) til å beskytte sine kilder er helt sentralt for å bevare en uavhengig presse. Nå tapte Rolfsen saken i både tingretten og lagmannsretten. Saken er anket og skal opp i Høyesterett.2 Det er mulig PST i dette tilfellet hadde tilstrekkelig hjemmel til å bryte kildevernet, men uansett er saken er viktig og prinsipiell. Uten en uavhengig og fri presse tørker den kritiske debatten fort ut i vårt homogene land. Det som blir igjen er «koselig» informasjon om hvor flinke våre ledere er. Vår justisminister har med sin video satt en fin standard for NRK og TV2 og vist dem hvordan de bør gjøre jobben sin. Han har også greid å bryte ned den uavhengighet som bør være mellom embetsverkets og den politiske ledelse i et departement. Hva skal politimesteren svare når han blir spurt ledende spørsmål av justisministeren selv (sjefen) om hvor mye penger de har fått til bekjempelse av kriminalitet i Oslo. Jo, nå går alt selvsagt så meget bedre. Hadde i det minste vår kjære leder Anders Anundsen hatt skam nok til å overlate selve intervjujobben til noen andre hadde det muligens hengt et snev av falsk troverdighet over svarene til politimesteren og de andre som «informerte om hvor bra alt var blitt». At han selv insisterer på å gjøre jobben tyder på at han har gitt blanke blaffen i alle sine informasjonsrådgiveres råd. For jeg kan alvorlig talt ikke tenke meg at noen med en journalistisk eller annen form for kompetanse på informasjonsrådgivning kan ha ment at det var lurt. Samtidig lurer jeg på hva politimesteren tenkte. Det er greit nok at man, som en del av embetsverket, må svelge noen kameler, men ved å gå med på dette opptrer han nærmest som en politiker. Har vi en politimester i Oslo som virkelig ønsker å blande kortene på den måten eller mangler han bare helt ryggrad?

Man kan jo le av videoen og tenke at det er litt patetisk og morsomt at vi har en justisminister som liker å ha full kontroll foran kamera, men latteren kan fort gå over til gråt. Videoen viser et skremmende bilde av hva som er viktig for justisministeren: Våpen, soldatlignende politi, fengsel i Nederland, flere soningsplasser, men ingenting om soningsforholdene og ingenting om hvordan departementet har styrket rettssikkerheten for de svakeste i samfunnet. Samtidig raser debatten om hvordan vi skal stoppe strømmen av desperate asylsøkere til landet. Antallet enslige mindreårige asylsøkere har eksplodert og den første reaksjonen til justisministeren er å prøve å finne så mange smutthull som mulig for å slippe å ta imot dem.3 Det er ikke så koselig å være en liten gutt eller en jente på flukt om man kommer til Norge.

I dette nummeret har vi en artikkel om dualismens grunnlovsrang. Dualisme handler om at internasjonale konvensjoner må transformeres eller inkorporeres i norsk rett for å få rettslig virkning. Men hvor langt kan Stortinget gå i å inkorporere konvensjoner før vi i praksis er en monistisk stat (altså en stat der folkeretten gjelder direkte som lov)? Noen hevder at dualismen følger av Grunnloven, andre mener den er en del av vår konstitusjonelle sedvanerett. Men Sondre Helmersen er i tvil og skriver blant annet at:

Stortinget har tydeligvis adgang til å vedta sektormonisme og inkorporasjon av folkerett, men hvis Stortinget står fritt til å vedta generell monisme i vanlig lovs form, blir dualismens konstitusjonelle stilling fullstendig uthulet og meningsløs. Spørsmålet blir da nøyaktig hvor langt Stortinget kan gå i å vedta i lovs form at folkerett skal være en del av norsk rett.

Norge og norske myndigheter har tradisjon for å være positiv til internasjonalt samarbeid (til en viss grad med unntak av EU). Vi vil gjerne være flinkest i klassen når det gjelder å ratifisere internasjonale menneskerettskonvensjoner og vi ønsker å delta i internasjonalt samarbeid. Men hovedmotivasjonen er tuftet på å spre våre egne verdier. Vi liker ikke at noen utenfra kritiserer oss eller bestemmer hvordan vi skal gjøre ting. Norge har vært kolonialisert av Danmark og Sverige og okkupert av Tyskland. Jeg tror derfor det er viktig for den kollektive folkesjelen å bevare vår suverenitet og selvbestemmelse. Bremsene er allerede på når det gjelder internasjonale menneskerettigheter. Det har vi blant annet sett i forhold til tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon og flere andre saker.

Norge er et nokså homogent samfunn. Majoriteten av norske nordmenn med en mer eller mindre kristen eller humanistisk bakgrunn dominerer sterkt. I slike homogene samfunn blir gjerne minoriteters vilkår og rettssikkerhet usynliggjort. Da Stortinget vedtok dagens formålsparagraf i opplæringslova hevdet de at de var svært viktig å fremheve hvilke verdier som hadde formet vårt samfunn. Derfor måtte «vår» kristne og humanistiske arv og tradisjon være det viktigste verdigrunnlaget for den oppvoksende generasjon.4 Men for minoriteters vilkår og rettsstilling har internasjonale menneskerettigheter ofte vært viktigere enn majoritetens tradisjonelle verdigrunnlag. Når vi snakker om betydningen av å bevare «vår» selvbestemmelse er det ofte i realiteten snakk om majoritetens rett til bestemme over minoritetene. Jeg synes det er viktig med en kritisk debatt om menneskerettighetenes- og folkerettens plass i Norge, men det kommer an på hvilke verdier man kritiserer noe ut ifra – hva er standarden man måler normene ut fra? Er det majoritetens standarder som skal være fasiten for hvordan vi skal vurdere menneskerettighetene også?

Til slutt vil jeg trekke fram artikkelen til Leif Petter Olaussen. Han skriver om juristprofesjonen og dens utvikling. Han ser på juristenes sosiale bakgrunn og blant annet på kvinneandelen. Lucy Smith døde tidligere i år. Hun var den første kvinnelige professoren i juss i Norge. I dag er det ganske rart å tenke på. Kvinnene har fullstendig tatt over det juridiske fakultet (kanskje fortsatt bortsett fra andelen på professornivå). Olaussen ser på denne og andre utviklingstrekk i et historisk perspektiv og diskuterer årsaker.