Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Håndheving av plikten til universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9

Likestillings- og diskrimineringsombudets erfaringer etter fire år

Lov av 20. juni 2008 nr. 42 om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) trådte i kraft 1. januar 2009.2 Personer med nedsatt funksjonsevne fikk et helhetlig diskrimineringsvern på alle samfunnsområder. Saker om virksomheters plikt til universell utforming er en særskilt type diskrimineringssaker. Individklageretten er viktig i diskrimineringssaker, men ombudet stiller her spørsmål ved om den er tilstrekkelig til å oppnå målsettingen om et universelt utformet samfunn. Ombudet peker også på at det er nødvendig med forskrifter som klargjør rekkevidden av plikten til universell utforming.

1 Innledning

Ombudet håndhever blant annet diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.3 Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 1 første ledd. Offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 tredje ledd.

Utgangspunktet er at enhver virksomhet rettet mot allmennheten har plikt til universell utforming av sin hovedløsning. Hovedløsningen kan omfatte for eksempel lokaler og uteområder, men også andre forhold som en virksomhets nettsider og billettautomater. Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av de fysiske forholdene i hovedløsningen, slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig, uavhengig av fysiske forutsetninger. Plikten er imidlertid ikke absolutt, den begrenses mot det som medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Lovgiver har fastslått at det ved vurderingen av hva som er uforholdsmessig byrdefullt, blant annet skal legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 fjerde ledd.4

Ombudet er et viktig lavterskeltilbud, som skal være et alternativ til å bringe diskrimineringssaker inn for domstolene. Gjennom individklageordningen tar ombudet imot klager fra enkeltpersoner, og avgir uttalelse5 hvor det tas stilling til om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, herunder også om plikten til universell utforming er oppfylt. Likestillings- og diskrimineringsnemnda behandler klager på ombudets uttalelser. Nemnda kan komme med bindende vedtak og pålegg om utbedring i saker om universell utforming.6 Individklageordningen i diskrimineringssaker er et svært viktig aspekt av det lovfestede diskrimineringsvernet, fordi den gir enkeltindivider mulighet til kostnadsfritt å få vurdert om et forhold er diskriminerende.

Selv om det slås fast i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 tredje ledd at brudd på plikten til å sikre universell utforming regnes som diskriminering, er klagesaker om manglende universell utforming av en noe annen karakter enn andre diskrimineringssaker for ombudet, og håndheving av bestemmelsen har derfor reist noen særlige problemstillinger. Denne artikkelen tar sikte på å peke på noen av ombudets erfaringer etter fire år med håndheving av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9, herunder hvilke følger det har at det fortsatt i stor grad mangler forskrifter om universell utforming på flere områder, og utfordringer som knytter seg til individklageretten.

2 Rettstilstanden i dag

Normen universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 er en rettslig standard. Det konkrete innholdet av virksomhetenes plikt til å sikre universell utforming av eksisterende og nye bygg, IKT, flyplasser etc. vil endre seg i takt med samfunnsutviklingen. Bestemmelsen legger opp til at rekkevidden av plikten skal trekkes opp gjennom krav i forskrifter, gjennom ombudets og nemndas praksis og gjennom eventuell rettspraksis.7 Ombudet har behandlet saker om universell utforming på ulike samfunnsområder siden loven trådte i kraft. Noen eksempler på dette er inngangspartier til butikker, manglende ledelinjer8 og teleslynge, saker om manglende merking av trapper på togstasjoner og T-banestasjoner, samt saker om manglende heis i bygninger.

I fravær av forskrifter på området har ombudet og nemnda måttet finne veiledning i andre kilder for å fastlegge rekkevidden av plikten til universell utforming. Nemnda og ombudet har blant annet sett hen til bransjenormer om universell utforming utviklet av Norsk Standard,9 samt Byggteknisk forskrift for nye bygg (TEK 10).10

Etter ombudets og nemndas praksis i saker om universell utforming kan det slås fast at det i dag kun er enkle tiltak som kan kreves etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9, frem til forskrifter om universell utforming i eksisterende bygg er på plass. I sak 40/2010 om Aronsløkka skole konkluderer nemnda med at dtl. § 9 må tolkes med forsiktighet frem til forskrifter om eksisterende bygg er på plass. 11 Dette var en av de første sakene hvor nemnda tok stilling til rekkevidden av plikten til universell utforming i eksisterende bygg, og nemnda uttaler her at de tiltak som kan pålegges, må være enkle tiltak som kan oppfylles uten større økonomiske investeringer og uten de samfunnsmessige prioriteringene som skal foretas ved utarbeidelse av forskrifter etter plan- og bygningslovgivningen. Selv om nemnda så langt kun har uttalt dette når det gjelder eksisterende bygg, mener ombudet at det samme må legges til grunn når det gjelder saker om IKT frem til forskriftene er på plass. Ombudet har blant annet uttalt dette i sak om Ruters billettautomater.12

3 Manglende forskrifter om universell utforming

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forutsetter at innholdet i plikten til universell utforming presiseres i forskrift, jf. § 9 femte ledd. Eksempler på områder hvor det er behov for forskrifter, er nye og eksisterende bygninger, transportmidler, parkeringsautomater og IKT. Loven legger opp til at mer konkrete krav vil komme i presiserende forskrifter hjemlet i sektorlovgivningen.

Forskrifter på IKT-området (billettautomater og nettsider) og for universell utforming av flyplasser er nå sendt ut på høring. Ombudet er også kjent med at forskrift om universell utforming av parkeringsautomater er under utarbeidelse. Ombudet ser positivt på at en presisering av innholdet i plikten til universell utforming på disse samfunnsområdene nå blir forskriftsfestet.13

Når det gjelder krav til universell utforming av bygninger, er det i dag imidlertid kun vedtatt regler som gjelder for nye bygg og ved totalrenovering av eksisterende bygninger, i Byggteknisk forskrift (TEK 10). Denne forskriften håndheves av plan- og bygningsmyndighetene. Ombudet kan imidlertid behandle klagesaker om universell utforming når det gjelder både eksisterende og nye bygg. Det er per i dag altså ikke gitt forskrifter om universell utforming av eksisterende bebyggelse, som ville klargjort hvor langt plikten rekker for disse. Selv om kravene i TEK 10 er veiledende for ombudets vurdering av hva som ligger i plikten til universell utforming også for eksisterende bebyggelse, gjelder TEK 10 ikke direkte for eksisterende bygg. Så vidt ombudet er kjent med, er heller ikke forskrifter om universell utforming av eksisterende bygg under utarbeiding i Kommunal- og regionaldepartementet.

Fordi det ikke har vært forskrifter om universell utforming av eksisterende bygg, IKT eller i transportsektoren siden loven trådte i kraft, har den rettslige standarden universell utforming som nevnt ovenfor i all hovedsak blitt utviklet gjennom Likestillings- og diskrimineringsombudets og Likestillings- og diskrimineringsnemndas praksis i klagesaker. Mangel på rettskilder på dette området har imidlertid gjort håndhevingen utfordrende. Det er ombudets klare oppfatning at slike forskrifter bør prioriteres av myndighetene. Tekniske angivelser i forskrift ville i større grad gitt objektive og klare retningslinjer for lovhåndhevingen. I dagens rettskildebilde, uten forskrifter, er ombudet henvist til en stor grad av skjønn i saker som er mindre egnet for skjønnsmessige vurderinger, fordi det i disse sakene ofte vil være tekniske og sikkerhetsmessige vurderinger. I flere saker har ombudet måttet innhentet fagkyndige vurderinger fra offentlige og private instanser som har kompetanse på forhold innen IKT og bygningsteknikk.14 Ombudet etterspør særlig forskrifter for eksisterende bygg fordi sakspågangen har vært stor på dette området, men også på andre områder er det nødvendig å presisere i forskrifter hva plikten til universell utforming innebærer.

Mangel på forskrifter får også betydning i den konkrete uforholdsmessig hetsvurderingen ombudet må gjøre etter § 9 fjerde ledd. Større tiltak vil ofte være uforholdsmessig byrdefulle for en virksomhet dersom konkrete krav i forskrift er på vei eller etterspurt, fordi det ofte vil være urimelig å pålegge en virksomhet tiltak som følge av plikten til universell utforming, dersom omfanget av plikten kan endres i en kommende forskrift.15 Dette var sentralt i nemndas begrunnelse i saken om Aronsløkka skole, da nemnda uttalte at kun enkle tiltak kan pålegges nettopp i påvente av forskrift.16

Etter fire års håndheving av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 mener ombudet at plikten til universell utforming ikke virker effektivt uten forskrifter. Forskrifter som synliggjør hva som ligger i denne plikten, er viktig av flere årsaker. For det første ville det tydeliggjort hvilke mål myndighetene har for forbedring av dagens situasjon, og gitt uttrykk for politiske prioriteringer. Videre ville det synliggjort og sikret sektorspesifikk kunnskap på de ulike områdene. Det ville også gitt forutberegnelighet for virksomhetene, og for enkeltindividene som er gitt et lovfestet diskrimineringsvern.

Forskrifter om universell utforming kan også bidra til at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda i større grad kan fokusere på det menneskerettslige aspektet i diskrimineringssaker. Ombudet mener at dette i større grad ville kunne oppfylle lovens formål, som blant annet er å bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes. I saker om universell utforming bør ombudet ha fokus på diskrimineringsaspektet, ikke de tekniske vurderinger som burde vært forskriftsfestet.

4 Individklageretten i saker om universell utforming

Staten er gjennom FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, forpliktet til «å treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre får tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi og -systemer, og til andre tilbud og tjenester som er åpne for eller tilbys allmennheten, både i byene og distriktene»,17 jf. artikkel 9 nr. 1. Norge signerte CRPD i 2007, og konvensjonen blir ratifisert i 2013.

I saker om universell utforming behandler ombudet enkeltsaker og tar stilling til om en virksomhet oppfyller sin plikt til universell utforming. Individklageretten og muligheten for enkeltpersoner til å bringe forhold inn for ombudet er viktig fordi den synliggjør diskrimineringsperspektivet i saker om universell utforming. Enkeltindividet har mulighet til å få bekreftet at det er diskriminerende når man faktisk utestenges på grunn av for eksempel nedsatt syn, nedsatt hørsel eller nedsatt bevegelsesevne. I saker om universell utforming reiser imidlertid ordningen med individklagerett etter ombudets erfaring særskilte utfordringer. I det videre vil ombudet redegjøre for noen av disse.

Det er i Norge i dag svært mange virksomheter som ikke er universelt utformet. Etter ombudets erfaring er det ofte tilfeldig hvilke virksomheter enkeltpersoner eller brukerorganisasjoner velger å klage inn til ombudet. I mange tilfeller har ombudet behandlet klager som gjelder en enkelt virksomhet i en gate med flere tilsvarende virksomheter. Ombudet har i flere slike saker konkludert med at den innklagede virksomheten ikke oppfyller sin plikt til universell utforming, mens nabovirksomheten, som heller ikke er universelt utformet, ikke er innklaget og dermed ikke vurdert av ombudet.18 Dette gjør, slik ombudet ser det, at loven kan fremstå vilkårlig og lite hensiktsmessig, og kan medføre at loven mister noe av sin gjennomslagskraft.19

En annen utfordring er at ombudets saksbehandling er skriftlig. I saker om universell utforming er det i mange tilfeller vanskelig å få nok opplysninger uten å dra på befaring til den konkrete virksomheten. Fysiske forhold ved et inngangsparti eller i et lokale kan være vanskelig å redegjøre for skriftlig og med bilder slik at ombudet får et tilstrekkelig grunnlag for sin vurdering. Dette gjør at sakene kan trekke ut i tid. Ombudet har imidlertid ikke ressurser til å reise på befaring over hele landet.20 Fremgangsmåten med skriftlig saksbehandling kan dermed oppleves som lite tilfredsstillende for innklagede virksomheter, som mener at de ikke får belyst saken tilstrekkelig og ivaretatt sine interesser. Også dette svekker lovens gjennomslagskraft.

Ombudet vil også peke på at det i dag er enkeltindivider og brukerorganisasjoner som har ansvar for å bringe saker om universell utforming inn til vurdering hos ombudet. Dette fører i praksis til at en stor del av ansvaret for at eksisterende bygninger blir universelt utformet, fjernes fra myndighetene og overføres til enkeltpersoner. Dette blir forsterket ved at myndighetene, som nevnt ovenfor, heller ikke har kommet med forskrifter på alle områder, slik loven forutsetter.

I forlengelsen av dette har ombudet opplevd å motta et stort antall klager fra samme person på liknende virksomheter i ett lokalområde.21 Dette har lagt beslag på store ressurser hos ombudet. Slik rettstilstanden er i dag, ved at det kun er enkle tiltak som kan pålegges virksomheten frem til forskrifter er på plass, jf. ovenfor, vil konklusjonen i slike saker mot mindre virksomheter i tillegg ofte bli at det er uforholdsmessig byrdefullt for virksomheten å utbedre forholdene. I slike situasjoner bruker altså ombudet og nemnda store ressurser på saksbehandling, uten at det bidrar til et universelt utformet samfunn.

5 Samarbeid mellom instanser og Økte bevilgninger fra myndighetene er nØdvendig for Å oppnÅ et universelt utformet samfunn

Siden diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft 1. januar 2009, har ombudet behandlet mange saker om universell utforming. Ombudets saksbehandling viser at de påklagede virksomhetene ofte er avhengig av godkjenning fra andre myndigheter for å kunne oppfylle plikten. Bygget kan for eksempel være underlagt vernebestemmelser, slik at vernemyndigheter, herunder Byantikvar eller Riksantikvar, må gi godkjenning før tiltak kan iverksettes. Ofte må det gis tillatelse fra plan- og bygningsmyndigheter før utbedringstiltak kan gjennomføres.22 Ombudet ser også at påklagede virksomheter som er leietakere, vil være avhengig av tillatelse og samarbeid med gårdeiere for å kunne gjennomføre tiltak.23 At mange aktører må involveres i slike saker, gjør at saksgangen ofte trekker ut.

Derfor er ombudet av den oppfatning at det er viktig og helt sentralt med samarbeid mellom ulike instanser som jobber innen de forskjellige fagfelt som jobber med universell utforming, for å oppnå målet om et universelt utformet samfunn. Som eksempel på et slikt samarbeid vil ombudet her trekke frem prosjektet «Tilgjengelighet og verneverdi i Karl Johansgate» i regi av Levende Oslo, en del av byutviklingsetaten i Oslo kommune.24 Prosjektet har som mål å utvikle gode eksempler på hvordan tilgjengelighet kan løses uten å forringe bygningenes bevaringsverdi. For å kvalitetssikre og forankre prosjektet er det nedsatt en prosjektgruppe25 bestående av medarbeidere fra de offentlige og private organisasjonene som har interesse for og kompetanse om universell utforming. På bakgrunn av blant annet klager på manglende tilgjengelighet i Oslos største handlegate (Karl Johan) utarbeides en samlet oversikt over virksomhetenes grad av tilgjengelighet på flere områder, samtidig som byggenes verneverdi kartlegges. Prosjektet er i startfasen, men ombudet har deltatt i prosjektgruppen siden oppstart, og ser positivt på fremgangen til prosjektet.

Ombudet mener også at det er helt nødvendig at myndighetene bevilger mer penger til arbeidet med å oppnå universell utforming på de ulike områder. Regjeringen bevilget 4 millioner kroner til universell utforming av IKT i statsbudsjettet 2012. Det er positivt at myndighetene velger å prioritere universell utforming av IKT, men ombudet mener myndighetene i tillegg må vise større initiativ og iverksette tiltak også når det gjelder universell utforming på andre samfunnsområder. Ombudet vil igjen trekke frem arbeidet med universell utforming av eksisterende bygg, hvor det fortsatt er en lang vei å gå.

I regjeringens Handlingsplan «Norge universelt utformet 2025»26 understreker Barne- og likestillingsdepartementet at regjeringen vil prioritere fire innsatsområder for universell utforming. Dette er uteområder, planlegging, bygninger, transport og IKT. Dette er sektorområder som krever stor grad av oppgradering og vedlikehold, og dette er kostnadskrevende. Økte bevilgninger er derfor en absolutt forutsetning dersom man skal få et mer universelt utformet samfunn, i tråd med de mål regjeringen selv har satt.

6 Konklusjon

Dagens individklageordning, med rett til å klage til ombudet på manglende universell utforming, er en viktig rett for enkeltpersoner, og et viktig verktøy for å stadfeste at manglende universell utforming er diskriminerende. Det ombudet kan påvirke i kraft av vår enkeltsaksbehandling og pådriverrolle, er likevel ikke tilstrekkelig til virkelig å løse utfordringene knyttet til universell utforming i Norge i dag.27 Ombudet er klar over at det ikke var myndighetenes intensjon at ombudets arbeid skulle være det eneste virkemiddelet for å oppnå et universelt utformet samfunn, men at det også skulle komme forskrifter og økte bevilgninger på området. Slik det er i dag, virker det imidlertid som om det er liten vilje fra politisk hold til å prioritere dette arbeidet. Ombudet mener at det må strukturelle endringer til, og da særlig forskrifter om universell utforming på ulike sektorområder.

Videre mener ombudet at andre fremgangsmåter og tiltak bør supplere individklageordningen for å bidra til en raskere utvikling på området. Samarbeid mellom ulike instanser som jobber med universell utforming, er viktig i denne sammenheng. At det bevilges nok penger til universell utforming, er også et viktig moment. Ombudet mener at myndighetene må ta en større del av ansvaret for å sikre universell utforming av Norge innen 2025, slik myndighetene selv har som målsetting i regjeringens handlingsplan «Norge universelt utformet 2025» understreker Barne- og likestillingsdepartementet at regjeringen vil prioritere fire innsatsområder for universell utforming. Dette er uteområder/planlegging, bygninger, transport og IKT.

1Marte Bauge er master i rettsvitenskap fra UiB i 2008. Karethe Buchmann er master i rettsvitenskap fra UiO i 2011. Begge er rådgivere ved avdeling for lov og rettigheter hos Likestillings- og diskrimineringsombudet.
2De mest sentrale forarbeidene til loven er NOU 2005: 8 (Syse-utvalget), Ot.prp. nr. 44 (2007–2008); Innst. O. nr. 68 (2007–2008) og Besl. O. nr. 90 (2007–2008). Andre rettskilder er ombudets praksis og nemndas praksis. Videre har Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet kommet med Rundskriv av 1. juli 2010 Universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.
3Etter at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft i 2009, har klagesaker på diskrimineringsgrunnlaget nedsatt funksjonsevne utgjort ca. 52 % av ombudets saker. Siden 2009 har ombudet behandlet 458 klagesaker etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og 275 av disse (60 %) gjelder spørsmål om universell utforming. I klagesakene tar ombudet stilling til om det påklagede forholdet er i strid med loven. I tillegg til klagesakene kommer et stort antall veiledningssaker, hvor ombudet ikke tar stilling til lovmessigheten av forholdet, men kun gir råd og veiledning.
4Se mer om dette: Åsulv Solstad, «Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven», Kritisk juss 2009:35, s. 218 f.
5Ombudets uttalelser er ikke rettslig bindende.
6Nemnda har så langt gitt pålegg om utbedring i to saker om universell utforming. Dette var sak 56/2010 (Hitra camping) og 63/2010 (Gullaksen sengemakeri).
7Det presiseres i forarbeidene at normen universell utforming krever spesiell innsikt på ulike samfunnsområder. For å skape den nødvendige klarhet og forutberegnelighet om hva et krav til universell utforming innebærer, mener departementet at det må komme presiseringer i form av mer konkrete funksjonskrav, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) s. 146.
8En ledelinje er en kjede av naturlige og bygde ledende elementer som skal være lett å følge for svaksynte og blinde, der elementene gir visuell og taktil informasjon som er lett gjenkjennbar og forståelig.
9Særlig sentralt her er Standard Norges Universell utforming av byggverk – Del 1: Arbeids- og publikumsbygninger, NS 11001-1:2009.
10FOR 2010-03-26 nr. 489: Forskrift om tekniske krav til byggverk (Byggteknisk forskrift).
11Dette er senere presisert i nemndas saker 58/2010, 59/2010, 24/2010 og 04/2011.
12Se ombudets sak 09/1402.
13Fornyings- og administrasjonsdepartementet sendte 5. november 2012 forslag til forskrift om universell utforming av IKT-løsninger ut på høring. Høringsfrist er satt til februar 2013. Likestillings- og diskrimineringsombudet har også sendt høringsbrev av 17. september 2012 til Samferdselsdepartementet om forslag til forskrift for universell utforming av flyplasser.
14Ombudet har blant annet vært i kontakt med Deltasenteret ved Bufdir. Dette gjaldt en sak om ledelinjer på et bytorg.
15I sak om universell utforming av parkeringsautomat la nemnda vekt på at Samferdselsdepartementet arbeidet med en ny forskrift om universell utforming av parkeringsautomater, jf. LDN-2011-30.
16Se LDN-2010-40.
17Norsk uoffisiell oversettelse av CRPD fra Barne- og likestillingsdepartementet.
18Ombudet har mulighet til å ta opp saker på eget initiativ, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 fjerde ledd. Dette skjer imidlertid sjelden, på grunn manglende ressurser.
19Et eksempel er ombudets sak 09/1375 om Hitra camping. Virksomhetens eier anførte der at det var urettferdig at akkurat hans virksomhet var innklaget til ombudet.
20Ombudet er lokalisert i Oslo, men mottar klager fra hele landet.
21For eksempel mottok ombudet høsten 2011 over 50 klagesaker fra en enkelt klager på virksomheter i Larvik sentrum.
22Byantikvaren er vedtaksmyndighet når en bygning er fredet etter kulturminneloven. Endringer på en fredet bygning må godkjennes av Byantikvaren. Plan- og bygningsetaten i kommunene forvalter plan- og bygningsloven, og fatter vedtak ved søknadspliktige tiltak. Når tiltak berører vernehensyn, gir Byantikvaren faglige råd og uttalelse til Plan- og bygningsetaten, jf. Byantikvaren i Oslos veileder for tilgjengelighet til verneverdig bebyggelse s. 89. Riksantikvaren er direktorat for kulturminneforvaltning, og er faglig rådgiver for Miljøverndepartementet i utviklingen av den statlige kulturminnepolitikken.
23Det er virksomhet som retter seg mot allmennheten, som er pliktsubjekt etter dtl. § 9, ikke gårdeier. Lovens forarbeider begrunner dette med at samfunnsarenaer der allmennheten ferdes, står helt sentralt for å oppnå likeverdig adgang til samfunnsdeltakelse for alle, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007–2008) s. 128.
24Levende Oslo er et samarbeid mellom Oslo kommune, staten og privat næringsliv for å videreutvikle og utvide arbeidet med å gjøre Oslo sentrum mer tilgjengelig og attraktivt – http://www.prosjekt-levende.oslo.kommune.no/
25Prosjektgruppen bestårav Norges Handikapforbund, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Rådet for funksjonshemmede i Oslo, Norges Blindeforbund, Byantikvaren i Oslo, Bymiljøetaten, Plan- og bygningsetaten, Oslo Handelsstands Forening, gårdeiere i Oslo sentrum og Likestillings- og diskrimineringsombudet.
26Utgitt av Barne- og likestillingsdepartementet 14. mai 2009. Se punkt 2.3.5 i dokumentet.
27Ombudet har også en pådriverrolle i tillegg til å være lovhåndhever. Det følger av diskrimineringsombudsloven § 3 at ombudet skal arbeide for å fremme reell likestilling uavhengig av kjønn, nedsatt funksjonsevne, etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn på alle samfunnsområder.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon