Har bistandsadvokatene fått for stor rolle i vårt rettssystem?

Den siste tiden har bistandsadvokaten blitt stadig mer synlig, ikke minst etter 22. juli-saken og Øygard-saken. Enkelte har tatt til orde for at bistandsadvokaten har fått for stor rolle, på bekostning av tiltaltes rettssikkerhet, mens andre synes å mene at bistandsadvokatene koster for mye og hindrer effektivisering av strafferettspleien.

Den 10. desember 2012 sto en kronikk på trykk i Aftenposten signert Tor Langbach (direktør for Domstoladministrasjonen), og Tor-Aksel Busch (riksadvokat). I artikkelen påpekte de en rekke forhold som hindrer effektivitet i rettspleien. Det er flott at representanter for domstolene og den høyere påtalemyndighet tar del i debatten om hvordan saksbehandlingen av straffesaker kan bli mer effektiv.

Jeg stusser likevel ved at man uten forbehold påpeker at bistandsadvokaten som et hinder for effektivitet, samtidig som det påpekes at kostnadene til bistandsadvokater har økt betraktelig de siste årene. Etter min menig er det grunn til å spørre seg: Hva slags rettssamfunn er det egentlig vi ønsker, og hvem er det vi som samfunn ønsker å verne? Hvor blir det av offerperspektivet? Ønsker ikke Norge som et moderne rettssamfunn å verne innbyggerne mot kriminalitet, samt kompensere ofrene for det de har blitt utsatt for?

Det var i artikkelen ikke nevnt at det i de siste samme periode har vært en stor økning av anmeldte sedelighetssaker. Overgrepsmottakene rapporterer også om en betydelig økning av antall ofre som tar kontakt med mottakene. Da er det vel bare rett og rimelig at de utsatte får tilgang til det rettshjelpstilbud som bistandsadvokatordningen innebærer?

Det blir i straffesaker nedlagt betydelig arbeid i saken fra politi, påtalemyndighet og forsvarer. Bistandsadvokaten er offerets rettslige representant og støttespiller før, under og etter rettssaken. For politi og påtalemyndighet vil også bistandsadvokaten være en viktig støttespiller, selv om vi til tider kan oppleves som en vaktbikkje som purrer på politiets saksbehandling, begjærer etterforskningsskritt, påklager henleggelser og fremskaffer viktige bevis og vitner for påtalemyndigheten i rettssaker.

Det er viktig at ofre for seksuelle overgrep, familievold og andre alvorlige krenkelser har adgang til en rettslig representant som ikke tilhører påtalemyndigheten. De fornærmede skal være trygge på at deres representant tar utgangspunkt i deres forklaring og tar dem på alvor. Enkelte ofre føler seg berettiget eller uberettiget mistenkeliggjort når de skal inngi anmeldelse til politiet. I denne sammenheng har bistandsadvokaten en viktig støttefunksjon, i tillegg til at bistandsadvokaten skal ivareta fornærmedes rettssikkerhet. Bistandsadvokaten har også en pedagogisk funksjon, det er f.eks. aktuelt å forklare fornærmede om vitne- og anmelderansvaret, samt om fritaksreglene for forklaringsplikt i straffeprosessloven. Videre kan det være aktuelt å forklare fornærmede hvorfor politi og påtalemyndighet må være objektive, og hvorfor det er viktig for sakens opplysning å stille spørsmål om for eksempel beruselsesgrad og fornærmedes egen adferd. Ikke minst kan bistandsadvokaten forklare og presisere rettslige begreper i straffeloven, som kan bidra til at det blir gitt en presis og detaljert forklaring fra fornærmede i saken.

Dersom saken blir henlagt, vil det være bistandsadvokatens oppgave å påklage henleggelsen dersom det er ønskelig. Min erfaring er at slike klager ofte fører frem ved at det blir tatt ut tiltale eller at det blir gjennomført ytterligere etterforsknings skritt. Dersom det er lite trolig at en henleggelse vil føre frem, vil det være bistandsadvokatens oppgave å realitetsorientere fornærmede om dette. Som vi vet, er det svært mange voldtektsanmeldelser som blir henlagt av politiet. Etter min mening er det altfor mange voldtektssaker som blir henlagt av påtalemyndigheten til tross for at det foreligger tilstrekkelig bevis for domfellelse. Et eksempel på en slik sak er en overfallsvoldtekt som fant sted på Rådhusplassen for noen år siden. Saken ble henlagt fordi påtalemyndigheten stilte spørsmål ved fornærmedes etterfølgende opptreden. Av frykt for sitt liv hadde hun gått sammen med gjerningsmannen etter voldtekten, og deretter via en venninne varslet politiet, som pågrep ham samme natt. Etter klage fra bistandsadvokaten ble det likevel tatt ut tiltale, og overgriper ble dømt i to instanser. Borgarting lagmannsrett dømte ham til fire års fengsel. Et annet eksempel er en voldtekt som ble begått av to personer i fellesskap. Saken ble henlagt av Oslo politidistrikt, den ble påklaget av bistandsadvokaten, og etter over fire år ble begge de tiltalte av Eidsivating lagmannsrett funnet skyldig i voldtekt. Det er tvilsomt om de tiltalte hadde blitt domfelt hvis de fornærmede ikke hadde hatt bistandsadvokat i disse sakene. De ville sannsynligvis ikke visst at det var grunnlag for å klage all den tid saken var henlagt.

Er bistandsadvokaten en fare for tiltaltes rettssikkerhet?

På høstseminaret til Rettspolitisk forening hevdet advokat Henrik Bliksrud at bistandsadvokatens fremtredende rolle er en fare for tiltaltes rettssikkerhet. Rettskommentator Inge Hansen i Aftenposten har fremmet lignende synspunkter, under henvisning til en konkret voldtektssak som til slutt endte med frifinnelse. Dette er jeg på ingen måte enig i. Det er kun påtalemyndigheten som tar avgjørelser når det gjelder skyldspørsmålet. Likevel bidrar antagelig bistandsadvokatene til flere domfellelser og riktige dommer ved at vi bidrar til at saker blir bedre opplyst for retten. Det at en sak blir godt opplyst, vil også bidra til å hindre uriktige domfellelser. Jeg mener det er intet grunnlag for å hevde at bistandsadvokatens rolle går på bekostning av tiltaltes rettssikkerhet. De grunnleggende rettssikkerhetsgarantier om at enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme den tiltalte til gode i skyldspørsmålet, blir ikke rokket ved at saken blir godt opplyst, at fornærmede får bedre prosessuelle rettigheter eller fremmer krav om kompensasjon for den straffbare handling.

Det følger av de advokatetiske regler at bistandsadvokater, som andre advokater, har en plikt til å fremme rett og hindre urett. Vi har således en plikt til å frasi oss oppdraget dersom vi den fornærmede forklarer seg bevisst uriktig for politiet eller retten. På denne måten kan bistandsadvokaten hindre at uriktige anmeldelser fører til tiltale.

Spesielt om erfaringer fra 22. juli-saken

22. juli-saken har utvilsomt medført at begrepet «bistandsadvokat» har blitt en del av folks vokabular. Bistandsadvokatens rolle har blitt satt på dagsordenen på godt og vondt.

En stor utfordring med 22. juli-saken var at det var så mange fornærmede, og at de naturlig nok hadde svært ulik oppfatning av hvordan saken skulle håndteres, hva som skulle sies til pressen, osv. Det var svært nyttig for de ca. 170 bistandsadvokatene, for domstolen, politiet og påtalemyndigheten at det ble opprettet koordinerende bistandsadvokater i en så omfattende sak. De koordinerende bistandsadvokatene hadde et enormt arbeidspress, og gjorde for øvrig en viktig og grundig jobb i saken.

Selve organiseringen av de koordinerende bistandsadvokater og deres mandat, eller mangel av sådant, var upløyd mark i en sak av et slikt omfang. («Lommemannsaken» var første gang det ble benyttet koordinerende bistandsadvokater. I den saken var det 65 ofre, de fornærmede hadde relativt likt syn på ulike spørsmål som dukket opp underveis, f.eks. om de fornærmede skulle skjermes fra pressen, og det oppsto ingen konflikter, slik jeg erindrer. I begge sakene ble det skrevet referater av de koordinerende bistandsadvokater til de øvrige bistandsadvokater som ikke var til stede under hele saken.)

For oss som var involvert i 22. juli-saken, var det svært positivt at vi var en gruppe med advokater som til sammen satt på svært god kompetanse som ble delt med alle. Noen hadde spesialkompetanse i straffeprosess, andre særlig kunnskap om rettspsykiatri eller personskadesaker. Det var flott å få være en del av et team som kunne få del i denne kunnskapen. Til sammen ble det gjort svært mye og viktig arbeid av advokatene i denne saken. Det ble underveis formidlet via de koordinerende bistandsadvokatene. Bistandsadvokatene begjærte nye sakkyndige, og foreslo viktige vitner som i stor grad bidro til sakens opplysning.

I løpet av rettsaken hadde det vært svært mye fokus på tiltale. Denne ubalansen evnet bistandsadvokatene å gjenopprette noe ved å ta et praktisk grep slik at noen av de fornærmede fikk holde sluttreplikk og på denne måte sette et verdig punktum i saken.

Konklusjonen min er at i 22. juli-saken spilte bistandsadvokatene en svært viktig rolle, egentlig helt avgjørende rolle for utfallet av saken, og bevisførselen initiert av bistandsadvokatene dannet viktige premisser for dommen.

Koordinerende bistandsadvokater i fremtidige saker

Lovendringen som nå gir retten adgang til å oppnevne koordinerende bistandsadvokater, bør likevel ikke bli en lettvint løsning for å spare penger der det er hensiktsmessig. Jeg mener en administrativ og koordinerende rolle kan være en fordel i store saker. Det bør under enhver omstendighet være opp til den enkelte klient å velge sin advokat under rettsprosessen, og det er svært betenkelig om enkelte blir tvunget til å bytte advokat, som i lommemannsaken.

Man kan også spørre seg om det er uproblematisk at en person skal kunne ivareta og representere 40–50 personer i samme sak. Rollen som koordinerende advokat og advokat for egne klienter vil også medføre kryssende hensyn som kan være vanskelig å forene.

Jeg mener derfor at det vil være mest ryddig om man ved oppnevning av koordinerende bistandsadvokater i fremtiden gir disse et klart og avgrenset mandat, samt at rollen kun er av koordinerende og administrativ art for alle de fornærmede som sådan.

Sivile rettskrav i forbindelse med straffesaken

Når det gjelder det å fremme erstatningskrav på vegne av fornærmede, er det ingen andre instanser eller etater som kan fylle bistandsadvokatens rolle fullt ut.

I debatten på høstseminaret hevdet advokat Bliksrud at erstatningskravene bør fremmes i sivilt søksmål og ikke som et sivilt rettskrav. Til det vil jeg bemerke at adgangen til å fremme erstatningskrav i forbindelse med straffesaken er prosessøkonomisk for samfunnet. Dessuten sparer denne adgangen både fornærmede og tiltalte for tilleggsbelastningen ved å forklare seg flere ganger i retten.

Det ble videre hevdet at bistandsadvokater vanligvis ikke bruker mye tid på å fremme erstatningskrav, og at kravene som fremmes, er enkle, standardiserte krav. Etter min menig gir dette et feilaktig bilde av det man bør kreve av bistandsadvokaten, selv om beskrivelsen nok passet for noen år tilbake da de fleste bistandsadvokater nøyde seg med å fremme enkle krav, typisk oppreisningskrav.

I dag bør man forvente at bistandsadvokaten vurderer om det er grunnlag for menerstatning, tapt arbeidsinntekt og tap i fremtidig erverv.

På grunn av politiets lange saksbehandlingstid er det nå ikke uvanlig at det tar to år fra anmeldelse av saken til den kommer opp for retten. I flere av disse sakene og i saker som ligger noe tilbake i tid, vil det være mulig å oppnevne en sakkyndig, jf. strprl. § 237, for å utrede fornærmedes helseskader som følge av den straffbare handlingen. En slik sakkyndig vurdering kan danne grunnlag for menerstatning og tap i fremtidig erverv.

Kravene vil utgjøre flere hundre tusen kroner; noen ganger vil det være aktuelt med millionerstatning. Slike krav blir ikke fremmet av påtalemyndigheten. Tidligere ble slike krav heller ikke fremmet av bistandsadvokater i særlig grad. Men dette er garantert en trend som er i ferd med å snu. Jeg mener bistandsadvokater har en plikt til å fremme alle aktuelle krav, og at man vil kunne pådra seg advokatansvar ved å unnlate å gjøre dette. Alle som påtar seg oppdrag som bistandsadvokat, må kunne forventes å fremme aktuelle erstatningskrav i forbindelse med saken.

Oppnevning av bistandsadvokat i en sak bidrar til sakens opplysning, samt ivaretagelse av fornærmedes rettsstilling på en måte som ikke kan erstattes av andre. Påtalemyndigheten har erfaringsmessig verken kapasitet eller oppdatert kompetanse til å ivareta de fornærmedes rett til kompensasjon etter den straffbare handlingen.

Bidrar bistandsadvokaten til en økning av konfliktnivået i saken?

Dersom noen hevder at bistandsadvokaten på generelt grunnlag i kraft av sin rolle bidrar til å øke konfliktnivået vil jeg tilbakevise dette. Konfliktnivået blir ofte skapt av de forsvarere som strategi for å sverte fornærmede i håp om å svekke hennes troverdighet.

I enkelte saker er bevisbildet ganske opplagt og jeg mener forsvarere i disse sakene kan bidra til et lavere konfliktnivå ved å oppfordre sine klienter til å forklare seg- og da fortrinnsvis sannferdig.

Det regjeringsoppnevnte voldtektsutvalget hadde blant som mandat å utrede om en modell for (tilrettelagt dialog) kunne være anvendelig i voldtektssaker som et ledd i fornærmedes rehabiliteringsprosess. Som medlem av voldtektsutvalget besøkte jeg København der vi ble gjort kjent med en modell for tilrettelagt dialog mellom offer og gjerningsmann. Det viste seg at grunnlaget for en forsoning mellom partene var avhengig av at overgriper anerkjente offerets versjon av hendelsesforløpet.

Som bistandsadvokat har man en pedagogisk rolle i forholdet til klienten, blant annet ved å forklare de profesjonelle aktørenes rolle i saken, at forsvarer «bare gjør jobben sin», og at aktor har en plikt til å forholde seg objektiv, noe som også kan føre til at man nedlegger påstand om frifinnelse eller nedsubsumering av straffebud. Videre kan det være aktuelt å opplyse om at mistenkte/siktede/tiltalte ikke plikter å bidra til selvinkriminering.

Det at bistandsadvokaten kan forklare fornærmede om hvordan vårt rettssystem fungerer, kan også minske faren for at enkelte fornærmede og pårørende i frustrasjon tyr til selvjustis.

Jeg forutsetter at bistandsadvokaten følger straffeprosessens regler, og opptrer i henhold til advokatetiske regler samt i tråd med retningslinjer for bistandsadvokater. Hvis disse forutsetningene er til stede, vil det være i alles interesse at bistandsadvokatordningen eksisterer. Bistandsadvokaten kan i mange saker være en lynavleder. Vi kan også for eksempel be om besøksforbud for å hindre konfrontasjoner, samt være et bindeledd.

Oppsummeringsvis vil jeg hevde at det kan være en fordel også for mistenkte at bistandsadvokatordningen eksisterer, særlig uskyldige mistenkte. Ordningen bidrar til sakens opplysning, og letter påtalemyndighetens arbeid ved å fremlegge dokumentasjon, fremskaffe vitner og ivareta fornærmede. Det er også i samfunnets interesse at bistandsadvokatordningen eksisterer. I en rettsstat som Norge bør det være en selvfølge at fornærmede også får en rettferdig rettergang. I en rettsstat som Norge bør det være en selvfølge at alle involverte parter får en rettferdig rettergang, også de fornærmede. Det er i alles interesse at bistandsadvokaten har kommet for å bli!