Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Korrekt eller riktig?

Lover og regler om fengselsstraff

Artikkelen drøfter hvordan rettsfilosofien kan være et verktøy for kriminalomsorgen. Det gjelder både i utformingen av lover og forskrifter, og ikke minst i utformingen av internt regelverk som gjelder hele virksomheten eller de enkelte fengsler. Bakgrunnen er at fanger ofte sitter igjen med en følelse av urettferdighet eller urimelighet selv om sakene deres behandles juridisk korrekt. To konkrete problemområder drøftes ut fra tre ulike filosofiske perspektiver: skandinavisk rettsrealisme, utilitarisme og kantiansk rettsfilosofi.2

1 Tema, bakgrunn og tilnÆrming

I denne artikkelen anvendes noen teorier fra rettsfilosofien på fengslenes regelverk og praksis på to områder: atskillelsen av helt små barn og deres mødre ved fengsling, og telefonkontakt mellom fanger og deres nære familie. To normative utsagn drøftes:

  • «Det er aldri til barnets beste å bo i fengselet sammen med mor.»

  • «Fangers behov for god kontakt med sin nære familie må være underordnet hensynet til sikkerheten.»

Det diskuteres ikke om utsagnene er sanne eller ikke. Drøftelsen gjelder om utsagnene kan sies å være holdbare ut fra sine begrunnelser. De to problemene som diskuteres, er svært ulike. Forholdet mellom mor og barn er av en mer grunnleggende natur enn behovet for å opprettholde familiebåndene i sin alminnelighet. De to eksemplene skal tjene til å vise hvordan rettsfilosofien kan være et nyttig redskap for å møte utfordringer i straffegjennomføringen.

Målet er å få frem mulige forskjeller mellom rett og moral. En praksis med utgangspunkt i gjeldende rett holder ikke nødvendigvis en høy etisk standard selv om den ville tåle en rettslig prøving. Fanger sitter ofte igjen med en følelse av urettferdighet eller urimelighet selv om sakene deres behandles på en måte som er juridisk uangripelig.

Spørsmålet om juridisk korrekthet versus det som er etisk riktig, tar utgangspunkt i en antakelse om at ulike syn på hva som oppleves som riktig, kan ha sammenheng med et bredere perspektiv på regelverket. Man kan ikke bare se på rettsreglene, men må også trekke inn underliggende rettigheter og verdier. Regelverket som gjelder fengselsstraff, er utformet innen rammen av gjeldende menneskerettighetsprinsipper, som for eksempel normalitetsprinsippet. En fengselsstraff begrenser den fysiske bevegelsesfriheten, men innebærer i utgangspunktet ikke tap av andre sivile rettigheter hvis det ikke fremgår av loven eller av dommen.

Det påstås ikke at det norske regelverket eller praksis i juridisk forstand krenker menneskerettigheter som berører forholdet mellom mor og barn eller retten til et familieliv. Spørsmålet er hvorvidt en tilfredsstillende moralsk standard for straffegjennomføring krever en bredere tilnærming. Med det menes en tilnærming som også trekker inn grunnleggende menneskerettighetsprinsipper og derved bidrar til en dypere forståelse av fangenes situasjon.

Artikkelen starter med en kort oversikt over gjeldende regelverk, både straffegjennomføringsloven3 og andre relevante lover. Straffegjennomføringsloven overlater svært mye til kriminalomsorgens skjønn, og Kriminalomsorgens sentrale forvaltning har gitt omfattende instrukser om hvordan dette skjønnet skal utøves, og hvordan ulike hensyn skal avveies mot hverandre. Disse instruksene, sammen med politiske signaler, gjenspeiler både ulike gruppers interesser og etiske betraktninger.

Deretter drøftes holdbarheten av begrunnelsen for de to utsagnene ut fra tre forskjellige filosofiske retninger: skandinavisk rettsrealisme, utilitarisme og kantiansk rettsfilosofi. Med henvisning til Eng4 anvendes en kritisk refleksiv metode når spørsmålene stilles. Ifølge Eng er Kants teori den eneste som gir konsistente svar når man søker etter relevante fakta og kriterier. Eng peker på svikt i begrunnelsene både i den skandinaviske rettsrealismen og i utilitarismen. Begrunnelsesperspektivet er i sin natur kritisk til alt annet enn argumentene selv, også til maktforhold. Dette perspektivet er særlig nyttig for dette formål fordi fengselet er et område hvor makten er så ujevnt fordelt. Diskusjonen fra et kantiansk perspektiv får derfor mer plass enn de to andre filosofiske retningene. Et utgangspunkt er ordene fra den engelske fengselsreformator Sir Alec Patterson om at straffen utmåles i varigheten av fengslingen og bare dette: Lovbryteren er dømt til fengsling som straff, og er ikke fengslet for å bli straffet ytterligere.5 Om den alminnelige rettsoppfatning skulle kreve fengselsforhold som forsterker belastningen ved frihetsberøvelsen, er dette ikke relevant.

2 Kort oversikt over gjeldende regelverk

Barns rett til kontakt med foreldrene

FNs regler for behandlingen av kvinnelige fanger, artikkel 52, sier at «[a] vgjørelser om hvorvidt et barn skal skilles fra sin mor, skal tas etter en individuell vurdering og ut fra hva som er til barnets beste innenfor rammen av relevant nasjonalt lovverk».6 I de fleste land er det omstridt hva som er til barnets beste. En praksis hvor små barn er i fengselet sammen med sine mødre, er basert på en antakelse om at barn som er yngre enn to–tre år, har liten forståelse av hvor det er, og vil heller ikke senere ha noen erindring om det. Forutsatt at forholdene i fengselet er trygge for barnet, antas det tidlige forholdet mellom mor og barn å være viktigere for barnets utvikling enn omgivelsene, og løsningen med at barnet er i fengselet, anses derved til barnets beste.

Barneloven7 (§ 42) fastslår at barnet har rett til samvær med begge foreldre selv om de ikke lever sammen. Etter straffegjennomføringsloven (§ 3 annet ledd) skal barns rett til samvær med sine foreldre ha særlig vekt under gjennomføringen av straffen. I motsetning til de fleste andre europeiske land, og til tross for prinsippet om individuell vurdering i FNs regler, gis det i Norge ikke adgang for mødre til å ha små barn hos seg i fengselet. Ifølge forskriften til straffegjennomføringsloven8 skal det skal tas særlig hensyn til hva som er til barnets beste ved avgjørelser som gjelder fanger som har omsorg for eller regelmessig samvær med sine barn (§ 1-3). I retningslinjene fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning9 understrekes igjen det generelle kriteriet om barnets beste når det gjelder saker om barns rett til samvær med sine foreldre.

Retningslinjene beskriver de prosedyrer som skal følges i slike saker, men dette gjelder andre typer samvær enn mor–barn-soning.

En mor kan få sone sin dom på mødrehjem sammen med barnet (straffegjennomføringsloven § 12 og forskriften § 3-5). Slikt opphold skal normalt ikke være lenger enn 12 måneder, men perioden kan forlenges. På visse betingelser kan dommen også sones utenfor institusjon, og da gjerne i den domfeltes hjem etter straffegjennomføringsloven § 16. Det er et krav at halve dommen allerede er sonet. Med elektronisk fotlenke kan kortere dommer i sin helhet avsones hjemme. En siste utvei ville være å benåde moren med hjemmel i Grunnloven, av humanitære grunner.

Kvinner er en minoritet i fengslene. Bare omkring fem prosent av fengselsplassene i Norge er kvinneplasser, og bare unntaksvis vil kvinnelige fanger ha barn under to år. Det finnes ikke oppdatert statistikk om dette. En oversikt fra 199410 antydet et eventuelt behov på 1–2 fengselsplasser for mor og barn. Da var ikke utlendinger med barn i hjemlandet regnet med. Skulle man gå inn for mor–barn-soning i Norge, ville derved ikke begrunnelsen være at behovet opptrer hyppig.

Fangers telefonkontakt med nær familie

Fanger har tilgang til telefon (straffegjennomføringsloven § 32) på visse betingelser som er knyttet til sikkerhetshensyn. Et hovedpoeng i regelverket er fengselets behov for å kontrollere alle telefonsamtaler fra lukkede fengsler. Med svært få unntak skal telefonsamtaler skje på et språk som betjentene forstår. Siden alle samtaler skal kunne avlyttes, er adgangen til telefonering avhengig av betjentenes kapasitet til å lytte, noe som setter knappe rammer for samtalenes varighet. Etter retningslinjene fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning har en fange rett til 20 minutters telefontid i uken. Fanger som kan dokumentere særlige behov, kan få ekstra telefontid, men telefonkontakten er fortsatt begrenset. Det er vanlig å gi 10–20 minutters ekstra tid pr. uke for å holde kontakt med barn under 18 år. Det foreligger ikke statistikk over hvor mange fanger som er tildelt ekstra telefontid. Kostnadene ved å ringe må dekkes av fangenes dagpenger (i 2011 mellom kr 40 og kr 57,50 pr. dag11). Mobiltelefon er ikke tillatt i lukkede fengsler. Selv om det åpenbart er en utfordring for fengselsmyndighetene å håndheve et slikt forbud, begrenses diskusjonen til fangenes telefonbruk i henhold til regelverket.

3 Perspektiv 1: skandinavisk rettsrealisme

Skandinavisk rettsrealisme beskrives som non-kognitiv: Vi kan ikke med vår fornuft skille mellom holdbare og ikke holdbare normative utsagn. Den avviser at det finnes moralske kriterier utover hva den enkelte føler er riktig eller galt. Det skilles ikke mellom «korrekt» og «riktig» bortsett fra hva den enkelte føler er riktig eller galt. Hovedkriteriet for gjeldende rett er antakelsen av hvilke normer dommeren vil basere sin avgjørelse på. I tillegg til den konkrete lovteksten, og forutsatt at loven er vedtatt etter foreskrevne prosedyrer og av myndigheter som har kompetanse til det, er forutsigelsen basert på tradisjonell juridisk metode. Gyldigheten av normer er knyttet til tid og sted. Hvis det ikke finnes rettsregler, kan beslutningen baseres på prinsipper som utfyller lovverket. Disse prinsippene er i sin tur basert på verdier. Imidlertid er verdier (og derved sakens moralske sider) relevante bare hvis de er så alminnelig anerkjent av beslutningstakere at de er inkludert i grunnlaget for å forutsi gjeldende rett.

Barns rett til kontakt med foreldrene

I forarbeidet til straffegjennomføringsloven12, kapittel 3 Forholdet til menneskerettighetene, var konklusjonen at den nye loven tok tilstrekkelig hensyn til barns behov ifølge Barnekonvensjonen (som senere er tatt inn i menneskerettsloven13). Konklusjonen var i samsvar med barnefaglig ekspertise. Krav om at barn skal få være i fengselet sammen med mor, har ikke vært prøvet av domstolene. Man har funnet løsninger i de tilfeller fengslede kvinner har født barn, uten å trekke inn rettsvesenet. Siden straffegjennomføringsloven trådte i kraft, er det satt i verk nye tiltak for å bedre kontakten mellom den fengslede og familien. Noen fengsler har en besøksleilighet hvor innsatte etter en nøye vurdering kan få ha barna på overnattingsbesøk.14

På et mer generelt grunnlag diskuteres hvorvidt økonomiske hensyn er et holdbart argument når det gjelder fengselsforhold i et rikt land som Norge. Et fengsel med tilfredsstillende forhold for små barn ville være dyrt både å bygge og å drive. Det er imidlertid ikke spor av slike argumenter i regelverket som utelukker mor–barn-løsninger. Det anses heller ikke sannsynlig at en dommer ville bringe inn slike aspekter. Motivene bak lovgivningen er å beskytte barns rettigheter.

Et nært forhold mellom mor og barn, og foreldretrening, kan være viktige faktorer i rehabiliteringen av mor, noe som er et av hovedmålene i straffegjennomføringsloven. Det har likevel ikke vært fremsatt krav om mor–barn-løsninger på dette grunnlaget.

Frem til 2011 har det vært vanskelig å se noe i dagens norske samfunn som skulle tilsi at dommeren ville komme til et annet standpunkt enn det utsagnet som drøftes. Utsagnet er derved holdbart ut fra den skandinaviske rettsrealismes perspektiv. Det opprinnelige spørsmål om påstanden også er etisk holdbar, er imidlertid ikke besvart.

Konklusjonen endres ikke selv om det nå foreligger nye FN-retningslinjer for kvinners soningsforhold. Riktignok er norsk lov, som helt utelukker mor–barn-soning, ikke i samsvar med kravet om individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. Retningslinjene er imidlertid ikke bindende for Norge, og vil ikke ha forrang. Hvilken vekt retningslinjene skal ha, er først og fremst et politisk spørsmål, som kan få betydning ved senere revisjoner av straffegjennomføringsloven.

Fangers telefonkontakt med nær familie

Sikkerhet er et overordnet hensyn i gjennomføringen av fengselsstraff. I forskriften til straffegjennomføringsloven heter det at det skal legges til rette for rehabilitering «så langt det er forenlig med hensynet til samfunnets sikkerhet og den alminnelige rettsoppfatning» (1–2). I odelstingsproposisjonen til straffegjennomføringsloven var konklusjonen at kommunikasjonskontroll, som har konsekvenser for tilgangen til å bruke telefon, ikke krenker fangenes rett til privatliv og familieliv. Selv om restriksjoner skal stå i forhold til den aktuelle bekymring for sikkerheten, ble regelverket sett som begrunnet med tanke på å hindre kriminelle handlinger og å sikre lov og orden i fengselet. Den gjeldende praksis, med 20 minutters telefontid i uken, har ikke vært prøvet for retten. Det er ikke noe som tilsier at en dommer skulle komme til en annen konklusjon enn i proposisjonen. Derved er begrunnelsen for påstanden holdbar ut fra den skandinaviske rettsrealismes perspektiv. Heller ikke i dette eksemplet er det opprinnelige spørsmål om etisk holdbarhet besvart.

4 Perspektiv 2: utilitarisme

Ifølge utilitarismen er hensikten med all lovgivning å fremme størst mulig lykke for flest mulig mennesker. Det moralske innholdet i menneskelige handlinger vurderes ut fra virkninger som kan studeres empirisk, og disse virkningene må operasjonaliseres slik at måling og sammenligning mellom alternativer er mulig. Kategorier av argumenter som ikke kan knyttes til virkninger, er irrelevante og tas ikke med i analysen. Et utsagns holdbarhet kan beregnes hvis man har tilstrekkelig kunnskap om virkningene. Utilitarisme betegnes som kognitiv tenkning i vid forstand: Det er mulig gjennom fornuft å bedømme holdbarheten av en normativ påstand. Fra et utilitaristisk synspunkt er vurderingen basert på empirisk belegg for kunnskap om de ting eller handlinger som studeres.

Barns rett til kontakt med foreldrene

Motivet bak barneloven er det enkelte barnets perspektiv. Dette er i utgangspunktet uforenlig med utilitaristisk tankegang, hvor den enkeltes behov er underordnet fellesskapets beste. Påstanden kunne likevel være holdbar, men må begrunnes med andre argumenter enn individuelle rettigheter. I det enkelte tilfelle ville det kreve et anslag over nåværende og fremtidig lykke og ulykke, ikke bare for barnet og barnets mor, men for andre familiemedlemmer. Slik informasjon vil neppe kunne foreligge. Siden saken berører bare svært små barn, vil man dessuten bare ha formodninger om hvordan de ville oppleve alternative løsninger. Siden påstanden gjelder alle tilfeller, ville vurderingen være generell og tuftet på kunnskap fra en rekke fagfelt, men kunnskap om virkningen på menneskesinnet er ikke eksakt. Selv de beste fagfolk vil måtte foreta avveininger mellom ulike perspektiver: det lille barnet med en fengslet mor, moren selv, faren og andre familiemedlemmer, og samfunnet omkring. Konsekvensene for samfunnet er indirekte og særlig knyttet til økonomi. Det hviler et stort ansvar på omgivelsene utenfor fengselet for at det tilbys løsninger som alltid er bedre enn å være hos mor i fengselet. Det er ellers vanskelig å se hvordan samfunnet som sådan skulle bli berørt, positivt eller negativt, men gitt at samfunnets økonomiske ressurser er begrenset, skulle virkningene av alternativ ressursbruk også inngå i beregningene.

Selv om det skulle være mulig å fremskaffe informasjon som nevnt over, er ikke teorien et hensiktsmessig verktøy for å løse problemet. Så lenge bare observasjoner og målbar informasjon tas med i vurderingen, er det vanskelig å teste holdbarheten av påstanden fra et utilitaristisk perspektiv. Riktignok peker denne tilnærmingen på tankevekkende og relevante spørsmål, men den leder ikke til noen avklaring av forskjellen mellom korrekt og riktig slik moren vil kunne oppleve det.

Fangers telefonkontakt med nær familie

Når sikkerhet er et overordnet hensyn under straffegjennomføringen, er det for å sikre samfunnet. I et utilitaristisk og kortsiktig perspektiv kan belastningen for domfelte og deres familier aldri oppveie samfunnets behov for å bli beskyttet mot kriminalitet. Antall personer i hver kategori bestemmer utfallet av vurderingen. Det blir mer komplisert hvis man også trekker inn langsiktige konsekvenser av fengsling og brutte familiebånd, som kan øke risikoen for fremtidig kriminalitet og derved også antallet mulige kriminalitetsofre i fremtiden. Både negative virkninger av fengselsopphold og belastningen på barn med foreldre i fengsel er vel dokumentert. Forskning tyder på at opprettholdelse av et godt forhold til familien har en positiv virkning på rehabilitering.

Det er imidlertid vanskelig å fastslå et direkte årsaksforhold mellom manglende familiekontakt under fengslingen og fremtidige tilbakefall til ny kriminalitet. Det er dessuten ikke usannsynlig at ukontrollert adgang til telefon har spilt en rolle i kriminelle handlinger administrert fra fengselet.

Så lenge utilitarismen ikke anerkjenner individuelle rettigheter, til privatliv eller til familieliv, som kriterium for at en lov skal ha høy etisk standard, synes påstanden å kunne begrunnes fra et utilitaristisk perspektiv. Imidlertid løser det ikke det innledende spørsmålet om en forskjell mellom korrekt og riktig.

5 Perspektiv 3: kantiansk rettsfilosofi

Kants teori hviler på en fornuftsmessig vurdering: Vi kan skille mellom holdbare og ikke holdbare normative utsagn ved en fornuftsbruk som er særlig moralrelevant. Den kan beskrives som kognitiv i den snevre forståelsen av begrepet. Essensen av det kantianske perspektiv er uttrykt i den standard for fornuft som han kalte det kategoriske imperativ: «Handle slik at du samtidig kan ville at maksimen for din handling blir gjort til en almen lov.»15 Dette innebærer at alle mennesker har rett til å bli hørt, og at den iboende verdi i alle mennesker utgjør en begrensning for andres frihet. På alle stadier i argumentasjonen kjennetegnes Kants tilnærming av en konstant refleksjon over hva som er relevant informasjon (i videst mulig forstand) og relevante kriterier når holdbarheten i hans egne utsagn skal vurderes.

Som relevante argumenter for mine drøftelser vises til fire prinsipper som skal være grunnleggende for straffegjennomføring i Norge:16 det som lovgiver har sagt skal være formålet med straffen, et humanistisk menneskesyn, prinsippet om rettssikkerhet og likebehandling, og normalitetsprinsippet.17 Selv om prinsippene viser til forskjellige aspekter ved kvalitet i straffegjennomføringen, henger de også nøye sammen. Hva som kjennetegner en human fangebehandling, er stadig gjenstand for diskusjon. Noen av stikkordene er respekt for det enkelte menneske, tillit og anerkjennelse. Underforstått i rettssikkerhetsbegrepet er den enkeltes rett til å bli hørt – som igjen kan ses som et tegn på respekt.

Selv om det ikke fremgår av straffegjennomføringsloven, skal en straffedom gjennomføres i samsvar med den alminnelige rettsoppfatning. Denne utdypningen i forskriften til loven (1–2) kan ses som en forsikring om at rettssystemet ivaretar etiske hensyn som ikke fremgår uttrykkelig av loven, blant annet hensynet til ofrene for kriminaliteten. Bortsett fra et mulig hevnmotiv er den alminnelige rettsoppfatning relevant i vurderingen av lovens etiske standard, og den kunne derfor utgjøre et eget prinsipp. Samfunnsoppfatningen bør imidlertid ikke ha forrang over de prinsipper for straffegjennomføring som er nedfelt i selve loven.

Barns rett til kontakt med foreldrene

Det ble innledningsvis understreket at det ikke er påstandenes sannhet som drøftes. Anliggendet er hvordan vi kan være sikre på at gjeldende praksis faktisk er den beste måten en fengselsstraff kan gjennomføres på. Er regelverket av en høy etisk standard? Når det gjelder påstanden om mor og barn, kan det være vanskelig å skille mellom en vurdering av begrunnelsene og en vurdering av sannheten. Den informasjon og de kriterier som trekkes frem, gjelder imidlertid det normative innholdet. Det normative aspektet er tydeligere hvis påstanden omskrives som en rettsregel: «Kvinnelige fanger med små barn tillates ikke å ha barna med seg i fengselet.» Alternativt kunne man si: «Kvinnelige fanger med små barn har ikke rett til å ha barna med seg i fengselet.» I begge tilfellene går perspektivet over fra å være barnets til å bli morens.

  • Straffelovgivningens formål er å motvirke handlinger som er kriminalisert, gjennom individualpreventive og almenpreventive tiltak. Opprettholdelse av den sosiale ro er også et formål med å straffe, men det anses ikke relevant her. Det gjør heller ikke formålet å hindre ny kriminalitet under soningen. Avskrekking er et element både individualpreventivt og almenpreventivt, men samtidig skal det tas hensyn til normalitetsprinsippet. Dette er behandlet senere i avsnittet. Det er også forholdet til den alminnelige rettsoppfatning. Avskrekkingsaspektet diskuteres derfor ikke videre her.

    For holdbarheten i utsagnet om mor–barn-soning anses formålet om rehabilitering mest relevant. En styrking av foreldrerollen er et godt virkemiddel med tanke på et fremtidig lovlydig liv, og dette svekker begrunnelsen for utsagnet, også om man beholder barnets perspektiv på spørsmålet.

  • Et humanistisk menneskesyn bygger på respekt for og anerkjennelse av det enkelte menneske. I vurderingen av hva som er til barnets beste, frykter man at moren er forutinntatt og prioriterer egne behov foran barnets, og man ser bort fra hennes ansvarsfølelse for barnet hun er glad i.

  • Rettssikkerhet omfatter en rettferdig beslutningsprosess, hvor de berørte kommer til orde og det ikke tas utenforliggende hensyn. Forbudet mot småbarn i fengsel tar ikke hensyn til hva de berørte kvinnene måtte mene. Dette kan riktignok gjelde en lang rekke restriksjoner under fengselsoppholdet, hvor det må skje en avveining mellom den innsattes behov og sikkerheten i og utenfor fengselet. I dette tilfelle er det vanskelig å se at restriksjonene står i forhold til noen sikkerhetsrisiko. Det er i det hele tatt tvilsomt om intern eller ekstern sikkerhet kan sies å være truet om mødre fikk ha sine små barn med seg i fengselet. Med morens perspektiv som utgangspunkt reises derfor spørsmålet om hvorvidt utsagnet er tilstrekkelig begrunnet ut fra rettssikkerhetsprinsippet.

  • Likebehandling, både i prosess og i innhold, er et ideal. Det er alltid en utfordring å sammenligne saker som gjelder enkeltmennesker med unik og sammensatt bakgrunn. Det å ikke tillate noen mødre å ha med seg sine barn i fengsel er formelt sett en slags likebehandling. I praksis er det imidlertid ulik behandling av norske og utenlandske borgere. På grunn av rømningsfaren kan det være langt vanskeligere for en utenlandsk statsborger å få sone på et mødrehjem. Et økende antall utenlandske statsborgere med lange fengselsdommer kan øke antall saker hvor det er vanskelig å finne tilfredsstillende løsninger, slik at problemet med likebehandling blir mer fremtredende.

  • Fengselsstraffen utmåles i tid. Normalitetsprinsippet innebærer at fanger beholder alle rettigheter som ikke nødvendigvis må bortfalle på grunn av fengslingen. Jo mer grunnleggende de menneskelige rettigheter man vil begrense er, jo større krav må man stille til holdbarheten av argumentene. Forholdet mellom mor og barn er grunnleggende for begge. Selv om barnefagtig ekspertise i Norge har konkludert med at barn aldri bør bo sammen med mor i fengselet,18 er det ingen enighet blant spesialistene om hvor lenge et barn kan være i fengsel før de negative virkningene inntrer. Det er vanskelig å beskrive atskillelse av mor og barn som en uunngåelig følge av fengslingen, så lenge de fleste andre europeiske land – inkludert de nordiske – lar mødrene ha sine små barn med seg i fengselet. I et globalt perspektiv er det klart problematisk både å tillate barn i fengselet og å skille dem fra mødrene. Mange problemer knyttet til å ha barn i fengselet skyldes elendige fengselsforhold, men dette argumentet kan neppe brukes i Norge.

  • Begrensninger for fangers rettigheter med henvisning til den alminnelige rettsoppfatning må være underlagt de samme krav til begrunnelse som for andre argumenter, med en avveining mellom ulike perspektiver. Det første problemet man møter, er hvordan man skal vite hva som er den alminnelige rettsoppfatning.19 Som tidligere nevnt er et ønske om å understreke straffepreget under fengselsoppholdet ikke et holdbart argument. Hvis resultatet av vurderingen om mor–barn-soning skulle gå i retning av at dette alternativet bør tilbys i Norge, er det vanskelig å finne holdbare begrunnelser for det motsatte med utgangspunkt i hensynet til almenheten.

Med henvisning til de prinsipper som skal gjelde for straffegjennomføring i Norge, er konklusjonen at den obligatoriske atskillelsen av små barn fra deres fengslede mødre ikke er godt begrunnet i et kantiansk perspektiv. Dette er tydeligst når utsagnet formuleres ut fra morens perspektiv. Heller ikke med utgangspunkt i barnets perspektiv finnes argumenter som entydig tilsier at utsagnet er holdbart, jevnfør diskusjonen om normalitetsprinsippet ovenfor.

Fangers telefonkontakt med nær familie

Drøftingen er begrenset til norske fengsler med høy sikkerhet (lukkede fengsler). Søkingen etter relevante argumenter tar utgangspunkt i de prinsipper for straffegjennomføring som er diskutert tidligere. Sikkerhetstiltak er en nødvendig følge av frihetsberøvelsen: Det er fengselets plikt å sikre at den fengslede ikke ukontrollert kommer ut av fengselet. For tydeligere å få frem hvordan de to hensyn – gode familieforhold og sikkerhet – må balanseres, stilles spørsmålet om hvorvidt fangens behov for familiekontakt er underordnet ethvert sikkerhetshensyn. Det innebærer en drøfting ikke bare av utsagnet i sin alminnelighet, men av holdbarheten til alle argumenter som viser til sikkerhetshensyn.

  • Når det gjelder formålet med straffen, er det særlig hensynet til å forhindre ny kriminalitet under soningen som er relevant. Sikkerhetshensynene er behandlet nedenfor. Relevant er også målet om rehabilitering. Gode familieforhold anses gunstig for reintegreringen i samfunnet. På samme måte som i diskusjonen om mor–barn-soning bidrar dette formålet snarere til å svekke enn å styrke begrunnelsen for utsagnet.

  • Human fangebehandling omfatter muligheten for å dekke grunnleggende menneskelige behov, deriblant kontakt med nær familie. Belastningen av fengselsoppholdet på fangens psykiske tilstand er ofte knyttet til bekymring for familien. Den fengslede kan ikke være til støtte og hjelp når det er behov for det, og kan ikke spille noen betydelig rolle i familien. Det er en sorg å vite at barna vokser opp uten å kjenne deg. Restriksjoner kan bare forsvares med henvisning til en dokumentert sikkerhetsrisiko, hvor det må fremgå på hvilken måte sikkerheten trues ved ulike former for kommunikasjon med familien, og med holdbare argumenter for hvorfor ikke forebyggende tiltak kan minske eller fjerne risikoen. Målet med kommunikasjonskontrollen er å forhindre at fangen styrer videre kriminelle handlinger fra fengselet, ved å gi ordre og legge planer. Telefonen kan brukes til å organisere leveranser av narkotika til fengselet. Særlig vekt legges det på å hindre at vitner trues. Selv om slik kriminell aktivitet kan skje ved telefonkommunikasjon med omverdenen, må omfanget av restriksjoner vurderes kritisk, for eksempel om de også må gjelde i kontakt mellom den fengslede og yngre barn. Det kan settes grenser for hvilke nummer som kan ringes opp, og det finnes teknologi som fanger opp særlige ord under samtalen. Man kan stille spørsmål ved logikken i at den samme fange er underlagt telefonkontroll, men ukentlig kan motta ukontrollert besøk av familie og venner. De aller fleste budskap som kommunikasjonskontrollen er utformet for å forhindre, kan formidles gjennom alternative kanaler. Sikkerhetsgevinsten kan være illusorisk.

  • Ut fra prinsippet om rettssikkerhet skulle fangen ha rett til å få opplyst grunnen til de kommunikasjonsbegrensninger som pålegges, for å ha mulighet til å komme med motargumenter. Dette er vanskelig å ivareta ved restriksjoner som gjelder alle. Selv om det er i samsvar med loven, bør det vises særlig varsomhet hvis uspesifiserte sikkerhetshensyn gis som begrunnelse for ikke å begrunne særlige individuelle restriksjoner.

  • Forutsetningen om å kunne kontrollere enhver telefonsamtale er neppe forenlig med kravet om likebehandling. Fangebefolkningen utgjøres av opptil hundre ulike nasjonalteter med en lang rekke ulike språk, og det er derfor et pålegg om å bruke et språk som betjentene forstår. For enkelte kan kvaliteten på familiekontakten derfor bli svært dårlig. Uten et slikt pålegg ville effektiv kontroll kreve omfattende bruk av tolker, med tilhørende svært høye kostnader. Når sikkerhetshensyn veier tyngre enn å opprettholde familiekontakt, har det særlig negative konsekvenser for utenlandske borgere – og igjen reises spørsmålet om hvilken vekt som kan legges på økonomiske argumenter når det dreier seg om begrensninger i grunnleggende menneskerettigheter.

  • Det er flere grunner til at normaliseringsprinsippet er en av pilarene for straffegjennomføring i Norge. En av dem er at det er etisk riktig, andre og mer pragmatiske grunner dreier seg om sikkerhet og tilbakeføring. Jo mer isolert fengselslivet er, jo hardere blir overgangen til livet i frihet. Et svært høyt sikkerhetsnivå i fengselet kan derved føre til økt risiko for samfunnet når fangen løslates. Restriksjoner på kommunikasjon, med negative virkninger for familiebåndene, kan også ha negative følger for sikkerheten i fengselet, fordi de kan føre til mer bekymring, mer frustrasjon og mer aggresjon. Fengselslivet kan aldri bli normalt, men i denne sammenhengen pekes på at sammenhengen mellom kommunikasjonskontroll og sikkerhet er tvetydig.

  • Samfunnets behov for beskyttelse mot kriminalitet er allerede ivaretatt gjennom sikkerhetsbegrunnelsene. Siden hevnmotiv anses for å være irrelevant, er det vanskelig å se hvordan den alminnelige rettsoppfatning kan oppvise andre og uavhengige argumenter for hvorfor sikkerhetshensyn skal prioriteres foran hensynet til gode familiebånd.

Påstanden ble omformulert til å dreie seg om hvorvidt fangenes behov for å opprettholde et godt forhold til sin familie må være underordnet ethvert sikkerhetshensyn. For strenge sikkerhetstiltak kan ha den motsatte virkningen på sikkerheten, både i fengselet og etter løslatelse. Dessuten kan telefonkontrollen være en illusjon, siden det er andre muligheter for ukontrollert kommunikasjon med verden utenfor. Selv om det er holdbare argumenter for en generell påstand om at sikkerhetshensyn må gå foran hensynet til familiekontakt, er ikke spørsmålet løst. Avveiningen mellom motstridende hensyn er fortsatt en utfordring, og reglene som fastlegger fangenes rettigheter, må drøftes én for én. Opplevelsen av avstand mellom det juridisk korrekte og det etisk riktige kan skyldes nettopp at sikkerhetstiltakene behandles som ett spørsmål.

6 Avsluttende bemerkninger

Et viktig spørsmål som går utover rammen for denne artikkelen, er om den gjeldende straffegjennomføringsloven kunne tolkes på en måte som i større grad ivaretar fangenes rettigheter og verdier. Legger man større vekt på de overordnede prinsippene i menneskerettskonvensjonene, kunne det redusere problemet med at fanger opplever at det er en forskjell mellom det korrekte og det riktige.

1Kristin Bølgen Bronebakk var ekspedisjonssjef i Justisdepartementet. Hun var leder av Kriminalomsorgsavdelingen og Kriminalomsorgens sentrale forvaltning 2003–2009. Hun ble opptatt på ph.d.-programmet ved Universitetet i Oslo, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, i 2009.
2Kristin Bronebakk avgikk ved døden før redaksjonen fikk denne artikkelen vurdert av fagfelle. I samforstand med de pårørende bestemte redaksjonen seg for å publisere artikkelen. Redaksjonen har satt pris på samarbeidet med Kristin, og vi ønsker å uttrykke vår medfølelse med hennes familie. (red. anm.).
3Lov 18. mai 2001 nr. 21 om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven).
4Svein Eng, Rettsfilosofi, Universitetsforlaget, Oslo 2007.
5Hans Jørgen Engbo, «Ret og etik i straffuldbyrdelsen.» I: L. Kühle og C. Lomholt, red., Straffens menneskelige ansigt? Anis forlag, Købehnavn 2006.
6United Nations A/RES/65/229. United Nations Rules for the Treatment of Women Prisoners and Non-custodial Measures for Women Offenders, vedtatt av FNs generalforsamling 21. desember 2010.
7Lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barnelova).
8Forskrift til straffegjennomføringsloven, fastsatt ved kronprinsregentens resolusjon 22. februar 2002.
9Retningslinjer til lov om gjennomføring av straff mv. (straffegjennomføringsloven) og til forskrift til loven. Kilde: www.kriminalomsorgen.no 24. november 2011.
10Justis- og politidepartementet (1994). Arbeidsgruppe som skal utrede forholdene for barn med foreldre i fengsel.
11Rundskriv KSF 1/2011 av 4. januar 2011 fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning.
12Ot.prp. nr. 5 (2000–2001) Om lov om gjennomføring av straff m.m. (straffegjennomføringsloven).
13Lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven).
14Rundskriv KSF 2/2006 av 20. januar 2006 fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning. Instruks om overnattingsbesøk.
15Gjengitt i Eng 2007, med henvisning til Immanuel Kant (1785/1993) Grounding for the metaphysics of Morals. 3. utg., s. 30). Hackett Publishing, Indianapolis.
16St.meld. nr. 37 (2007–2008) Straff som virker – mindre kriminalitet – tryggere samfunn (kriminalomsorgsmelding).
17Et femte prinsipp er at man har gjort opp for seg når straffen er sonet. Det anses ikke relevanther.
18Justis- og politidepartementet 1994.
19St.meld. nr. 37 (2007–2008).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon