Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 149-154)
av Martin Eiebakke
Fagfellevurdert artikkel
Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og politisk handlingsrom
Kan Norge lovregulere import av tropisk tømmer til Norge uten å komme i konflikt med WTO-regelverket?
Vitenskapelig publikasjon
(side 155-183)
av Hans Morten Haugen
Sammendrag

Importrestriksjoner på import av tropisk tømmer er et godt eksempel på hvordan politisk uttrykte ønsker fra norske myndigheter kan være i strid med Norges internasjonale forpliktelser under Verdens handelsorganisasjon (WTO). Artikkelen tar utgangspunkt i relevante WTO-bestemmelser, slik disse er tolket av tvisteløsningsorganene, men identifiserer også styrker og svakheter ved alternative tilnærminger, fremmet av USA og EU, og hvordan tropisk skog behandles innenfor FN-systemet. Artikkelen finner at Norge foreløpig har gjort for lite både på hjemmebane og for å øke kapasiteten til eksportørstatene i å overvåke skoghogsten til å kunne forsvare et importforbud på tropisk tømmer og tømmerprodukter.

Anslag over ulovlig tømmerhogst viser at halvparten av all tømmerhogst foregår ulovlig.2 I stater som Peru er det beregnet at opptil 80 prosent av skogen er hogd ulovlig.3 I en rapport fra Verdensbanken er det beregnet at den regulerte skogindustrien taper mellom 10 og 15 milliarder dollar årlig på ulovlig hogst.4 Samtidig berøves regjeringer for 5 milliarder dollar årlig som følge av slik ulovlig hogst, som følge av skatte- og avgiftsunndragelse, og økte inntekter vil være en viktig motivasjon for produsentstater.5 Ulovlig hogst forstås her som hogst som skjer i strid med nasjonale lover eller reguleringer.

Hva gjelder ikke-bærekraftig hogst, må en vurdering av skadevirkningene se på både betydningen for det globale klimaet og konsekvensene for lokalsamfunn og deres omgivelser, inklusive problemer knyttet til erosjon og vannmangel. Avskoging står eksempelvis for 80 prosent av Brasils CO2-utslipp. Hva gjelder de lokale effekter, gir rammene for denne artikkelen ikke rom for å gå inn i denne tematikken. Det er likevel grunnlag for å hevde at konfliktene mellom industriell tømmerhogst og lokalsamfunn i liten grad blir løst på en slik måte at lokalsamfunnenes rettigheter sikres.

For å identifisere det rettslige handlingsrommet for å treffe tiltak mot import av tropisk tømmer har både Bondevik II og Stoltenberg II bestilt juridiske betenkninger. Den mest grundige, en utredning fra Miljøverndepartementet, innfører en tredje kategori, nemlig «tømmer fra områder eller typer skog hvor det er relativt stor internasjonal enighet om at hogsten er et alvorlig miljøproblem, herunder for eksempel uberørt skog/naturskog/regnskog».6 Engelske begreper som har vært brukt, er «virgin forest» og «primary forest»,7 men det er ingen internasjonal enighet om hva disse begrepene dekker, ei heller når hogsten utgjør et «alvorlig miljøproblem». Denne kategorien, selv om den er begrepsmessig uklar, har noen viktige egenskaper. For det første må kategorien forstås å være snevrere enn kategorien «ikke-bærekraftig hogd skog». For det andre må kategorien antas å være mer robust mot anklager om at tropisk tømmer er gjenstand for spesiell behandling, mens annen type skog ikke er gjenstand for tilsvarende spesiell behandling. Denne kategorien vil omfatte hogst fra ulike typer av skog, og ikke utelukkende fra tropiske skoger.

I artikkelen vil kategorien «tømmer fra områder eller typer skog hvor det er relativt stor internasjonal enighet om at hogsten er et alvorlig miljøproblem», altså den tredje kategorien, bli omtalt som «miljøskadelig hogst».

Stortingets utenrikskomité avga en enstemmig innstilling om å ratifisere Den internasjonale avtalen om tropisk tømmer i 2007, og uttalte blant annet i merknadene: «Dagens hogstpraksis i tropiske land er gjennomgående destruktiv.»8 Dette er en klar vurdering om at mer omfattende tiltak må til for å regulere tømmerindustrien mer effektivt.

Frykt for at tiltak mot tropisk tømmer vil møte motstand og kunne lede fram til en tvist i WTO, synes å ligge til grunn for reservasjonen blant norske partier mot å innføre restriksjoner på import av tropisk tømmer.9

Artikkelen vil analysere hvorvidt handelsbegrensende tiltak, inklusive et generelt importforbud vil risikere å bli innklaget av stater og ende opp i tvisteløsningssystemet i WTO, og om det er mulig å formulere en lovgivning slik at den ikke risikerer å ende opp i en handelstvist.

Artikkelen starter med en analyse av de sentrale bestemmelsene i de WTO-avtalene som er mest relevante for å regulere tømmerimport. Deretter blir de mest relevante rapportene fra WTOs tvisteløsningssystem gjennomgått. Selv om tvister om tømmerimport har vært gjenstand for behandling i WTOs tvisteløsningssystem,10 har det til nå ikke vært noen tvister om tiltak mot tropisk tømmer som har resultert i en panelrapport, men andre relevante rapporter fra WTOs tvisteløsningssystem trekkes inn. Del tre inneholder en analyse av nasjonale lover og bilaterale avtaler som søker å hindre handel med ulovlig hogst. Del fire gir en kort innføring i internasjonale avtaler som regulerer bevaring av skoger mer overordnet. Konklusjonen i del fem vil løfte fram hva som er nødvendig for at et lovtiltak som søker å hindre omsetning av ulovlig og miljøskadelig hogd tømmer og tømmerprodukter, ikke skal fungere diskriminerende.11

En hypotese som vil bli testet, er hvorvidt handelsrestriksjoner er mer krevende å forsvare dersom disse er knyttet til miljøskadelig hogst enn dersom handelsrestriksjonene er knyttet til ulovlig hogst.

Det finnes to måter å sikre at produkter kan skilles fra hverandre hva gjelder lovlighet og ikke-miljøskade: merking av hvert enkelt produkt,12 eller dokumentasjon som følger den enkelte last. Artikkelen vil ikke drøfte fordeler og ulemper ved krav om miljømerking versus dokumentasjonskrav. Som følge av at de to konkrete eksemplene som blir analysert i kapittel 3, begge omhandler dokumentasjonskrav (om enn ikke i alle tilfeller) og ikke merkekrav, vil fokuset i artikkelen ligge på dokumentasjonskrav.

Vitenskapelig publikasjon
(side 184-201)
av Ane Grimelid
Sammendrag

Det er de senere år blitt reist spørsmål om EU-domstolen er i ferd med å overta EMDs rolle som Europas «høye vokter» av menneskerettigheter. Artikkelen tar for seg om en tilsvarende utvikling kan tenkes å finne sted innenfor EØS, ved at EFTA-domstolen aktivt prøver forenligheten av EFTA-statenes handlinger på EØS-området med grunnleggende rettigheter. Artikkelen viser at hensynet til EFTA-statenes suverenitet, slik dette er forutsatt ved EØS-avtalen, kan tilsi at det bør utvises forsiktighet med å gi EFTA-domstolen en like vidtrekkende menneskerettslig prøvingsadgang som den EU-domstolen har overfor EU-landene.2

Innlegg
På vei bort fra menneskerettslovens system?
Om forutberegnelighetshensynets gjennomslagskraft
(side 218-228)
av Vibeke Blaker Strand
Sammendrag

Menneskerettighetenes stilling i den interne rettsorden har de senere år på mange måter blitt styrket ved at stadig flere konvensjoner har blitt inkorporert gjennom lovgivningen. Samtidig gir andre utviklingstrekk grunnlag for å spørre om det likevel har funnet sted en endring i myndighetenes grunnleggende holdning til ivaretakelse av de internasjonale menneskerettigheter. Dette gjelder særlig den tilbakeholdenhet som utvises fra norske myndigheter i saker om styrking av individenes muligheter til internasjonal håndheving av konvensjonsrettigheter. Innlegget retter fokus mot gjennomslagskraften til det såkalte forutberegnelighetshensynet: hensynet til å sikre størst mulig grad av forutberegnelighet for nasjonale myndigheter. Det hevdes at forutberegnelighetshensynet den senere tid har fått stadig større gjennomslagskraft på bekostning av styrking av individvernet. Spørsmålet er om dette innebærer at vi er i ferd med å gå bort fra det system for ivaretakelse av menneskerettigheter som ble etablert gjennom menneskerettsloven.

(side 229-232)
av Mads Harlem & Charlotte Bayegan
Sammendrag

Enhver persons rett til å søke asyl i et annet land ved forfølgelse følger allerede av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948, og er i dag folkerettslig sedvanerett. Denne grunnleggende retten blir sjelden trukket frem i debatten omkring norsk asylpolitikk. Dette gir grunn til bekymring når vi vet at retten til å søke asyl er selve fundamentet i flyktningekonvensjonen av 1951, og flyktningers viktigste rettssikkerhetsgaranti.

Fast spalte – likestillings- og diskrimineringsombudet
(side 233-242)
av Anne Kirsti Lunde & Siri Kessel
Sammendrag

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft 1. januar 2009. Loven håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet. Loven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, og oppstiller også en plikt til tilrettelegging. Blant annet skole- og utdanningsinstitusjoner skal foreta en rimelig tilrettelegging av lærested og undervisning for å sikre at elever med nedsatt funksjonsevne får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Etter at loven trådte i kraft, har ombudet mottatt et betydelig antall henvendelser som gjelder manglende tilrettelegging for elever og studenter med nedsatt funksjonsevne. Ombudet er imidlertid én av flere instanser som fører tilsyn med regelverket innen utdanningssektoren. Vi mener det bør stilles spørsmål ved hensiktsmessigheten av det etablerte klage- og tilsynssystemet, herunder om lovgivningens målsetting om å sikre et likeverdig opplæringstilbud realiseres. Vi mener at også dette er spørsmål som bør utredes dersom det settes i gang en utredning av regelverket innen utdanningssektoren, av en egen aktivitetsplikt for å fremme likebehandling for utdanningsinstitusjoner og krav til læremidler, slik Diskrimineringslovutvalget anbefaler.2

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon