Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Humanitærrett i dagens konflikter

Internasjonal krigføring er stadig i endring. Mange av de senere års kriger og væpnete konflikter har vært konflikter mellom statlige militærstyrker og interne grupperinger, og ikke konflikter mellom to suverene stater. Eksempler er konfliktene i Colombia, Afghanistan og Syria. Genèvekonvensjonene fra 1949 ble først og fremst utarbeidet for å regulere konflikter mellom suverene stater. Er regelverket fremdeles egnet som rettslig instrument? Spørsmålet er avgjørende for hva slags beskyttelse de involverte har i ulike konflikter i verden i dag. For å illustrere problemstillingen vurderer jeg om Genèvekonvensjonene kan anvendes på konflikten på Gazastripen 2008/09.

1 Introduksjon

Humanitærrettens historie

Genèvekonvensjonene av 12. august 1949 kommer til anvendelse i væpnete konflikter og okkupasjoner. Sammen med Haagkonvensjonene av 18. oktober 1907 utgjør Genèvekonvensjonene det mest sentrale folkerettslige regelverket for hvordan kriger skal føres, hvordan de involverte skal opptre, og hvilke rettigheter de har, ofte omtalt som humanitærrett.2

Den moderne humanitærretten oppsto i 1859 med sveitseren Henry Dunants observasjoner på slagmarken i Solferino i Italia. Slaget mellom østerrikere, sardiniere og franskmenn 24. juni 1859 etterlot over 40 000 døde og sårede på slagmarken. Da Dunant returnerte til Genève i 1862, gav han ut boken A memory of Solferino, en detaljert beskrivelse av hva han hadde opplevd under det grusomme slaget tre år tidligere, og fremmet et ønske om en internasjonal regulering av de stridendes atferd i krig. Sammen med blant annet advokaten Gustave Moynier klarte Dunant å overbevise den sveitsiske regjeringen om å arrangere en internasjonal konferanse hvor formålet var å komme frem til en rettslig bindende konvensjon for internasjonale kriger. I 1864 var den første Genèvekonvensjonen et faktum, med blant annet bestemmelser om beskyttelse for sårede, obligatorisk krav om sanitetsavdelinger i statenes hærstyrker og en nasjonal Røde Kors-avdeling med rett til å bistå de sårede i krig. Militærstyrkenes sanitetssoldater ble fra dette tidspunkt pålagt å bære et synlig merke som skiller dem fra de stridende soldatene, og de ble med det immune mot angrep. Den første Genèvekonvensjonen har senere blitt revidert og supplert av flere humanitærrettslige konvensjoner, både andre Genèvekonvensjoner og Haagkonvensjonene fra 1907. Følgende fire Genèvekonvensjoner av 1949 gjelder i dag:

  • Første Genèvekonvensjon om syke og sårede i felt

  • Andre Genèvekonvensjon om syke, sårede og skipbrudne til sjøs

  • Tredje Genèvekonvensjon om behandling av krigsfanger

  • Fjerde Genèvekonvensjon om beskyttelse av sivile i krig.

I konvensjonenes fellesartikkel 2 finner vi anvendelsesbestemmelsen:

«In addition to the provisions which shall be implemented in peacetime, the present Convention shall apply to all cases of declared war or of any other armed conflict which may arise between two or more of the High Contracting Parties, even if the state of war is not recognized by one of them.

The Convention shall also apply to all cases of partial or total occupation of the territory of a High Contracting Party, even if the said occupation meets with no armed resistance.»

Genèvekonvensjonene kan anvendes fullt ut på tre alternative grunnlag, dersom det er erklært krig – etter art. 1 i tredje Haagkonvensjon er det faktisk påbudt å gi en slik erklæring, dersom det oppstår en væpnet konflikt mellom to ratifiserende parter (to stater), eller dersom det foreligger okkupasjon. De fire Genèvekonvensjonene er i dag ratifisert av 194 stater, deriblant Israel.3

Det finnes intet totalforbud mot krig. Nürnberg-prosessen stadfestet at angrepskrig ikke lenger er tillatt, men selvforsvarskriger aksepteres fremdeles, jf. FN-pakten art. 51. FN-pakten har også regler om når det er tillatt med mer angrepsliknende aksjoner, jf. art. 42. Denne artikkelen handler om anvendelse av de regler som gjelder når det først er brutt ut en væpnet konflikt, og ikke spørsmålet om når krig er tillatt. Genèvekonvensjonene kommer til anvendelse uavhengig av hvordan en væpnet konflikt har oppstått, og uavhengig av skyld. Etter Genèvekonvensjonene har ingen av partene større rettigheter enn motparten. Reglene er på den måten helt nøytrale.

De tre første konvensjonene i Genève-systemet bygger alle på eldre konvensjoner som hadde til hensikt å regulere de stridendes atferd og handlinger i krig. De har til hensikt å gi rettigheter og plikter til de militære styrkene. Eksempelvis gir art. 12 i første konvensjon alle sårede og skadede rett til å bli behandlet med respekt av fienden, og rett til å bli beskyttet og pleiet uten at det gjøres forskjell på bakgrunn av rase, kjønn, nasjonalitet, politisk oppfatning o.l.

Førsteutkastet til fjerde Genèvekonvensjon ble utarbeidet av den internasjonale Røde Kors-komiteen i 1934.4 På bakgrunn av de grusomme lidelsene sivile var påført under 1. verdenskrig, ønsket organisasjonen en internasjonal konvensjon som beskyttet alle sivile individer som rammes i krig. I utgangspunktet skulle førsteutkastet behandles på en internasjonal konferanse i 1940, men arbeidet ble utsatt til etter 2. verdenskrig. Erfaringene fra denne krigen fikk stor påvirkning på det endelige innholdet.

En viktig endring var at begrepet «war» i fellesartikkel 3 ble byttet ut med «armed conflict» i alle de fire konvensjonene. På de to offisielle språkene, engelsk og fransk, taler konvensjonenes titler fortsatt om «krig»: Convention (IV) relative to the Protection of Civilian Persons in Time of War og Convention (IV) de Genève relative à la protection des personnes civiles en temps de guerre, men rent faktisk fikk konvensjonene større anvendelsesområde etter 2. verdenskrig enn hva tilfellet var før krigen. Et annet viktig poeng er at også alle andre humanitærrettslige konvensjoner har fått slik utvidet anvendelse. Alle humanitærrettslige konvensjoner, både eldre, som for eksempel Haagkonvensjonene som i utgangspunktet taler om «krig», og nyere skal nå anvendes på samme vilkår som Genèvekonvensjonene. Vilkårene for anvendelse av Genèvekonvensjonene kan dermed sies å være vilkår for anvendelse av hele humanitærretten.5

Etter 1949 er det utarbeidet tre tilleggsprotokoller til de fire Genèvekonvensjonene. I tilleggsprotokoll 1, fra 1977, er det hjemlet et fjerde alternativt vilkår for full anvendelse av Genèvekonvensjonene, nemlig nasjonal frigjøringskrig. Da Israel ikke har ratifisert Tilleggsprotokollene, og det er omstridt hvilke av protokollenes bestemmelser som er uttrykk for sedvanerett, vil jeg ikke vurdere dette alternativet.

Fjerde Haagkonvensjon om respekt for lovene og sedvanene for landkrig, av 18. oktober 1907 – også kalt Landkrigsreglementet, og dens tillegg har bestemmelser som får betydning for anvendelse av Genèvekonvensjonene. Kun 35 stater har ratifisert fjerde Haagkonvensjon, men den anses i dag som uttrykk for sedvanerett.6

Reglenes virkeområde

Genèvekonvensjonene regulerer okkupasjoner og to typer væpnete konflikter – internasjonale og interne. Ved en okkupasjon skal en okkupasjonsmakt blant annet sikre sivilbefolkningen en del basale rettigheter, blant annet må den følge legalitetsprinsippet i sin maktutøvelse, den må sikre den sivile befolkningen mat og medisiner, og tillate ekstern humanitær bistand dersom det er behov for det. Det er i tillegg en del forbud som må respekteres, blant annet forbudet mot deportasjon, kolonisering, ødeleggelse av privat eiendom, og kollektive avstraffelser.

Skillet mellom de internasjonale og de interne konfliktene er grunnleggende i humanitærretten, og må sees i sammenheng med det tradisjonelle synet på staters suverenitet. I internasjonale konflikter er freden brutt mellom to eller flere stater, og de lovlig stridende, som regel soldater fra den statlige militærstyrken, har lov til å uskadeliggjøre fienden så lenge de benytter seg av aksepterte midler. Tradisjonelt har interne konflikter vært ansett som et internt anliggende – det klassiske eksempelet på en intern væpnet konflikt er borgerkrig, og den enkelte stat har stått fritt til å regulere og håndtere slike på egen hånd. Grupper som deltar i væpnete konflikter inne på en stats område, vil ofte gjøre seg skyldig i brudd på internrettslige straffelovsbestemmelser.

Mens internasjonale væpnete konflikter er underlagt alle de fire Genèvekonvensjonene (og alle andre humanitærrettslige regler), er interne væpnete konflikter kun omfattet av et minimum av bestemmelser oppstilt i fellesartikkel 3. Det følger av denne bestemmelsen blant annet at alle personer som ikke deltar i konfliktene, både sivile, stridende som har lagt ned våpnene, og sårede soldater, skal behandles humant. Det skal ikke forekomme diskriminering på bakgrunn av rase, hudfarge, religion, kjønn, etnisitet eller stand. Videre er det forbudt med voldshandlinger som drap, tortur, gisseltaking, ydmykende og nedverdigende oppførsel, og det er ikke tillatt for en part å avsi dommer eller gjennomføre henrettelser uten en tilfredsstillende domstolsbehandling.

Motviljen til å inkludere interne væpnete konflikter i humanitærrettslige konvensjoner har delvis vært begrunnet med at man ikke ønsker å anerkjenne de gruppene som deltar i slike konflikter, som lovlig stridende med de rettigheter det medfører. I Genèvekonvensjonenes fellesartikkel 3 oppstilles likevel altså noen minimumsrettigheter som gjelder i interne væpnete konflikter.

Gaza-konflikten 2008–2009

27. desember 2008 iverksatte Israel en militæroperasjon på Gazastripen. Konflikten varte frem til 18. januar 2009. I det videre vil jeg bruke betegnelsen «Gaza-konflikten» om disse 22 dagene med kamphandlinger.7 Umiddelbart etter denne hendelsen ble det fra flere hold stilt spørsmål om hva som egentlig skjedde på Gaza i de dagene konflikten pågikk. Internasjonal presse hadde ikke hatt fri adgang til området, og det var uklart hva som faktisk hadde foregått.

Uttalelser fra israelske soldater som hevdet at de ikke møtte fiendtlige soldater under operasjonen, og påstander fra forskjellige hold om brudd på humanitærrettslige bestemmelser, bruk av fosforbomber, bombing av sivile institusjoner og bruk av lokale sivile som «skjold» skapte et behov for virkelig å finne ut hva som hadde foregått.

FNs Human Rights Council (UNHRC) besluttet i april 2009 å nedsette en arbeidsgruppe med følgende mandat:

«to investigate all violations of international human rights law and international humanitarian law that might have been committed at any time in the context of the military operations that were conducted in Gaza during the period from 27 December 2008 and 18 January 2009, whether before, during or after.»

Arbeidsgruppen ble ledet av Richard Goldstone, tidligere dommer i blant annet ICTY og ICTR.8 Arbeidet resulterte i en rapport som konkluderte med at begge parter brøt ulike folkerettslige forpliktelser. Den såkalte Goldstone-rapporten har møtt omfattende kritikk fra flere hold, blant annet for å være forutinntatt og overfladisk i sine juridiske vurderinger, og for å ha feilaktige og ensidige slutninger. Ett av ankepunktene til blant annet David Matas, en canadisk menneskerettighetsadvokat, er at Israel ikke okkuperte Gaza forut for konflikten, slik UNHRC og rapporten legger til grunn.9 I resolusjonen fra menneskerettighetsrådet, res. S-9/1, 12. jan. 2009, omtales Israel som «okkupasjonsmakten». Israel nektet å samarbeide med arbeidsgruppen på grunn av de nevnte omstendighetene.

I fortalen til Goldstone-rapporten legges det til grunn at Genèvekonvensjonene kommer til anvendelse, uten at det er foretatt en juridisk vurdering av om vilkårene var oppfylt. David Matas er av dem som er spesielt kritiske til at man ikke her benyttet seg av muligheten til å vurdere grundig hvilke humanitærrettslige regelverk som gjelder for en slik konflikt. Andre deler av kritikken retter seg mot omtalen av Hamas. I rapporten gjøres det et skille mellom Hamas’ militante fløy, og den sivile, politiske fløyen. Dette skillet oppfattes av mange som kunstig og lite reelt. Både USA og EU ser på hele Hamas som en terrororganisasjon. Goldstone har i ettertid selv uttalt at han ser en del svakheter ved rapporten.10

I denne artikkelen vil jeg foreta noen juridiske drøftelser som Goldstone-rapporten muligens mangler. Som faktisk grunnlag for noen av drøftelsene benytter jeg blant annet funn fra rapporten. Dette er selvsagt en mulig svakhet, men de faktiske opplysningene jeg bruker, er mindre omstridte enn de juridiske slutningene i rapporten.

1990-tallet og israelsk tilbaketrekning

En del av Oslo-avtalene, den første signert 13. september 1993 og den andre signert 28. september 1995, gikk ut på at Israel skulle trekke seg ut av deler av Gaza, og at de nyopprettede palestinske selvstyremyndighetene (Palestinian National Authority, PNA/PA) skulle overta kontrollen over de fleste byene. Israelerne beholdt kontrollen over de jødiske bosetningene og opprettholdt noen militære stillinger. I løpet av september 2005 trakk Israel ut alt militært personell fra Gaza, og alle israelske bosetninger ble fjernet.11 Sivil myndighetsutøvelse ble da i utgangspunktet de facto overlatt til PA.12 Samtidig overlot israelerne kontrollen med grenseovergangen i sør mellom Gaza og Egypt (Rafah) til Egypt og PA. EU-organet European Union Border Assistance Mission (EUBAM) ble satt til å overvåke grenseovergangen.

Etter konflikten mellom Hamas og Fatah i 2006/2007 trakk EU seg ut av området, og Egypt stengte Rafah for passering. Grenseovergangen ved Rafah har siden vært tidvis helt stengt, men av og til åpnet for noe trafikk. Etter valget i 2006 er det Hamas som de facto har utøvet myndighet på Gaza.

Årene frem mot Gaza-konflikten

Etter den israelske tilbaketrekningen fra Gaza i 2005 var det flere voldelige hendelser på Gaza, både mellom Hamas og Fatah og mellom israelske myndigheter og de palestinske myndighetshaverne. I februar 2008 traff eksempelvis raketter fra Gaza den israelske byen Askelon. Israel reagerte med operasjonen Hot Winter og gjennomførte omtrent 75 luftangrep på Gaza. Over hundre personer skal ha blitt drept i disse angrepene.13 18. juni 2008 ble det inngått avtale om våpenhvile mellom Israel og Hamas.14 Det gikk imidlertid ikke lenge før avtalen ble brutt av begge parter. Fra sommeren 2008 og frem til utbruddet av Gaza-konflikten foregikk det flere væpnete hendelser. I november 2008 økte antall rakettangrep mot Israel. Israel besvarte rakettangrepene og iverksatte militæroperasjonen Operation Cast Lead 27. desember 2008. Gaza-konflikten var et faktum.15

Det bodde drøyt 1,5 millioner mennesker på Gaza i 2008. Området er et av verdens tettest befolkede landområder, og store deler av befolkningen er kvinner og barn.

Humanitærrettslige problemstillinger i Gaza-konflikten

Israel har ratifisert Genèvekonvensjonene og er som stat bundet av både disse og internasjonal sedvanerett. Vanskeligere er det å vurdere om Gaza, som del av de palestinske områdene, omfattes av humanitærretten. Spørsmålet om hvilken status Gaza, Vestbredden og de palestinske områdene har i folkerettslig sammenheng, er omstridt. Flere stater og internasjonale organisasjoner anerkjenner ikke Palestina som en alminnelig suveren stat. Jeg kommer ikke til å drøfte Palestinas folkerettslige status, men legger til grunn at Gaza ikke utgjør en suveren stat i folkerettslig forstand, verken alene eller som del av en eventuell palestinsk stat. Problemstillingen illustrerer for øvrig en annen skranke for anvendelse av humanitærrett på dagens konflikter. Jeg vil i det følgende drøfte to muligheter for at Genèvekonvensjonene kan anvendes på Gaza-konflikten vinteren 2008–2009 – okkupasjon og intern væpnet konflikt.

2 Okkupasjon

Innledning

En okkupasjonsmakt plikter å sørge for at sivilbefolkningen sikres forsyning av mat og legemidler, og at driften av medisinske institusjoner opprettholdes, jf. fjerde Genèvekonvensjon art. 55 og 56. Videre beskriver flere bestemmelser på detaljert vis hvilke rammer en okkupasjonsmakt må opptre innenfor når den skal administrere og kontrollere en okkupert befolkning. Under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel Gaza.16 Spørsmålet er om Israel fortsatt var å anse som okkupasjonsmakt på Gaza 27. desember 2008.

Rettslig grunnlag i okkupasjonsdrøftelser

Hjemmelsgrunnlaget i en okkupasjonsdrøftelse er sammensatt. Genèvekonvensjonene har ingen definisjon av begrepet «okkupasjon». For Israels del utfylles Genèvekonvensjonene av Haagkonvensjonenes bestemmelser om okkupasjon, jf. art. 154.

I fjerde Genèvekonvensjon art. 4 står følgende:

«Persons protected by the Convention are those who, at a given moment and in any manner whatsoever, find themselves, in case of a conflict or occupation, in the hands of a Party to the conflict or Occupying Power of which they are not nationals.»

Ifølge kommentarene til fjerde Genevekonvensjon innebærer art. 4 at okkupasjonsbegrepet i Genèvekonvensjonene skal tolkes videre enn Haagkonvensjonenes okkupasjonsbegrep.17

ICTY har også uttalt en viss aksept for en slik differensiering av okkupasjonsbegrepene i de to konvensjonene.18 ICTY hevder i en dom fra 2003 at Genèvekonvensjonene kommer til anvendelse så fort sivile befinner seg i hendene på fienden, selv om faktisk myndighetsutøvelse, slik fjerde Haagkonvensjon art. 42 krever, ikke kan konstateres.

Med en slik tolkning av okkupasjonsbestemmelsen kunne man hevdet at Genèvekonvensjonene kom til anvendelse på Gaza-konflikten i og med Israels militære operasjon, og unnlatt å vurdere om vilkårene i Haagkonvensjonene er oppfylt. Etter mine vurderinger vil dette være en utilstrekkelig tolkning av Genèvekonvensjonene og samspillet med Haagkonvensjonene.

Okkupasjonsbegrepet i fjerde Genèvekonvensjon art. 4 første ledd er ikke et videre okkupasjonsbegrep enn det som følger av Haagkonvensjonene. I art. 4 refereres det til de personene som «in case of a conflict or occupation» befinner seg i hendene til okkupasjonsmakten. Det må da først avgjøres om det foreligger en konflikt eller okkupasjon, før man kan snakke om beskyttede personer som havner i hendene på fienden. Dette er fremgangsmåten ved vurderinger av væpnete konflikter, og må også være måten å lese artikkelen på ved okkupasjonstilfeller. Dersom artikkelen skulle forstås slik det hevdes i kommentarene, og slik ICTY antyder i den siterte dommen, ville det ha vært naturlig å uttrykke dette tydelig i konvensjonene, da det fraviker fra Genèvekonvensjonenes system for øvrig.

Personer som er beskyttet av de tre andre Genèvekonvensjonene av 12. august 1949, omfattes ikke av fjerde Genèvekonvensjon, jf. art. 4 fjerde ledd. For å sikre at alle som blir innblandet i en væpnet konflikt eller okkupasjon, er beskyttet av Genèveretten, sier bestemmelsen etter min mening ikke annet enn at alle de som havner i fiendens hender i tilfeller hvor det er væpnet konflikt eller okkupasjon, og som ikke har tatt del i kampene, alltid skal beskyttes av konvensjonen.

Det følger av art. 154 i fjerde Genèvekonvensjon at denne konvensjonens bestemmelser om okkupasjon skal være et supplement til bestemmelser om okkupasjon i Haagkonvensjonene. Okkupasjonsbegrepet er helt avgjørende for anvendelse av det materielle innholdet i begge disse to regelsettene, og de materielle reglene utfyller hverandre. Det er derfor naturlig å tillegge begrepet den samme betydningen.

Saken fra 2004 fra International Court of Justice (ICJ) om muren på Vestbredden støtter et slikt syn. I denne saken slår domstolen okkupasjonsbestemmelsene sammen og benytter både fjerde Genèvekonvensjon og Haagkonvensjonene som sitt rettslige grunnlag når den skal vurdere om muren innebærer en okkupasjon av deler av Vestbredden.19 I en annen sak fra 2005 viser ICJ til saken fra 2004 og uttaler at hovedproblemstillingen i en okkupasjonsdrøftelse er om landområdet er underlagt fiendtlig myndighet, og uttaler at:

«In order to reach a conclusion as to whether a State […] is an ‘occupying Power’ in the meaning of the term as understood in the jus in bello, the Court must examine whether there is sufficient evidence to demonstrate that the said authority was in fact established and exercised by the intervening State in the areas in question.»20

Vilkåret om established and exercised authority er hentet fra fjerde Haagkonvensjon.

Det slås fast at fjerde Genèvekonvensjon og Haagkonvensjonene i fellesskap må danne det rettslige grunnlaget ved enhver okkupasjonsdrøftelse i humanitærretten.

Vilkåret om et landområde til en ratifiserende part

Genèvekonvensjonenes fellesartikkel 2 annet ledd omfatter okkupasjon på et landområde til en ratifiserende part. Gaza eller Palestina er ikke en slik ratifiserende part. Riktignok har PLO ytret skriftlig ønske om å slutte seg til Genève-samarbeidet, men forespørselen er ikke innvilget.21 Gaza er som nevnt ovenfor ikke en suveren stat i folkerettslig forstand, og derfor heller ikke automatisk bundet av bestemmelsene i kraft av å være uttrykk for sedvanerett. En følge av dette skulle da være at en eventuell okkupasjon av Gaza, som del av de palestinske selvstyreområdene, ikke kan omfattes av Genèvekonvensjonenes bestemmelser om okkupasjon.

Før jeg vurderer begrepet «okkupasjon» etter fjerde Haagkonvensjon, er det derfor nødvendig å si noe om formuleringen landområdet til en ratifiserende part.

ICJ behandlet tilsvarende problemstilling i saken om muren på Vestbredden. Israel har siden okkupasjonen av Vestbredden, Golanhøydene og Gaza i 1967 offisielt påstått at fjerde Genèvekonvensjon ikke kan anvendes på de okkuperte arabiske områdene da landområdene ikke tilhørte noen kontraherende stat før okkupasjonen.22 Israel anførte også dette i saken fra 2004.23

Ettersom det området som utgjør Vestbredden, ikke tidligere tilhørte noen kontraherende stat, skulle man slutte at Genèvekonvensjonenes regler om okkupasjon ikke kan anvendes.

I sin vurdering trekker domstolen frem Genèvekonvensjonenes formål om å sikre siviles beskyttelsesbehov, og poengterer at statene ved inngåelsen av konvensjonene mente at statusen på eventuelle okkuperte landområder skulle være irrelevant.24 Domstolen tolker så ordlyden i fellesartikkel 2 annet ledd i lys av konvensjonenes forarbeider, deres formål, andre staters syn på saken og Røde Kors’ vurdering av det hele, og uttaler at intensjonen med utarbeidelsen av fellesartikkel 2 annet ledd ikke var å innskrenke bruksområdet til konvensjonene slik det følger av hovedregelen i første ledd. Den rette tolkningen må derfor være at annet ledd kun utvider konvensjonens bruksområde til å inkludere de tilfellene som ikke første ledd omfattet, nemlig de tilfeller hvor en militærmakt ikke møter noen motstand. For ICJ var det åpenbart at det foregikk en væpnet konflikt mellom Jordan og Israel i 1967, og domstolen så ikke behovet for en grundigere vurdering av statusen til de områdene som endte opp som okkuperte etter krigen i 1967, da selve krigen uansett var mellom to ratifiserende parter.25

Egypt og Israel var i væpnet konflikt under seksdagerskrigen i 1967. Ettersom Egypt også var bundet av Genèvekonvensjonene og fjerde Haagkonvensjon, kan det samme resonnementet legges til grunn for drøftelsen av Gaza-konflikten. Hva slags status de landområdene som endte opp som okkuperte, hadde forut for seksdagerskrigen, problematiseres ikke i det videre. Formuleringen i fellesartikkel 2 om et landområde til en ratifiserende part får ingen praktisk betydning.

Fjerde Haagkonvensjon art. 42 – «faktisk» og «mulig» myndighetsutøvelse

Fjerde Haagkonvensjon art. 42 lyder slik:

«Territory is considered occupied when it is actually placed under the authority of the hostile army. The occupation extends only to the territory where such authority has been established and can be exercised.»

Formuleringen «actually placed under authority» tilsier at det skal noe mer til enn en alminnelig kontroll over et område. Her ser det ut til at man har forsøkt å skille okkupasjonstilfellene fra andre situasjoner som kan oppstå under en konflikt. Dersom en stridende parts innsats i en konflikt synker og gradvis faller bort, fører ikke dette automatisk til en okkupasjon fra fiendens side. Man må altså skille mellom kontroll over et område og okkupasjon. Det må være tale om en fiendtlig militærmakt («hostile army») som faktisk utøver myndighet på et territorium den normalt sett ikke er satt til å administrere. Dette presiseres i andre setning. Faktisk fiendtlig myndighet må være etablert («established»), og denne myndigheten må kunne utøves («can be exercised»).

Intensive kamphandlinger mellom fiendtlige makter kan i utgangspunktet ikke være myndighetsutøvelse. Den fiendtlige myndighetsutøvelsen må omfatte mer enn hva den sivile befolkningen selv er i stand til å ivareta. I teori, ulike militærmanualer og praksis fra domstoler er dette omtalt som kravet til både faktisk og mulig myndighetsutøvelse.26 Faktisk og mulig myndighetsutøvelse kan ikke tolkes for vidt, da begrunnelsen for å gi en okkupasjonsmakt plikter er at denne parten står nærmest til å ha ansvaret for en del sivile oppgaver på det okkuperte område. Det er naturlig at den som er i reell posisjon til å sikre ro, orden og sikkerhet, også gis dette ansvaret. Ved okkupasjoner forutsetter man at det sivile liv kan fortsette som vanlig, til tross for å være underlagt en fremmed makts kontroll, og det følger av fjerde Haagkonvensjon art. 43 at det er okkupasjonsmakten som nettopp har ansvaret for offentlig ro, orden og sikkerhet.

Både Haagkonvensjonenes og Genèvekonvensjonenes regulering av okkupasjonstilfeller tilsier at en okkupasjonsmakt er den som har kontroll over et gitt område, altså en som har herredømmet over en del av en annens territorium og dette territoriets befolkning. I dette ligger det at det ikke kan være tale om en okkupasjon dersom den «rettmessige» myndighethaver fremdeles sitter ved makten. Kolb og Hyde argumenter for at effektiv og eksklusiv kontroll er vesentlige momenter når man vurderer spørsmål om okkupasjon, og en okkupasjon opphører ifølge dem i det øyeblikk den fiendtlige makten mister denne effektive kontrollen over et område.27

I ICTY har følgende spørsmål blitt drøftet i vurderingen av om et område kan ansees underlagt faktisk og mulig myndighetsutøvelse:28

  • Er den eventuelle okkupasjonsmakten i stand til å ta over myndighetsutøvelsen fra den lokale myndigheten, da denne siste ikke lenger har mulighet til å utøve myndighet?

  • Er motstandsstyrkene beseiret, eller har de gitt opp? Områder hvor det foregår strid, kan ikke anses som okkupert.

  • Har den eventuelle okkupasjonsmakten tilstrekkelig militært personell til stede, eller kan den på kort varsel skaffe til veie slikt personell?

  • Er en midlertidig administrasjon etablert?

  • Har den eventuelle okkupasjonsmakten gitt sivilbefolkningen instrukser og liknende og dermed tatt over faktisk statsmyndighet?

Utøvet Israel faktisk og mulig myndighet på Gaza i desember 2008?

I 2005 trakk Israel ut alle militære styrker og fjernet alle israelske bosetninger. Siden da har blant annet israelske domstoler hevdet at Gaza ikke lenger er okkupert av Israel.29

Etter at Hamas vant valget til ny nasjonalforsamling i 2006 og overtok makten på Gaza 15. juni 2007, har befolkningen på Gaza fortsatt vært preget av at Israel kontrollerer deler av mulighetene for livsutfoldelse. Spørsmålet er om denne kontrollen må ansees som okkupasjon i humanitærrettslig forstand.

Etter Hamas’ valgseier strammet Israel inn kontrollen med Gaza-stripen og stengte alle grenseovergangene fra Israel. Det ble etablert en buffersone nord på Gaza som i realiteten ble et forbudt område for palestinerne. Siden grenseovergangen Rafah (Egypt) ble stengt i juni 2006, har Israel kontrollert alle Gazas åpne grenseoverganger. Lastebiler med dagligvarer og medisiner har tidvis ikke sluppet forbi israelske grenseposter. Innbyggernes mulighet for å krysse grensene ble også betydelig innskrenket, flere overganger ble også tidvis fullstendig stengt, kun åpne for enkelte arbeidere, ambulanser, diplomater og humanitærorganisasjoner.30 En konsekvens av dette er at mange innbyggere var innesperret på eget territorium, uten tilfredsstillende tilførsel av mat, drikke og andre livsnødvendige varer. For å bøte på importrestriksjonene har befolkningen bygget flere underjordiske tunneler for å smugle varer inn, men dette er selvsagt ikke tilstrekkelig for å dekke palestinernes daglige behov for mat, klær og medisiner.

Heller ikke havneområdet eller luftrommet har befolkningen på Gaza selv hatt kontroll over siden den israelske tilbaketrekningen. I oktober 2006 innskrenket Israel Gaza-befolkningens adgang til havet fra 20 nautiske mil, som fulgte av Oslo-avtalen, til 6 nautiske mil. Dette har fått store konsekvenser for palestinske fiskere. Den eneste flyplassen på Gaza ble også stengt, og Israel har siden 2005 kontrollert hele luftrommet over Gaza.31

Økonomisk har Gaza vært under et veldig press siden 2007. 90 prosent av fabrikkene på Gaza er blitt stengt etter innstramningene, og titusenvis har mistet jobben.32 Omtrent 40 prosent av den arbeidsføre delen av befolkningen er arbeidsløse.33 Mange som tidligere jobbet i Israel, ble arbeidsledige etter at Hamas kom til makten.

Det offisielle palestinske folkeregisteret ble overført til PA som en del av Oslo-avtalene, men Israel har beholdt kontrollen med deler av registeret. Som følge av dette har ikke palestinerne selv eksklusiv adgang til å registrere og administrere opplysninger om egen befolkning, noe som får konsekvenser for muligheten til å skaffe id-papirer og andre reisedokumenter befolkningen trenger for blant annet å bevege seg mellom de to palestinske områdene Vestbredden og Gaza-stripen.34

I kraft av å kontrollere alle offisielle grenseoverganger inn til Gaza kontrollerer som nevnt Israel all offisiell innførsel og utførsel av varer på Gaza. Blant annet kontrollerer Israel tilførselen av vann, strøm og brensel til Gaza, og teletjenester på området. Som følge av en avtale mellom PLO og Israel fra 1994 administrerer også Israel skatteinntekter og avgiftsinntekter på en del varer. Hver måned skal Israel utbetale innsamlet skatt og avgifter til palestinerne. Det hender at Israel bruker denne kontrollen som pressmiddel mot Hamas og befolkningen på Gaza.

De palestinske områdenes mangel på status som suveren stat får flere tragiske følger for den palestinske befolkningen. For eksempel følger det av Chicago-konvensjonen fra 1944 om internasjonal sivil luftfart art. 1 at kun stater kan ha suverenitet over eget luftrom. Befolkningen på Gaza er statsløse, og av flere årsaker er det vanskelig å skaffe til veie pass eller andre gyldige reisedokumenter som anerkjennes av andre stater. Dette innebærer at det vil være umulig å reise ut av området uten å risikere at man ikke kommer inn igjen. 29. november 2012 aksepterte FN palestinernes søknad om å bli oppgradert til ikke-medlemsstat med observatørstatus. Det er for tidlig å si om denne anerkjennelsen, som har mottatt blandede reaksjoner internasjonalt, vil kunne føre til endringer i statsspørsmålet og de problemstillingene som henger sammen med det.

Israel har gjennom flere svært inngripende tiltak begrenset Gaza-befolkningens mulighet for fri ferdsel, både på eget landområde, i eget farvann og eget luftrom, og befolkningens mulighet for reise ut og inn av eget land. Bevegelsesfrihet er helt grunnleggende i et demokratisk samfunn, og inngrep i denne friheten uten en rettslig prosess må sees på som et overgrep mot uskyldige, som ikke kan tolereres. Flere omstendigheter tydeliggjør at Israel fremdeles utøver en viss form for kontroll over og et utilbørlig press på befolkningen på Gaza. Av slike grunner er det blant annet at FN ved flere anledninger har påstått at området må regnes som okkupert.

Det humanitærrettslige okkupasjonsbegrepet, basert på Haagkonvensjonene, må imidlertid tolkes strengt. Det stilles strenge krav til den fiendtlige maktutøvelsen før man er innenfor begrepet. Israel har ved flere anledninger tatt stilling til spørsmålet om okkupasjon av de palestinske områdene; i 2002 la israelsk høyesterett til grunn at Israel utøvet slik myndighet på Gaza som rammes av det humanitærrettslige okkupasjonsbegrepet.35 Spørsmålet er om omstendighetene nevnt ovenfor tilsier at Israel også fra 2005 og frem til Gaza-konflikten må regnes som okkupasjonsmakt.

Ordlyden i konvensjon og praksis fra ICJ som redegjort for ovenfor setter rammene for hva som faller innenfor begrepet. Når fjerde Haagkonvensjon art. 42 taler om okkupasjon, er det snakk om tilfeller hvor territorier faktisk er underlagt en fiendtlig myndighet. Art. 42 er nokså klar da den avgrenser mot de områder hvor slik effektiv kontroll ikke foreligger, jf. annet punktum. ICJ har lagt til grunn en slik forståelse av okkupasjonsbegrepet, og presiserer i en sak fra 2005 at okkupasjon kun strekker seg til de landområder der fienden faktisk har myndighet, og hvor denne myndighet kan utøves.36

Det var ikke slik at Gazas befolkning ble administrert av Israel i tiden forut for Gaza-konflikten. Hamas hadde på ingen måte gitt opp sin rolle som sivil myndighetsutøver, snarere tvert imot. Hamas var ansvarlig for driften av flere ulike sivile institusjoner som skoler, sykehus, fengsler og politivesen. Det var Hamas, som lovgivende myndighet, som fastsatte sivile rettsregler. Den israelske stat hadde liten kontroll over denne myndighetsutøvelsen. Israel hadde ingen midlertidig administrasjon på området, og hadde ikke gitt bindende instrukser til sivilbefolkningen. Under konflikten ga heller ikke den palestinske befolkningen slipp på territoriet Gaza, men kjempet mot de israelske styrkene.

Det er alle staters rett å kontrollere egne landegrenser. Av sikkerhetsmessige årsaker må det som et utgangspunkt være tillatt å hindre andre nasjonaliteter adgang til eget territorium. Regelverk om retten til å søke asyl og beskyttelse holder jeg utenfor i denne sammenheng.

Pliktene til en okkupasjonsmakt opphører ikke automatisk som følge av forhandlinger og avtaler mellom partene, jf. art. 47 i fjerde Genèvekonvensjon. Gjennom Oslo-prosessen ble de palestinske selvstyremyndighetene etablert som ansvarlig myndighetsutøver på Gaza. Begge parter, både PLO og Israel, var enige i en delvis myndighetsoverføring. Under Oslo-prosessen var det viktig for PLO at avtalene ikke innebar en endring i de okkuperte områdenes status. Frem mot 2005 er det av den grunn naturlig å se på Gaza som fremdeles okkupert.

Deler av restriksjonene palestinerne må forholde seg til frem mot Gazakonflikten, stammer fra både Oslo-avtalene og Gaza–Jericho-avtalen fra 1994. Israels rett til å kontrollere sjøområder og luftrom ble videreført i Oslo II. Som Samson antyder, er flere av de nevnte eksemplene på inngrep i Gaza-befolkningens hverdag, blant annet skatte- og avgiftsordningen, resultater av avtaler og ikke utelukkende resultat av okkupasjon.37 Det er vilkårene om faktisk og mulig myndighetsutøvelse som skal vurderes når man tar stilling til humanitærrettens okkupasjonsbegrep, og slike avtaler som her nevnt er ikke tilstrekkelig i denne sammenheng.

Til det kan det også nevnes at flere andre stater inngår inngripende avtaler med andre stater. Et grunnleggende prinsipp i folkeretten er at en stat kan inngå de avtaler den selv ønsker, så lenge de ikke bryter med gjeldende rett. Som eksempel nevner Samson at Egypt har avtaler med Israel som begrenser Egypts suverenitet i luftrommet over Sinai-ørkenen, uten at dette er kontroversielt eller rokker ved Egypts rolle som myndighetshaver i dette området.

Også blokade av andre staters havner og luftrom har forekommet tidligere uten at man da har talt om okkupasjon. Ett eksempel er den amerikanske blokaden av cubansk farvann under Cubakrisen i 1962. Israels stopp av innførsel av strøm og brensel kan heller ikke forveksles med okkupasjon. Det er svært kritikkverdig å lamme et folk på den måten Israel til tider har gjort de senere årene, men denne form for kontroll faller utenfor konvensjonens krav til myndighetsutøvelse.

Israel utøvet altså ikke den myndighet som kreves for at Haagkonvensjonens og humanitærrettens okkupasjonsbegrep ansees oppfylt. Gaza kan derfor ikke regnes som okkupert av Israel 27. desember 2008, og Genèvekonvensjonene kan ikke anvendes på konflikten.

3 Interne væpnete konflikter

Innledning

Reglene om interne væpnete konflikter er omstridte, da reglene kan sies å gripe inn i forhold som i utgangspunktet er underlagt suverene staters kompetanse.

Fellesartikkel 3 første ledd første setning lyder som følger:

«In the case of armed conflict not of an international character occurring in the territory of one of the High Contracting Parties, each Party to the conflict shall be bound to apply, as a minimum, the following provisions …»

Videre i første og annet ledd oppstilles minimumsrettigheter som skal gjelde i interne væpnete konflikter. Bestemmelsen fastslår at ingen personer, verken stridende som har lagt ned våpnene, sårede, internerte eller andre som befinner seg i fiendens hender, skal bli utsatt for nedverdigende atferd, vold, tortur eller diskriminering. Det stilles krav til rettferdig rettergang. Røde Kors omtaler bestemmelsen som en «convention in miniature».38 Den er enkel og klar i sin ordlyd, og formålet er å sikre humanitet i alle ikke-internasjonale konflikter.

Vilkåret om et landområde til en ratifiserende part

Også fellesartikkel 3 gjelder i utgangspunktet konflikter på et landområde til en ratifiserende part. Gaza er ikke en ratifiserende part til Genèvekonvensjonene. I okkupasjonsdrøftelsen var det tilstrekkelig å vise til konflikten mellom Egypt og Israel i 1967. Egypt hadde imidlertid ingen rolle i de væpnete handlingene i Gaza-konflikten 2008/2009, og det er derfor nødvendig med en annen begrunnelse i denne sammenheng.

ICTR har uttalt at minstebestemmelsene i fellesartikkel 3 er uttrykk for internasjonal sedvanerett og må komme til anvendelse i alle interne væpnete konflikter, uavhengig av om de foregår på territoriet til en ratifiserende part eller ikke.39 ICJ har gitt uttrykk for det samme, og har uttalt at minstebestemmelsene i fellesartikkel 3 må gjelde i alle ikke-internasjonale konflikter også i kraft av å reflektere «elementary considerations of humanity».40 En slik slutning støttes også i teori.41 På denne bakgrunn får vilkåret om et landområde til en ratifiserende part heller ikke for denne drøftelsen noen betydning.

Om begrepet «væpnet konflikt»

Det står ingenting i Genèvekonvensjonene om hva som menes med «armed conflict». At det må være tale om en konflikt hvor de involverte benytter våpen, er åpenbart, men hva slags våpen og mengden våpen er det vanskeligere å si noe sikkert om uten en nærmere tolkning. Når konvensjonen taler om «armed» i andre bestemmelser, er det enten knyttet til «… forces» eller «… resistance». Av hensyn til sammenheng i regelverket kan dette tale for at man må innfortolke et visst omfang av våpenbruken. Styrker og motstand omfatter som regel flere personer med en viss utrustning. For langt skal man likevel ikke trekke et slikt tolkningsalternativ. Begrepet «armed conflict» erstattet som nevnt «war» i 1949, og meningen var å utvide konvensjonenes bruksområde.

Med konflikt er det naturlig å mene noe mer enn enkeltepisoder. Det er i utgangspunktet snakk om fredssituasjoner, og man er på området til en suveren stat. Sett hen til at konvensjonene er skrevet i en tid hvor staters suverenitet tross alt sto sterkt, taler gode grunner for at det skal en del til før man konkluderer med væpnet konflikt. Ekstreme hendelser som drap og henrettelser fører ikke automatisk til at humanitærretten utløses, selv om det skulle være tale om særdeles alvorlige handlinger.

Det må skilles mellom væpnete enkeltepisoder, mindre opptøyer og uro på den ene siden og mer omfattende hendelser på den andre. I prosessen med utarbeidelsen av fellesartikkel 3 ble det vurdert å liste opp ulike relevante momenter i bestemmelsen. Partene frafalt en slik løsning, men momentene som ble vurdert, kan ha veiledende betydning for hva formålet med artikkelen var. Følgende momenter ble vurdert:42

  • Er gruppen som opptrer mot myndighetene, i tilstrekkelig grad organisert, har den en ansvarlig myndighet, opptrer den innenfor et bestemt område, og respekterer den konvensjonen?

  • Ønsker motstandsbevegelsen å fremstå som en egen stat?

  • Utøver gruppen faktisk myndighet over et bestemt område?

Av disse momentene er det lett å se at den typiske interne væpnete konflikten er borgerkrig. Røde Kors tolker fellesartikkel 3 vidt, for å omfatte flest mulig tilfeller. Dette kan sies å være i tråd med formålet til konvensjonene, spesielt formålet med fjerde konvensjon, å ivareta de siviles rettigheter.43 Én av innvendingene mot å anvende humanitærrettslige regler på interne konflikter har vært en frykt for å anerkjenne de involverte partene, og derigjennom gi dem rettigheter. Til dette hevdes det i kommentarene at man ikke gir ulovlige grupperinger status som lovlig stridende bare ved å anvende fellesartikkel 3, jf. annet ledd siste setning.

Både ICTY og ICTR har ved flere anledninger måttet ta stilling til vilkåret «armed conflict». I 1995 i saken Prosecutor v. Dusko Tadic fra ICTY hevdet den tiltalte at det ikke kunne være tale om en væpnet konflikt etter Genèvekonvensjonen. Domstolen uttalte at reglene om interne konflikter kommer til anvendelse ved «protracted armed violence»44. Vurderingen som gjerne omtales som «Tadic-testen», er siden blitt benyttet av både ICTR45 og ICTY.

I 2008 viser ICTY tilbake til saken fra 1995 og den definisjonen domstolen da lagde for «armed conflict», og lister opp hva som er de relevante momentene.46 Domstolen oppsummerer det hele med å uttale at vurderingstemaet er om «(i) the armed violence is protracted and (ii) the parties to the conflict are organized».47

«Protracted» kan oversettes med langvarig, vedvarende eller langtrukken.48 I avsnitt 39 kan man imidlertid lese at i saken hvor «Tadic-testen» først ble benyttet, brukte dommerne begrepet «protracted» som et uttrykk for en konflikts intensitet og ikke varighet. I avsnittene 39–48 trekker domstolen frem at denne tolkningen av begrepet «protracted» er fulgt opp av ICTY i alle dens etterfølgende saker hvor væpnet konflikt er drøftet. I «protracted» legger altså ICTY «tilstrekkelig intens».

Et slikt tolkningsforslag må sies å være formålstjenlig. På den ene siden kan man hevde at tidsperspektivet bør ha betydning, for å skille «enkeltepisoder» og mindre hendelser fra situasjoner som likner mer på tradisjonell «krig». På den annen side vil tidsperspektivet naturlig nok bli utilstrekkelig hvis man ikke samtidig trekker inn konfliktens intensitet. Intensitet kan nemlig si noe om hvordan en situasjon faktisk virker inn på de involverte, og derigjennom hva slags regler som bør gjelde.

Konfliktens intensitet

Dommen fra 2008 gir en oversikt over de relevante momentene som i stor grad sammenfaller med hva ICTR har vektlagt,49 og hva Røde Kors mente ved utarbeidelsen:50

  • antall, varighet og intensitet på de enkelte av konfrontasjonene

  • type våpen og andre militære effekter i bruk

  • antall og type ammunisjon benyttet

  • antall stridende

  • hva slags grupperinger eller styrker som deltar

  • antall skadede og døde

  • materielle ødeleggelser

  • antall sivile på flukt

  • FN-deltakelse eller ikke

Gaza-konfliktens relativt korte varighet gjør det nødvendig å se på hva som har vært sagt i andre saker om akkurat dette. I Tadic-saken var det tale om en konflikt som startet 23. mai og som ble avsluttet 31. desember samme år.

I Milosevic-saken dreide tiltalen seg om tidsrommet 1. januar til 24. mars 1999. Mer interessant er det at domstolen konkluderte med væpnet konflikt også i Halilovic-saken fra 2005, en konflikt som kun varte i 7 dager.51 Gaza-konflikten varte til sammenlikning i 22 dager. Det relativt korte tidsrommet er altså ingen hindring for at konflikten kan omfattes av regelverket.

Når det gjelder hvilke styrker som deltok, er det for Israels del en nokså enkel vurdering. Både den israelske hæren, luftforsvaret og sjøforsvaret var involvert. Det er rapportert om over 300 rakettangrep bare i løpet av den første uken. Blant målene som ble rammet, var flere politistasjoner, nasjonalforsamlingen, Justisdepartementet, Gazas hovedfengsel, over 30 hus/bygninger og over 60 sikkerhets- og treningsanlegg. Et sted mellom 2300 og 3000 flytokt anslås å ha blitt gjennomført av det israelske luftforsvaret.52

Antall omkomne er omdiskutert. Tre Gaza-baserte organisasjoner hevder at omkring 1400 mennesker mistet livet på palestinsk side. Israel opererer derimot med 1166 omkomne palestinere.53 Tallene på israelske omkomne er også omstridt. Israel hevder de mistet 10 soldater, og at 3 sivile omkom.54 Militante palestinske grupperinger hevder at de drepte langt flere israelske soldater. Uansett mistet godt over 1000 personer livet i Gaza-konflikten. Det ble fra palestinsk side skutt raketter fra Gaza og inn i Israel under hele konflikten. Partene er uenige om hvor mange raketter og bomber som ble avfyrt. Hamas hevder at så mange som 800 raketter ble sendt, men ifølge israelske myndigheter var det ikke flere enn 205.55

Selv om de israelske styrkene er av et helt annet nivå enn styrkene fra Gaza hva gjelder våpen, teknisk utstyr og slagkraft, er det klart at konflikten mellom Hamas og Israel var tilstrekkelig intens.

Graden av organisering

ICTY fastslår i dommen fra 2008 at væpnet konflikt bare kan sies å foreligge mellom parter som er tilstrekkelig organiserte og i stand til å benytte militære metoder mot den annen part.56 Statlige militærstyrker anses å oppfylle kriteriene. I domstolens vurderinger av andre grupperinger har følgende momenter betydning:

  • kommandolinjer og interne disiplinærregler

  • eksistens av et hovedkvarter

  • kontroll av konkret territorium

  • tilførsel av våpen, annet militært materiell og personell

  • evne til å planlegge, koordinere og gjennomføre militære operasjoner, som troppeforflytninger og annen logistikk

  • evne til å fremstå som en enhet, å tale med en samlet røst

  • evne til å fremforhandle og inngå avtaler som for eksempel våpenstillstandsavtaler og fredsavtaler

Disse kriteriene støttes av teori.57

Israel var representert ved IDF, landets forsvarsstyrker. IDF må helt klart ansees som tilstrekkelig organisert. Fra palestinsk side var det flere grupperinger som deltok, blant annet Hamas’ Izz ad-Din al-Qassam-brigade, forkortet al-Qassam-brigaden.58 Hvor meningsfullt det er å skille mellom henholdsvis Hamas’ sivile og militante avdeling, er omstridt. Jeg mener uansett at eventuelle underavdelinger må identifiseres med hverandre i denne sammenheng.

Brigaden består av flere spesialiserte celler og enheter som ofte arbeider uavhengig av hverandre.59 Ett spesielt trekk ved brigaden er at den holder det meste av organiseringen og identiteten til medlemmene utilgjengelig for uvedkommende i frykt for at slik kunnskap skal misbrukes. Ofte er de ulike cellene bygget opp på en «need-to-know»-basis. De enkelte aktørene i de ulike cellene kjenner gjerne ikke til hva andre celler foretar seg. Dette skiller gruppen fra en ordinær, militær organisasjon, hvor det er mer åpenhet omkring den enkeltes navn og grad, og hvor den hierarkiske kommandolinjen utgjør store deler av rammeverket for hele organisasjonen. Hvorvidt det enkelte medlemmet av al-Qassam-brigaden er ansvarlig overfor en overordnet, er det vanskelig å si noe sikkert om. Hamas har også tidligere ytret at de ikke støtter eventuelle fredsforhandlinger.60

Videre er det vanskelig å slå fast hvor mange medlemmer brigaden består av, da slike opplysninger ikke offentliggjøres. Alt fra noen hundre til godt over tusen personer oppgis i ulike kilder.

På den annen side er målsettingen til denne organisasjonen av militær art, nemlig å utslette Israel og erstatte hele området med en palestinsk stat. Organisasjonen benytter seg av militære virkemidler, og har også mulighet til å utføre omfattende militære operasjoner, blant annet bortføre den israelske korporalen Gilat Shalit i juni 2006.61 Brigaden har også relativt god tilgang til våpen, noe den regelmessige rakettavfyringen inn på israelsk jord vitner om. Medlemmene i organisasjonen har fått militær trening flere steder, blant annet i Iran og Syria. Som en del av Hamas må brigaden sies å kontrollere et definert område, nemlig Gaza. Her har den også sitt hovedkvarter.

Også Hamas ansees dermed som tilstrekkelig organisert.

Konklusjon

Kravene til konfliktens intensitet og partenes organisering er oppfylt. Gazakonflikten var dermed en intern væpnet konflikt, og fellesartikkel 3 i Genèvekonvensjonene kan anvendes.

4 Avslutning

Formålet med humanitærretten er å beskytte de involverte i væpnete konflikter og okkupasjoner. Genèvekonvensjonene av 12. august 1949 ble utarbeidet i lys av erfaringene som ble gjort etter 2. verdenskrig, og fjerde Genèvekonvensjon om beskyttelse av sivile var en nyvinning.

Om Israels kontroll over befolkningen på Gaza faller innunder den rettslige definisjonen av okkupasjon eller ikke, er irrelevant for de involverte i en konflikt som den på Gaza vinteren 2008/2009. I juni 2012 publiserte internasjonale Røde Kors en rapport om okkupasjon og andre former for administrasjon av fremmed territorium. I rapporten diskuteres utfordringer rundt okkupasjonsbegrepet og dagens ulike varianter av maktutøvelse på fiendtlig område. Ett sentralt spørsmål er om okkupasjonsregelverket er godt nok for å regulere moderne konflikter. Det er ikke utenkelig at man fra flere hold i tiden fremover vil kunne registrere et ønske om endringer i dette relativt gamle regelverket.62

I tillegg til en mulig endring i okkupasjonsregelverket er det behov for å myke opp det tradisjonelle skillet mellom internasjonale og interne væpnete konflikter. I løpet av de 22 dagene Gaza-konflikten varte, gikk et stort antall sivile menneskeliv tapt. Enda flere sitter igjen med fysiske og psykiske skader. Befolkningen led også store materielle tap. Det må i et humanistisk perspektiv være opplagt at de berørte i denne konflikten hadde behov for et like sterkt vern som ved internasjonale væpnete konflikter. De siviles beskyttelsesbehov blir ikke mindre av at Gaza ikke er en stat og per definisjon ikke kan være part i en internasjonal væpnet konflikt. Med dagens tendens til at stater frasier seg mer myndighet til internasjonale eller overnasjonale sammenslutninger, er det dessuten mindre kontroversielt å implementere større deler av humanitærretten også i de interne konfliktene.

5 Litteraturliste

Konvensjoner, kronologisk

Andre Haagkonvensjon

Konvensjon om respekt for lovene og sedvanene for landkrig og dens tillegg: Regulering av lover og sedvaner for landkrig. Haag. 29. juli 1899.

Fjerde Haagkonvensjon

Konvensjon om respekt for lovene og sedvanene for landkrig og dens tillegg: Regulering av lover og sedvaner for landkrig. Haag. 18. oktober 1907 (Landkrigsreglementet).

Første Genèvekonvensjon

Konvensjon om syke og sårede i felt. Genève. 12. august 1949.

Andre Genèvekonvensjon

Konvensjon om syke, sårede og skipbrudne til sjøs. Genève. 12. august 1949.

Tredje Genèvekonvensjon

Konvensjon om behandling av krigsfanger. Genève. 12. august 1949.

Fjerde Genèvekonvensjon

Konvensjon om beskyttelse av sivile i krig. Genève. 12. august 1949.

Wien-konvensjonen

Konvensjonen om traktatretten. Wien. 23. mai 1969.

Tilleggsprotokoll I

Tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene om beskyttelse av ofre i internasjonale væpnete konflikter (Protokoll I). Genève. 18. juni 1977.

Tilleggsprotokoll II

Tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene om beskyttelse av ofre i interne væpnete konflikter (Protokoll II). Genève. 18. juni 1977.

Tilleggsprotokoll III

Tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene om tilleggssymbol (Protokoll III).

Genève. 8. desember 2005.

Erklæringer

The Covenant of the Islamic Resistance Movement (Hamas)

Hamas’ charter. 18. august 1988 – http://www.mideastweb.org/hamas.htm [sitert 1. november 2010].

Bøker, alfabetisk

Fleischer, Carl August. 2005. Folkerett. 3. utg. Universitetsforlaget

Kolb, Robert og Richard Hyde. 2008. An Introduction to the International Law of Armed Conflicts. Oxford-Portland Oregon

Ruud, Morten og Geir Ulfstein. 2006. Innføring i folkerett. 3. utgave. Oslo

Artikler, alfabetisk

Samson, Elisabeth, Is Gaza Occupied? Redefinig the Legal Status of Gaza.

The Begin-Sadat Center for Strategic Studies, Bar-Ilan University, Ramat Gan, 52900, Israel. 2010. http://jcpa.org/global-law-forum/occupation/ [sitert 3. desember 2012].

Shany, Yuval. Faraway, So Close: The Legal Status of Gaza after Israel’s Engangement I: Yearbook of International Humanitarian Law. 2005. volum 8. s. 369–383 – http://journals.cambridge.org/action/displayFulltext?type=1&fid=1392540&jid=YHL&volumeId=8&issueId=1&aid=1392536 [sitert 10. november 2010].

Ulfstein, Geir. Erstatning for israelske skader på de okkuperte områdene. Kritisk Juss 2002. (29) s. 133–138.

Rapporter, alfabetisk

Goldstone-rapporten

Human Rights in Palestine and Other Occupied Arab Territories – Report of the United Nations Fact-Finding Mission on the Gaza Conflict

FNs Human Rights Council. 25. september 2009 – http://www2.ohchr.org/english/bodies/hrcouncil/specialsession/9/factfindingmission.htm [sitert 1. oktober 2010]

The Operation in Gaza – Factual and Legal Aspects

Det israelske Utenriksdepartement. 29. juli 2009 –

http://www.mfa.gov.il/MFA/Terrorism-+Obstacle+to+Peace/Terrorism+and+Islamic+Fundamentalism-/Operation_in_Gaza-Factual_and_Legal_Aspects.htm [sitert 11. oktober 2010]

Rettspraksis, kronologisk etter domstol

International Court of Justice (ICJ):

Military and Paramilitary Activities in and against Nicaragua (Nicaragua v. United States of America)

Merits, Judgment. I.C.J. Reports 1986, s. 14.

International Court of Justice. Haag. 27. juni 1986.

Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory

Advisory opinion. I.C.J. Reports 2004, s. 136.

International Court of Justice. Haag. 9. juli 2004.

Armed Activities on the Territory of the Congo (Democratic Republic of the Congo v. Uganda)

Judgment. I.C.J. Reports 2005, s. 168.

International Court of Justice. Haag. 19. desember 2005.

International Criminal Tribunal for Rwanda (ICTR):

Prosecutor v. Jean-Paul Akayesu

Judgement, ICTR, Case No. ICTR-96-4-T

International Criminal Tribunal for Rwanda. Arusha. 2. september 1998. http://www.unictr.org/Portals/0/Case/English/Akayesu/judgement/akay001.pdf [sitert 30. oktober 2010]

International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia (ICTY):

Prosecutor v. Dusko Tadic

Decision on the Defence Motion for Interlocutory Appeal on Jurisdiction.

International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia. Haag. 2. oktober 1995. http://www.icty.org/x/cases/tadic/acdec/en/51002.htm [sitert 8. november 2010]

Prosecutor v. Kupreskic et al.

Case no IT-95-16, Judgement.

International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia. Haag. 14. januar 2000. http://www.icty.org/x/cases/kupreskic/tjug/en/kup-tj000114e.pdf [sitert 8. oktober 2010]

Prosecutor v. Naletilic

Case No. IT-98-34-T, Judgement, Trial Chamber.

International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia. Haag. 31. mars 2003. http://www.icty.org/x/cases/naletilic_martinovic/tjug/en/naltj030331-e.pdf [sitert 30. oktober 2010]

Prosecutor v. Haradinaj et al.

Case no IT-04-84-T.

International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia. Haag. 3. april 2008 http://www.icty.org/x/cases/haradinaj/tjug/en/080403.pdf [sitert 30. oktober 2010]

1David Händler Andersen er master i rettsvitenskap fra UiO 2010. Andersen jobber i Innvandringsavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet.
2Begrepene jus in bello, laws of war, the law of armed conflict og internasjonal humanitærrett sikter alle til rettsreglene som regulerer krig, væpnete konflikter og okkupasjonstilfeller. I denne artikkelen vil jeg bruke begrepet (internasjonal) humanitærrett, men i noen av kildene og henvisningene benyttes flere av de andre begrepene.
3Se Internasjonale Røde Kors’ hjemmesider for oversikt over humanitærrettslige konvensjoner og de ratifiserende stater – http://www.icrc.org/ihl [sitert 29. oktober 2012].
4Om Genèvekonvensjonenes tilblivelse, se Røde Kors’ hjemmesider – http://www.icrc.org/ihl.nsf/INTRO/380?OpenDocument [sitert 25. januar 2012].
5Kolb og Hyde (2008), s. 75. Se imidlertid Fleischer (2005), s. 262, som argumenter for at det fortsatt er behov for å sondre mellom begrepene «war» og «armed conflict» på noen ulike humanitærrettslige områder.
6Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory, avsnitt 89.
7Både «the Gaza Operation» og «Operation Cast Lead» er benyttet som betegnelser på denne konflikten. Se the Operation in Gaza – Factual and Legal Aspects.
8International Criminal Tribunal for the former Yugoslavia og International Criminal Tribunal for Rwanda.
9http://www.unwatch.org/site/c.bdKKISNqEmG/b.1289203/apps/s/content.asp?ct=7470321 [sitert 18. januar 2013].
10http://www.washingtonpost.com/opinions/reconsidering-the-goldstone-report-on-israel-and-war-crimes/2011/04/01/AFg111JC_story.html [sitert 7. okt 2012].
11Store Norske Leksikon – http://snl.no/Gazastripen/Historie [sitert 25. januar 2012].
12Shany (2005), s. 371.
13Goldstone-rapporten, avsnitt 196.
14Ibid., avsnitt 224.
15Ibid., avsnitt 223–267.
16Store Norske Leksikon – http://www.snl.no/seksdagerskrigen [sitert 15. oktober 2010].
17Kommentarene til fjerde Genèvekonvensjon, s. 60 – http://www.icrc.org/ihl.nsf/COM/380-600009?OpenDocument [sitert 30. oktober 2010].
18Prosecutor v. Naletilic, avsnitt 221.
19Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory, avsnittene 78 og 89.
20Armed Activities on the Territory of the Congo (Democratic Republic of the Congo v. Uganda), av-snitt 173.
21Røde Kors’ liste over de ratifiserende statene – http://www.icrc.org/ihl.nsf/WebSign?ReadForm&id=375&ps=P [sitert 23. september 2010].
22Ruud (2006), s. 267, og Ulfstein (2002), s. 135.
23Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory, avsnitt 90.
24Ibid., avsnitt 95.
25Ibid., avsnitt 101. Den rådgivende uttalelsen i denne saken var ikke enstemmig. Dommer Buergenthal var blant dem som dissenterte, men i sin dissens påpekte han at han ikke er uenig i flertallets vurdering av om hvorvidt humanitærretten kommer til anvendelse (Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory, Declaration of Judge Buergenthal, avsnitt 2, s. 240).
26Shany (2005), s. 375.
27Kolb og Hyde (2008), s. 230.
28Prosecutor v. Naletilic, avsnitt 217.
29Samson, Elisabeth, s. 13
30Goldstone-rapporten, avsnitt 315.
31Ibid., avsnitt 321.
32http://www.btselem.org/gaza_strip/gaza_status [sitert 3. desember 2012].
33http://www.btselem.org/gaza_strip [sitert 3. desember 2012].
34http://www.btselem.org/gaza_strip/gaza_status [sitert 3. desember 2012].
35Samson, Elisabeth, s. 13.
36Armed Activities on the Territory of the Congo (Democratic Republic of the Congo v. Uganda), avsnitt 172.
37Samson, Elisabeth, s. 18.
38Kommentarene til Genèvekonvensjonene, s. 34 – http://www.icrc.org/ihl.nsf/COM/380-600006?OpenDocument [sitert 23. oktober 2010].
39Prosecutor v. Jean-Paul Akayesu, avsnitt 608.
40Military and Paramilitary Activities in and against Nicaragua (Nicaragua v. United States of America). Merits, Judgment, avsnitt 217.
41Kolb og Hyde, s. 78–79.
42Kommentarene til Genèvekonvensjonene, s. 35 f. – http://www.icrc.org/ihl.nsf/COM/380-600006?OpenDocument [sitert 23. oktober 2010].
43Ibid., s. 35.
44Prosecutor v. Dusko Tadic, avsnitt 70.
45Prosecutor v. Jean-Paul Akayesu, avsnitt 619.
46Prosecutor v. Haradinaj et al., avsnittene 38 og 44.
47Ibid., avsnitt 38.
48www.ordnett.no [sitert 18. november 2011].
49Prosecutor v. Jean-Paul Akayesu.
50Prosecutor v. Haradinaij et al., avsnitt 49.
51Prosecutor v. Haradinaj et al., s. 25.
52Goldstone-rapporten, avsnittene 335 og 336.
53Ibid., avsnittene 352 og 359.
54Ibid., avsnitt 31.
55Ibid., avsnitt 1604.
56Prosecutor v. Haradinaj et al., avsnitt 60.
57Kolb og Hyde (2008), s. 78.
58Goldstone-rapporten, avsnitt 332.
59Om Hamas og al-Qassam-brigaden er følgende kilder benyttet: The Covenant of the Islamic Resistance Movement (Hamas), Hamas’ charter av 18. august 1988 – http://www.mideastweb.org/hamas.htm [sitert 1. november 2010], nettsiden til Council on Foreign Relations (CFR) – http://www.cfr.org/publication/8968/hamas.html [sitert 13. september 2010] og nettsiden til Australian National Security – http://www.nationalsecurity.gov.au/agd/www/nationalsecurity.nsf/alldocs/95fb057ca3decf30ca256fab001f7fbd?opendocument [sitert 18. januar 2013].
60Se blant annet nyhetsartikkel på nettsidene til FoxNews – http://www.foxnews.com/politics/2010/09/02/hamas-looms-spoiler-middle-east-peace-talks/ [sitert 9. november 2010].
61Goldstone-rapporten, avsnitt 189.
62Røde Kors’ hjemmesider – http://www.icrc.org/eng/war-and-law/contemporary-challenges-for-ihl/occupation/overview-occupation.htm [sitert 4. desember 2012].

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon