Velkommen til årets siste nummer i det 40. året til Kritisk Juss. Nye tider venter, og fra og med 2015 vil Kritisk Juss utgis av Universitetsforlaget. Fagbokforlaget har vært en trofast partner i mange år, og jeg ønsker å takke så mye for et godt samarbeid. Overgangen til Universitetsforlaget handler først og fremst om at Kritisk Juss må kunne være tilgjengelig på nett. Gjennom Universitetsforlaget vil vi, i tillegg til papirutgaven, utgis på Idunn.no. Ved at vi kommer på nett, blir tidsskriftet mer tilgjengelig, flere vil lese det, og det blir mer attraktivt for forfattere å publisere artikler i tidsskriftet. Det vil igjen kunne føre til økt kvalitet. Vi har med andre ord stor tro på framtiden.

Men før vi retter blikket framover, skal vi en siste gang i år rette blikket tilbake og mimre litt. I det forrige nummeret skrev Asbjørn Kjønstad om oppstarten av Rettspolitisk forening. I dette nummeret har vi bestemt oss for å gi dere noen smakebiter av de to aller første utgavene av Kritisk Juss, eller Hefte for kritisk juss som det het den gangen. Her er blant annet en artikkel av Alf Nordhus, som var blitt spurt om å skrive om «Advokatens rolle i dagens samfunn». Festlig nok tar Nordhus oppgaven som kritisk forfatter på kornet, og ønsker ikke å bli fortalt hva han skal skrive om. Han sier at: «En får også tilgi at jeg velger mine egne premisser når jeg får ordet.» Her skal det ikke legges noe bånd på kritikken, nei. Samtidig handler paradoksalt nok selve kritikken nettopp om at den kritiske jurist må lære å legge bånd på sine egne meninger og verdier, og underkaste seg en viss (selv)disiplin, en disiplin som handler om å respektere loven. Han skriver: «Advokaten, som dommeren, kan ikke operere som fritt vilt. Det hører til rettssamfunnet at lover og regler skal følges.» Så avslutter han til slutt det hele med følgende ydmyke og selvkritiske påstand: «Det finnes ingen større oppgaver i livet enn advokatens.»

Et annet gullkorn finnes i lederen til Nils Kristian Sundby, der han skriver: «Rettspolitisk forening er stiftet: ‘Var det virkelig nødvendig?’ spør bladet Juristkontakt […]. Ja, vi tror det var ‘nødvendig’.» Jeg vil nødig gi et altfor bastant og retningsgivende svar på det nåværende tidspunkt, men vi kan vel slå fast at denne unødvendige forening har vist seg å være nokså seiglivet, i over 40 år.

I tillegg til gamle mimreartikler har vi i dette nummeret en fagfellevurdert artikkel av stipendiat Janne Thu Ilstad. Hun skriver om retorikk i skjønnsvurderinger knyttet til hva som er barnets beste i utvisningssaker, og om det bør telle mer enn innvandringsregulerende hensyn. Hun skriver: «Det er hovedsakelig Utlendingsnemndas egen praksis som legger grunnlaget for presedens i sakene, fordi Høyesterett ikke kan prøve forvaltningens konkrete vurdering av barnets beste eller den konkrete interesseavveiningen mellom hensynet til barnets beste og innvandringsregulerende hensyn.» Det er en spennende artikkel, der hun er spesielt opptatt av hvordan «[s]pråklige virkemidler kan overbevise leseren av en tekst, det vil si; hvilke effekter argumentasjonen kan ha på leseren».

Når vi først er inne på barns rettigheter, har vi også en grundig artikkel av Ingrid Egeland Thorsnes, som handler om tilleggsprotokollen til FNs barnekonvensjon som gir barn anledning til å klage saker inn for FNs barnekomité. Artikkelen kaster et lys over og kritiserer regjeringens skepsis til å ratifisere denne tilleggsprotokollen. Hun spør blant annet: «Korleis skal ein klare å overtale land med svakare menneskerettsvern til å lytte til barnekomiteen sine fråsegner om vald og seksuelle overgrep mot barn, når vi på heimebane argumenterer for at den same komiteen ikkje har tilstrekkeleg fagleg kompetanse?» Jeg tenker vel kanskje at den norske regjering burde slutte å syte over at komiteen mangler kompetanse, og heller prøve å styrke kriteriene for medlemskap i komiteen. Det bør være strengere kriterier for hvilken kompetanse medlemmene skal ha. Og hvis komiteen skal ha klageadgangskompetanse, innebærer det at komiteen i stor grad vil fungere som et slags domstollignende organ. Burde det da ikke stilles krav til at medlemmene har kompetanse til å være dommere?