Professor Asbjørn Kjønstad deltok aktivt i prosessene, diskusjonene og stiftelsen av det som skulle bli Rettspolitisk forening. Han har i anledning foreningens 40-årsjubileum funnet fram en (støvete) mappe, under et fjell av andre bøker og notater, der det står skrevet Progressiv juristforening. Den inneholder rundt 100 sider om bakgrunnen for stiftelsen av det som ble til Rettspolitisk forening. Mappen har ligget urørt i nesten 40 år. På bakgrunn av denne mappen, en del andre kilder og personlige erindringer har han skrevet en morsom og tankevekkende artikkel om oppstarten av Rettspolitisk forening. Det overveldende flertallet av juristene og jusstudentene var på den tiden hvite, norske, kristne og konservative menn fra «respektable» familier. Kjønstad forklarer: «Jusstudentene var på etternavn med hverandre og de var kledd i dress eller blå seilerjakker, grå stivpressede bukser, hvite skjorter og slips. Enkelte gikk til daglig med sløyfe og høyt hevet hode.»

Rettspolitisk forening ble stiftet på midten av 70-tallet i en tid da troen på forandring var sterk. Noen trodde så sterkt på forandring at de åpent snakket om «væpna revolusjon». Asbjørn Kjønstad ble sett som en bremsekloss for disse visjonene. Og bra var vel det. Det kan være vanskelig å si noe sikkert om årsak–virkning, men selv om Rettspolitisk forening ikke startet noen væpna revolusjon, er det mye som tyder på at Rettspolitisk forening har vært med på å endre samfunnet, og ikke minst den juridiske diskurs. Av og til legger vi ikke helt merke til forandringene, vi tar dem for gitt. Kjønstad skriver blant annet: «Slik er det ofte med nybrottsarbeid; det tar mye tid og krefter å kultivere et nytt landskap, men når det har ligget der en tid, tar man lett det som engang var nyskapende som selvsagt.»

Vi er nå en ny generasjon som har overtatt stafettpinnen fra Kjønstad, Kristian Andenæs, Carsten Anker, Gunnar de Capua, Herdis Eriksen, Berit Johansen, Helge Lockner, Jon Lyng, og Knut Rognlien, Steinar Winther Christensen, Fridtjof Feydt, Ragnhild Collin-Hansen, Synnev Høglund, Helge Lockner, Sveinung Koslung, Ingvild Skurdal, Nils Kristian Sundby og de andre som iherdig og med stort engasjement startet Rettspolitisk forening og som skapte et engasjement. De skapte et levende miljø for at jussen ikke bare skal tjene maktelitens interesser, men at det må være en sammenheng mellom juss og rettferdighet, et engasjement for rettssikkerheten til de svakeste i samfunnet, et fokus på ikke-diskriminering, et fokus på lovers faktiske virkninger og ikke minst en diskurs om hykleriet i lovgiverprosesser og rettssystemet. Jeg kunne nevnt mye mer og mange flere navn, men plassen tillater det ikke, og jeg er redd for å kjede leseren med for mange oppramsinger. Jeg må bare nevne én ting til, og det er kvinnenes plass og rolle. Helt fra starten av var det en stor andel kvinner med i bevegelsen. I år var nesten 70 prosent av de uteksaminerte jusstudentene ved Universitetet i Oslo kvinner. Det har skjedd enorme endringer på den fronten. Vi skal ikke glemme og ta for gitt det arbeidet som er gjort; samtidig er det mye som gjenstår. Jeg skal ikke ramse opp alt som gjenstår – det viktigste er at vi jobber for å bevare og styrke en sterk og levende arena for rettspolitisk diskusjon og kritisk debatt om retten i samfunnet.

Retten til utdanning

Kritisk Juss skal være en arena for kritikk av lovgivere og regjeringen. I dette nummeret har undertegnede en fagfellevurdert artikkel om grunnlovfestingen av retten til utdanning. I denne artikkelen sparker jeg både i retning av Stortinget og regjeringen. Skolen skal nå ifølge Grunnloven fremme respekt for menneskerettigheter. Ordet «respekt» er viktig, og opplæringsmålet handler i realiteten om å bygge en rettsstat som er tuftet på respekt for alle menneskers rettigheter. Det å fremme respekt for rettighetene til de svakeste, for religiøse og etniske minoriteter og de som er annerledes, utgjør den vanskeligste pedagogiske utfordringen. Det er hevdet at opplæringsmålet er sammenfallende med opplæringslovens formålsparagraf. Stemmer det? Hvis ikke, mente egentlig Stortinget at det skulle være et pedagogisk mål? Hva vil de egentlig? Regjeringen (Kunnskapsdepartementet) har ikke gjort noe for å realisere et slikt opplæringsmål i Norge. Er det ikke på tide at de lager en pedagogisk plan for å realisere det?

Ny redaksjon

Undertegnede kom inn som ny redaktør i vår. I tillegg var det en svært liten redaksjon og ikke så mange artikler som var klare for kommende utgaver av KJ. Det har tatt litt tid å komme inn i rollen, rekruttere en ny redaksjon og etablere rutiner for den nye redaksjonen. Vi var derfor nødt til å utsette ett nummer, og dette skulle i realiteten være et dobbeltnummer. Det er vel strengt tatt ikke det. Jeg håper abonnentene og medlemmene av foreningen har forståelse for det. Jeg lover at vi kommer sterkere tilbake. Nå har vi fått en ny og meget sterk redaksjon med base både i Oslo og Tromsø. Vi jobber hardt med å få opp tilgangen til og kvaliteten på artikler og innlegg. Jeg er meget optimistisk for framtiden og tror dette blir veldig bra. Vi har også funnet en løsning for å få tidsskriftet over på nett, men jeg vil komme tilbake til det i vårt siste nummer som kommer ut rett før jul.