Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Leder

  • Side: 1-5
  • Publisert på Idunn: 2017-03-15
  • Publisert: 2017-03-15

Velkommen til et nytt nummer av Kritisk Juss. Mitt navn er Hadi Strømmen Lile, og jeg har overtatt redaktørstafettpinnen etter Olaf Halvorsen Rønning. Olaf har gjort en kjempegod jobb, og jeg vil benytte anledningen til å takke ham så mye for hans innsats. Mye kan nevnes, men det er grunn til spesielt å trekke frem Olafs innsats for å få laget fjorårets temanummer om Nils Kristian Sundby. Det var veldig viktig for Kritisk juss-bevegelsen å få til et så godt temanummer som mulig om Nils Kristian Sundby. Olaf bidro her på en fin måte til å belyse bevegelsens arv.

Kritisk juss står overfor flere utfordringer fremover, og det blir spennende å se hva vi får til. Vi har blant annet en klar intensjon om å få tidsskriftet over på nett. Olaf jobbet mye med å få det til. Jeg vil fortsette der han slapp. Redaksjonen er også relativt liten for tiden, men vi er i gang med å rekruttere nye medlemmer.

Artikkel om finnmarksloven

Dette nummeret er i hovedsak et produkt av den forrige redaksjonen. Man skulle kanskje ikke tro det i og med at vi i dette nummeret har med en fagfellevurdert artikkel om finnmarksloven, av Øyvind Ravna. Jeg har i mange år jobbet med urfolks rettigheter, og spesielt med samiske rettigheter. Jeg vil derfor benytte anledningen til å fortelle litt om bakgrunnen for finnmarksloven.

Da finnmarksloven ble vedtatt, markerte det et vannskille for Norges forhold til det samiske folk og statens syn på Norge som stat og nasjon. Etter mer enn hundre års undertrykkende fornorskingspolitikk, der samene ble sett på som et mindreverdig folk med en underlegen kultur, markerte Altakraftkonflikten en slags start på det man kan kalle oppvåkingen i Norge.1 Det begynte å demre for norske myndigheter at samene ikke bare var noen fattige, rare enkeltindivider med en obskur kultur og uforståelig språk. Samene var et folk som hadde like sterk historisk tilhørighet til territoriet Norge som nordmenn.2 Alta-saken fikk betydelig nasjonal og internasjonal oppmerksomhet på en måte som var svært pinlig for norske myndigheter. Det samiske folk var og er i utgangspunktet et ganske stillferdig folkeslag. I et norsk ordtak heter det: «Den som tier, samtykker.» I store deler av samisk kultur er det motsatt. Men da det ble klart at hele den samiske bygda Masi skulle legges under vann, kunne ikke lenger innbyggerne der sitte stille og bare bite i seg uretten. Da de først tok bladet fra munnen, kom over hundre års undertrykkelse og frustrasjon ut i samme slengen.

I tillegg til kravet om at utbygging av Altaelva skulle stoppes, hadde samene, med Norske Samers Riksforbund (NSR) i spissen, et klart krav i tillegg: at samenes rettigheter skulle avklares. Opprinnelig var kravet at ingen store utbygginger skulle foretas innenfor samiske områder før rettighetene var avklart.3 Nå tapte de den saken. Altaelva ble bygd ut, men norske myndigheter gikk med på kravet om å avklare samenes rettigheter. Carsten Smith ble utnevnt som første leder av det såkalte Samerettsutvalget. Han har ved flere anledninger fortalt hvordan han protesterte mot å påta seg vervet – han visste ingenting om samer eller deres rettigheter. Men ifølge justisministeren var det bare bra. Justisministeren sa noe slikt som at: «Dette må du gjøre for landet ditt, for fedrelandet.» Ja, da kunne ikke Carsten Smith motsette seg det lenger.

Det var og er ennå den dag i dag sterk motstand mot samiske rettigheter blant nordmenn i nord.4 Men Smith var en diplomatisk og klok mann. Medlemmene ble enige om noen grunnprinsipper, blant annet tuftet på artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP). Alle måtte være enig i at samene hadde en rett til å eksistere. Man kunne ikke nekte samene retten til deres språk og kultur.5 Dette var utgangspunktet for grunnlovsforslaget de la fram og som ble til § 110a i Grunnloven.6 Nært beslektet med retten til å bevare sin kultur og sitt språk var retten til å påvirke premissene for sitt eget eksistensgrunnlag. Hadde samene rett til å snakke på vegne av seg selv, og hvordan skulle nå det organiseres? Løsningen ble et demokratisk organ som skal representere det samiske folk i Norge.7 Opprettelsen av Sametinget og ny grunnlovsbestemmelse ble hovedresultatet etter Samerettsutvalgets første runde.

Men det er klart at samisk kultur er noe mer enn språk, joik og kofter. Samisk kultur er nært knyttet til bruken av naturressurser. Det samiske folk har en minst like sterk tilknytning til fjell, vann, fjorder, fisk, fugler og dyr i Norge som nordmenn. Norge er ikke bare norsk, i betydningen nordmennenes land alene. Her må man skille mellom statsborgerskap og folk, eller demos og etnos. Nordmenn er et folk med et språk og en kultur som er forskjellig fra samenes. At samisk kultur er nært forbundet med naturen og territoriene Norge er tuftet på, er det liten tvil om. Klikk deg inn på Statens kartverk og zoom inn på fjell og vann fra Finnmark til Hedmark. Du vil fort legge merke til hvor mange steder som har samiske navn. I Finnmark og Troms er det veldig tydelig. Mange av stedene har ikke noen norske navn, bare samiske navn. Og flere av de norske navnene er enten en oversettelse av de samiske navnene eller resultat av en senere omdøping. Det er uansett nok av steder der de samiske navnene er beholdt, til å skape seg et klart bilde av at store deler av Norge er tuftet på tradisjonelt samisk områder, eller områder som i hovedsak har vært bebodd og brukt av samer.

I 1994 skrev FNs menneskerettighetskomité en generell kommentar der de utdypet begrepet «kultur» i SP artikkel 27. De slo fast at:

«The Committee observes that culture manifests itself in many forms, including a particular way of life associated with the use of land resources, especially in the case of indigenous peoples. That right may include such traditional activities as fishing or hunting. […] The enjoyment of those rights may require positive legal measures of protection and measures to ensure the effective participation of members of minority communities in decisions which affect them.»8

Man kan ikke snakke om beskyttelse av samiske rettigheter uten å snakke om land og vann. Hvis man nekter samer retten til å bruke naturen (fiske, drive med reindrift, jakte, drive med jordbruk, stikke torv, kutte sennagress, sanke bær og så videre), nekter man dem retten til sin kultur.

I år er det 30 år siden samerettsutvalget leverte sin første utredning.9 Spørsmålet om rettigheter til land og vann er ennå ikke avklart. Finnmarksloven var første steg i retning av å kartlegge disse rettighetene. Den såkalte Finnmarkskommisjonen ble opprettet som en følge av loven. Kommisjonen skal ifølge § 29 «utrede bruks- og eierrettigheter til den grunnen» i Finnmark som tidligere var underlagt Statskog, men som nå forvaltes av Finnmarkseiendommen. Kommisjonen skal gi svar på hvem som har rett til land og vann, og et viktig premiss er at samenes bruk av naturen skal gi de samme rettighetene som nordmenn har.

Øyvind Ravnas artikkel drøfter kommisjonens mandat. Ravna er spesielt opptatt av hvor langt rettskartleggingsmandatet strekker seg når det gjelder utredning av beiterettigheter. Det er et kjærkomment bidrag som åpner for debatt, og forhåpentligvis fører til at kommisjonen gjør en så bra jobb som mulig. Hvordan Finnmarkskommisjonen utfører sitt mandat, vil også sannsynligvis ha betydning for den videre fremgangen i områder utenfor Finnmark, og også for kartlegging av rettigheter i andre land for den saks skyld.

Artikkel om retten til Internett

I tillegg til Øyvind Ravnas artikkel har vi i dette nummeret også en fagfellevurdert artikkel om retten til Internett, av Hans Morten Haugen. Internett har på mange områder på svært kort tid fullstendig forandret verden slik vi kjenner den. Musikkindustrien, film, media, måten vi kommuniserer på, hva vi bruker tid på og en rekke andre viktige områder i vårt liv er radikalt forandret. Men de fleste internasjonale menneskerettighetskonvensjoner ble forhandlet frem på et tidspunkt der Internett enten ikke fantes eller ennå var en ganske ny greie. Man kan spørre seg om ikke Internett er blitt en så viktig del av menneskers liv at tilgangen til Internett burde være en menneskerett. FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter gir føringer som kan tolkes i retning av at mennesker med en funksjonshemming har rett til tilgang på Internett (se artikkel 9.2.g og artikkel 21). Har de det, og hva da med andre mennesker? Kan vi og bør vi tolke andre konvensjoner i den retning at statene har en plikt til å sørge for at alle borgere har en rett til tilgang på Internett? Kan det for eksempel ses på som en forutsetning for ytringsfriheten og retten til informasjon? Hauge har i dette nummeret sparket i gang debatten. Jeg oppfordrer alle dyktige forskere, jurister og menneskerettsfolk til å hive seg med. Du må ikke sove og la en av de viktigste debattene i vår tid gå deg hus forbi. Send inn forslag til artikler, og kommenter gjerne artikkelen til Hans Morten Haugen!

Om bidrag til Kritisk Juss

Som ny redaktør vil jeg understreke at kvaliteten på artikler og bidrag til tidsskriftet skal være førsteprioritet, så lenge artiklene er innenfor ånden og formålet til Kritisk Juss. Det er mye viktigere for meg å få inn gode artikler som tar opp viktige temaer, enn å gi ut et tidsskrift som omhandler ett tema av gangen. Men jeg vil gjerne ha løpende debatter. Det er ønskelig at artikler blir kommentert og at vi får i gang gode akademiske debatter. Vi har nettopp sendt ut en forespørsel om bidrag vedrørende spørsmålet om levevilkårene og rettighetene til enslige mindreårige utlendinger i Norge uten oppholdstillatelse. Det betyr ikke at folk må føle seg bundet til å skrive om bare det. Vi vurderer alle gode bidrag, men av og til kan det være på sin plass å invitere til debatt om temaer som vi synes er ekstra viktige. Rettigheter for enslige mindreårige utlendinger er et tema som er svært viktig, og har stor betydning for dem det gjelder.

1Om fornorskingspolitikken, se blant annet: Minde, Henry (2005), Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger, Kautokeino: gáldu čála – tidsskrift for urfolks rettigheter nr. 3/2005.
2Om samene som et folk på lik linje med det norske folk, se for eksempel: St.meld. nr. 55 (2000–2001) Om samepolitikken, avsnitt 1.1. Se også: Lile, Hadi Khosravi (2011), FNs barnekonvensjon artikkel 29(1) om formålet med opplæring: En rettssosiologisk studie om hva barn lærer om det samiske folk. Doktoravhandling: Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, side 412– 424.
3NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling, avsnitt 2.5.
4Om holdninger til det samiske folk, se: Lile, Hadi Khosravi (2011), FNs barnekonvensjon artikkel 29(1) om formålet med opplæring: En rettssosiologisk studie om hva barn lærer om det samiske folk. Doktoravhandling: Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo, side 449–548.
5NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling, avsnitt 6.8.
6Ibid., kapittel 10.
7Ibid., kapittel 11.
8FNs menneskerettighetskomité (1997) General Comment No. 23: CCPR/C/21/Rev.1/Add.5, avsnitt 7.
9NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon