1 Innledning

Når det «som følge av anmeldelse eller av andre grunner er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold», jf. straffeprosessloven § 224, og det er opprettet en straffesak, må påtalemyndigheten, etter at de nødvendige undersøkelser er ferdigstilt, treffe en påtaleavgjørelse.

Dersom vilkårene for straffansvar er til stede, treffes et såkalt positivtpåtalevedtak. Det innebærer at det utferdiges påtaleunnlatelse,3 forelegg,4 siktelse med begjæring om tilståelsesdom5 eller tiltale.6 I så fall må det nødvendigvis klargjøres hvilket eller hvilke straffebud som kommer til anvendelse, og hvilke faktiske omstendigheter straffansvaret knyttes til. Allerede dette innebærer at det må skje en avgrensing av hva forfølgningen gjelder. Straffeforfølgningens gjenstand sies gjerne å være det straffbare forhold, og det stilles nærmere krav til individualisering av det aktuelle forholdet – for tiltalebeslutningers del fastsetter straffeprosessloven § 252 første ledd nr. 4 at det skal gis en «kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted», jf. straffeprosessloven § 252 første ledd nr. 3 og 4.7

Individualiseringen – som gjerne sies å angi (eller berede grunnen for vurderinger av) det straffbare forholds identitet8 – har betydning for den videre behandling av forfølgningen i en rekke sammenhenger: Påtalevedtaket trekker opp rammene for behandlingen av saken for domstolen og avgrenser den dømmende retts kompetanse, jf. straffeprosessloven § 38. Det er det individualiserte straffbare forhold som blir rettskraftig avgjort ved dom, og som således ikke kan gjøres til gjenstand for gjentatt forfølgning.9 Videre har spørsmålet om det straffbare forholds identitet betydning for bl.a. konkurrensspørsmål og utforming av spørsmål til lagretten. Ulike identitetsspørsmål knyttet til positive påtalevedtak og den etterfølgende straffesaksbehandlingen har vært nokså utførlig behandlet i litteraturen,10 og er ikke mitt anliggende i denne artikkelen.

Temaet i det følgende er derimot avgrensningen av såkalte negative påtalevedtak, dvs. henleggelsesbeslutninger. I straffeprosessloven brukes uttrykksmåten at en forfølgning er innstilt eller frafalles når det henvises til henleggelsesbeslutninger, jf. §§ 74 og 75. Spørsmålet om slike beslutningers gjenstand og hvilke krav som må stilles til formalisering og individualisering av beslutningene, har vært nokså lite påaktet i norsk rett. Det samme gjelder spørsmålet om fortolkingen av henleggelsesbeslutninger, i de sammenhenger der avgrensningen av den innstilte forfølgning har betydning – i første rekke ved spørsmål om påtalemyndighetens adgang til omgjøring.

Før disse spørsmålene behandles i punkt 3 til 5, gis det i punkt 2 en kort oversikt over den rettslige betydningen av henleggelsesbeslutninger. I punkt 6 drøftes spørsmålet om avgrensningen av et positivt påtalevedtak i et sakskompleks kan innebære en innstilling av den del av forfølgningen som eventuelt ikke omfattes av påtalevedtaket. Avslutningsvis i punkt 7 gis en kort oppsummering og vurdering særlig med sikte på følgende spørsmål: Er lav bevissthet om henleggelsesbeslutningers gjenstand, og manglende presisjon i avgrensningen av slike beslutninger, et problem?

2 Den rettslige betydningen av henleggelsesbeslutninger

For å sette spørsmålet om henleggelsesbeslutningers gjenstand og avgrensning i et visst perspektiv er det grunn til å peke på noen viktige rettslige konsekvenser av en henleggelse.

Den umiddelbare virkningen av en henleggelsesbeslutning er rimeligvis at straffansvar ikke gjøres gjeldende. Spørsmålet om hva som omfattes av en henleggelsesbeslutning, har utover dette formentlig størst praktisk og prinsipiell betydning i relasjon til straffeprosessloven § 74 første ledd første punktum som fastsetter at «[e]r en forfølgning mot en siktet innstilt på grunn av bevisets stilling, kan den tas opp på ny dersom det senere blir oppdaget bevis av vekt». Reguleringen innebærer i korthet at påtalemyndigheten ikke senere kan treffe positivt påtalevedtak når det først er truffet en henleggelsesbeslutning etter bevisets stilling,11 med mindre det fremkommer nye opplysninger.

Nye bevis «av vekt» er en prosessforutsetning som det i siste omgang hører under domstolene å ta stilling til. Saken må således avvises fra domstolen dersom retten kommer til at de nye bevis (sammen med bevis som eventuelt allerede foreligger) ikke er tilstrekkelige, jf. Rt. 1929 s. 573. Krav til nye «bevis av vekt» må forstås som et krav til «bevis av en slik styrke at påtalemyndigheten mener at de er tilstrekkelige til fellelse, enten alene, eller sammen med de bevis som forelå fra før».12

Overordnet påtalemyndighet kan riktignok omgjøre en henleggelsesbeslutning innen tre måneder regnet fra henleggelsestidspunktet, jf. straffeprosessloven § 75 annet ledd. Dessuten suppleres omgjøringsadgangen av klagereglene, jf. § 74 sjette ledd jf. § 59a,13 og det er gitt særlige regler for henleggelse av prosessuelle årsaker i § 74 første ledd annet punktum og femte ledd. Men utenfor disse tilfellene er forfølgningsadgangen mot en siktet stengt for straffbare forhold som omfattes av den innstilte forfølgningen.

Bestemmelsen i § 74 gjelder bare der noen har vært siktet. Det må følge av dette at forfølgningsadgangen bare vil være stengt for straffbare forhold som er omfattet både av den opprinnelige siktelsen og av den foreliggende henleggelsesbeslutningen. Det er det siste som er temaet for denne artikkelen. Jeg nøyer meg med å peke på at det ikke alltid vil være opplagt hvilke straffbare forhold som er omfattet av en siktelse, men at det formentlig må gjelde en presumsjon for at en siktelse i saken omfatter de samme straffbare forhold som forfølgningen. Status som siktet kan ha forskjellige grunnlag, og inntre på et tidlig stadium av en sak, jf. straffeprosessloven § 82 første ledd. En viss utvidende tolking av det formelle siktelsesgrunnlaget på bakgrunn av sakens faktum vil således kunne være aktuelt, se f.eks. Rt. 2000 s. 1084, s. 1086.

En henleggelsesbeslutning begrenser bare adgangen til å treffe positivt påtalevedtak, og er i utgangspunktet ikke til hinder for å gjenoppta etterforskningen, heller ikke i form av rettslige etterforskningskritt som f.eks. dommeravhør.

I straffeprosesslovkommentaren inntas det motsatte standpunkt når det heter om begrensningen i adgangen til å gjenoppta forfølgningen som følger av straffeprosessloven § 74: «Tiltale kan ikke utferdiges, og det vil heller ikke være adgang til å foreta rettslige etterforskningsskritt.»14 Det siste kan ikke være riktig. Straffeprosessloven § 74 står i kapittel 7 om «Påtalen», og det kan ikke være tvil om at henvisningen til at en innstilt forfølgning «tas opp på ny», sikter til omgjøring av påtalevedtaket.15 En annen sak er at det lett kan tenkes at vilkårene for ulike rettslige etterforskningsskritt ikke vil være oppfylt i en henlagt sak der det ikke har fremkommet nye opplysninger, bl.a. som følge av forholdsmessighetsprinsippet.

Henleggelsesbeslutninger utløser videre rett til underretning til den forfølgningen har vært rettet mot, fornærmede som har inngitt anmeldelse, etterlatte i lovbestemt rekkefølge, andre som har inngitt anmeldelse og som antas å ha rettslig klageinteresse, vedkommende forvaltningsorgan når saken direkte gjelder dets saksområde, og bistandsadvokat, jf. straffeprosessloven § 73 annet ledd og påtaleinstruksen § 17-2. Retten til underretning må ses i sammenheng med klageretten etter straffeprosessloven § 59a.

Videre kan en henleggelsesbeslutning ha betydning for plikten til å registrere anmeldelser. Påtaleinstruksen § 7-1 første ledd fastsetter at «[a] nmeldelse av straffbare handlinger skjer til politiet», og det følger av tredje ledd at «[e]nhver anmeldelse […] snarest [skal] registreres». En forutsetning for plikten til registrering av en anmeldelse, og opprettelse av ny straffesak, må være at anmeldelsen ikke gjelder en forfølgning som allerede er innstilt (i så fall må henvendelsen registreres i den eksisterende sak).16

I det følgende nøyer jeg meg med å forholde meg til de ovennevnte rettsvirkninger av en henleggelse, og i første rekke begrensningen i påtalemyndighetens omgjøringsadgang. Innenfor rammene av denne lille artikkelen er siktemålet på ingen måte å gi en uttømmende redegjørelse for regler som kan komme i spill i forbindelse med en henleggelsesbeslutning. En mer fullstendig analyse kunne trukket inn en lang rekke bestemmelser der henleggelsesbeslutninger tillegges betydning. Som viktige eksempler nevnes at slike beslutninger har betydning for spørsmål om foreldelse av straffansvar,17 adgangen til å reise privat straffesak,18 rett til å begjære foretatt rettergangsskritt til avkreftelse av mistanken,19 rett til dokumentinnsyn,20 rett til erstatning for uberettiget forfølging21 og adgangen til utlevering.22

3 Terminologisk klargjøring: Hva er gjenstand for henleggelse?

Ved behandlingen av identitetsspørsmål som knytter seg til positive påtalevedtak, har det festnet seg en avklart språkbruk om hva som er gjenstand for vurdering. Det man forsøker å avgrense identiteten til, er det eller de straffbare forhold. Ved henleggelsesbeslutninger synes bevisstheten om hva som er gjenstand for henleggelse, å være lavere. Man finner en nokså vekslende språkbruk i påtalemyndighetens henleggelsesbeslutninger – i den grad beslutningene overhodet kommer til uttrykk i fullstendige setninger og ikke bare som koding i saksbehandlingssystemene, jf. punkt 4 nedenfor. Vanlige uttrykksmåter er at «saken», «anmeldelsen»,23 «forholdet», «siktelsen» eller «forfølgningen» henlegges. Ikke sjelden henvises det også til siktelsesposter eller til en straffebestemmelse – typisk gjennom uttrykksmåter i retning av «saken henlegges for så vidt gjelder straffeloven § X (eller siktelsens post X)».24

I det følgende holder jeg meg i hovedsak til «forfølgningen» som språklig henvisning til gjenstanden for henleggelse, og dette er som nevnt innledningsvis også lovens uttrykk i straffeprosessloven §§ 74 og 75.

Hva refererer så «forfølgningen» til? Den følgende fremstillingen tar sikte på å belyse dette. Foreløpig nøyer jeg meg med å vise til at en forfølgnings identitet vil avhenge av hva forfølgningen konkret er foranlediget av og har bestått i: Den vil typisk være initiert av en anmeldelse, som sammen med videre målrettede etterforskningsskritt resulterer i en større eller mindre mengde informasjon, og som kan gi grunnlag for ulike beslutninger, herunder om tvangsmiddelbruk.

Fastleggelsen av en innstilt forfølgnings omfang vil kunne analyseres i to trinn: For det første er det spørsmål om omfanget av forfølgningen mot den mistenkte, for det andre kan det være spørsmål om henleggelsesbeslutningen omfatter hele eller deler av forfølgningen.

4 Krav til formalisering og individualisering av henleggelsesbeslutninger

4.1 Innledende om reguleringen av krav til formalisering og individualisering

At det skal treffes en eller annen form for påtalevedtak i straffesaker, er en selvfølge, og det følger av straffeprosessloven § 249 første ledd at «[s]pørsmålet om tiltale skal avgjøres så snart saken er tilstrekkelig forberedt til det». Blir forfølgningen innstilt, gjelder det krav om formalisering av vedtaket, jf. påtaleinstruksen § 17-3 som fastsetter at beslutning om innstilling av straffeforfølgning skal være skriftlig, datert og underskrevet av rette vedkommende.

Lov og påtaleinstruks fastsetter derimot ikke – i alle fall ikke uttrykkelig – nærmere krav til individualisering av henleggelsesbeslutninger, forstått som en rettslig plikt for påtalemyndigheten til å avgrense eller spesifisere slike beslutninger. Men visse minimumskrav kan formentlig utledes forutsetningsvis av den rettslige betydningen av henleggelsesbeslutninger (punkt 4.3). Før dette behandles, er det grunn til å gi en oversikt over saksbehandlingssystemenes betydning for henleggelsesbeslutningenes tilblivelse (punkt 4.2).

4.2 Oversikt over registrering av straffesaker og henleggelsesbeslutninger i politiets saksbehandlingssystemer

I straffesaksbehandlingen i politiet benyttes saksbehandlingssystemet BL.25 Når det mottas en anmeldelse fra publikum – eller politiet selv anmelder straffbare forhold – foretas en registrering med angivelse av gjerningstid og -sted og etter såkalte statistikkgrupper på grunnlag av de tilgjengelige opplysninger.26 Statistikkgruppene er kategorier som henviser mer eller mindre presist til type åsted/modus og til aktuelle straffebud – f.eks. viser kode 0605 til «Innbrudd (§ 147)», mens kodene for tyveri og grovt tyveri er delt inn etter en lang rekke tyveristeder og -objekter. Registreringen foretas normalt av politiutdannede tjenestemenn (der disse selv oppretter sak) eller av sivilt kontorpersonale (der det mottas skriftlig anmeldelse fra publikum). Også den påtaleansvarlige politijurist kan foreta registreringer, men det begrenser seg som regel til å supplere med ytterligere siktelsesposter.27

I saker som henlegges uten at det har vært utarbeidet en formell siktelse, vil den elektroniske saksbehandlingen i tilknytning til henleggelsesbeslutningen ofte begrense seg til at det velges en henleggelseskode som relateres til den statistikkgruppe som allerede er registrert i forbindelse med anmeldelsen. Systemet åpner for omregistrering om nødvendig, men det skjer nok ikke alltid selv om det skulle være grunnlag for det, i alle fall ikke i saker som blir henlagt uten etterforskning eller etter kort tid.28

I saker med kjent gjerningsperson registrerer påtalejuristen gjerne en konkret subsumsjon – gjennom valg av «lovbud» – i den del av BL som betegnes «Påtalemodul/GrønnSak». I formen utgjør dette en siktelsespost, uten at registreringen som sådan medfører status som siktet i relasjon til straffeprosessloven § 82. Hvorvidt det også utarbeides et faktisk grunnlag kan variere, men det vil ofte ikke bli gjort dersom det er klart at saken skal henlegges. En henleggelse på dette stadiet vil skje ved at en henleggelseskode relateres til den eller de registrerte poster.

Henleggelsen skal som nevnt i punkt 4.1 komme skriftlig til uttrykk, og være datert og undertegnet av rette vedkommende. I politiet – som etter påtaleinstruksen § 17-1 har kompetanse til å henlegge alle saker der ingen har vært siktet – kommer henleggelsesbeslutninger gjerne skriftlig til uttrykk ved at avgjørelseskode stemples på saksomslag/dokumentliste, med dato og underskrift av politijurist. Påtaleinstruksens krav til henleggelsesbeslutninger oppfylles iblant også ved at den påtaleansvarlige undertegner et eget saksavgjørelsesskjema generert i BL ut fra opplysningene der. Det forekommer nok også at saker – ikke minst enkeltsaker i et større sakskompleks – henlegges utelukkende gjennom koding i BL, slik at kravet til skriftlighet strengt tatt ikke innfris. I så fall vil det uansett bli sendt ut underretningsbrev, og det vil være elektronisk notoritet om hvem som traff avgjørelsen, og på hvilket tidspunkt det skjedde.

I saker der henleggelse besluttes av Den høyere påtalemyndighet – dvs. statsadvokat eller riksadvokat – vil henleggelsesbeslutningen komme til uttrykk i en påtegning. Også i disse sakene kodes avgjørelsene i BL, men i tillegg vil henleggelsesbeslutningen kunne presiseres i påtegningen, dvs. oversendelsesskrivet som følger saken ved retur til statsadvokaten/politiet. Denne muligheten for presisering står selvsagt i og for seg åpen også for politiets påtalejurister, for eksempel ved at det skrives mer utførlig om hva som henlegges i et underretningsbrev.

Fremstillingen ovenfor er i utgangspunktet rent deskriptiv, og saksbehandlingssystemene er selvsagt ikke styrende for gjeldende rett. Det er f.eks. ikke slik at kravene til individualisering av en henleggelsesbeslutning avhenger av hvilke foreløpige siktelsesposter som er registrert. Men man kan kanskje likevel utlede visse normative krav av det beskrevne. I alle fall må det kunne sies at god påtaleskikk tilsier at saksbehandlingssystemene benyttes lojalt i tråd med sine forutsetninger, herunder at det tas sikte på en mest mulig presis registrering av statistikkgrupper og lovbud ut fra sakens opplysninger. Justisdepartementet har for øvrig i samråd med riksadvokaten fastsatt at alle politidistrikter skal utarbeide en straffesaksinstruks som må oppfylle visse krav, herunder er det forutsatt at BL (og Strasak) skal benyttes for å holde oppsyn med utviklingen og fremdriften i egen saksportefølje.29 Den beskrevne bruk av saksbehandlingssystemene gir for øvrig en del av forklaringen på hvorfor det ofte ikke foreligger et presist, skriftlig uttrykk for avgrensningen av en henleggelsesbeslutning. Dette må has in mente ved tolking av henleggelsesbeslutninger, jf. punkt 5.

4.3 Individualiseringskrav i lys av henleggelsesbeslutningers rettslige betydning

4.3.1 Betydningen av begrensningen i påtalemyndighetens omgjøringsadgang

Straffeprosessloven § 74, som begrenser adgangen til å ta opp en innstilt forfølgning på ny, synes å forutsette at henleggelsesbeslutninger individualiseres. Den identitetsvurdering bestemmelsen nødvendiggjør, kan jo bare foretas ved å sammenligne en tidligere avgrenset forfølgning med en ny. Det synes følgelig nærliggende å vende seg mot identiteten til det straffbare forhold, som utgjør en grunnstørrelse i straffeprosessen.

En slik løsning er riktignok ikke helt opplagt, og i Rt. 1980 s. 360 åpnes det i et obiter dictum for at det ikke nødvendigvis er det straffbare forhold som er den relevante størrelse, men at en forfølgning etter omstendighetene kan anses innstilt med sikte på et bestemt straffebud eller en side ved det straffbare forhold. Saken gjaldt forholdet mellom tiltalebeslutning og dom.30 Hovedspørsmålet var om retten kunne domfelle for overtredelse av straffeloven § 239 om uaktsomt drap når tiltalen gjaldt vegtrafikkloven § 31 jf. § 3 om uaktsom kjøring. I herredsretten ble tiltalte dømt for uaktsomt drap, og hans anke ble tatt til følge av Høyesterett på det grunnlag at retten hadde gått utenfor tiltalebeslutningens rammer. Saken ble således avgjort ved at domfellelsen for uaktsomt drap – under henvisning til anklageprinsippet – ble ansett for å knytte seg til et annet straffbart forhold eller «et forhold som rettslig er av en annen karakter enn det tiltalen gjaldt» (s. 363). Førstvoterende som representant for flertallet uttalte likevel følgende av interesse i vår sammenheng:

«Som jeg har nevnt, uttalte statsadvokaten med tilslutning av riksadvokaten at det ikke ville bli utferdiget tiltale etter straffelovens § 239. Man kunne da reise spørsmålet om påtalemyndigheten ved denne beslutning må sies å ha innstilt forfølgningen for så vidt denne bestemmelsen angår. Virkningen kunne da være at verken påtalemyndigheten eller retten hadde anledning til å gjenoppta forfølgningen etter denne bestemmelsen med mindre vilkårene etter straffeprosesslovens § 87 [sml. straffeprosessloven 1981 § 74] skulle foreligge. Etter det standpunkt jeg er kommet frem til, behøver jeg ikke ta stilling til dette spørsmål.»

Det spørsmål som reises er, så vidt jeg er kjent med, ikke senere avklart i rettspraksis eller andre autoritative rettskilder. Innrettelseshensynet som ligger til grunn for bestemmelsen i § 74, taler med en viss tyngde for at påtalemyndigheten blir bundet av sin rettslige vurdering dersom kompetent myndighet har gitt tilstrekkelig klart uttrykk for at det ikke er grunnlag for ansvar etter et bestemt straffebud.31 Det kan for øvrig tenkes at påtalemyndigheten blir bundet, uten at domstolen blir det etter § 38. Jeg går ikke nærmere inn på dette.

Et standpunkt om at det må tillegges virkning dersom påtalemyndigheten har tatt stilling til at et straffebud ikke er anvendelig, sier ikke nødvendigvis noe om virkningen etter straffeprosessloven § 74 av at det ikke er tatt stillingtil spørsmål om idealkonkurrens – og således heller ikke om hvorvidt bestemmelsen taler for et krav om en slik grad av individualisering.

Hensynet til mistenktes interesse etter § 74 vil bare kunne tale for at påtalemyndigheten skal eller bør ta stilling til alle aktuelle straffebud i tilknytning til en henleggelsesbeslutning dersom det er avgjørende for omgjøringsadgangen. Hvorvidt så er tilfellet, avhenger av om faktisk eller (også) rettslig identitet er avgjørende etter bestemmelsen.

Hva som er samme straffbare forhold, er som kjent ikke en (helt) enhetlig størrelse i ulike rettslige sammenhenger. Etter EMDs avgjørelse i Zolotukhin mot Russland32 er det avklart at faktum alene er avgjørende for identitetsspørsmålet i rettskraftssammenheng, se Rt. 2010 s. 72 avsnitt 9 flg. og Rt. 2010 s. 1121 avsnitt 26 flg. som begge gjelder forbudet mot gjentatt forfølgning i EMK P 7-4, sml. straffeprosessloven § 51. Ved vurderingen etter straffeprosessloven § 38 om forholdet mellom tiltalebeslutning og dom kan derimot iretteføring av samme faktiske handling på grunnlag av ulike straffebestemmelser (i idealkonkurrens) bli ansett å gjelde forskjellige straffbare forhold, så fremt straffebudene verner forskjellige interesser. For at det skal være tale om samme straffbare forhold i relasjon til § 38, kreves med andre ord både faktisk og rettslig identitet, jf. Rt. 2011 s. 172 avsnitt 19:

«Norsk straffeprosess bygger på anklageprinsippet. For at retten skal kunne dømme etter en annen straffebestemmelse enn den som er angitt i tiltalen, må det også stilles krav om at bestemmelsen ikke har en vesentlig annen rettslig karakter enn den bestemmelse som er angitt i tiltalen. Sentrale momenter ved denne vurderingen er om straffebudene tar sikte på å beskytte vesensforskjellige interesser, de grunnleggende trekk ved gjerningsbeskrivelsene og om det er stor forskjell på strafferammene, jf. blant annet Rt. 2006 side 279.»

Spørsmålet er så om identitetsvurderingen etter straffeprosessloven § 74 om påtalemyndighetens omgjøringsadgang skal løses etter samme linjer som for § 51 om rettskraft eller § 38 om rettens forhold til tiltalen. Etter mitt syn må det være nokså klart at identitetsspørsmålet etter § 74 må løses etter samme hovedprinsipp som i rettskraftssammenheng. Det er formentlig i hovedsak de samme hensyn, ikke minst til innrettelse – i motsetning til hensynet til respekt for anklageprinsippet som er styrende etter § 38 – som gjør seg gjeldende for spørsmålet om en forfølgning (i utgangspunktet) er endelig avgjort ved påtalemyndighetens henleggelsesbeslutning.

Gitt en slik forståelse tilsier den mistenktes interesser etter straffeprosessloven § 74 at henleggelsesbeslutninger – så vidt mulig – individualiserer det eller de straffbare forhold det tas stilling til. Gir anmeldelsen grunnlag for å vurdere straffansvar etter to eller flere ulike straffebud i realkonkurrens, vil det foreligge like mange straffbare forhold til vurdering, og det bør tas påtalemessig stilling til hvert av dem. Mistenktes interesser som følge av begrensningen i omgjøringsadgangen etter § 74 taler derimot ikke for at det i en henleggelsesbeslutning skal tas stilling til samtlige straffebud som potensielt kunne vært benyttet i idealkonkurrens.

Jeg legger generelt til grunn at det er faktum i saken – herunder det pretenderte faktum i anmeldelsen – som er styrende for kravene til individualisering. Påtalemyndigheten plikter å ta selvstendig og samvittighetsfullt stilling til subsumsjonen, og det ville gi liten mening å stille krav om at det tas stilling til helt uaktuelle straffebud som måtte bli påberopt i en anmeldelse.33 Jeg antar således at påtalemyndigheten er ubundet av de straffebud som er påberopt i en anmeldelse, på samme måte som domstolen er ubundet av påtalemyndighetens rettsanvendelse innenfor rammene av det straffbare forhold tiltalen gjelder, jf. straffeprosessloven § 38 annet ledd.34

Det kan også bemerkes at det forekommer anmeldelser som er mer eller mindre uforståelige, og der det er uklart hva det straffbare pretenderes å bestå i – både i faktisk og rettslig henseende. Iblant er det også uformidlet hvem som hevdes å være den skyldige, og når og hvor det skal være begått noe straffbart. Også slike saker vil normalt bli registrert som straffesaker, og må avsluttes med et påtalevedtak – f.eks. henleggelse av saken som «åpenbart grunnløs» eller under henvisning til at det ikke er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold, jf. straffeprosessloven § 224 første ledd. I slike tilfeller vil det kunne foreligge en henleggelsesbeslutning uten at det lar seg gjøre å fastslå at det forelå en forfølgning som angikk noe bestemt straffbart forhold. Den manglende avklaring som kan ligge til grunn for et negativt påtalevedtak, innebærer således at en henleggelsesbeslutnings gjenstand ikke alltid vil ha en nærmere avgrenset identitet.

4.3.2 Betydningen av retten til underretning og klage

Taler så reglene om straffesaksregistrering og rett til underretning og klage for større grad av individualisering av henleggelsesbeslutninger enn det som kan utledes av begrensningene i påtalemyndighetens omgjøringsadgang?

Påtaleinstruksen § 7-1 fastsetter at anmeldelse av «straffbare handlinger» skjer til politiet, og snarest skal «registreres i samsvar med gjeldende regler». Det er imidlertid ikke gitt generelle regler om hvor detaljerte registreringer som kreves. Men påtaleinstruksen § 17-2 fastsetter at det skal gis underretning til fornærmede som har inngitt anmeldelse, om «hel eller delvis» innstilling av forfølgningen. Denne retten til underretning har sammenheng med – og skal sikre realitet til – klageretten.

Det er vel rimelig å hevde at påtaleinstruksen § 17-2 forutsetter at det i visse tilfeller skal skje en «delvis» henleggelse av sider ved det anmeldte saksforhold som ikke påtales. Men instruksen løser ikke spørsmålet om i hvilke nærmere bestemte tilfeller et påtalevedtak innebærer en slik «delvis» henleggelsesbeslutning som det skal treffes formelt vedtak for og underrettes om. En nærliggende tanke kunne være at spørsmålet må løses slik at vedtak som gir grunnlag for klage, også utløser en plikt for påtalemyndigheten til formell henleggelsesbeslutning og underretning. Fornærmedes klagerett etter straffeprosessloven § 59a første ledd er imidlertid så vidtrekkende at en slik tilnærming ikke kan være riktig. Det fremgår av bestemmelsen at også positive påtalevedtak kan påklages.35 Realiteten i klageretten for fornærmede og andre klageberettigede varetas ved at det skal underrettes også om slike påtaleavgjørelser.36 Avgrensningen av det positive påtalevedtaket vil gjennomgående gi tilstrekkelig grunnlag for en eventuell klage over subsumsjonen av det aktuelle straffbare forhold – enten det er bevisvurderingen eller rettsanvendelsen i påtalevurderingen som angripes. Etter omstendighetene kan dessuten god påtaleskikk tilsi en mer omfattende underretning om de vurderinger som ligger til grunn for et positivt påtalevedtak, for å gjøre det mulig for fornærmede og bistandsadvokaten å ta stilling til om det skal inngis klage.37

På denne bakgrunn kan det av retten til underretning og klage neppe utledes noe nærmere om kravene til individualisering av henleggelsesbeslutninger.

4.3.3 Særlig om nedsubsumering innenfor samme straffbare forhold

I en del tilfeller utvikler saken seg slik at et straffbart forhold må iretteføres etter et mildere straffebud enn etterforskingen i utgangspunktet var innrettet mot. Man snakker gjerne om nedsubsumering, vurdert mot den opprinnelige registreringen av straffesaken eller mot en foreliggende siktelse – herunder i form av innstilling til høyere påtalemyndighet.38 Et eksempel kan være at en siktelse for mordbrann (straffeloven § 148) ender med tiltale for skadeverk (§§ 291 og 292), eller at det nedsubsumeres fra drap (§ 233) til legemsbeskadigelse med døden til følge (§ 229), eller fra voldtekt (§ 192) til seksuell handling (§ 200). Påtalepraksis i slike tilfeller har nok variert noe gjennom årene.39 Ved Riksadvokatembetet er det imidlertid etablert en klar praksis for at det ikke skal treffes henleggelsesbeslutning for så vidt gjelder det strengere straffebud, såfremt subsumsjonsendringen gjelder for samme straffbare forhold. Det er også gitt direktiver om dette i ulike sammenhenger, og i riksadvokatens brev 30. desember 2003 til statsadvokatene heter det:40

«En henleggelse innebærer at påtalemyndigheten har avgjort at et forhold som har vært anmeldt eller etterforsket, ikke skal møtes med noen strafferettslig reaksjon, jf. Hov, Rettergang II (1999) side 94. Statsadvokatens beslutning om tiltale for seksuell handling [i en sak der siktelsen gjaldt seksuell omgang etter straffeloven § 195] kjennetegnes nettopp av at det skal reageres strafferettslig mot det forhold saken gjelder. Også sammenhengen med bestemmelsene i straffeprosessloven § 38 om forholdet mellom tiltale og dom og § 254 tredje ledd om møtende aktors kompetanse til å endre tiltalen tilsier at statsadvokaten ikke treffer vedtak om henleggelse ved slike subsumsjonsendringer.»

Uttalelsen bygger på at forfølgningens gjenstand er det eller de identifiserbare straffbare forhold. En beslutning om henleggelse knyttet til det straffebud det nedsubsumeres fra, ville dermed være mer villedende enn veiledende. Ikke minst gjelder det dersom fornærmede mottar en slik automatisk underretning som genereres i politiets straffesakssystem. En fornærmet vil lett forstå en slik underretning som at det anmeldte forhold ikke forfølges videre.

4.4 Sammenfattende om krav til individualisering av henleggelsesbeslutninger

I utgangspunktet taler både innrettingen av saksbehandlingssystemene og rettsvirkningene av en henleggelsesbeslutning for at det skal tas uttrykkelig stilling til alle de straffbare forhold som aktualiseres av omstendighetene i saken.41 Det kreves derimot ikke at slike beslutninger viser til alle straffebud som har vært eller kunne vært vurdert i idealkonkurrens for samme forhold.

I praksis vil det kunne by på utfordringer å innfri selv et slikt nokså begrenset krav til individualisering, og det gjelder nok også i mer trivielle saker. La oss ta som eksempel en enkeltstående integritetskrenkelse, til angitt tid og sted: A slår B én gang i ansiktet, uten at det oppstår skade, ved taxiholdeplassen på Stortorvet i Oslo, natt til fredag 18. mai 2012 kl. 02.00. Dersom en anmeldelse ikke inneholder andre opplysninger enn de nevnte, er det nokså klart at forholdet skal vurderes etter straffeloven § 228 om legemsfornærmelse, og det vil være klart hva en eventuell henleggelse etter bevisets stilling omfatter. Men hva hvis fornærmedes forklaring om hendelsesforløpet har elementer i seg som tilsier at A kan ha gjort seg skyldig også i andre straffbare forhold i tilknytning til episoden? Han kan f.eks. ha kommet med hatefulle ytringer (§ 135a), fremsatt trusler (§ 227), forstyrret den alminnelige fred og orden eller omgivelsenes nattero (§ 350), båret kniv (§ 352a), grepet til kniv (§ 385) osv. Formentlig må det i slike tilfeller kunne utøves betydelig skjønn med tanke på hvilke forhold som skal gjøres til gjenstand for uttrykkelig påtalemessig avgjørelse, bl.a. etter en vurdering av hvor konkret og pålitelig informasjon det er tale om, og de eventuelle forholdenes alvorlighetsgrad. Men som jeg kommer inn på i neste punkt, vil de foreliggende opplysningene i saken kunne være styrende for fastleggelsen av en henleggelsesbeslutnings omfang i ettertid.

5 Forfølgningens identitet – tolking av henleggelsesbeslutninger

Jeg antar, uten å ha foretatt noen nærmere analyse, at fastleggelsen av en innstilt forfølgnings identitet i alle fall langt på vei må skje etter de samme linjer i ulike sammenhenger der en henleggelsesbeslutning har rettslig betydning. I det følgende er det i hovedsak identitetsspørsmålet med tanke på påtalemyndighetens omgjøringsadgang jeg har i tankene.

En henleggelsesbeslutning er en individuell normering, og det er opp til den som har henleggelseskompetanse, å avgjøre hva som henlegges. Et nærliggende startpunkt for fastleggelsen av en innstilt forfølgnings identitet er således en tolkning av det skriftlige uttrykk for henleggelsesbeslutningen. Men det må understrekes at det ikke bare er spørsmål om å finne frem til hvilke mulige straffbare forhold påtalemyndigheten rent subjektivt tok sikte på å henlegge. Det er nok slik at den påtaleansvarlige i en del tilfeller ikke har veldig stor intensjonsdybde hva gjelder den innstilte forfølgnings omfang.

Som omhandlet i punkt 4.2 er de formelle henleggelsesbeslutninger som treffes, ofte nært knyttet til registreringene som er gjort i BL i en tidlig fase av saken. Det kan derfor oppstå spørsmål om det skriftlige uttrykket for henleggelsesbeslutningen må tolkes utvidende. De faktiske omstendigheter forfølgningen har vært innrettet mot – på bakgrunn av anmeldelsen i saken og opplysninger som fremkommer gjennom den videre etterforsking – står da helt sentralt.

I Rt. 2000 s. 1084 – der en person hadde vært uttrykkelig siktet for to tilfeller av bankkortbedrageri, og det var spørsmål om han også skulle anses siktet for et tredje forhold av samme karakter i samme sakskompleks – heter det således kort og godt at «[p]å bakgrunn av sakens fakta, finner jeg det klart at A har vært siktet for det kortbedrageri som tilleggstiltalebeslutningen omfattet».

Fra påtalepraksis kan nevnes en sak der det var spørsmål om å gjenoppta forfølgningen mot en bankansatt A som i forhørsretten var dømt for underslag, jf. straffeloven § 255. Til grunn for domfellelsen lå en siktelse som omfattet en rekke overtredelser av bl.a. straffeloven §§ 255 og 256 om underslag og § 183 om dokumentforfalsking. Denne formelle siktelsen, som var utferdiget for pådømmelse i forhørsretten, omfattet derimot ikke overtredelser av straffeloven §§ 275 og 276 om utroskap. Riksadvokaten uttalte om dette:

«Advokat […] [B] har rett i at […] [A] aldri har vært formelt siktet for utroskap. Men det formelle kan ikke være avgjørende. Riksadvokaten er enig med statsadvokaten i at politiets pågripelses- og ransakingsbeslutning […] sammenholdt med […] [bankens to] brev […] og avhørene av siktede (uriktig benevnt mistenkte) […] bærer bud om at […] A var under strafferettslig forfølgning og i realiteten også siktet for de forhold som advokat B mener gir klar mistanke om overtredelse av strl. § 276, jfr. § 275.»

Jeg antar at faktum er styrende både for hvilke straffbare forhold som må anses omfattet av forfølgningen, og hvem den må anses rettet mot. Men påtalemyndigheten må selvsagt kunne gi direkte uttrykk for at en henleggelsesbeslutning ikke omfatter nærmere angitte sider av det saksforhold som har vært etterforsket.

For å tydeliggjøre i henleggelsesbeslutningen hvilke omstendigheter som har vært gjenstand for vurdering, kan det være et nyttig grep å vise til avhør i saken, slik man gjør i bl.a. en del omfattende Økokrim-saker. Men dette vil ikke uten videre kunne sies å innebære en uttømmende angivelse av hva den innstilte forfølgningen har omfattet.

På et generelt nivå er det vanskelig å si noe presist om hva som skal til for at et straffbart forhold må sies å ha vært omfattet av en innstilt forfølgning. Vurderingen må skje konkret, og ut fra de foreliggende opplysninger fra anmeldelsen og etterforskningen. Dersom en innstilt forfølgning i all hovedsak har rettet seg inn mot et bestemt straffbart forhold, bør ikke enhver indikasjon i saken om at det også kan være begått andre straffbare handlinger, medføre at disse anses omfattet av forfølgningen. Formentlig må forfølgningen anses å omfatte bare de straffbare forhold som påtalemyndigheten ut fra opplysningene i saken har hatt en rimelig foranledning til å ta stilling til. Bare for slike forhold kan mistenkte ha en berettiget forventning om at saken er avgjort i og med den aktuelle henleggelsesbeslutning. Momenter ved vurderingen er formentlig hvor konkret og pålitelig informasjon det er tale om, og de aktuelle forholdenes alvorlighetsgrad, sml. det som er sagt i punkt 4.4 ovenfor. Dessuten synes det rimelig – ut fra hensynet til innrettelse – å legge vekt på i hvilken grad opplysninger om et mulig straffbart forhold i et sakskompleks har sammenheng med det som eventuelt fremstår som det helt sentrale forholdet i saken. I en sak der det har vært inngitt anmeldelse for voldtekt, vil en henleggelsesbeslutning således lettere omfatte også andre integritetskrenkelser mot fornærmede enn f.eks. et bedrageri.

En slik tilnærming harmonerer med Høyesteretts vektlegging av det svake grunnlaget for siktedes gode tro i Rt. 2011 s. 357 avsnitt 23 og 24, i en sak om betydningen av at det var gitt uriktig underretning om at deler av saken var henlagt.

Det er ikke helt uvanlig at politiet mottar en hel serie svakt funderte anmeldelser i tilknytning til samme saksforhold, også etter at det er truffet en henleggelsesbeslutning i saken. I slike tilfeller vil det formentlig være forsvarlig å bygge på en vid forståelse av den første innstilte forfølgningen, slik at nye anmeldelser med tilknytning til den første ikke registreres som egne saker.

6 Særlig om situasjonen der det ikke foreligger en uttrykkelig henleggelsesbeslutning

Man kan spørre om det overhodet er rettslig rom for at det kan foreligge en henleggelse uten at det først er truffet en uttrykkelig henleggelsesbeslutning i saken. For så vidt gjelder den rene passivitet i straffesaksbehandlingen, må svaret formentlig være nei.42 Det er ikke uvanlig at ressurssituasjonen i politiet medfører (for) lang saksbehandlingstid. Andre normer enn dem som knytter seg til henleggelsesbeslutninger, må trolig vareta behovet for avgjørelser innen rimelig tid.

Et annet spørsmål er om en uriktig underretning til siktede om henleggelse skal tillegges virkning. Utgangspunktet er at det er henleggelsesbeslutningen som sådan, og ikke underretningen, som har rettsvirkninger. En uriktig underretning om henleggelse – på grunn av sammenblanding av saker eller feil i straffesakssystemet – vil derfor som utgangspunkt ikke bli ansett som et påtalevedtak.43 Dersom det går lang tid før feilen rettes opp, kan likevel innrettelseshensyn tenkes å medføre at den uriktige underretningen tillegges virkning.44

Spørsmålet om det foreligger en henleggelsesbeslutning, er analytisk sett forskjellig fra spørsmålet om hva som er henlagt. Men i noen situasjoner er det en nokså nær sammenheng mellom spørsmålene. Den typesituasjon jeg har i tankene, er at en forfølgning har omfattet flere mulige straffbare forhold, og det så treffes positivt påtalevedtak for bare en del av de aktuelle forhold (uten at det samtidig treffes en uttrykkelig henleggelsesbeslutning for de øvrige forhold forfølgningen har omfattet, og uten at det er lagt opp til en delt forfølgning). Som Kjelby påpeker, vil det for siktede/tiltalte i en slik situasjon være «nærliggende å forvente at påtalemyndighet[en] også med dette har tatt stilling til at de øvrige [straffbare forhold] ikke gir grunnlag for (ytterligere) forfølgning».45 Kjelby viser i forlengelsen av det siterte til at en slik faktisk forventning imidlertid ikke er gitt noe «direkte rettslig vern i loven eller i høyesterettspraksis».46 Den rettspraksis som refereres, viser ganske riktig at det så langt ikke finnes noe eksempel på at avgrensningen av et positivt påtalevedtak har blitt forstått som en forutsatt henleggelsesbeslutning for de resterende forhold forfølgningen har omfattet. Hvorvidt det er riktig at loven – herunder begrensningene i adgangen til å gjenoppta en innstilt forfølgning i straffeprosessloven § 74 – ikke kan gi vern i en slik situasjon, avhenger imidlertid av om man åpner for at en henleggelsesbeslutning etter omstendighetene kan skje ved konkludent adferd. Etter mitt syn vil det kunne være aktuelt, og må avhenge av en tolking av det aktuelle positive påtalevedtak, sett i sammenheng med faktum i saken.47 De saker Kjelby refererer, gjelder alle situasjoner der påtalemyndigheten gjennom sitt positive påtalevedtak ikke uten videre har ment å henlegge de resterende forhold.

Hvis det derimot må legges til grunn at det har vært meningen å henlegge deler av saken gjennom avgrensningen av det positive påtalevedtak (sannsynlighetsovervekt må her formentlig være nok),48 må det antas å foreligge en virksom henleggelsesbeslutning for disse forhold. Det er for så vidt ikke oppsiktsvekkende at man ikke har rettspraksis som tematiserer situasjonen under disse forutsetninger; for at en slik sak skulle komme for domstolene, måtte påtalemyndigheten både ombestemme seg og dessuten ønske å utfordre reglene til det ytterste. Jeg tror ikke det er helt upraktisk at enkelte forhold i et større sakskompleks henlegges implisitt gjennom avgrensningen av et positivt påtalevedtak. Hvorvidt det treffes en uttrykkelig henleggelsesbeslutning, vil nok langt på vei avhenge av hvilke forhold som er registrert som egne poster i straffesakssystemene.

Fra påtalepraksis kan nevnes den i punkt 5 refererte sak der det var spørsmål om å gjenoppta forfølgningen mot en bankansatt som i forhørsretten var dømt for underslag. Ett av hovedspørsmålene i saken var om den siktelse som lå til grunn for pådømmelsen, innebar at forfølgningen var innstilt for så vidt gjaldt utroskapsforholdene, som ikke var tatt med i siktelsen. Riksadvokaten uttalte om dette:

«Spørsmålet er om […] [X politikammers siktelse] er å anse som en frafallelse av en allerede innledet forfølgning mot […] [A] for mulig overtredelse av strl. § 276, jfr. § 275. […] Riksadvokaten er […] enig med statsadvokaten i at denne forfølgning ble [forutsetningsvis] frafalt ved politiets siktelse […] som ble sanksjonert ved statsadvokatens påtegning […]»49

Fra senere påtalepraksis i samme retning kan nevnes en sak der to fornærmede hadde inngitt separate anmeldelser etter en slåsskamp. Politiet foreslo tiltale for legemsfornærmelse begått mot én av anmelderne, og henleggelse etter bevisets stilling for det forholdet som var anmeldt av den andre fornærmede. Statsadvokaten begrenset sitt påtalevedtak til å utferdige tiltale i tråd med politiets forslag. I påfølgende klagesak uttalte riksadvokaten:

«Etter riksadvokatens oppfatning innebærer statsadvokatens påtalevedtak innstilling av forfølgningen for så vidt gjaldt forholdet der […] [A] var fornærmet. Selv om henleggelsen ikke kom direkte til uttrykk, viser tiltalebeslutningen, – sammenholdt med politiets påtaleforslag, – at statsadvokaten faktisk vurderte forholdet, men ikke fant grunn til å gå videre med denne delen av sakskomplekset. Det kan vises til Jo Hov: Påtalemyndighetens organisasjon og kompetanse s. 128 flg. I sin påtegning av 10. april 2007 har statsadvokaten for øvrig bekreftet at hun ved sin gjennomgang av saken var enig i politiets vurdering, men at det ’ved en inkurie ikke [ble] uttrykkelig sagt at forslaget om henleggelse var tiltrådt og at partene måtte varsles om henleggelsen’.»50

Under enhver omstendighet må et avgrenset positivt påtalevedtak, i kombinasjon med at det går lang tid uten at det treffes påtalevedtak om forfølgning av resterende forhold som sakskomplekset har aktualisert, måtte forstås slik at forfølgningen er innstilt for de sistnevnte forhold.

7 Avsluttende bemerkninger

Praksis – i domstolene og ikke minst i påtalemyndigheten – viser at manglende bevissthet om henleggelsesbeslutningers omfang iblant kan skape problemer. Men det er neppe grunnlag for å hevde at mangelfull formalisering og individualisering av henleggelsesbeslutninger utgjør noe stort problem.

Man må ved vurderingen av tingenes tilstand huske at mye straffesaksarbeid kan ses under synsvinkelen masseforvaltning, der det ikke kan forventes at alle eventualiteter tas i betraktning. Det må ha betydning for hvilke krav som kan stilles til formalisering og individualisering av påtalevedtak. Man kommer heller ikke utenom å akseptere at foreløpige registreringer i saksbehandlingssystemene nok ofte blir stående uendret i mindre alvorlige saker som henlegges, og disse registreringene foretas normalt ikke av påtalejurister. Manglende tematisering av henleggelsesbeslutningers identitet har også for en del sin forklaring i at straffesaker ikke sjelden henlegges nettopp fordi det forblir uklart hva som har skjedd, og det kommer nettopp derfor aldri til noen nærmere individualisering av det (eventuelle) straffbare forhold som henlegges.

I utgangspunktet må det kreves påtaleavgjørelse av alle straffbare forhold som aktualiseres av de opplysninger som fremkommer i en sak. Men allerede ressurshensyn tilsier at det må aksepteres at det utøves skjønn både ved registrering i straffesakssystemene og – i praksis i nær sammenheng med dette – ved graden av uttrykkelig individualisering av henleggelsesbeslutninger. Den frihet som må innrømmes påtalemyndigheten, har sitt motstykke i at det etter omstendighetene må åpnes for en vid fortolking av hvilke forhold som anses endelig avgjort. De straffbare forhold påtalemyndigheten har hatt foranledning til å avgjøre på grunnlag av sakens faktum, vil gjennomgående også måtte anses avgjort i og med det påtalevedtak som treffes i saken.