I mars publiserte NRK Sápmi en liten nyhet som for de aller fleste sikkert virket fullstendig ubetydelig eller gikk dem hus forbi. Nyheten handlet om at regjeringens tilbud om videreutdanning i samisk kultur og samfunnskunnskap er blitt avlyst flere år på rad på grunn av mangel på søkere.1 Det kan skyldes mange ting. Blant annet for dårlig informasjon om hva kursene handler om, og hvem de er rettet mot. Jeg skal ikke bruke plass på det. Jeg vil bare si noen ord om hvorfor jeg mener dette faktisk er viktig, gjennom å fortelle om en enkeltskjebne.

Undervisning om samisk historie og det samiske folk handler ikke bare om å oppfylle enkelte vage deler av læreplanen. Jeg skulle ønske man kunne fått fram at det handler om å forstå Norge som nasjon, at det handler om majoritetssamfunnet versus mindretall, at det handler om å bygge et samfunn tuftet på respekt for alle menneskers rettigheter. Hvis man ønsker å forstå slike ting, må man lære om samisk historie og samiske rettigheter. Norge er tuftet på territoriet til to folk: nordmenn og samer. Den som tror de kan forstå Norges historie, grunnlaget for vårt demokrati, menneskerettigheter, norsk kultur, Norges kulturarv, hva det innebærer å være norsk, premissene for et flerkulturelt samfunn (inkludert innvandring), tar skammelig feil hvis de tror at det samiske er uvesentlig.

Den 13. mai 2014 fikk vi en ny grunnlov der det i § 109 første ledd står at opplæringen skal «[…] fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene». Det innebærer at skolen skal fremme respekt for samenes rettigheter. Jeg er glad for at Stortinget tok med ordet «respekt», og at de har løftet menneskerettsopplæring opp til grunnlovs rang.2 Utdanningsmyndigheter kan dermed ikke ignorere dette særlig lenger. Man kan ikke viske bort ordet «respekt» og late som om det handler om at barn bare skal lære «om» menneskerettigheter generelt. Det handler om holdninger, og det handler om å fremme «respekten» for alle menneskers grunnleggende rettigheter.

Men for de fleste blir dette for abstrakt. Jeg tror det er viktig å få fram hva det innebærer for hvert enkelt individ. Jeg vil derfor fortelle en historie om en gutt på 13 år ved en skole i Finnmark. Hvordan er det for et samisk barn å gå på en skole der det er fordommer mot det samiske, der menneskeverdet og rettighetene til det samiske folk ikke respekteres?

Historien er fra en skole i Finnmark der både skoleinspektøren og rektor reagerte sterkt på at jeg ville undersøke holdninger overfor samer. Ifølge inspektøren burde jeg heller fokusere på samenes holdninger overfor nordmenn. Det var ifølge henne et mye større problem. Hun lot det skinne igjennom at hun var lut lei «stakkarsliggjøringen» av det samiske folk. Det er mulig det finnes en del negative holdninger blant samer mot nordmenn enkelte steder, men det betyr ikke at negative holdninger mot det samiske folk er et mindre viktig tema. Michael I. Norton og Samuel R. Sommers har gjennomførte en studie der de har fulgt 209 hvite og 208 svarte amerikanere siden 1950 for å se på utviklingen over tid med henblikk på rasisme. Det viser seg at en voksende andel hvite i USA ser på seg selv som offer for svart rasisme. Det er interessant fordi det er ingenting som tyder på at hvite faktisk er særlig undertrykte i USA, tvert imot. De skriver at: «This emerging perspective is particularly notable because by nearly any metric—from employment to police treatment, loan rates to education—statistics continue to indicate drastically poorer outcomes for Black than White Americans.»3At de hvite i USA likevel føler seg som offer for svart diskriminering, bygger ifølge Norton og Sommers på en forestilling om at de svarte har fått for mange rettigheter, og at disse rettighetene er diskriminerende overfor de hvite.

Det kan virke som noen av de samme mekanismene finnes i den kommunen der jeg intervjuet «Olav». Der svarte nesten halvparten av lærerne at samene er nokså eller svært «kravstore og sytete». Nesten 40 prosent av lærerne svarte at samiske rettigheter er en «trussel mot demokratiet».4 Det er vanskelig å trekke noen statistisk signifikans fordi det var så få lærere som deltok i undersøkelsen (23 lærere). Men det var da også fordi flere lærere boikottet spørreundersøkelsen fordi de mente den var for ensidig fokusert på holdninger overfor samer.5 Men nok om det. Historien handler om et intervju jeg gjorde med en gutt på 13 år som jeg har kalt «Olav» (han het egentlig noe annet).

Intervjuet med «Olav»

I intervjuet med Olav begynte vi først å snakke om samiskundervisningen, om hans bakgrunn som same og om ulike fag på skolen. Jeg stilte 31 spørsmål før jeg kom til dette spørsmålet:

Har du noen gang opplevd å bli ertet eller mobbet fordi du er samisk? Ja, et par ganger.

Hvordan da? (spør jeg nærmest hviskende) Dem sier jo fjellfinn og sånn der.

Hvem sier det? Dem sier ikke det nå mer, dem sa jo det jo før på grunnskolen og sånt.

Olav hadde opplevd å bli kalt for fjellfinn, men det virket ikke som om det var noe problem nå lenger. Jeg fortsatte likevel å spørre:

Var det her på skolen? Nei, det var jo på barneskolen, da jeg gikk på skole der.

Hvordan var det? Nei, der var ikke så bra (Olav blir våt i øynene og tørker bort en tåre).

Varte det lenge? … Mm (rister på hodet).

Olav begynner å gråte. Tårene triller nedover kinnene, han snufser og tørker seg med genseren sin. Vi må ta en pause. Olav gråter og gråter mens jeg sitter stille ved siden av ham. Etter stund sa jeg noe jeg kom til å angre på i ettertid: «Du må fortelle meg. Du må fortelle meg alt. Det er ingen som får vite hvem du er. Hele skolen er anonym, så jeg kommer ikke til å fortelle noen hva du har sagt til meg.» Der og da kunne jeg ikke vite at Olav fortsatt ble mobbet. Han hadde bare snakket om sine opplevelser fra barneskolen. Senere i intervjuet kom det fram at mobbingen ikke startet på barneskolen, men i syvende klassetrinn på ungdomsskolen. Olav gikk i åttende klassetrinn da jeg intervjuet ham. Etter en stund (et halvt minutt) spurte jeg forsiktig:

Hva sa de mer enn fjellfinn da? Nei, de sa ikke så mye … At samene ikke skulle få leve i Norge.

At samene ikke skulle få leve i Norge?! Mm (nikker).

Olav gråter og gråter mens tårene triller nedover kinnene. Etter noe flere forsiktige spørsmål og flere pauser innrømmer Olav at han fortsatt blir mobbet.

Du har ikke snakket med noen av de andre samiske elevene om det? Jo, jeg bruker jo … Altså onkelen min er jo stefaren til en som er her på andre siden, og vi bruker å være hos hverandre og han er også same. Så jeg sa jo det til ham før. Også hver gang vi brukte å gå sammen der så sa han jo «same» og «jævla fjellfinner» og … (Olav klarer ikke fullføre setningen).

Hvorfor tror du han sa det? Jeg vet ikke. Sikkert fordi faren hans ikke likte samer.

Så det er foreldrene hans? Ja! Derfor gikk han rundt og sa det hele tiden!

Har du truffet han etterpå da? Er han like jævlig nå? Mm (nikker). Han bruker jo nå også å si det.

Etter hvert ble det også klart at Olav ble mobbet på Internett. Han forklarte:

Hvis jeg er på MSN og sånn der, når han er på, så bruker han å skrive «jævla fjellfinn» og sånn der (stemmen bryter).

Hvor ofte skjer det at han skriver på MSN da? Vi bruker å spille mot hverandre på Counter Strike. Da bruker han å stå der i mikrofonen å rope «fjellfinn» og sånn der.

Når dere spiller Counter Strike, er dere flere som spiller eller spiller du bare med han? Vi er flere. Også bruker han å joine meg sånn at han spiller mot meg og går dit jeg spiller.

Hvem er det han tøffer seg for? Jeg vet ikke, men det er jo med mange folk hele tiden.

Det var altså mange som var vitne til mobbingen uten at noen forsvarte Olav. Gutten som mobbet Olav, sa også svært stygge ting om samer, og han hadde også truet Olav. Jeg spurte Olav videre:

Hva mer sier han enn fjellfinn? Han sier jo at alle samene burde vært dø, og at ingen skulle bodd i Norge. Han sier at han skal utrydde alle samene. […] Det har broren min også hørt. Han går i niende og er jo også same. Jeg og han bruker å spille i lag, så kommer han der, også begynner han å rope inn i mikrofonen. Også sier han at han skal banke meg også. Han klarer det jo ikke selv. Han må jo bare ha folk med seg (snufs).

Tror du han kommer til å gjøre det, eller er det bare noe han sier? Ja hvis han prøver seg, da er han død! (snufs) … Han har sagt det nå i over ett år. Han har ennå ikke gjort det.

Olav gråt og gråt, og ermet på genseren var nå nesten gjennomvått. Jeg gikk derfor for å hente litt papir. Da jeg kom tilbake, snakket vi om litt andre ting før vi igjen kom litt tilbake til mobbingen. Jeg spurte Olav:

Har du fortalt foreldrene dine om ham? Nei.

Hvorfor ikke det? Jeg vet ikke.

Så du har ikke fortalt noen voksne? Nei.

Så du har bare fortalt andre barn. Hvilke andre har du fortalt? Bare til han andre fyren og til broren min.

Vil du at jeg skal fortelle … Nei!

… en lærer om det slik at han kan ta tak i det? Nei!

Tror du det kan bli enda verre hvis man forteller det til noen? … (nikker, og begynner å gråte igjen).

Jeg var altså den første voksne som Olav fortalte dette til. Han hadde levd med denne mobbingen i over ett og et halvt år. Selv om jeg hadde lovet Olav ikke å fortelle noen om vår samtale, kunne jeg ikke la være å hjelpe ham. Da jeg ga Olav mitt løfte, visste jeg ikke at han levde med mobbingen i hverdagen. Olav ville ha meg til å tro at det var noe som hadde skjedd på barneskolen, men som nå var over. I opplæringslova § 9a-3 står det at:

Dersom nokon som er tilsett ved skolen, får kunnskap eller mistanke om at ein elev blir utsett for krenkjande ord eller handlingar som mobbing, diskriminering, vald eller rasisme, skal vedkommande snarast undersøkje saka og varsle skoleleiinga, og dersom det er nødvendig og mogleg, sjølv gripe direkte inn.

Loven presiserer at tilsatte har en varslingsplikt. I forarbeidene er det forklart at: «Tilsette vil i praksis oftast seie lærarar og miljøpersonale, men plikta gjeld i utgangspunktet også anna personale.»6 Selv om jeg ikke var tilsatt ved skolen, følte jeg likevel at jeg hadde en moralsk plikt til å si ifra om mobbingen. I de forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap gitt av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora står det at:

Kravet om konfidensialitet gjelder også når barn er informanter i forskning. Samtidig kan det oppstå situasjoner hvor forskeren enten er juridisk eller etisk forpliktet til å formidle informasjon til- og eventuelt kontakt med barnets foreldre, voksne hjelpere eller barneverntjenesten. Dette vil for eksempel gjelde hvis forskeren får kjennskap til at barn utsettes for mishandling eller overgrep.7

Jeg mener derfor at det var ingen tvil om at jeg måtte bryte taushetsplikten overfor Olav.

Skolens løgn

Jeg fortalte skoleinspektøren om intervjuet og om hvordan Olav hadde blitt mobbet. Hun lovet å ta tak i saken og ordne opp. Jeg fikk derimot ingen tilbakemeldinger om hvordan det hadde gått. Jeg sendte derfor etter en stund en e-post til inspektøren der jeg spurte hvordan det hadde gått, om de hadde klart å løse problemet. Jeg fikk et kort svar der det stod: «Det har vært samtaler med foresatte og gutten. Det går helt fint med han. Han har avsluttet samisk, men bedyrer om at årsaken ikke ligger i forhold til mobbing.» Inspektørens svar opplevdes ikke som betryggende. I samtale med inspektøren, før jeg dro fra skolen, uttrykte hun en misnøye med at undersøkelsen min bare tok opp fordommer mot samer, og ikke omvendt. Hun mente det var viktigere å fokusere på hvilke fordommer samer hadde mot nordmenn. Jeg fikk bare inn syv besvarelser fra lærerne på denne skolen. Og rektoren på skolen skrev i en e-post blant annet at: «Jeg har fått spørsmål rettet til meg om jeg ikke skal godkjenne den slags før de blir delt ut til besvarelse. Jeg forstår problemstillingen, for jeg stusset på noen av spørsmålene da jeg leste gjennom det du sendte.»

Jeg ba derfor om å få kontakt med mor til Olav. Samtalen med mor gikk slik:

Hvordan har du opplevd kontakten med skolen i denne saken? Jeg har ikke hørt noe fra skolen om dette.

Du har ikke hørt noe? Du visste ikke noe om at han har blitt mobbet? Nei, jeg har ikke hørt et pip om dette. Jeg har heller ikke fått noe beskjed om at han har sluttet på samisk. Men i sluttattesten med karaktervurderinger som jeg fikk i juni står det at Olav ikke har fått karakter fordi han ikke har vært på samisk siden november 2009.

Ok, så du visste ikke noe om at han har sluttet på samisk heller? Jeg har villet at han skal gå på samisk. Han har hatt motstand mot det uten at han har villet fortelle det. Når han nå har vært borte så lenge fra samisk, uten at jeg har fått noe beskjed om det, er det ganske alvorlig. Når foreldrene ikke får noe beskjed fra skolen, er det jo mange ting å ta tak i.

I en e-post fra skoleinspektøren står det følgende: «Det har vært samtaler med foresatte og gutten. Det går helt fint med han. Han har avsluttet samisk, men bedyrer om at årsaken ikke ligger i forhold til mobbing.» Hvordan kan det stemme? Jammen, dette er jo direkte løgn! Jeg har ikke hatt en eneste samtale med skolen om mobbing eller om at han har sluttet på samiskundervisningen. At vi ikke har fått noen tilbakemelding fra skolen, er veldig rart. Det synes jeg er veldig merkelig at hun sier vi har hatt samtaler uten at det har skjedd!

Kan de ha hatt kontakt med faren til Olav? Faren bor i Sør-Norge. Han har ikke noen daglig oppfølging av Olav. Han har ikke noen kontakt med skolen.

Det er altså mye som tyder på at inspektøren hadde sendt meg skriftlig en direkte løgn. De hadde ikke fortalt mor om mobbingen, og heller ikke gjort noe for å hjelpe Olav. Det verste er at Olav sin frykt for at jeg skulle fortelle noen om mobbingen, medførte at han faktisk fikk det enda verre. Ikke bare måtte han utstå mobbingen, men i tillegg måtte han tåle at skolens ledelse trivialiserte problemet. Moren til Olav fortalte meg også hvordan hans prestasjoner på skolen hadde blitt verre det siste året, og at han var mindre motivert for skolen, spesielt når det gjaldt samiskundervisningen.

Etter samtalen med moren sendte jeg utskriften av intervjuet til henne. Hun svarte: «Dette var jo sterk lesing. I morgen vil jeg kontakte rektor på skolen, her er en del som bør tas tak i før nytt skoleår starter.» Noen måneder senere fikk jeg en e-post fra henne der det stod:

I løpet av høsten har vi hatt flere møter angående [Olavs] skolesituasjon. Skolen, med både fastlærer, undervisningsinspektør og rektor har tatt dette på alvor. De har lagt til rette for at [Olav] har en bedre hverdag i forhold til samisk og hverdagen rent generelt. Samisklærer har vært involvert i forhold til forventninger i faget. Det synes nå som [Olav] trives mye bedre på skolen. Dette gjenspeilte seg også i hans egen vurdering av skolesituasjonen. […] Det tyder på at ting går rette veien. Skolen er selvsagt nå også mye mer lydhør og observant i forhold til [Olav] og det kan også ha innvirkning på trivselen. Alt i alt er jeg fornøyd med at dette ble tatt tak i og rydda opp i.

Historien fikk altså en lykkelig slutt. Den illustrerer likevel et par viktige ting i tillegg til selve mobbingen. For det første var det vanskelig å få Olav til å fortelle om mobbingen. Det satt langt inne, og jeg måtte spørre 64 spørsmål før jeg kom til sannheten om at han fortsatt ble mobbet. Jeg tok mange pauser, snakket lavt og forsiktig og måtte være svært lydhør så jeg ikke misforstod Olav. Det kan ikke utelukkes at jeg i andre intervjuer med samiske elever har gått glipp av historier om mobbing fordi jeg ikke var lydhør nok, ikke var sensitiv nok, ikke hadde skapt en tygg nok atmosfære eller ga opp for tidlig å spørre spørsmål om temaet.

I tillegg er det verdt å trekke fram skolens håndtering av saken, som helt klart var i strid med opplæringsloven § 9a-3. På den ene siden var ledelsen svært misfornøyd og skeptisk til at jeg ville gjennomføre en spørreundersøkelse om holdninger overfor samer. Inspektøren mente, som sagt, det var viktigere å fokusere på samenes holdninger overfor nordmenn. Det kan ikke utelukkes at det var en sammenheng mellom skolens håndtering av mobbesaken og skoleledelsens holdning til spørreundersøkelsen. Jeg fikk inntrykk av at det var viktig for flere lærere ved skolen å bevise at det ikke finnes fordommer mot samer. Eller de ønsket ikke at det skulle være tema for undersøkelsen. En gutt som blir mobbet fordi han er samisk, passer ikke helt inn i dette bildet.

Det kan være verdt å merke seg at i forslag til tiltak fra det såkalte Djupedal-utvalget om mobbing i skolen foreslår de «øremerkede midler til forskning på mobbing i de samiske skolene», altså mobbing utført av samer, ikke mobbing av samer i norske skoler.8 Hvorfor de har valgt dette fokuset, kan man jo bare lure på. Det fremlegges ikke noe forskningsbasert dokumentasjon som skulle tilsi at dette bør være en viktig satsing for norsk forskning framover. Min doktoravhandling, der jeg forklarer hvilket ansvar regjeringen har når det gjelder å bekjempe fordommer mot det samiske folk, der jeg presenterer omfattende statistikk og intervjudata om negative holdninger mot samer, og der jeg blant annet forteller om Olav, er ikke nevnt i utredningen.9