Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Forbud mot burka og niqab i det offentlige rom

Denne artikkelen drøfter hvorvidt Norge kan innføre et forbud mot klesplaggene burka og niqab i det offentlige rom. Det problematiseres hvorvidt hensynet til kvinners likestilling og integrering kan rettferdiggjøre et slikt forbud. Konklusjonen er at et norsk burka-forbud i hele det offentlige rom vil være i strid med religionsfriheten etter EMK artikkel 9.

1 Innledning

Denne artikkelen tar sikte på å undersøke i hvilken grad Norge lovlig kan innføre et forbud mot bruk av burka og niqab i det offentlige rom. Burka er en heldekkende drakt med heklet gitter foran øynene. Niqab er et klesplagg som dekker hele ansiktet bortsett fra øynene. Begge klesdraktene bæres utelukkende av muslimske kvinner. Det vil ikke foretas noen sondring rundt forskjellene mellom burka og niqab, da likhetene ved klesdraktenes tildekkende karakter tilsier at de behandles samlet. For å lette fremstillingen vil jeg derfor kun bruke ordet «burka» når jeg omtaler de to klesplaggene. De samme vurderingene som foretas i forhold til burka, gjelder likevel også i forhold til niqab.

Begrensninger knyttet til bruken av denne type klesplagg er de siste årene blitt aktualisert i flere europeiske land. Frankrike og Belgia er de landene som til nå har gått lengst, ved å innføre forbud mot heldekkende ansiktsslør i det offentlige rom. Burka er følgelig omfattet av lovforbudet, og overtredelser av loven sanksjoneres med bøter.

Begrunnelsen for å begrense denne typen klesplagg er sammensatt. Hvis man ser på det franske lovforbudet som eksempel, er loven for det første begrunnet i den sikkerhetsrisikoen som ligger i at man er totalt tildekket i det offentlige rom. Videre er loven begrunnet i hensynet til likestilling og integrering, samt hensynet til å ivareta en sekulær stat.2

Også i Norge er det fra politisk hold tatt til orde for innføring av et lovforbud mot burka i det offentlige rom.3 Men så langt har det ikke ført til noen norsk lovendring på området.4 Både Fremskrittspartiet og enkelte medlemmer av Arbeiderpartiet har imidlertid uttalt at de vil jobbe videre for å få innført et forbud mot burka i det offentlige rom.5

1.1 Avgrensning og presisering av problemstillingen

I denne artikkelen velger jeg å behandle burka som et religiøst uttrykk som nyter vern gjennom retten til religionsfrihet.6 Dette fordi EMD har lagt til grunn en relativt vid forståelse av religionsfriheten, der det tas utgangspunkt i bærerens subjektive oppfattelse av klesplaggets religiøse fremtoning.7 Selv om det nok kan problematiseres hvorvidt burka er et religiøst, kulturelt eller politisk uttrykk, velger jeg å ikke gjøre det her da klesplagget av mange burka-bærende kvinner oppfattes som religiøst.8

En rekke ulike lovbestemmelser oppstiller beskyttelse for bærere av burka. Religionsfriheten kommer til uttrykk både i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 9, Grunnloven § 2, i FNs menneskerettighetserklæring artikkel 18 og i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art. 18.9 Artikkelen vil imidlertid kun drøfte forbud mot burka opp mot EMK art. 9, fordi denne bestemmelsen går lengst i å beskytte religionsfriheten.

Artikkelen vil kun vurdere lovligheten av et norsk burka-forbud på offentlig sted, ettersom det er her rettssituasjonen fremstår som mest uklar. «Offentlig sted» forstås som motsetningen til den private sfære. Etter straffeloven § 7 nr. 1 forstås «offentlig sted» som et sted som er bestemt for alminnelig ferdsel, eller sted hvor slik ferdsel rent faktisk finner sted.10 I det videre vil en slik forståelse av «offentlig sted» legges til grunn. I de tilfellene der det er nødvendig for redegjørelsen av forbud på offentlig sted, vil jeg trekke enkelte paralleller til andre typer forbud, slik som for eksempel avgrensede forbud på skoler.

Justisdepartementet kom i fjor med en relativt kort redegjørelse om hvorvidt det kan innføres et burka-forbud i Norge.11 Deres konklusjon var at et slikt forbud må antas å være i strid med EMK artikkel 9.

Det foreligger i dag ingen rettspraksis fra EMD som avgjør spørsmålet om forbud mot bruk av burka på offentlig sted er i strid med religionsfriheten. EMD har imidlertid tatt stilling til forbud mot hijab og andre religiøse plagg, som kan ha en viss overføringsverdi.12 Her må man imidlertid ha i mente at et heldekkende plagg som burka aktualiserer andre hensyn enn for eksempel hijab, som ikke er heldekkende. Ettersom Frankrike og Belgia nylig har innført burka-forbud på offentlig sted, er det naturlig å anta at lovligheten av en såpass kontroversiell lovregulering vil komme opp for EMD i løpet av de neste årene.

2 Generelt om religionsfriheten

EMK artikkel 9 er bygd opp slik at bestemmelsens første ledd slår fast hvilke rettigheter som er vernet, mens andre ledd fastsetter hvilke betingelser som må være til stede for å gjøre inngrep i rettighetene.

Det klare utgangspunktet etter artikkel 9 er at alle har rett til religionsfrihet.

Religionsfriheten er en grunnleggende og viktig menneskerettighet, og er et av fundamentene i et demokratisk samfunn.13 EMD har uttalt at pluralisme, som er uadskillelig fra et demokratisk samfunn, er avhengig av at det eksisterer tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.14

Vernet omfatter for det første personers frihet til å ha en indre religiøs overbevisning. Videre har enhver frihet til å gi uttrykk for sin religion ved «worship, teaching, practice and observance», men denne delen av religionsfriheten kan underlegges begrensninger på nærmere definerte vilkår. I det offentlige rom er utøvelsen av religionsfriheten underlagt større begrensninger enn i den private sfære. Det har sammenheng med at tro først og fremst er en privatsak, og at i det offentlige rom kommer hensynet til medborgerne inn.15

Selv om artikkel 9 er en grunnleggende rettighet, er den ikke absolutt. Etter annet ledd kan det gjøres inngrep i religionsfriheten dersom tre kumulative vilkår er oppfylt. Annet ledd lyder som følger:

Freedom to manifest one’s religion or beliefs shall be subject only to such limitations as are prescribed by law and are necessary in a democratic society in the interests of public safety, for the protection of public order, health or morals, or for the protection of the rights and freedoms of others.

Begrunnelsen for at staten skal kunne gjøre inngrep i borgeres religionsutøvelse, er blant annet at religiøse uttrykksformer kan gå ut over andre befolkningsgruppers interesser.16 I et demokratisk samfunn hvor det eksisterer flere ulike religioner, kan det derfor være nødvendig å legge enkelte begrensninger på utøvelsen av religionsfriheten for å forene de ulike gruppenes interesser. Jeg vil i de neste punktene redegjøre nærmere for hva disse vilkårene innebærer, og drøfte om Norge lovlig kan forby bruk av burka som religiøs uttrykksform i det offentlige rom.

3 Lovkravet

Det første vilkåret som må være oppfylt for at staten skal kunne gjøre inngrep i religionsfriheten, er at inngrepet må ha hjemmel i lov.

EMD har ut fra vilkåret «prescribed by law» oppstilt tre krav til hjemmelen. For det første må inngrepet ha grunnlag i nasjonal rett. Med grunnlag i nasjonal rett mener EMD både skrevne og uskrevne rettsregler.17 EMD opererer altså med et videre lovbegrep enn etter norsk rett. Det norske legalitetsprinsipp vil imidlertid uansett kreve at hjemmelen for et burka-forbud er formell lov. For det andre må loven være tilgjengelig for borgerne som blir berørt av lovgivningen.18 For det tredje må loven være formulert på en så presis måte at borgerne kan forutse sin rettsstilling.19

Norge har i dag ingen lov som forbyr bruk av burka i det offentlige rom, og kravet til hjemmel i norsk rett er dermed ikke oppfylt. Artikkelen vil imidlertid vurdere hvorvidt en fremtidig norsk lovregulering vil oppfylle dette kravet. Det kan fremstå som noe hypotetisk å forholde seg til en lov som ikke eksisterer, men det vil likevel pekes på hvordan loven konkret må utformes for å tilfredsstille hjemmelskravet. Fremskrittspartiet kom den 3. mars 2010 med et forslag om å forby bruk av heldekkende plagg på offentlig sted.20 Lovforslagets ordlyd ble imidlertid ikke konkretisert nærmere. I den franske utformingen av forbudets ordlyd er det i lovs form besluttet at det skal være forbudt å skjule ansiktet sitt i det offentlige rom.21 Overtredelser av forbudet vil bli sanksjonert med bøter. En slik utforming må anses som presis nok til at burka-kledde personer kan forutberegne sin rettsstilling. Det forutsettes at et fremtidig norsk lovforbud mot burka vil være like tilgjengelig og presist som det franske forbudet. Det forutsettes videre at et eventuelt forbud i Norge vil bli sanksjonert med bøter. Et fremtidig lovforbud mot bruk av burka i det offentlige rom vil da være i tråd med de krav som EMD stiller til hjemmel i nasjonal rett. Jeg vil ikke drøfte vilkåret om hjemmel nærmere, da det er de to neste vilkårene som er de prinsipielt interessante for å avgjøre artikkelens spørsmål.

4 Kravet til legitimt formål

Et inngrep i religionsfriheten kan kun foretas dersom det søker å beskytte et av følgende opplistede formål: «public safety», «public order», «health or morals» eller «protection of the rights and freedoms of others».

Det er presisert i EMK artikkel 18 at de rettighetsinnskrenkninger som konvensjonen åpner for, ikke skal bli brukt for å fremme andre enn de bestemte formål. EMD har i tillegg uttalt at de opplistede formål i artikkel 9 (2) er uttømmende, samt at lovens ordlyd skal tolkes restriktivt.22 En restriktiv ordlydsforståelse er viktig for å sikre at ikke religionsfriheten som rettighet blir uthulet ved at unntakene blir for dominerende. På tross av en restriktiv ordlydsfortolkning favner likevel ordlyden «public safety» og «public order» såpass vidt at mange inngrep i religionsfriheten vil kunne falle innunder disse formålene. Dessuten har EMD uttalt at ordlyden «protection of the rights and freedoms of others» kan omfatte ethvert hensyn som fremmer beskyttelsen av et effektivt demokrati.23 Dette er dermed også en relativt vid kategori som kan romme flere ulike vurderinger. Det konstateres imidlertid sjelden brudd på religionsfriheten etter artikkel 9 på grunnlag av at legitime formål ikke er oppfylt.24

Hvilke begrunnelser kan så tale for å innføre et burka-forbud i Norge? Både hensynet til den offentlige sikkerhet samt hensynet til kvinners likestilling og integrering kan være legitime begrunnelser for et burka-forbud. Disse begrunnelsene kan subsumeres under henholdsvis «public safety», og «protection of the rights and freedoms of others». Så lenge man forbyr burka for å ivareta disse formålene, er vilkåret oppfylt. Begrunnelsene representerer altså lovlige formål som kan legitimere inngrep i religionsfriheten. I denne artikkelen vil jeg imidlertid kun vurdere hensynet til kvinners likestilling og integrering som begrunnelser for å innføre et forbud.

5 Inngrepet må være nødvendig i et demokratisk samfunn

5.1 Generelt om nødvendighetsvilkåret

Det siste vilkåret som må være oppfylt for å gjøre inngrep i religionsfriheten, er at inngrepet må være «necessary in a democratic society».

Hvilke inngrep som anses nødvendig i et demokratisk samfunn, beror på en proporsjonalitetsvurdering. Samfunnets fordeler av inngrepet må da veies opp mot de ulempene som vil oppstå overfor enkeltindividet.25 Proporsjonalitetsvurderingen må foretas i lys av saken i sin helhet.26 Det overordnede hensynet bak proporsjonalitetsvurderingen er å finne en rettferdig balanse mellom beskyttelsen av individets rettigheter på den ene siden og statens styringsbehov på den andre siden.27 I vurderingen av inngrepets nødvendighet må man se på forholdet mellom den religiøse uttrykksmåten og hva som er til det beste for andre grupper og for allmennheten generelt.28 Det må for det første foreligge et tvingende samfunnsmessig behov – «a pressing social need» – for at inngrep i religionsfriheten kan foretas.29 Dersom det foreligger et tvingende samfunnsmessig behov for inngrep, må det videre vurderes om det konkrete inngrepet er proporsjonalt med det anførte legitime formålet – «Proportionate to the legitimate aim pursued».30

Jeg vil i det videre først vurdere hvorvidt det foreligger et tvingende samfunnsmessig behov for å innføre et burka-forbud i det offentlige rom. Deretter vil jeg i punkt 5.3 vurdere hvorvidt et offentlig burka-forbud er proporsjonalt i forhold til å ivareta hensynet til henholdsvis likestilling og integrering.

5.2 Foreligger det et tvingende samfunnsmessig behov?

Utgangspunktet for proporsjonalitetsvurderingen er at det må foreligge et «tvingende samfunnsmessig behov» for å gjøre inngrep i religionsfriheten. Vilkåret er utviklet av EMD, men domstolen har ikke entydig definert begrepet.31 Det fremgår likevel av rettspraksis at myndighetene som hovedregel må påvise et reelt behov, for å oppfylle vilkåret om et tvingende samfunnsmessig behov.32

Vurderingen av de ulike hensyns gjennomslagskraft handler om proporsjonalitetskravet. At et rettighetsinngrep skal være proporsjonalt, vil si at det må bygge på en saklig begrunnelse som er egnet, nødvendig og forholdsmessig i forhold til det som søkes oppnådd.

Vurderingen av hva som er et tvingende samfunnsmessig behov, vil kunne variere fra land til land ut fra hvilke rettstradisjoner og moralske oppfatninger som er rådende der, samt samfunnsforholdene for øvrig. Det er i første rekke statene selv som har ansvaret for å sikre konvensjonsrettighetene.33 EMDs primære rolle er å føre tilsyn med hvordan de ulike statene håndhever bestemmelsene i EMK.34 En sak kan altså ikke klages inn for EMD før alle nasjonale rettsmidler er uttømt. EMD fører bare et slags overoppsyn med at den nasjonale håndhevelsen av menneskerettighetene er tro mot konvensjonsrettighetene.35 De enkelte konvensjonsstatene er, som en nødvendig konsekvens av denne rollefordelingen, gitt en viss frihet til selv å vurdere hva som er et tvingende samfunnsmessig behov, samt om inngrepet som er foretatt, fremstår som proporsjonalt.36 Man taler her om at statene har en viss skjønnsmargin som EMD ofte vil være tilbakeholden med å prøve.37 Begrunnelsen for å tilkjenne statene en viss skjønnsmargin til selv å foreta disse vurderingene er at den enkelte stat ofte har bedre forutsetninger for å finne fornuftige løsninger i tråd med sine nasjonale vurderinger og moraloppfatninger.38 Statenes skjønnsmargin er likevel ikke ubegrenset. Hvor stor skjønnsmargin statene tilkjennes, vil være avhengig av sakens omstendigheter. Statenes oppgave er å finne en «fair balance» innenfor denne skjønnsmarginen.39 Ved å legge begrensninger på statenes skjønnsmargin søker EMD blant annet å sikre like vilkår for ulike gruppers religionsutøvelse.40

I det videre vil jeg komme inn på noen betraktninger som kan spille inn i vurderingen av Norges skjønnsmargin. Dette er nødvendig for å finne ut hvilken prøvingsintensitet EMD legger til grunn ved spørsmålet om et burka-forbud i det offentlige rom.

5.2.1 Norges skjønnsmargin

Religionsfriheten er en fundamental rettighet i et demokratisk samfunn.41 Statenes skjønnsmargin er derfor begrenset ved inngrep i religionsfriheten. EMD har uttalt at hensynet til å sikre religiøs pluralisme er en viktig del av et demokratisk samfunn.42 Det å ikle seg burka er en del av den religiøse pluralismen i samfunnet ettersom klesdrakten er en form for religiøst uttrykk. Hensynet til ivaretakelsen av den religiøse pluralismen i samfunnet trekker derfor i retning av en innskrenket norsk skjønnsmargin.

Statenes skjønnsmargin beror videre på om inngrepet i rettigheten kan anses som nødvendig.43 Jo mindre nødvendig et inngrep anses å være, desto mindre skjønnsmargin kan staten tilkjennes.44 I saken Manoussakis mot Hellas hadde staten nektet en gruppe Jehovas vitner å tilbe sin gud på et privat arrangement på et hotellrom. Gruppen hadde ikke innhentet den rette tillatelsen som var påkrevd for tilbedelse i utleielokaler. EMD konkluderte med at artikkel 9 var krenket, og uttalte at lovhjemmelen for å nekte gruppen dens religionsutøvelse ikke var proporsjonal med den type religionsutøvelse som var utført.45 Domstolen kom derfor til at et slikt uproporsjonalt inngrep i religionsutøvelsen krevde en vid granskning fra EMD.46

Når det gjelder spørsmålet i vår sak, kan det på den ene siden hevdes at et lovforbud som gjelder det offentlige rom som sådan, vil være svært hemmende for den enkelte burka-bærende kvinne ettersom mange kvinner, dersom de insisterer på å bære plagget, i praksis vil bli avskåret fra å oppholde seg i det offentlige rom. På den annen side skiller Manoussakis-dommen seg fra artikkelens spørsmål ved at et burka-forbud ikke betyr at muslimer nektes det sentrale i religionsfriheten: tilbedelse av sin gud. Ved å forby burka i det offentlige rom forbyr man bare en av flere former for religiøst uttrykk. Dette kan derfor trekke i retning av at Norges skjønnsmargin er bredere for dette spørsmål enn Hellas sin skjønnsmargin i Manoussakis-dommen.

EMD har videre slått fast at statenes skjønnsmargin innsnevres dersom det foreligger en felles europeisk konsensus om hvordan et spørsmål skal løses.47 Dersom det derimot er store interne forskjeller fra land til land med hensyn til hvordan et spørsmål skal løses, vil landets skjønnsmargin bli større.48

Blant de ulike medlemsstatene er det svært forskjellige oppfatninger og tradisjoner for reguleringen av forholdet mellom stat og religion. Som eksempel kan det nevnes at vi i Norge har en statskirke, mens Frankrike og Tyrkia har fått gjennomslag i EMD for at sekularisme er et konstitusjonelt prinsipp som der må vektlegges særskilt.49 Slike ulikheter i statsoppbyggingen trekker derfor i retning av at den enkelte stat må tilkjennes en utvidet skjønnsmargin ved avgjørelsen av religiøse spørsmål.

EMD-praksis fra stater som bygger på sekularisme som et grunnleggende prinsipp for statsorganiseringen, er likevel ikke nødvendigvis overførbar til norske forhold hvor stat og religion henger tett sammen. Staten har etter EMK artikkel 9 et positivt ansvar for å beskytte den enkeltes religionsfrihet ved å la ulike religiøse ytringer få komme til uttrykk i samfunnet.50 I europeiske land som har en statskirke der én religion blir frontet og subsidiert av staten, skal det mer til for å nekte andre religiøse røster og uttrykk enn i sekulariserte stater som for eksempel Frankrike.51 Dette begrunnes med at staten, i sitt valg av å ha en statsreligion, må sikre religiøs pluralisme ved å legge til rette for andre religiøse ytringer i samfunnet. En stat som bygger på sekularisme, kan derimot, for ikke å gå mot sine rettsstatsprinsipper, være mer restriktiv med hensyn til hvilke religiøse uttrykk som skal tillates. I sekulariserte stater er det derfor en lavere terskel for å nekte statlig ansatte, som for eksempel politiet, å gå med klær som uttrykker et religiøst syn. Slike forskjeller i statsorganiseringen tilsier at man må være nyansert ved tolkningen av praksis fra EMD, og ha for øye at overføringsverdien i enkelte tilfeller kan være begrenset.

Norge har i dag en kristen statskirke som er nedfelt i Grunnloven, og som mottar til dels betydelige subsidier fra staten.52 Selv om det generelt sett er store variasjoner i europeiske lands regulering av forholdet mellom stat og religion, tilsier statskirkeordningen at Norges skjønnsmargin må innskrenkes i forhold til stater som bygger på sekularisme som prinsipp.

Samlet sett tilsier momentene i skjønnsmarginvurderingen at det foreliggende spørsmålet ikke kan overlates til norske vurderinger alene.

Likevel må det i vurderingen av hvorvidt et forbud kan innføres i Norge, til en viss grad ses hen til hvilke hensyn man i Norge ønsker å vektlegge.

I det videre vil jeg vurdere hvorvidt likestillingshensynet og integreringshensynet tilsier at det foreligger et tvingende samfunnsmessig behov for å forby burka.

5.2.2 Likestillingshensynet

Det første som skal drøftes, er i hvilken grad burka virker hemmende på kvinners likestilling i samfunnet. EMD har ikke tidligere tatt stilling til om burka hemmer kvinners likestilling. Domstolen har imidlertid uttalt at retten til likestilling og prinsippet om ikke-diskriminering er nødvendige og fundamentale faktorer for beskyttelsen av et effektivt demokrati.53

Det finnes i dag ingen tall på hvorvidt, og eventuelt i hvilket omfang, muslimske kvinner i Norge tvinges til å gå med burka. I Koranens kapittel 4 som omhandler «kvinnene», kan man klart lese at kvinnen generelt har en underlegen posisjon i forhold til mannen. Koranen er riktignok skrevet på en helt annen tid, og under andre sosiale forhold enn i dag. Den kan derfor ikke tolkes bokstavelig. Diverse avisartikler fra nyere tid uttaler likevel at burka er et religiøst symbol på at kvinner er underordnet menn.54 Det må derfor kunne legges til grunn at plagget i noen grad har en slik funksjon.

I en rapport fra Københavns universitet om bruk av burka og niqab i Danmark er det blant annet søkt å finne svar på hvorvidt tvang er en del av kvinnenes motivasjon for å bære klesplaggene.55 Rapporten kan ha overføringsverdi til norske forhold da de sosiale forholdene i Danmark og Norge er relativt like.

I undersøkelsen svarer alle de intervjuede kvinnene at de ikler seg klesplaggene av egen fri vilje. Rapporten baserer seg imidlertid i stor grad på intervju med kun syv niqab-bærende kvinner. Svarene deres er derfor ikke nødvendigvis representative for alle niqab- eller burka-bærende kvinners syn. Dessuten uttaler rapporten at spørsmålet er meget komplekst og vanskelig å besvare i en slik form for spørreundersøkelse, da man lett vil få presentert kvinnenes idealbegrunnelser, som ikke nødvendigvis korresponderer med virkeligheten. En avdekking av de reelle grunnene som kvinnene eventuelt ikke velger å fremheve, krever andre fremgangsmåter som for eksempel et lengre tids feltarbeid.56 Rapporten har derfor på dette punkt en begrenset verdi for løsningen av artikkelens problemstilling. Det finnes altså i dag ingen presis dokumentasjon på om, og eventuelt i hvilket omfang, kvinner tvinges til å gå med burka.

Ettersom rettskildematerialet som direkte omhandler burka er svært tynt, er det nødvendig å se på hvordan EMD har løst saker som omhandler annen religiøs bekledning enn burka.

I Dahlab mot Sveits tok domstolen stilling til det muslimske hodeplagget hijabs forenlighet med likestilling.57 I denne saken fant domstolen at avskjedigelsen av en barneskolelærer som bar hijab, ikke var i strid med artikkel 9. Domstolen uttalte at det signal som hodeplagget hijab utsender, representerer et «powerful external symbol», som kan være vanskelig å forene med hensynet til likestilling. Dommens uttalelse er overførbar til spørsmålet i vår sak, da det i begge tilfeller dreier seg om religiøse klesplagg. Forskjellen mellom plaggene består i at hijab kun dekker kvinnens hode og hår, mens burka dekker hele kvinnens kropp inkludert hennes ansikt. Det er da nærliggende å slutte at burkaens totale tildekking utsender et enda sterkere signal om kvinners underlegenhet i forhold til mannen enn hijab. Burka må derfor anses som et ekstra «powerful external symbol», som er vanskelig å forene med hensynet til likestilling.

5.2.3 Integreringshensynet

Det neste som skal drøftes, er i hvilken grad burka virker hemmende på kvinners integreringsmuligheter i samfunnet. I den tidligere nevnte dommen Dahlab mot Sveits fant domstolen at avskjedigelsen av en lærer som bar hijab, ikke var i strid med religionsfriheten. Hensynet til undervisningssituasjonen i skolen tilsa at læreren kunne nektes å bære hijab. Lærerens bruk av hij ab var altså en begrensning på hennes arbeidsmuligheter i skolen. Arbeid må anses som en viktig måte å integrere mennesker på i en ny kultur. Dersom arbeidsmulighetene begrenses, hemmes også kvinnenes integreringsmuligheter i samfunnet.

Det må kunne forutsettes at bruk av burka er enda mer integreringshemmende enn bruk av hijab, da også ansiktet er tildekket på bærere av burka. Det er både i arbeidslivet og ellers vanskelig å kommunisere på en god måte med en person som har dekket til ansiktet sitt. I burka-rapporten fra Københavns universitet uttaler dessuten samtlige av de intervjuede kvinnene at de opplever store integreringsmessige problemer ved å bære klesplagget.58 Problemene er størst i forbindelse med jobb og utdannelse. Disse integreringsmessige problemene er lette å forstå, da de fleste utdannelser og yrkesutøvelser baserer seg på en viss grad av kommunikasjon med andre mennesker.

Burka-kledde kvinner kan selvfølgelig ta utdannelse via diverse internettkurs som tilbys, men de vil likevel møte de samme utfordringene med hensyn til kommunikasjon med andre mennesker når de etter endt utdannelse skal delta i yrkeslivet. Det er derfor ikke tvilsomt at bruk av burka er begrensende på kvinners integreringsmuligheter i dagens norske samfunn.

Det foreligger etter dette, på bakgrunn av likestillings- og integreringshensynet, et reelt behov for å regulere bruken av burka i det offentlige rom.

5.3 Er et offentlig burka-forbud et proporsjonalt virkemiddel?

Selv om det foreligger et reelt behov for å regulere bruken av burka i Norge, er det ikke dermed sagt at et forbud i det offentlige rom er akseptabelt. Det må i tillegg foretas en forholdsmessighetsvurdering av om statens inngrep er proporsjonalt i forhold til de legitime formålene man ønsker å oppnå.59 Relevante momenter i proporsjonalitetsvurderingen er for det første hvorvidt inngrepet er tilstrekkelig i forhold til å oppnå de legitime formålene.60 Herunder må inngrepets styrke og karakter vurderes.61 Et annet moment i proporsjonalitetsvurderingen er hvorvidt resultatet av inngrepet kan oppnås med mindre inngripende midler.62

5.3.1 Er et burka-forbud tilstrekkelig for å bedre kvinners likestilling og integrering?

Det første som må avgjøres, er om likestillings- og integreringshensyn som begrunnelse for et forbud gjør seg gjeldende overfor alle burka-bærende kvinner. Det er i dag usikkert i hvilken grad kvinner tvinges til å bære burka. Dette er i utgangspunktet en viktig forutsetning for å kunne ta stilling til lovforbudets proporsjonalitet. EMD har imidlertid både i Dahlab mot Sveits og Leyla Şahin mot Tyrkia uttalt at klesplagget hijab er lite forenelig med hensynet til likestilling.63 Flertallet legger i disse to dommene vekt på den strukturelle virkningen av hijab, altså hvilke signaler klesplagget sender ut til personer som ikke bærer hijab. Med utgangspunkt i en slik strukturell synsvinkel legger flertallet til grunn at all bruk av hijab er lite forenelig med hensynet til likestilling. Som tidligere nevnt må en slik uttalelse om hijab forutsettes også å omfatte plagget burka.

Flertallet sondrer ikke i disse dommene mellom kvinner som bærer klesplagget av fri vilje, og kvinner som bærer det under press.

Det er ikke vanskelig å enes om at klesbruk og andre skikker som hemmer likestilling mellom kjønnene, er lite forenelig med verdiene i et vestlig demokratisk samfunn. På den annen side er det vanskelig å hevde at likestillingshensynet gjør seg gjeldende overfor kvinner som selv velger å ikle seg burka. Selv om det å ikle seg heldekkende plagg ikke korresponderer med den norske majoritetens syn på likestilling, er det ikke dermed sagt at personer med en annen kulturell bakgrunn har den samme oppfatningen. Det dissenterende mindretallet i Leyla Şahin mot Tyrkia fremhevet at den kvinnelige studenten selv ikke oppfattet hijab som diskriminerende, da hun bar hijab av egen fri vilje. Mindretallet mente av denne grunn at det ikke ut fra likestillingshensyn var grunnlag for å gjøre inngrep i studentens religionsfrihet.64 Mindretallets syn på hvilke kvinner likestillingshensynet gjør seg gjeldende overfor, fremstår her som mer poengtert og nyansert enn flertallets. Det kan da fremstå som riktigere å skille mellom de kvinnene som bærer burka frivillig, og de kvinnene som blir presset til det. Dette synet støttes også av FNs menneskerettighetskomité.65 Her må man imidlertid stille spørsmålet om hvorvidt kvinnenes egne begrunnelser virkelig er reelle.

I den danske burka-rapporten uttaler alle de intervjuede kvinnene at de bærer burka frivillig. Disse kvinnene er imot et forbud ettersom de mener at den religiøse belønning man oppnår ved å dekke seg til, oppveier ulempene ved ikke å kunne være aktive i samfunnet.66 Dessuten uttaler rådgivningsorganet for den franske regjeringen at majoriteten av dem som bærer plaggene, gjør det frivillig.67

Selv om kvinnene hevder at de ønsker å bære klesplagget, er det ikke sikkert at deres uttalte frivillighet nødvendigvis er reell. Kvinnene kan være utsatt for både direkte og indirekte press med hensyn til hvilken forklaring de utad velger å gi. Man kan for eksempel lett tenke seg at kvinnene vil kunne presentere sine idealbegrunnelser, som til en viss grad kan være tuftet på press fra miljøet og familien. Det må imidlertid kunne kreves visse holdepunkter for å påvise slike skjulte begrunnelser all den tid mange kvinner faktisk bærer burka frivillig.

Kvinnene som er intervjuet i forbindelse med den danske burka-rapporten, er alle myndige personer, som i tillegg er anonymisert.68 Faren for represalier fra personer som eventuelt presser dem til å bære burka, må derfor kunne anses som minimal. Man kan altså vanskelig finne holdepunkter for at disse kvinnene presses til å bære burka. Det må derfor anses som deres eget selvstendige valg at de ønsker å kle seg på denne måten. Det kan likevel ikke utelukkes at andre kvinner som uttaler at de bærer burka av egen vilje, faktisk blir presset til det. Herunder er det nærliggende å vurdere hvorvidt mindreårige jenter som bærer burka, faktisk gjør det frivillig. Det kan nok tenkes at enkelte jenter gir uttrykk for at de ønsker å ikle seg burka. Det er likevel vanskelig å skille jentenes utsagn fra foreldrenes vilje, da jentenes uttalte vilje om at de ønsker å bære burka, i stor grad må anses som et produkt av foreldrenes valg.69 Det må derfor kunne forutsettes at mindreårige bærere av burka ikke går kledd slik frivillig, ettersom foreldrene foretar valget på vegne av barnet.

Etter dette ser man at det både finnes kvinner som blir presset til å bære burka, og kvinner som reelt sett bærer burka av fri vilje. På denne bakgrunn vil det derfor være lite heldig å opprettholde en rettstilstand der man på objektivt grunnlag anser et klesplagg som lite forenelig med hensynet til likestilling. EMDs generelle uttalelser i Dahlab-saken og Leyla Şahin-saken, må derfor modereres og til dels fravikes i de tilfellene der kvinnene selv velger å bære burka. Likestillingshensynet fungerer dermed ikke som begrunnelse for et forbud overfor de kvinnene som reelt sett bærer burka frivillig, ettersom disse kvinnene faktisk ikke blir undertrykket. Likestillingshensynet kan kun brukes som begrunnelse i forhold til mindreårige, samt kvinner som blir presset til å bære burka. Når det gjelder integreringshensynet, er det derimot ikke noen forskjell mellom de kvinnene som bærer burka frivillig, og de kvinnene som blir tvunget til å bære klesdrakten. Kvinnene vil oppleve de samme integreringsmessige problemene, uavhengig av hvilken begrunnelse de har for å ikle seg burka. Integreringshensynet kan derfor fungere som begrunnelse for et forbud også overfor de kvinnene som bærer burka frivillig.

Det må videre vurderes om situasjonen for burka-kledde kvinner som presses til å bære klesplagget, vil bli bedre ved et lovforbud. Med hensyn til mindreårige personer som bærer burka, kan vektige argumenter trekke i retning av å innføre et forbud all den tid barna selv i liten grad bestemmer hvorvidt de ønsker å bære klesdrakten.70 Burka er et omstridt likestillingsmessig plagg, og et forbud vil kunne føre til bedre integrering på skolen og ellers i oppveksten, ved at barna i større grad kommer i kontakt med andre barn. Ved å forby klesplagget sendes det signaler til barnas foreldre om at man ikke aksepterer at denne type klesdrakt blir påtvunget barna.

Barna kan deretter på et senere tidspunkt selv velge om de vil fortsette å leve sine liv uten å dekke til ansiktet, eller om de vil leve et religiøst liv ved å dekke seg til med burka. Ved å forby barn å bære burka i det offentlige rom sørger man for at barnets premisser for et senere selvstendig valg blir bedre og mer reelle. Et forbud overfor barn kan imidlertid vanskelig opprettholdes lenger enn til barnet selv kan foreta egne valg når det gjelder religiøs bekledning. I Norge er den religiøse myndighetsalder 15 år, noe som innebærer at man ved denne alderen selv kan bestemme om man ønsker å melde seg inn eller ut av et trossamfunn.71 Ved denne alderen må det kunne forutsettes at muslimske jenter er modne nok til å ta en selvstendig avgjørelse om hvorvidt de ønsker å bære burka eller ikke.72 Aldersgrensen for et forbud overfor barn bør derfor settes til 15 år.

Videre må man spørre hvorvidt voksne burka-bærende kvinners situasjon vil bedres dersom man innfører et forbud. Dette er et krevende spørsmål, og det er ikke lett å gi et entydig svar på om et forbud mot burka vil bedre kvinnenes likestilling og integrering, ettersom faren for at kvinnene vil komme til å bli ytterligere isolert i egne hjem, også er til stede. Det er vanskelig å komme med bastante synspunkter i den ene eller annen retning all den tid man faktisk ikke vet om situasjonen for kvinnene vil forverres ved et lovforbud. Man kan vanskelig søke støtte i andre lands erfaringer på dette punktet, ettersom Frankrike og Belgia, som de to eneste landene i Europa, nylig har innført et forbud i det offentlige rom. Det er ennå for tidlig å vurdere om disse landenes burka-forbud har hatt en positiv effekt på kvinnenes likestilling og integrering. Det kan derfor være et poeng å først se hvordan forbudet innvirker på kvinnenes likestilling og integrering i Frankrike og Belgia, før vi eventuelt innfører et tilsvarende forbud i Norge. Et argument mot å innføre forbudet er da å utvise forsiktighet, og heller vente til man har konsekvensutredet hvorvidt kvinnenes situasjon faktisk vil bedres av et forbud.

Det kan videre hevdes at et forbud mot bruk av burka er en noe unyansert løsning på problemene, ettersom man ved et forbud kun vil fjerne det symbolet som burka representerer. Man fjerner derimot ikke nødvendigvis den underliggende undertrykkelsen av muslimske kvinner, ettersom et pålegg om å bære burka kun er en av flere måter disse kvinnene kan undertrykkes på. De kvinnene som blir presset til å bære burka, kan dessuten bli stilt i en vanskelig situasjon dersom et lovforbud blir innført, ettersom de da kan oppleve å bli presset fra to fronter – både på hjemmebane fra sine ektemenn, og fra det offentlige. Kvinnene vil i praksis bli stilt overfor dilemmaet om hvorvidt de ønsker å trosse sin ektemann, eller om de ønsker å trosse et lovforbud. Ved at kvinnene på denne måten havner mellom barken og veden, vil det kunne resultere i ytterligere stigmatisering og undertrykkelse. Kvinnene vil i praksis kunne isoleres i sine egne hjem som følge av et lovforbud, fordi de ikke våger å trosse sine ektemenn. Et forbud kan dermed for eksempel føre til at unge kvinner trekker seg tilbake fra offentligheten og avstår fra å ta høyere utdanning, noe som vil virke mer hemmende på deres integrering i samfunnet for øvrig.

På den annen side er disse kvinnenes likestilling og integrering allerede dårlig ivaretatt i dagens norske samfunn. Tatt i betraktning at likestilling er en særdeles viktig verdi for Norge, kan det da hevdes at Norge har en etisk plikt til å bedre kvinnenes situasjon, istedenfor å gjøre knefall for den muslimske praksisen. Ettersom en slik undertrykkende praksis er uforenelig med Norges verdier og syn på likestilling, kan det derfor argumenteres med at man må praksisen til livs, selv om kvinnenes situasjon i en periode vil kunne komme til å forverres. Det kan i denne sammenheng nevnes at enkelte medlemmer av Arbeiderpartiet har tatt til orde for å innføre et burka-forbud, da kvinnene etter deres syn ikke har noen mulighet til å oppnå likeverd i dagens samfunn.73 Forslaget er riktignok omstridt innad i Arbeiderpartiet, men det er likevel verdt å merke seg at det største partiet i Norges sittende regjering har vurdert å innføre et lovforbud.74 Et forbud mot burka vil dessuten kunne føre til at kvinnene får lettere tilgang til arbeidsmarkedet. Det vil dermed kunne føre til at kvinnene kan bli økonomisk uavhengige, og bedre sosialt integrert enn i dag. Disse argumentene kan trekke i retning av at kvinnenes situasjon vil bedres med et burka-forbud. Argumentene svekkes likevel noe av den usikkerheten som eksisterer omkring hvorvidt kvinnenes situasjon faktisk vil forverres ved et lovforbud.

Situasjonen for de burka-kledde kvinnene som blir presset til å bære klesplagget, vil etter dette i noen grad kunne forbedres av et lovforbud.

Samlet sett tilsier momentene i vurderingen at man ved et lovforbud til en viss grad vil kunne bedre den likestillingsmessige og integreringsmessige situasjonen for den gruppen kvinner som presses til å bære burka. Overfor den gruppen kvinner som selv velger å gå med burka, har imidlertid ikke likestillingshensynet noen gjennomslagskraft. Det eneste forbudet vil oppnå overfor disse kvinnene, er at de vil bli forhindret fra selv å velge hvordan de skal få utøve sin religion. Tatt i betraktning likestillingshensynets relative gjennomslagskraft er et lovforbud mot bruk av burka i det offentlige rom kun i liten grad egnet til å bedre kvinners likestilling.

5.3.2 Kan målet om å bedre kvinners likestilling og integrering nås med mindre inngripende midler enn et offentlig forbud?

Det første som skal vurderes, er om man istedenfor å innføre lovforbud heller kan foreta mindre inngripende tiltak for å forhindre at kvinner presses til å bære burka. Det har herunder en viss betydning hvor mange kvinner som faktisk bærer burka i Norge, ettersom de samfunnsmessige behovene for å innføre et lovforbud må sies å være større jo flere personer lovforbudet retter seg mot. Dette begrunnes med at jo flere personer loven tar sikte på å omfatte, jo større behov har lovgiver for å oppstille klare og konsekvente regler som gjelder for hele gruppen.

Det finnes ingen undersøkelser på hvor mange kvinner som bærer burka i Norge. Det er likevel lite som tyder på at det er et utbredt fenomen. I burkarapporten fra Københavns universitet er det konkludert med at det i dag er mellom 100 og 200 personer som går med burka i Danmark.75 Med bakgrunn i tallene fra Danmark må det kunne forutsettes at det er et lavere antall burka-bærende kvinner i Norge, sett på bakgrunn av at det totale innbyggertallet i Danmark er høyere enn i Norge. Det må uansett kunne forutsettes at det i Norge kun er en svært liten del av befolkningen som bærer burka.

Ettersom det kun er et begrenset antall kvinner som bærer burka i Norge i dag, kan det hevdes at man bedrer kvinnenes situasjon på en mer tilfredsstillende måte dersom man istedenfor fokuserer på holdningskampanjer og andre integreringsfremmende tiltak enn å innføre lovforbud. Slike måter å bedre kvinnenes situasjon på vil riktignok forutsette økte tilskudd og investeringer samt en politisk interesse for denne type tiltak, men tiltakene vil være mindre inngripende overfor den enkelte burka-bærende kvinne. I denne sammenheng kan det nevnes at Norge tar mål av seg til å være et multikulturelt og inkluderende samfunn. En innføring av et lovforbud som regulerer bruken av religiøse klesplagg, stemmer dårlig overens med slike idealer, da det vil kunne hindre mangfoldet i samfunnet.

Her må man imidlertid ha i mente at de kvinnene som blir tvunget til å bære burka, bare i begrenset omfang vil bli påvirket av slike holdningskampanjer. Selv om kvinnene skulle bli påvirket til å endre sin burka-bruk, vil ikke nødvendigvis ektemennene som tvinger kvinnene til å bære burka, endre sine holdninger. Holdningskampanjene må nok i så tilfelle rettes mot kvinnenes ektemenn for å kunne bedre kvinnenes likestilling. Hvorvidt kvinnenes ektemenn vil endre sin praksis som følge av slike holdningskampanjer, er imidlertid usikkert. Usikkerheten omkring opplysningskampanjers reelle virkning tilsier derfor at slike kampanjer vanskelig kan utgjøre et fullgodt alternativ til lovforbud. Etter dette kan det vanskelig tenkes andre tilstrekkelige måter å forhindre at kvinner presses til å bære burka, enn å innføre et lovforbud.

Videre skal det vurderes om hensynet til de kvinnene som blir presset til å bære burka, tilsier at vi behøver å forby klesplagget i hele det offentlige rom. En praksis der kvinner blir tvunget til å bære burka, er svært uheldig, ettersom den gir uttrykk for et menneske- og kvinnesyn som helt klart bør motarbeides. Spørsmålet er imidlertid om det finnes mindre inngripende måter å bekjempe problemet på enn å innføre et lovforbud i det offentlige rom.

EMD har ikke tidligere tatt stilling til lovligheten av generelle forbud mot burka i det offentlige rom. For å vurdere et burka-forbud er det derfor nødvendig å se på hvordan EMD har løst spørsmålet om regulering av annen religiøs bekledning i det offentlige rom.

De fleste sakene som har vært til behandling hos EMD, har dreid seg om begrensede forbud mot bruk av religiøse plagg i skolen eller på andre avgrensede områder. EMD har i mange tilfeller godtatt slike begrensede forbud.76

Når det gjelder generelle forbud i det offentlige rom, har imidlertid EMD i saken Arslan mot Tyrkia nylig satt grenser for hvor langt stater kan gå i å forby religiøse klesplagg.77 Klagerne i Arslan-saken var medlemmer av en religiøs gruppe innenfor islam som ble arrestert i forbindelse med gjennomføringen av en parade gjennom Ankara. EMD konkluderte med at et generelt forbud mot religiøse klesplagg i det offentlige rom innebar et brudd med klagernes religionsfrihet etter artikkel 9.78

I domstolens vurdering av om det forelå et brudd med artikkel 9, ble det lagt vekt på at klagerne i saken var vanlige borgere som ble straffet for bruk av religiøse klesplagg på offentlige steder som var åpne for alle.

Dommen trekker opp en viktig grense med hensyn til hvilke restriksjoner i religionsfriheten som generelt kan godtas i det offentlige rom. I Arslan-saken ble Tyrkia, som er en strengt sekulær stat, dømt for brudd på religionsfriheten. I Norge, som har en statsreligion, bør man av hensyn til likebehandling av ulike religiøse uttrykk være enda mer forsiktig med å nekte religiøse klesplagg i det offentlige rom.

Terskelen for å forby religiøse klesplagg i det offentlige rom må etter domsavsigelsen i Arslan-saken sies å ligge høyt. Norge har et særlig ansvar når det gjelder å ivareta andre religiøse røster på grunn av vår statsreligion. Dette tilsier at det er en enda høyere terskel for å forby burka i det offentlige rom i Norge enn i sekulariserte stater som for eksempel Tyrkia eller Frankrike.

I tillegg kan det nevnes at Amnesty International er kraftige motstandere av å innføre et offentlig burka-forbud.79 Ifølge Amnesty må stater heller satse på å beskytte kvinner mot press fra familie og samfunnet for øvrig. Amnestys uttalelse har imidlertid en begrenset rettskildemessig vekt i forhold til sakens spørsmål. Det er imidlertid verdt å merke seg Amnestys syn på spørsmålet som et moment i vurderingen, tatt i betraktning Amnestys faglige tyngde som verdensomspennende menneskerettighetsorganisasjon.80

Ved vurderingen av et lovforbud i det offentlige rom må man som tidligere nevnt ha i mente at likestillingshensynet kun gjør seg gjeldende overfor mindreårige jenter samt kvinner som presses til å bære burka. Likestillings-hensynet kan ikke brukes som argument for å innføre et forbud overfor dem som frivillig bærer burka, da forbudet kun vil fungere som en begrensning på deres religionsutøvelse. Kvinner som bærer burka frivillig, gjør det blant annet av kjærlighet til sin gud.81 Kvinnenes religiøse frihet til å gå kledd som de selv ønsker, har krav på respekt, og kan derfor trekke i retning av å utvise forsiktighet med å forby klesplagget i hele det offentlige rom. Det er derfor nødvendig å vurdere hensynet til kvinner som bærer burka frivillig, opp mot hensynet til kvinner som presses til å bære burka, for på den måten å finne ut om et lovforbud i det offentlige rom er den beste løsningen. Selv om man helt klart bør endre situasjonen for de kvinnene som blir presset til å bære burka, kan man ikke for enhver pris bedre deres situasjon på bekostning av de kvinnene som bærer burka frivillig. Et forbud kan derfor kun innføres dersom hensynet til de kvinnene som blir presset til å bære klesplagget, veier klart tyngre enn hensynet til de kvinnene som bærer klesplagget av fri vilje, samt at de samfunnsmessige hensyn for øvrig taler for et forbud.

Hensynet til at mindreårige burka-bærende jenter bør skånes for å måtte gå med klesplagget, trekker i retning av at man bør innføre et forbud. Denne gruppen mindreårige har et klart behov for beskyttelse, da det må presumeres at de ikke bærer burka av egen fri vilje. Problemet med hensyn til mindreårige bærere av burka kan man imidlertid løse ved hjelp av mindre inngripende midler enn et generelt offentlig forbud. Man kan for eksempel innføre et særskilt forbud overfor mindreårige, hvor man forbyr barn å bære burka. Det kan i denne forbindelse nevnes at Fremskrittspartiet nylig har fremmet et lovforslag hvor de ønsker å forby hijab og niqab på skoler.82 Ved å innføre et slikt lovforbud avbøter man problemet med at barn presses til å bære burka. Et særskilt lovforbud overfor mindreårige fører da til at det ikke vil være behov for et generelt offentlig burka-forbud for å beskytte denne gruppen.

Det er videre nødvendig å vurdere om man behøver et offentlig forbud av hensyn til voksne kvinner som presses til å bære burka. Disse kvinnene har også et klart behov for beskyttelse da deres situasjon ikke vil bedres av at man innfører et særskilt forbud overfor mindreårige. Et burka-forbud er et relativt perifert inngrep i religionsfriheten, noe som på generelt grunnlag kan gjøre det lettere å innføre et lovforbud. Likevel fremstår det som usikkert i hvilken grad et offentlig lovforbud vil bedre disse kvinnenes situasjon. Denne usikkerheten rundt lovforbudets effektivitet svekker derfor argumentene for å innføre et offentlig forbud. Det er derfor nødvendig å vurdere i hvilken grad man kan bekjempe problemet ved hjelp av mindre vidtgående lovforbud.

Det kan for det første hevdes at Norge istedenfor å innføre et offentlig forbud heller bør innføre mindre vidtgående forbud, slik vi ser eksempler på i skolene. Det må antas at det i Norge finnes et meget begrenset antall kvinner som blir presset til å bære burka. Denne gruppen kvinner er da relativt oversiktlig, noe som tilsier at staten har mulighet til å imøtegå problemene på mindre inngripende måter, som ved avgrensede forbud. Et mothensyn som her reises, er at det vil kunne bli vanskelig å bedre kvinnenes likestilling på en tilstrekkelig måte ved bare å innføre slike typer forbud, ettersom avgrensede forbud kun manifesterer en tilsynelatende likestilling på enkelte samfunnsområder. Den undertrykkende praksisen vil dermed kunne fortsette på områder hvor man ikke innfører forbud.

På den annen side vil ikke all undertrykking av kvinnene nødvendigvis opphøre dersom man innfører et offentlig forbud heller. Verken et offentlig forbud eller avgrensede forbud mot bruk av burka vil fjerne alle de likestillingsmessige problemene kvinnene står overfor. De ulike typene forbud vil bare kunne bedre kvinnenes situasjon til en viss grad, noe som trekker i retning av å utvise forsiktighet med å innføre et såpass vidtgående forbud i det offentlige rom.

Sett i lys av den høye terskelen EMD har lagt til grunn ved forbud mot religiøse klesplagg i det offentlige rom, fremstår et burka-forbud som for vidtgående i forhold til å ivareta de undertrykte kvinnenes interesser, spesielt ettersom avgrensede forbud må antas å kunne bedre kvinnenes likestillingsmessige situasjon på en tilfredsstillende måte. Hensynet til de kvinnene som blir presset til å bære burka, veier etter dette ikke tungt nok til å innføre et forbud i det offentlige rom.

Samlet proporsjonalitetsvurdering

Etter en samlet vurdering av likestillingshensynet og integreringshensynet kan en så vidtgående regulering som å forby bruk av burka i det offentlige rom ikke anses som en proporsjonal løsning på de problemene klesplagget representerer. Vilkåret om at inngrepet må være nødvendig i et demokratisk samfunn, kan derfor ikke anses å være oppfylt.

6 Konklusjon

Etter dette må det antas at et norsk burka-forbud i hele det offentlige rom er i strid med religionsfriheten etter EMK artikkel 9.

1Forfatteren er master i rettsvitenskap fra 2010. Han arbeider for tiden som universitetslektor ved Juridisk fakultet i Tromsø.
2http://www.assemblee-nationale.fr/13/pdf/projets/pl2520.pdf
3http://www.stortinget.no/Global/pdf/Representantforslag/2009-2010/dok8-200910-075.pdf
4http://www.regjeringen.no/upload/JD/Vedlegg/Heldekkende_plagg.pdf
5http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10003612, http://www.hegnar.no/okonomi/politikk/article476665.ece
6Se også Julia Køhler-Olsen (2010), Forbud mot niqab og burka i den offentlige skolen, Lov og Rett, norsk juridisk tidsskrift nr. 7 2010.
7Leyla Şahin v. Turkey, App.no. 44774/98, GC-Judgment of 10 November 2005, para 78 og Ahmet Arslan v. Turkey, App.no. 41135/98, Judgment of 23 March 2010, para 35.
8http://www.e-pages.dk/ku/322/ s. 15 (omtales heretter som «burka-rapporten»).
9Den europeiske menneskerettserklæringen av 4. november 1950. Kongeriket Norges Grundlov av 17. mai 1814. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 10. desember 1948. FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 16. desember 1966.
10Straffeloven 22. mai. Nr. 10. 1902.
11http://www.regjeringen.no/upload/JD/Vedlegg/Heldekkende_plagg.pdf
12Se for eksempel Ahmet Arslan v. Turkey, App.no. 41135/98, Judgment of 23 March 2010 og Leyla Şahin v. Turkey, App.no. 44774/98, GC-Judgment of 10 November 2005.
13Ibid.
14Ibid.
15Dogru v. France, App.no. 27058/05, Judgment of 4 December 2008, para 64.
16Kokkinakis v. Greece, App.no. 14307/88, Judgment of 25 Mai 1993, para 33 og Leyla Şahin v. Turkey, App.no. 44774/98, GC-Judgment of 10 November 2005, para 106.
17Se for eksempel Leyla Şahin v. Turkey, App.no. 44774/98, GC-Judgment of 10 November 2005, para 88.
18Ahmet Arslan v. Turkey, App.no. 41135/98, Judgment of 23 March 2010, para 38.
19Ibid.
20http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Stortinget/2009-2010/inns-200910-249/?lvl=0
21http://www.assemblee-nationale.fr/13/dossiers/dissimulation_visage_espace_public.asp og http://www.abcnyheter.no/verden/101007/burka-forbud-godkjent
22Nolan and K. v. Russia, App.no. 2512/04, Judgment of 12 February 2009, para 73.
23Ahmed and others v. UK, App.no 22954/93, Judgment of 2 September 2008, para 52.
24Se for eksempel Leyla Şahin v. Turkey, App.no. 44774/98, GC-Judgment of 10 November 2005, para 99 og Ahmet Arslan v. Turkey, App.no. 41135/98, Judgment of 23 March 2010 para 43.
25Howard Davis (2009), Human Rights Law Directions, 2. utgave, Oxford University Press, Oxford, New York, s. 282.
26Ahmet Arslan v. Turkey, App.no. 41135/98, Judgment of 23 March 2010, para 45.
27Soering v. The United Kingdom, App.no. 14038/88, Judgment of 7 July 1989, para 89.
28Metropolitan Church of Bessarabia and Others v. Moldova, App.no. 45701/99, Judgment of 13 December 2001, para 115 og Kokkinakis v. Greece, App.no. 14307/88, Judgment of 25 May 1993, para 33.
29Se for eksempel Agga v. France, App.no. 50776/99, Judgment of 17 October 2002, para 56 og Serif v. Greece, App.no. 38178/97, Judgment of 14 December 1999, para 49.
30Se for eksempel Serif v. Greece, App.no. 38178/97, Judgment of 14 December 1999, para 49.
31Silver and Others v. United Kingdom, App.no. 5947/72; 6205/73; 7052/75; 7107/75; 7113/75; 7136/75, Judgment of 25 March 1983 para 97.
32Se for eksempel Serif v. Greece, App.no. 38178/97, Judgment of 14 December 1999, para 52 og 54. Starmer (1999), s. 178.
33EMK artikkel 1, 13 og 35.
34Se for eksempel Handyside v. The United Kingdom, App.no. 5493/72, Plenary Judgment of 7 December 1976, para 48 og The Sunday Times v. The United Kingdom, App.no. 6538/74, Judgment of 26 April 1979, para 59.
35Keir Starmer (1999), European Human Rights Law, Legal Action Group, London, s. 187.
36Se for eksempel Handyside v. The United Kingdom, App.no. 5493/72, Plenary Judgment of 7 December 1976, para 48 og The Sunday Times v. The United Kingdom, App.no. 6538/74, Judgment of 26 April 1979, para 59.
37Ibid.
38Handyside v. The United Kingdom, App.no. 5493/72, Plenary Judgment of 7 December 1976, para 48.
39James and Others v. The United Kingdom, App.no. 8793/79, Plenary Judgment of 21 February 1986, para 51.
40Metropolitan Church of Bessarabia and Others v. Moldova, App.no. 45701/99, Judgment of 13 December 2001, para 118 og 119.
41Manoussakis and Others v. Greece, App.no. 18748/91, Judgment of 26 September 1996, para 44 og Leyla Şahin v. Turkey, App.no. 44774/98, GC-Judgment of 10 November 2005, para 104.
42Manoussakis and Others v. Greece, App.no. 18748/91, Judgment of 26 September 1996, para 44.
43Handyside v. The United Kingdom, App.no. 5493/72, Plenary Judgment of 7 December 1976, para 49.
44Manoussakis and Others v. Greece, App.no. 18748/91, Judgment of 26 September 1996, para 44.
45Ibid., para 53.
46Ibid., para 44.
47Dudgeon v. UK, App.no. 7525/76, Decision of 23 September 1981, para 60, og Keir Stramer (1999), European Human Rights Law, Legal Action Group, London, s. 189.
48Leyla Şahin v. Turkey, App.no. 44774/98, Judgment of 29 June 2004, para 102; og Jon Fridrik Kjølbro (2005), Den Europæiske Menneskerettighedskonvention, Jurist- og Økonomforbundets Forlag, København, s. 431.
49Dogru v. France, App.no. 27058/05, Judgment of 04 December 2008, para. 72 og Ahmet Arslan v. Turkey, App.no. 41135/98, Judgment of 23 March 2010, para 43.
50Kokkinakis v. Greece, App.no. 14307/88, Judgment of 25 May 1993, para 33.
51Se til sammenligning http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/kampanjer/tolkningsuttalelser/forvaltningsrett/opplaringsloven/-2-9-og-3-7---Forbud-mot-hijab-i-skolen.html?id=598628. Punkt 2.4.2 underpunkt c.
52Grunnloven § 2.
53Refah Partisi v. Turkey, App.no. 41340/98, Judgment of 13 February 2003, para 119.
54Se for eksempel http://www.abcnyheter.no/verden/100203/nektet-statsborgerskap-etter-burka-tvang http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1859582.ece http://www.dailymail.co.uk/debate/article-1195052/Why-I-British-Muslim-woman-want-burkha-banned-streetsidehtml
55http://www.e-pages.dk/ku/322/, s. 17.
56Ibid, s. 15.
57Dahlab v. Switzerland, App.no. 42393/98, Decision of 15 February 2001, «the law».
58http://www.e-pages.dk/ku/322/ s. 21.
59Se for eksempel Serif v. Greece, App.no. 38178/97, Judgment of 14 December 1999, para 49.
60Keir Stramer (1999), European Human Rights Law. Legal Action Group, London, s. 171.
61Kokkinakis v. Greece, App.no. 14307/88, Judgment of 25 May 1993, para 48.
62Keir Stramer, (1999), European Human Rights Law. Legal Action Group, London, s. 171.
63Dahlab v. Switzerland, App.no. 42393/98, Decision of 15 February 2001, «the law», Leyla Şahin v. Turkey, App.no. 44774/98, GC-Judgment of 10 November 2005, para 111.
64Leyla Şahin v. Turkey, App.no. 44774/98, GC-Judgment of 10 November 2005, Dissenting opinion of Judge Tulkens, para 12.
65Human rights committiee – General comments Nr. 28, para 13: http://www.unhchr.ch/tbs/doc.nsf/(Symbol)/13b02776122d4838802568b900360e80?Opendocument
66http://www.e-pages.dk/ku/322/, s. 21.
67http://www.conseil-etat.fr/node.php?mediaid=3565, s. 22.
68http://www.e-pages.dk/ku/322/, s. 3 og s. 15–19.
69Se til sammenligning Julia Køhler-Olsen (2010), Forbud mot niqab og burka i den offentlige skolen, Lov og Rett – norsk juridisk tidsskrift nr. 7 2010, s. 415.
70Se for eksempel FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989. Artikkel 2, jf. artikkel 31.
71Lov om den norske kirke. Nr. 31. 1996 § 3 nr. 6, og Lov om trudomssamfunn og ymist anna. Nr. 25. 1969 § 3.
72Se også Julia Køhler-Olsen (2010), Forbud mot niqab og burka i den offentlige skolen, Lov og Rett – norsk juridisk tidsskrift nr. 7 2010, s. 419–420.
73http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10006034
74http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10011232
75http://www.e-pages.dk/ku/322/, s. 13.
76Se for eksempel Leyla Şahin v. Turkey, App.no. 44774/98, GC-Judgment of 10 November 2005, Dogru v. France, App.no. 27058/05, Judgment of 4 December 2008 og Dahlab v. Switzerland, App.no. 42393/98, Decision of 15 February 2001.
77Ahmet Arslan v. Turkey, App.no. 41135/98, Judgment of 23 March 2010.
78Ibid., para 52.
79http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/niqab-forbud-bryter-menneskerettighetene
80Om den rettskildemessige veridien av uttalelser fra NGOer; se Erik Møse (2004), Menneskerettigheter, 3. opplag. Cappelen Akademisk, Oslo, s. 105.
81http://www.e-pages.dk/ku/322/, s. 15.
82http://www.dagbladet.no/2010/12/06/nyheter/frp/innenriks/mette_hanekamhaug/hijab/14591346/

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon