Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Fagfellevurdert artikkel
Vitenskapelig publikasjon
(side 248-272)
av Michael Gøtze
Sammendrag

Retten til ytringsfrihed er en grundlæggende rettighed i et demokratisk samfund. Det følger af både menneskeretlige og andre retlige grundprincipper. I forhold til offentligt ansattes ytringsfrihed kan denne ret begrænses af regler om tavshedspligt. Det er dog vanskeligt at trække retlige grænser mellem ytringsfrihed og tavshedspligt, og det har derfor været overvejet i dansk ret, om der bør indføres en specifik lovgivning om offentligt ansattes ret til ytringsfrihed om bl.a. interne forhold i myndigheden. Der er indtil videre ikke tages sådanne initiativer. Det retlige spændingsfelt mellem ytring og tavshed illustreres af to straffedomme om henholdsvis en efterretningsagents videregivelse af oplysninger om grundlaget for Danmarks deltagelse i Irak-krigen og to journalisters videreformidling af disse oplysninger. Selv om de to domme vedrører samme hændelsesforløb, anlægger domstolene en differentieret juridisk vurdering, og dommene ender med henholdsvis domfældelse af agenten og frifindelse af journalisterne. Der sættes fokus på denne dobbelthed i artiklen, som desuden problematiserer, at dommene ikke inddrager EMRK artikel 10 i den retlige argumentation. Afslutningsvis peger artiklen på behovet for lovgivningsmæssig stillingtagen til retten til ytringsfrihed.

Artikkel
(side 273-284)
av Hedda Giertsen
Sammendrag

Grunnsynet til Stoltenberg-utvalget presenteres i avsnittet «Håp»: «Hver narkoman har, som alle andre mennesker, sin personlighet. […] Det handler om at vi alle kan bidra – i det minste ved å vise respekt for menneskets verdighet» (s. 5). Her legger utvalget også vekt på at mennesker med rusproblemer skal komme ut av rusens tvang og bli mer med i samfunnet.

I utvalgets 22 punkter til forslag er det en tydelig vilje til å endre narkotikapolitikken, åpne og utvide rommet for diskusjoner og legge grunnlag for saklige vurderinger ut fra kunnskap og humane verdier. Det sies også med rette at narkotikapolitikken må være kunnskapsbasert. Det positive med avsnittet «Håp» er at utvalget også understreker betydningen av verdier som er grunnleggende og vanligvis allment akseptert.

Men; er alle forslagene i tråd med verdiene som presenteres i «Håp», gir de rom for å se den enkelte og vise respekt? Hvilke narkotikapolitiske følger får forslagene, og hvilke forståelser bekrefter og befester utvalgets rapport? Fins det en tanke om en helhetlig narkotikapolitikk? Disse temaene diskuteres på bakgrunn av dagens narkotikapolitikk.

(side 285-293)
av Erling Grimstad & Kristian Dahle Trygstad
Innlegg
(side 294-301)
av Knut Rognlien
Sammendrag

FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) har mange skjønnsmessige bestemmelser, for eksempel art. 12 om rett til den høyest oppnåelige helsestandard. I art. 12 § 2 forutsettes det at retten ikke blir fullt realisert med en gang, men at statene iverksetter tiltak med dette som en målsetting. Det er blitt hevdet at slike rettigheter er for vage til å kunne gi den enkelte konkrete krav, som kan prøves for domstolene. Bestemmelsene innebærer imidlertid ikke bare en forpliktelse for statene til å forbedre helseforholdene, men også en forpliktelse til ikke å gå motsatt vei. Hvis statene først har gitt den enkelte visse helserettigheter, kan ikke disse svekkes med mindre bestemte vilkår foreligger.

Dermed kan ØSK bli et viktigere juridisk verktøy enn først antatt. Det blir nødvendig å undersøke hvilke rettigheter som den enkelte har eller har hatt, og om lov- eller praksisendringer (også planlagte) innebærer en svekkelse av de opprinnelige rettighetene. Hvis det er diskrepans, kan det foreligge konvensjonstrid.

Slike undersøkelser krever omfattende arbeid. Gjennom diskusjoner med leger og annet helsepersonell har jeg fått tips om noen mulige problemområder. Dette innlegget er bare et forsøk på å starte en diskusjon om disse spørsmål innenfor helseretten. Tilsvarende spørsmål reiser seg i forhold til flere av de andre ØSK-rettighetene. Det er et håp at også andre jurister griper fatt i disse problemstillingene og bidrar til denne spennende kartleggingen.

(side 302-308)
av Helga Hernes
Sammendrag

I innlegget «Når PST roper ’ulv’ – høring i justiskomiteen om ny politiregisterlov» i Kritisk Juss nr. 1 2010 er Cecilie Schjatvet kritisk til de særlige reglene om Politiets sikkerhetstjeneste i forslaget til ny politiregisterlov som var på høring i justiskomiteen i desember 2009.

Schjatvet omtaler kort tilsyns- og klageordninger for PST i punkt 4, og gir i den sammenheng uttrykk for en viss skepsis til EOS-utvalgets gjennomføring av dets kontrollfunksjoner. For å gi et mer nyansert bilde av utvalgets kontroll, og da særlig kontrollen med PST, knyttes det i dette innlegget kommentarer til enkelte av Schjatvets påstander om utvalget og til kontrollvirksomheten mer generelt.

Fast spalte
(side 309-312)
av Charlotte Bayegan
Sammendrag

I Aftenpostens kronikk søndag 29. august 2010 viser Frode Elgesem, advokat og medlem av Advokatforeningens menneskerettsutvalg, til hvilke hensyn de nye grunnlovsbestemmelsene om menneskerettigheter bør ivareta. Den 17. mai 2014 feirer Grunnloven 200 år, og det er i den forbindelse oppnevnt et menneskerettighetsutvalg for å utrede og fremme forslag om nye grunnlovsbestemmelser, for å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

«De nye grunnlovsbestemmelsene må ikke være så generelle og vage at de lett kan omgås, men heller slike som i praksis bidrar til å sikre mot krenkelser av menneskerettighetene», skriver Elgesem, «samtidig bør Grunnloven etter revisjonen reflektere et moderne syn på menneskerettsbeskyttelsen.»

(side 313-319)
av Edona Maksutaj & Carl Fredrik Riise
Sammendrag

I Kritisk Juss nr. 4 2006 skrev Ann Helen Aarø, tidligere leder i juridisk avdeling ved Likestillings- og diskrimineringsombudet, at hun trodde ombudet i løpet av 2007 kom til å behandle saker om diskriminering med utgangspunkt i bevis skaffet til veie ved parvis testing. Først nå, høsten 2010, har ombudet behandlet de første sakene hvor parvis testing er brukt for å bevise diskriminering. Sakene gjelder etnisk diskriminering på utesteder. I denne artikkelen vil forfatterne gjøre rede for et utvalg av de testene som har blitt gjennomført, og ta for seg noen av de problemstillingene som oppstår rundt slike tester.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon