Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Prinsippstyring av strafferettspolitikken

Artikkelen tar for seg kriminaliseringsdrøftelsene i forarbeidene til den nye straffeloven. Forfatteren ser forarbeidenes tilnærming til strafferettspolitikken som en ønskelig kursendring, der det fokuseres på overordnede verdier av betydning for kriminaliseringsspørsmålene fremfor konkrete «helhetsvurderinger». Forsøket på å la prinsippene fungere som bindinger av lovgivningskompetansen viser seg imidlertid å svikte når prinsippene støter an mot politiske målsettinger. Dette illustreres ved å vise at forarbeidenes skille mellom «skadelig atferd» og «atferd som bare krenker moralske eller religiøse normer» hverken er konseptuelt mulig eller fulgt opp i praksis. Prinsippene virker dermed mot sin hensikt ved å gjøre lovgivernes vurderinger mindre gjennomsiktige enn tidligere.

1 Innledning

1.1 Problemstilling

Forarbeidene til straffeloven 2005 inneholder en lengre drøftelse av hvordan lovgiverne bør nærme seg spørsmålet om hvilken atferd som skal belegges med straff (kriminaliseringsspørsmålet).3 Lovgiverne oppstiller tre grunnleggende prinsipper som skal styre kriminaliseringsvurderingen. Departementet utlegger prinsippene slik:

Skadefølgeprinsippet bør være utgangspunkt og grunnvilkår for kriminalisering: Atferd bør bare gjøres straffbar dersom den fører til skade eller fare for skade på interesser som bør vernes av samfunnet. I tillegg må to andre kriterier vurderes for at loven skal sette straff for en bestemt atferd: (1) Straff bør bare brukes dersom andre reaksjoner og sanksjoner ikke finnes eller åpenbart ikke vil være tilstrekkelige. (2) Straff bør bare brukes dersom nyttevirkningene er klart større enn skadevirkningene.4

Utgangspunktet for kriminaliseringsspørsmålet er således skadefølgeprinsippet; det er normalt bare den skadelige atferd straffelovgivningen bør ramme. Forutsatt at atferden er skadelig, gjelder ytterligere to begrensninger. Begrensningen departementet peker på i punkt (1) i sitatet, kalles i det følgende for subsidiaritetsprinsippet, og den de peker på i punkt (2) for hensiktsmessighetsprinsippet.5 Lovgivernes fremgangsmåte, der de baserer kriminaliseringsspørsmålet på anvendelsen av disse tre prinsippene, kaller jeg for prinsippstyringen av strafferettspolitikken.6 Med uttrykket «rettspolitikk» sikter jeg til spørsmålet om hvordan retten bør være, i motsetning til hvordan retten er; det som tradisjonelt benevnes som «rettsdogmatikk». I hvilken grad et skille mellom rettspolitikk og rettsdogmatikk lar seg oppstille, er et omstridt spørsmål i rettsteorien. Jeg går ikke nærmere inn på disse problemene i denne artikkelen, ettersom få vil være uenige i at de spørsmål som drøftes i det følgende, tilhører rettspolitikken.

Prinsippstyringen har vært kalt «de mest spennende og nytenkende» delene av de rundt 1600 sidene som Straffelovkommisjonen produserte.7 Problemstillingen i denne artikkelen er i korthet om dette utsagnet er dekkende. Er prinsippstyringen en ønskelig nyvinning i norsk strafferett? Dette nødvendiggjør en stillingtagen til to nært sammenvevde spørsmål. For det første: Bringer prinsippstyringen inn noe nytt, sett i forhold til hvordan vi i norsk rett tidligere har drøftet kriminaliseringsspørsmål? Dette spørsmålet drøftes i punkt 2 nedenfor. For det andre: Er det positive potensialet prinsippene bærer med seg, realisert i de konkrete kriminaliseringsdrøftelsene? Dette spørsmålet drøftes i punkt 3 nedenfor. Problemstillingen er omfattende, og det har derfor vært nødvendig å konsentrere fremstillingen om et sentralt punkt, nemlig skadefølgeprinsippet og dets forutsetning om at «skadelig» atferd må holdes atskilt fra atferd som bare krenker «moralske eller religiøse normer». Etter mitt syn er den inndelingen lovgiverne her har søkt å oppstille, både konseptuelt umulig og mangelfullt gjennomført i praksis. På bakgrunn av drøftelsene i punkt 2 og 3 skisserer jeg i punkt 4 enkelte utgangspunkter for en omformulering av prinsippstyringen, som ville videreført de positive aspektene som påpekes i punkt 2, og styre unna de problematiske punktene som påvises i punkt 3.

I inneværende punkt 1 skal jeg gi en nærmere oversikt over kriminaliseringsprinsippene (punkt 1.2), og knytte noen kommentarer til enkelte argumentasjonsmåter jeg gjør bruk av i de senere drøftelsene (punkt 1.3).

1.2 Nærmere om prinsippstyringen

Siktemålet med dette punktet er å gi en nærmere redegjørelse for de prinsippene lovgiverne har oppstilt. Jeg ser først på det nærmere innholdet i de enkelte prinsippene, deretter på hvilken rolle de er ment å spille ved avgjørelsen av et kriminaliseringsspørsmål.

Prinsippstyringen tar som nevnt utgangspunkt i tre retningslinjer som skal innvirke på avgjørelsen om å (av)kriminalisere en bestemt atferd. Prinsippene er oppstilt i prioritert rekkefølge. I dette ligger at skadefølgeprinsippet anses som et grunnvilkår for kriminalisering; først dersom atferden passerer den terskel dette prinsippet utgjør, er det aktuelt å undersøke hva subsidiaritetsprinsippet og hensiktsmessighetsprinsippet tilsier.

Skadefølgeprinsippet oppstiller en terskel for hvilke negative virkninger en atferd må ha før det er akseptabelt å gripe til bruk av straff.8 Prinsippet begrunner departementet slik:

Kjernen i skadefølgeprinsippet er at bruken av straff må være rasjonell og human. Individene bør i størst mulig grad kunne handle fritt, og straff bør bare brukes når tungtveiende hensyn taler for det. Fordelene med å kriminalisere en handling må veies opp mot ulempene, inkludert de negative konsekvensene en domfellelse og soning vil få for dem som blir strafforfulgt. Fordelene vil i utgangspunktet bare kunne være store nok dersom handlingene som man ønsker å hindre, kan medføre skade eller fare for skade på interesser som har et rettmessig krav på vern. Til slike interesser regnes særlig individers fysiske og psykiske integritet, økonomiske verdier og samfunnsinteresser.9

Skadefølgeprinsippet har gamle aner. Tanken om at bare den skadelige atferd bør belegges med straff, identifiseres gjerne med John Stuart Mills utsagn om at et sivilisert samfunn kun har grunnlag for utøvelse av makt mot individene når formålet er å motvirke «harm to others» («the harm principle»).10 Ved den nærmere anvendelsen av prinsippet har lovgiverne to tilnærmingsmåter til disposisjon (som også kan kombineres). De kan søke å gi en positiv definisjon av hva som skal regnes som en «skade», ved å liste opp alle eller i hvert fall de mest sentrale fenomenene det siktes til med begrepet.11 Eller de kan definere «skade» negativt, som en motsetning til «ikke-skade» – det som ikke har krav på strafferettslig vern. «Skade» blir i tilfelle en restkategori.12 De norske forarbeidene bygger hovedsakelig på sistnevnte tilnærming.

De ulike gruppene «ikke-skade» fremgår nokså presist av overskriftene i departementets drøftelse:13 «Handlinger som ikke er egnet til å medføre skade eller fare for skade bør ikke være straffbare»; «straff bør normalt ikke brukes for å verne moralske eller religiøse normer»; «straff bør normalt ikke brukes for å verne den enkelte mot ulike former for ubehag»; «straff bør normalt ikke brukes mot skade som noen gjør på seg selv»; «straff bør ikke uten videre brukes for å legge til rette for kontroll»; «straff bør normalt ikke brukes for å tvinge frem hjelp».

Dersom atferden innebærer en risiko for skade, bør straff likevel ikke benyttes dersom borgernes oppførsel kan tøyles gjennom bruk av andre reaksjoner (subsidiaritetsprinsippet). Eksempler på slike virkemidler er sivilrettslige sanksjoner som erstatning og oppreisning, eller offentligrettslige sanksjoner som stansingspålegg, gebyrer, tap av offentlige ytelser (f.eks. trygd) eller rettigheter (f.eks. tillatelse til å utøve et bestemt yrke).14 Selv om de forutgående prinsippene skulle tilsi bruk av straff, bør en kriminalisering ikke finne sted dersom skadevirkningene vil bli større enn nyttevirkningene (hensiktsmessighetsprinsippet), for eksempel ved at belastningene for gjerningspersonen overstiger den samfunnsmessige gevinst man oppnår gjennom kriminaliseringen.15

Hvilken rolle er så prinsippene ment å spille ved avgjørelsen av kriminaliseringsspørsmålet? Straffelovkommisjonen regnet prinsippene som «sentrale momenter for om en handlingstype bør være straffesanksjonert».16 Departementet vurderte skadeprinsippets rolle slik:

Skadefølgeprinsippet kan ikke forstås som absolutte regler som avskjærer muligheten for å kriminalisere en handling som ikke medfører skade eller fare for skade. Poenget med prinsippet er at det gir utgangspunkter som stiller krav om en særskilt tungtveiende begrunnelse dersom straff likevel skal tas i bruk.17

Det fremgår av det siterte at prinsippene oppfattes som tungtveiende presumsjoner for en bestemt løsning på spørsmålet om en atferd skal straffebelegges. På overflaten virker det dermed som om lovgiverne søker å oppstille en «selvbinding» av lovgivningskompetansen. I dette ligger selvfølgelig ingen forpliktelse i juridisk forstand. Men lovgiverne ser ut til å gi en lovnad om at de ikke skal bruke sine vide kriminaliseringsfullmakter til å motarbeide visse former for atferd. Hvorvidt bindingssynsvinkelen er en heldig tilnærming til prinsippstyringen, kommer jeg tilbake til nedenfor.

1.3 Artikkelens argumentasjonsform

Siktemålet med artikkelen er å foreta en kritisk gjennomgang av lovgivernes valg om å la kriminaliseringsspørsmålet avhenge av de tre prinsippene, eksemplifisert ved hvordan de har anvendt skadefølgeprinsippet i enkelte konkrete sammenhenger. Mine drøftelser blir dermed rettspolitiske i dobbelt forstand: De tar for seg hvordan lovgiverne mener strafferetten bør være, og ser på hvordan lovgivernes drøftelser burde vært.

Det er ikke i denne sammenheng plass til noen omfattende redegjørelse for hvordan slike drøftelser skal legges opp. Rettsvitenskapen står her betraktelig dårligere skodd enn den gjør ved løsningen av rettsdogmatiske spørsmål, der den juridiske teorien gjennom rettskildelæren har søkt å utmeisle generelle retningslinjer for hva slags argumentasjon som er holdbar.18 Vi savner et begrepsapparat for å analysere og vurdere utsagn om hva retten bør være, slik vi i har utviklet i rettskildelæren for å analysere og vurdere rettsdogmatiske utsagn. Det er et tankekors at vi har en rekke begreper til disposisjon for å avgjøre hvor liten en plastjolle kan være før den ikke lenger kan klassifiseres som et «skip», men ingen tilsvarende begrepsdannelser å ty til når spørsmålet er om det å føre skip i påvirket tilstand skal forbys. Det er likevel ikke anledning til å gå dypere ned i de metodiske problemstillingene i denne artikkelen.

Det er likevel et argumentasjonsmessig grep som ikke kan forbigås i stillhet. Under drøftelsene i punkt 3 vil jeg undertiden hevde at lovgiverne enkelte steder søker å tilpasse argumentasjonen etter det ønskede resultatet, fremfor å komme til den konklusjonen som synes mest nærliggende ut fra føringene de har oppstilt gjennom prinsippstyringen. Slike (re)konstruksjoner av lovgivernes motiver uttrykker jeg blant annet ved å bruke utsagn som at visse hensyn «i realiteten» har vært utslagsgivende i vurderingen.19 «I realiteten» står her i motsetning til «i teksten» – den begrunnelse som fremgår av en naturlig språklig lesning av forarbeidsdokumentene. Slike lesninger er utslag av en kamuflasjetese eller fasadelegitimasjonstese. Grunnlaget for å antyde en uoverensstemmelse mellom overveielse og begrunnelse må dels søkes i tekstene selv, dels i forholdet til tidligere tekster, for eksempel eldre uttalelser fra lovgiverhold.

Læren om fasadelegitimasjon ble utformet av Ross med henblikk på lesning av (de danske) domstolenes praksis.20 Læren postulerer en uoverensstemmelse mellom de vurderinger domstolene gjør under overveielsesprosessen, og hva de anfører som begrunnelse for resultatet.21 Særlig fremhevet Ross at rettsbevisstheten spiller en større rolle under overveielsene enn hva tekstene gir uttrykk for. Tanken vant gehør hos Eckhoff,22 og har i senere tid blitt et nokså vanlig grep i norsk juridisk teori.23

Knut Bergo har gjort en fortjenestefull innsats for å renske ut denne formen for «mistankens hermeneutikk».24 Jeg er enig med ham i at den juridiske teorien i langt større grad må ta norske domstolers tekster på alvor, fremfor å programmatisk se dem som utslag av bakenforliggende politiske og moralske overveielser som dommeren ikke tør anføre åpenlyst. Det er et nokså stort sprik mellom den juridiske litteraturens sterke betoning av at rettsanvendelse går ut på å følge de «rettskildeprinsippene» som Høyesteretts argumentasjonsstrukturer gir opphav til på den ene side, og litteraturens mistro til at dommernes argumentasjon er sannferdig på den andre.

Jeg mener dog at læren om fasadelegitimasjon har sin berettigelse ved analyse av forarbeidstekster. Det er her tale om dokumenter som inngår i en politisk avgjørelsesprosess, der hovedmålsettingen normalt er å vinne gjennomslag for eget partiprogram. Særlig tydelig er dette under forhandlingene i Stortinget og i komitébehandlingene, men den politiske ledelsens oppfatning kan også spøke bak den mest nøytralt utformede departementstekst. Sakkyndige utvalg er i mindre grad politiske værhaner, men her må det på den annen side skjeles til at medlemmene gjerne er representanter for profesjoner, grupper og lignende med bestemte interesser. Av disse grunner er det større grunn til å etterspørre motiver utover det teksten selv løfter frem ved forarbeidsanalyser enn tilfellet er ved lesning av rettsavgjørelser.

2 Prinsippstyringens generelle nyhetsverdi

2.1 Problemstilling

Problemstillingen i dette punktet er om prinsippstyringen bringer inn et nytt perspektiv sett i forhold til den tradisjonelle behandlingen av kriminaliseringsspørsmål i norsk rett. En forutsetning for en slik drøftelse er at prinsippene innplasseres i det tradisjonelle strafferettslige landskapet. Å drøfte nyhetsverdien til noe forutsetter kjennskap til dets forhold til det bestående. I punkt 2.2 plasseres prinsippene inn i den strafferettslige systematikken. I punkt 2.3 drøftes deres potensielle nyhetsverdi.

2.2 Prinsippstyringens systematiske plassering. Presisering av problemstillingen

Strafferettslig teori har i lengre tid bakset med to grunnleggende og nært beslektede spørsmål knyttet til straffens rolle i samfunnet: Hva er formålet bak samfunnets bruk av straff, og hvilke virkninger har straffen? Spørsmålet i dette punktet er hvordan kriminaliseringsprinsippene passer inn i denne modellen.

Det synes i norsk rett akseptert at straffens generelle samfunnsmessige funksjon er å motvirke uønsket atferd.25 Dette må ses i sammenheng med at straffens tilsiktede virkning er prevensjon.26 Det onde som straffen utgjør, skal både motivere gjerningspersonen til å avstå fra å overtre straffelovgivningen for fremtiden (individualprevensjon) og avskrekke den øvrige befolkningen fra å begå tilsvarende handlinger eller unnlatelser (allmennprevensjon).27 Sterkt forenklet kan en si at den uønskede atferd skal motvirkes fordi det er i samfunnets interesse å forhindre at den forøves. Det ligger således en samfunnsnyttebetraktning i bunn. At samfunnet gjengjelder det begåtte onde, har ingen verdi i seg selv. Et samfunn som legger til grunn førstnevnte synspunkt, sies å bygge på en relativ, i motsetning til en absolutt, straffeteori.28

Disse perspektivene angår formålet med straffen som sosial institusjon.29 De gir intet svar på spørsmålet om hvilke konkrete handlinger og unnlatelser straffelovgivningen bør ramme, gitt at straffen som institusjon generelt kan forsvares – for eksempel når vi spør om det skal reageres mot konkubinat, narkotikabruk, medlidenhetsdrap og lignende.30 Stillingtagen til slike spørsmål fordrer en separat vurdering. Denne kan sies å ha en empirisk og en normativ bestanddel.31 Empirisk sett blir det et spørsmål om det vil gagne samfunnet å forby en bestemt atferd, herunder om straffen vil virke preventivt. Den normative vurderingen har som sin kjerne spørsmålet om hvilke typer atferd samfunnet har rett og plikt til å motvirke. Retten eller plikten kan igjen være av rettslig eller moralsk art.32 Det er den moralske siden av den normative vurderingen som er av interesse for oss.33 Prinsippstyringen må etter min mening ses som et forsøk på å strukturere den moralske vurderingen som spørsmålet om bruk av straff i et konkret tilfelle gir opphav til.

Spørsmålet som ble reist ovenfor i punkt 2.1, var om prinsippstyringen bringer noe nytt inn i norsk strafferett. På bakgrunn av drøftelsen ovenfor kan vi nå presisere problemstillingen: Gir prinsippstyringen en ny og bedre innfallsvinkel til den normative vurderingen som kriminalisering av bestemte typer atferd nødvendiggjør? Det er mot dette spørsmålet vi vender oss i neste punkt.

2.3 Prinsippstyring som nyvinning i den norske strafferettspolitikken

For å vurdere prinsippstyringens nyhetsverdi må vi først danne oss et bilde av hvordan norske forarbeider og juridisk teori tidligere har forholdt seg til kriminaliseringsspørsmål. Min påstand er at slike drøftelser har vært pragmatisk anlagt. Pragmatikeren tar som sitt utgangspunkt de konkrete spørsmålene som skal løses, og avgrenser på denne bakgrunn argumenttilfanget. Hvorvidt noe skal kriminaliseres, blir dermed et spørsmål om avveining av hensyn, vurdert opp mot et konkret vurderingstema. Noen generell rangering av argumentene foretas ikke, selv om visse verdier gjennomgående gis høy status. Disse elementene er i grove trekk gjenkjennelige som viktige bestanddeler i den filosofiske pragmatismen: avstandtagen fra faste utgangspunkter (antifundamentalisme), fokus på problem fremfor system (problemorientering) og vekt på hvilke følger en beslutning vil få (konsekvensorientering).34

At en slik pragmatikk preget arbeidet med straffeloven 1902, er ingen overraskelse. Straffelovkommisjonen, utelukkende sammensatt av jurister og med senere riksadvokat Bernhard Getz i spissen, leverte en innstilling gjennomsyret av hensiktsmessighetsbetraktninger.35 Også etter at politikerne tok over strafferettens tøyler utover på 1900-tallet, forble strafferettspolitikken et utpreget pragmatisk område.36 Dette betyr ikke at kriminaliseringsdebattene har vært verdinøytrale.37 Men det har ikke eksistert noen tydelig generell referanseramme i lovgivernes kriminaliseringsdrøftelser som har kunnet tjene som klangbunn for konkrete argumenter. Slike drøftelser har det også vært sparsomt med i den juridiske teorien.38

Pragmatismen skyldes med all sannsynlighet det syn at den typen spørsmål det her er tale om, ikke kan rasjonaliseres i nevneverdig grad. Med «rasjonalisering» forstår jeg en eksplikasjon av de momenter som har vært virkende, samt en angivelse av deres respektive gjennomslagskraft ved inntagelsen av standpunktet. Straffelovkommisjonens første delutredning hadde følgende å si om muligheten for eksplisering av kriminaliseringsvurderingen:

Lovgivning er en politisk prosess, og grensene mellom det straffbare og det straffrie er et resultat av en politisk vurdering. […] Man kan spørre om det kan stilles opp objektive kriterier for hvilke handlinger som bør være straffbare. De fleste vil sikkert være enige om at så vel handlingenes samfunnsskadelighet som hensynet til rettferdighet og humanitet er av vesentlig betydning. Men disse kriteriene er ikke objektive, men avhenger av verdisyn som i stor grad skifter med tid og sted. Om det likevel finnes en kjerne av alvorlige krenkelser som bør være straffbare ut fra objektive rettsprinsipper, er et rettsfilosofisk spørsmål som Straffelovkommisjonen ikke behøver å ta standpunkt til. Uansett om det kan stilles opp slike prinsipper, vil de gi liten veiledning når man i praksis skal trekke grensen mellom det straffbare og det straffrie.39

Det er ikke så rent lite tilslørende å utlegge det spørsmålet som her drøftes, som en søken etter en objektiv målestokk for kriminaliseringens utstrekning. At vurderingen ikke kan rasjonaliseres fullt ut, er én sak. Den skjebnen har det rettspolitiske resonnementet til felles med så vel avtaletolking som regulær rettsanvendelse, ettersom det også her må foretas en samordning av argumentene som ikke kan utpensles i alle detaljer.40 En viss rasjonalisering er like fullt mulig, ved å etterstrebe presise vurderingstemaer og momentangivelser. Ross er inne på dette i sin drøftelse av hvordan konkrete kriminaliseringsavgjørelser må treffes:

Det er desværre ingen mulighed for objektivt at fastslå hvilke grundlæggende vurderingssynspunkter der skal med i denne kalkulation, og ej heller nogen mulighed for at kvantificere de positive eller negative værdistørrelser man på dette grundlag når frem til. Man kan søge at rationalisere afvejningen så meget som mulig, dels ved at blotlægge lovens formentlige sociale virkninger i den ene og anden retning, dels ved at klargøre sig sine vurderingsforudsætninger. Men i sidste instans kan afgørelsen ikke rationaliseres, men fremstår som udfaldet af en irreduktibel proces i hvilken alle relevante hensyn integreres i en beslutning.41

Selv om avgjørelsen aldri kan gjøres fullstendig transparent, vil det å klargjøre hvilke verdimessige forutsetninger kriminaliseringen hviler på, bidra til en delvis rasjonalisering av den rettspolitiske vurderingen. Men også en slik klarlegging av verdiene synes Straffelovkommisjonen i sin første delutredning å stille seg nokså avvisende til:

Hvilke verdier som skal legges til grunn ved utformingen av straffelovgivningen, særlig ved valg av straffarter og strafferammer, må i hovedsak drøftes i tilknytning til de enkelte straffebud. Straffelovkommisjonen berører derfor bare i liten grad disse spørsmålene i denne utredningen.42

Det er denne pragmatiske tradisjonen prinsippstyringen i de senere forarbeidene til straffeloven 2005 bryter med. Lovkonsipistene foretar inngående drøftelser av hvilke prinsipper det skal tas hensyn til ved vurderingen av hva som skal kriminaliseres, avkriminaliseres eller opp- eller nedkriminaliseres, og hvordan prinsippene skal rangeres i forhold til hverandre.

Hva består forskjellen mer konkret i? La oss bruke kjøp av seksuelle tjenester som stilisert eksempel (straffeloven 1902 § 202a, straffeloven 2005 § 316). Den pragmatiske tilnærmingen til dette spørsmålet består i å oppstille ett vurderingstema – «bør kjøp av sex kriminaliseres?» – og drøfte dette på bakgrunn av de hensyn man mener vurderingstemaet foranlediger, for eksempel at «et forbud vil motvirke menneskehandel», at «kjøp av andres kropp uttrykker og sementerer et negativt menneskesyn», osv. Den prinsippstyrte tilnærmingen til samme spørsmål består i å oppstille tre vurderingstemaer: «Har kjøp av sex skadelige følger?», hvis ja: «Kan den skadelige følgen ikke motarbeides ved bruk av andre virkemidler enn straff?», hvis nei: «Vil bruk av straff likevel innebære større ulemper enn fordeler?». Til hvert av disse vurderingstemaene knytter det seg egne retningslinjer som avgjørelsen skal fattes på bakgrunn av. Vurderingstemaene er felles for alle kriminaliseringsspørsmål; de samme vurderingene og hensynene må anvendes hver gang noe skal (av)kriminaliseres.

Det kan spørres hvor mye nytt prinsippstyringen bringer inn. Innvendingen kan rettes både mot begrepsbruken og mot påstanden om at det er en kvalitativ forskjell på en pragmatisk og en prinsipiell tilnærming til kriminaliseringsspørsmålet. Det er sistnevnte innvending jeg finner grunn til å omtale nærmere. Hva vi velger å kalle innfallsvinklene, er av underordnet interesse.

En innvending mot prinsippstyringens nyhetsverdi kunne være følgende: Kriminaliseringsspørsmålet vil, nå som før, koke ned til en konkret hensiktsmessighetsbetraktning. Følgelig er prinsippstyringen et rent terminologisk grep. På ett punkt er innvendingen korrekt: Kriminaliseringsspørsmålet vil alltid bero på en vurdering, og gitt virkelighetens mangfoldighet kan avgjørelsen aldri treffes mekanisk. Men det er forhastet å forkaste prinsippstyringen som betydningsløs av den grunn. Vi skal nærme oss spørsmålet om hvilken betydning prinsippstyringen får, langs to akser. For det første: Hvilken betydning hadde det å oppstille generelle prinsipper som det må ses hen til ved avgjørelsen av kriminaliseringsspørsmål? For det andre: Hvilken betydning har det å anse prinsippene som en selvbinding av lovgivningskompetansen (se om dette punkt 1.2)? Prinsippstyringen behøver ikke være en nyvinning i begge henseender. Som det vil fremgå av den senere drøftelsen, mener jeg prinsippenes nyhetsverdi primært skyldes den førstnevnte dimensjonen. Den sistnevnte har i stor grad blitt et rent kosmetisk grep, ettersom prinsippene både er uheldig utformet og mangelfullt fulgt opp i praksis.

Ad det første: Hvilken betydning har det å oppstille prinsippene? Svaret er i korthet at det å formulere prinsippene tydeliggjør verdiene lovgiverne mener bruken av straff i et konkret tilfelle skal se hen til, og som kan sette grenser for omfanget av straff som virkemiddel. Å anskueliggjøre prinsippene på en slik måte åpner for en debatt om hvilke verdier vi mener bør spille inn ved kriminaliseringsavgjørelsen.43 Prinsippstyringen trekker opp større linjer enn hva som er mulig innenfor rammen av en konkret helhetsvurdering. Dermed blir innholdet i den rettspolitiske vurderingen mer overskuelig enn der det utelukkende henvises til en helhetsvurdering hvor de sentrale verdipremissene kun indirekte kommer til uttrykk.

Ad det andre: Hvilken betydning har det å anse prinsippene som en normering av den rettspolitiske beslutningsprosessen – retningslinjer lovgiverne ikke kan se bort fra med mindre tungtveiende grunner trekker i motsatt retning? Vi kan skille mellom hvilken betydning dette får for lovgiverne under prosessen frem mot standpunktet til kriminaliseringsspørsmålet (overveielsesstadiet) og utformingen av det forsvar som føres i marken for det inntatte standpunktet (begrunnelsesstadiet).

På begrunnelsesstadiet har prinsippstyringen den konsekvens at lovgiverne ikke kan nøye seg med en kort henvisning til at atferden er uønsket. De må også redegjøre for hvorfor handlingen eller unnlatelsen fortjener en slik karakteristikk, vurdert på bakgrunn av prinsippene. Hvilken verdi dette har, avhenger av hvor stort spriket er mellom de prinsippene lovgiverne må kvittere ut, og de verdiene de reelt sett ønsker å tilgodese. Ønsker lovgiverne å nå et annet resultat enn prinsippene taler for, kan de konstruere en fasadebegrunnelse (se om begrepet i punkt 1.3 ovenfor).

En kunne tenke seg at prinsippenes status av å være fravikelige utgangspunkter ville eliminere behovet for fasadebegrunnelser. Lovgiverne for eksempel ikke påpeke at atferden har skadelige følger i sin begrunnelse for (fortsatt) kriminalisering, de kan nøye seg med å konstatere at i dette tilfellet må ett eller flere av prinsippene fravikes. Ser vi på lovgivernes anførte begrunnelser for eller mot kriminalisering, er det imidlertid få uttrykkelige fravik å spore.44 Lovgiverne synes motvillige til å benytte den unntaksadgangen de selv har oppstilt, og er mer tilbøyelige til å legge prinsippene på strekk for å gi inntrykk av å følge hovedregelen.

På overveielsesstadiet gir prinsippstyringen lovgiverne – og da særlig politikerne – et insentiv til å sammenholde sine konkrete politiske målsettinger med prinsippene de selv har fremholdt som ledestjerner for strafferettspleien. En slik vurdering tvinger seg på fordi prinsippene som nevnt setter grenser for hvilke begrunnelser som er gangbare.45 Når det gjelder straffeloven 2005, er det i denne sammenheng viktig å merke seg gangen i lovgivningsarbeidet. Kriminaliseringsprinsippene oppstilles i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) om straffelovens alminnelige del, som ikke inneholdt forslag til noen endringer i bestemte straffebud. Proposisjonen dannet grunnlaget for lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff. Dermed «underskrev» Stortinget på prinsippene før de hadde fått anledning til å se hvilke konsekvenser de ga anvisning på i konkrete saker. Justisdepartementet la til grunn at en slik fremgangsmåte best ville tilrettelegge for en «bred og prinsipiell debatt» om kriminaliseringsspørsmålet, ettersom konkrete enkeltspørsmål ikke ville skygge for en debatt om de overordnede utfordringene som straffelovarbeidet ga opphav til.46 Tilbakekoblingen behøver imidlertid ikke gi seg andre utslag enn at lovgiverne må vurdere hvordan de skal komme seg rundt prinsipper som taler deres ønskede resultat imot. Undersøkelsen nedenfor i punkt 3 viser etter mitt syn at det er en slik skjebne prinsippene har lidt.

For å oppsummere: Prinsippstyringen innebærer en nyvinning vurdert opp mot den pragmatiske tilnærmingen til kriminaliseringsspørsmål som har vært rådende i norsk rett. Nyvinningen består i at prinsippene skyver i forgrunnen de generelle verdiene som vurderes som særlig grunnleggende ved avgjørelsen av kriminaliseringsspørsmål. Prinsippene er også ment å være retningslinjer for utøvelsen av lovgivningsmyndigheten i konkrete saker. Dette skaper i hvert fall et begrunnelsesproblem for lovgiverne dersom de ikke ønsker å åpent fravike prinsippene. Men problemet kan omgås gjennom oppstillingen av en fasadebegrunnelse. Faren for kamuflasjebegrunnelser øker proporsjonalt med størrelsen på spriket mellom prinsippene og de resultatene lovgiverne ønsker å nå.

3 Prinsippstyringens praktiske betydning

3.1 Problemstilling

Konklusjonen så langt er at prinsippstyringen i hvert fall innebærer en nyvinning i form av en tydeliggjøring av strafferettens sentrale verdiforutsetninger. I tillegg kan prinsippstyringen tenkes å innebære en ytterligere nyskapning ved å legge begrensninger på hvilke hensyn lovgiverne kan se hen til ved avgjørelsen av et konkret kriminaliseringsspørsmål. Spørsmålet i dette punktet er om de varslede nyskapningene er realisert i lovgivernes konkrete kriminaliseringsdrøftelser.

En slik gjennomgang kunne vært gjort for hvert av de tre prinsippene, og for hver avgrensning disse innebærer. Plassen tillater ikke en uttømmende drøftelse. Jeg nøyer meg derfor med en undersøkelse av ett aspekt ved skadefølgeprinsippet: lovgivernes forutsetning om at skadelig atferd må skilles fra atferd som bare krenker religiøse eller moralske normer. For enkelhets skyld viser jeg i det følgende bare til «moralen». Med dette sikter jeg også til religiøse normer.

Drøftelsen foretas i to ledd. For det første hvorvidt det på et konseptuelt plan er mulig å skille mellom en skadevurdering og en moralvurdering (punkt 3.2). Spørsmålet må besvares benektende. For det annet hvilke konsekvenser forsøket på å utdefinere moralvurderinger fra det gode selskap har hatt i noen utvalgte kriminaliseringsdrøftelser (punkt 3.3). Gjennomgangen viser at den konseptuelle umuligheten av å skille mellom skade og moral, samt lovgivernes ønske om å straffebelegge umoralsk atferd, har medført en utstrakt bruk av fasadelegitimering i kriminaliseringsbegrunnelsene. Hvilke konsekvenser dette får for prinsippstyringens nyhetsverdi i norsk rett, gjennomgås i punkt 4.

3.2 Generelt om forsøket på å skille skadevurderingen fra en moralvurdering

Problemstillingen i dette punktet er om det på et konseptuelt plan er mulig å skille mellom «skadefølger» og «(utelukkende) brudd på moralske normer».47

Det første spørsmålet blir hva som ligger i lovgivernes uttalelser om at brudd på samfunnets moralske og religiøse normer ikke er en skade. Med andre ord: Hva er «moral» i forarbeidenes forstand? Det er det ikke lett å lese ut av forarbeidstekstene. Det nærmeste vi kommer en definisjon, er departementets utsagn om at moralske normer er «regler som ikke kan håndheves av rettsapparatet».48 En slik definisjon kan fungere som en angivelse av hva moralske normer er, til forskjell fra rettslige normer, for eksempel ved å knytte håndhevingen av rettslige normer til statens tvangsmyndighet (straff, erstatningsansvar osv.), og håndhevingen av moralske normer til den enkeltes samvittighet og samfunnets uformelle sanksjonsapparat (f.eks. uttrykk for misbilligelse av atferden). Men definisjonen er uegnet til å besvare spørsmålet «Bør slik atferd sanksjoneres av rettsapparatet gjennom bruk av straffelovgivningen?», fordi den forutsetter svaret på spørsmålet i selve spørsmålsstillingen (hvilket neppe er intendert): Moralske normer er normer som per dags dato ikke kan håndheves av rettsapparatet; atferd som alene krenker slike normer, er derfor ikke «skadelig» og skal ikke kunne håndheves av rettsapparatet gjennom bruk av straff.

For å danne oss et bilde av hva lovgiverne reelt sett har ment med avgrensningen mot moralen, må vi se på hva som er underforstått i tekstene deres. Det skinner nokså klart igjennom at lovgiverne ikke forsøker å oppstille noe vanntett skott mellom kategorien «moral» og de virkningene som betegnes som «skader». Straffelovkommisjonen uttaler blant annet følgende:

Et visst fellesskap i verdi- og moralsyn er nødvendig for at et samfunn skal kunne fungere uten for store konflikter. Moralnormer som omhandler liv, legeme, frihet og eiendom, er trolig av slik fundamental betydning. Det kan imidlertid reises en rekke innvendinger mot det synet at straffeloven bør verne om samfunnets felles moral også når en handling ikke har andre skadevirkninger enn oppløsing av samfunnsmoralen.49

Det fremgår av uttrykket «også» i det siterte at det foreligger en grad av overlapping mellom skadefølgene og moralnormene. Denne overlappingen kommer også til skue i enkelte kriminaliseringsdrøftelser, for eksempel utsagnet om at bruk av narkotika ikke sammenlignes med bruk av alkohol og tobakk, ettersom sistnevnte «står […] i en annen historisk og kulturell stilling»,50 og påpekningen av at kriminalisering av narkotikabruk er viktig «for å markere grunnleggende verdier i samfunnet».51 Lovgiverne hevder altså ikke at moralen ikke spiller inn når vi for eksempel velger å forby drap, voldtekt og ran. Men hva er det da som for eksempel skiller det å straffe drap fra det å straffe frivillig seksuell omgang mellom personer av samme kjønn?

Lovgiverne gir oss, så vidt jeg kan se, to forskjellige svar på dette spørsmålet. Én argumentasjonslinje ser ut til å være at overlappingen mellom brudd på moralnormer og faktisk påviselige skadefølger et sted tar slutt, og at det eneste som blir skadelidende forbi dette punkt, er den alminnelige samfunnsmoralen.52 Et slikt skille er nokså vanlig også i teorien.53 En annen argumentasjonslinje er at skillet ikke går mellom atferd med og uten påviselige direkte skadefølger, men mellom de moralnormer som er av så grunnleggende art at samfunnet må hegne om dem for å eksistere, og de moralnormer som ikke har en slik karakter.54

Det første spørsmålet blir om det lar seg gjøre å skille mellom den atferd som gir opphav til noenlunde håndgripelige rom-tidlige fenomener som kan betegnes som skader på den ene side, og atferd som bare krenker den allmenne samfunnsmoralen på den andre. Lovgiverne drøfter ikke problemstillingen, men synes å bygge på en stilltiende forutsetning om at skillet lar seg opprettholde. Denne stillingtagen er nok inspirert av den diskusjonen Hart og Devlin i sin tid førte i England, foranlediget av Wolfendenrapportens forslag om å lempe på den strafferettslige reguleringen av homofili og prostitusjon. Hart postulerte uttrykkelig et skille mellom det skadelige og det rent umoralske,55 og han søkte å vise at de eksempler Devlin trakk frem for å påvise at man i engelsk rett straffet den nakne umoral, i realiteten angikk atferdens faktiske virkninger, for eksempel et ønske om å beskytte individet mot seg selv («paternalistiske straffebud»).56

Vi kan nærme oss problematikken gjennom å skille mellom to typer premisser som må inngå i en kriminaliseringsavgjørelse: de faktiske og de verdimessige.57 Faktiske premisser fremkommer som standpunkter til kunnskapsspørsmål, for eksempel om det er en sammenheng mellom steroidbruk og tilbøyelighet til å utøve vold, eller lavpromillekjøring og ulykkesfrekvens. Siktemålet er å fastslå ytre saksforhold. Verdimessige premisser fremkommer derimot som standpunkter til verdispørsmål, for eksempel om noe er forsvarlig eller uforsvarlig, godt eller dårlig. Slike spørsmål må avgjøres gjennom skjønnsmessige vurderinger som ikke kan baseres på empiriske observasjoner alene.58 Straffelovkommisjonen opererer selv med dette skillet:

Drap og tyveri er eksempler på lovbrudd hvor skadevirkningene ligger i dagen. Men ellers kan det være uklart om ulike typer atferd har skadevirkninger. Det er to grunner til dette. For det første kan det være omstridt hvorvidt en aktuell virkning bør ansees som skade i relasjon til skadefølgeprinsippet. For det andre vil det kunne være usikkert om en type atferd rent faktisk har en mulig skadevirkning.59

På tross av at kommisjonen i sitatet fremholder at hva som skal regnes som en skade, er et vurderingsspørsmål («hvorvidt en aktuell virkning bør ansees som skade» – min utheving), synes de ikke å ville anerkjenne hvilke konsekvenser dette får for muligheten av å konstruere et operasjonelt skadefølgeprinsipp. At en handling har virkninger av en viss art, kan være empirisk konstaterbart. At disse virkningene er skadelige, beror alltid på en vurdering.60 I sin første delinnstilling synes Straffelovkommisjonen å innta samme standpunkt, da den uttaler at synet på hva som er samfunnsskadelig, ikke er et objektivt kriterium, men avhengig av «verdisyn som i stor grad skifter med tid og sted».61

For å ta et eksempel: Drap er ifølge lovgiverne en atferd hvis skadevirkninger er åpenbare. Men det å ta livet av noen i nødverge eller i krig vurderer ikke lovgivningen bare som straffritt, men under gitte forutsetninger også som rettmessig – selv om avdøde i like høy grad berøves livet og hans pårørende påføres like mye smerte som der det er tale om et umotivert drap. Enkelte vil kanskje innvende at den faktiske konteksten er forskjellig i nødverge- og krigstilfellene. Men dette illustrerer bare det grunnleggende poenget at det til syvende og sist må treffes en verdidom. Spørsmålet er ikke om konteksten er forskjellig, for til syvende og sist har enhver straffbar handling sin kontekst. Spørsmålet er snarere hvorfor enkelte kontekster er relevante og andre irrelevante for kriminaliseringsspørsmålet. Det er klart nok ikke konteksten som klassifiserer seg selv når vi avgjør dette spørsmålet, men en beslutning vi kommer til på bakgrunn av visse tids- og kulturavhengige idealer.62 Det som for oss er en atferd med uhyrlige skadefølger, for eksempel at en kreditor skulle ha rett til å drepe en forsømmelig debitor, var i Romerriket lovfestet i tolvtavleloven frem til omkring 330 f.Kr.63

Det skadefølgeprinsippet peker hen mot, er derfor ikke annet enn det standpunkt at i Norge regnes et drap begått under gitte omstendigheter per dags dato for å ha skadelige følger. Samtidig regnes andre typer atferd, for eksempel utroskap, for utelukkende å være et moralsk anliggende.64 Men dermed er skadebegrepet også tømt for innhold. Det gir ingen kriterier for å avgjøre hvilke virkninger som skal henføres under skadebegrepet – utover å gi en kongruens av enkeltoppfatninger, for eksempel det syn at rovmord er skadelig, en teknisk betegnelse («skade» versus «(utelukkende) krenkelse av en moralsk norm»).65

Spørsmålet blir dermed om den andre avgrensningsteknikken som lovgiverne har antydet, oppstiller operasjonelle kriterier for å skille mellom «skadefølger» og «(utelukkende) brudd på moralske normer». Kan vi skille mellom atferd som krenker moralske normer av grunnleggende betydning for samfunnet, og atferd som ikke krenker slike grunnleggende normer? «Skade» blir i tilfelle en betegnelse på konsekvensene av førstnevnte type atferd. Dette minner om Devlins argument for at strafferetten burde beskjeftige seg med visse former for umoralsk opptreden. Han anførte at en oppløsning av det felles moralsyn som bandt samfunnsborgerne sammen, kunne være første skritt på veien mot den aktuelle statens kollaps. Slik atferd måtte strafferetten kunne brukes til å bekjempe.66

Avgrensningskriteriet forutsetter at ikke ethvert sammenfall i moralske standpunkter skal kunne gi opphav til straff, men gir ingen kriterier for å avgjøre når en atferd skal henføres i den ene eller andre kategori. Devlins kriterium er problematisk særlig i empirisk henseende: Lar det seg påvise at samfunnet som sådan vil oppløses dersom lovgiverne lar en bestemt form for umoral utfolde seg?67 For så vidt gjelder vernet om den personlige integritet og eiendomsretten, er ikke tanken så fjern som den kan virke ved første øyekast. Men et slikt kriterium ville ikke åpnet for kriminalisering av en god del av det den norske straffeloven befatter seg med. Og gitt fraværet av et empirisk kriterium eller andre måter å skille mellom sentrale og perifere moralnormer på, er vi overlatt til en ren interesseavveining: Hvor tungt gjør hensynet til en ensartet moral seg gjeldende, og hvor tungtveiende er de motstående hensyn, for eksempel hensynet til enkeltindividets rett til å ytre seg fritt og ha sitt privatliv i fred?68 Å stemple atferden som henholdsvis «skadelig» eller «utelukkende umoralsk» virker i så fall bare tilslørende.

Den forutgående drøftelse viser at det på et konseptuelt plan er tilnærmet umulig å skille mellom skade og moral – både ut fra et kriterium basert på en empirisk avgrensning av «skade» og ut fra et kriterium basert på et skille mellom ulike typer moralske normer. Klassifikasjonen «skade» er alltid utslag av et normativt valg, som beror på en avveining mellom den moralske motvilje mot å akseptere en viss atferd og de hensyn som måtte trekke i motsatt retning.

3.3 Den praktiske gjennomføringen av skillet mellom skade og moral

3.3.1 Problemstilling

Konklusjonen i forrige punkt er at moral og skade ikke lar seg skille ad. Spørsmålet i dette punktet er om lovgiverne har lykkes i å gjennomføre skillet i drøftelsen av noen utvalgte kriminaliseringsspørsmål. Svaret er kort sagt at lovgiverne ikke synes å ha bestrebet seg nevneverdig på å gjennomføre skillet. I stedet har de tydd til fasadelegitimering – i nokså stort omfang.

To generelle fasadelegitimeringsteknikker vil bli belyst. I punkt 3.3.2 ser jeg på hvordan avfeiingen av moralen som kriminaliseringsbegrunnelse fører til en «pressing» av skadebegrepet. I punkt 3.3.3 søker jeg å vise at lovgiverne har bygget inn en generell reservasjon mot endringer i moralsk begrunnede straffebud i den rettspolitiske modellen, gjennom betoningen av den signaleffekten en avkriminalisering kan ha.

3.3.2 Skadebegrepet

Spørsmålet i dette punktet er i hvilken grad lovgivernes skadebegrep fanger opp de potensielt mest vidtrekkende konsekvensene av at moralen ikke lenger ses som tilstrekkelig begrunnelse for kriminalisering.

Det handlingsrom den enkelte skjenkes til å velge det umoralske, innskrenkes proporsjonalt med betoningen av atferdens avledede konsekvenser for andre individer eller samfunnet generelt. De færreste handlinger eller unnlatelser skjer i et vakuum, og har derfor en eller annen form for ringvirkninger også for andre individer. Jo lenger en går i å innbefatte denne typen avledede virkninger i skadebegrepet, desto friere står lovgiverne til å komme til de resultater de ønsker. Er skadebegrepet tilstrekkelig diffust, vil umoralsk atferd alltid også kunne sies å ha en viss skadelig følge.69 Spørsmålet blir ikke om det foreligger en skade, men om denne er tilstrekkelig kvalifisert til å berettige straff – fokuset ligger ikke på skaden, men skadeintensiteten.

Forarbeidene går nokså langt i å akseptere indirekte skade som begrunnelse, for eksempel i drøftelsen av skade som primært rammer gjerningspersonen selv. Enkelte steder er det vanskelig å være uenig i argumentasjonen, for eksempel når det sies at basehopping kan forbys fordi den kan resultere i kostnadskrevende redningsoperasjoner der redningsmannskapenes liv og helse settes i fare.70 Andre ganger er det lett å få inntrykk av at handlingsrommet er blitt benyttet til å holde igjen de mest dramatiske utslagene av skillet mellom skade og moral. Jeg skal nevne noen eksempler.

Bigamiforbudet i straffeloven 1902 § 220 annet ledd har tradisjonelt fungert som beskyttelse av ekteskapet som sosial institusjon, samtidig som den har vært gallionsfigur for den gjengse seksualmoral.71 Straffelovkommisjonen foreslo av disse grunner bestemmelsen opphevet,72 men synet slo ikke igjennom. Departementet, med tilslutning av justiskomiteen, vektla at for en ektefelle som ikke er kjent med bigamistens andre ekteskap, vil oppdagelsen være «fullt på høyde med de psykiske belastninger som begrunner det strafferettslige vernet mot hensynsløs atferd». Dessuten vil vedkommende ha en forventning om særfordeler, som rett til deling av formuen, underholdsbidrag osv.73 Disse hensynene tilsier imidlertid ikke straff hvis bigamistens ektefeller er kjent med ordningen. Straffrihet ved samtykke skulle likevel ikke komme på tale, ettersom «ekteskap forutsetter en offentlig registrering der det er lagt stor vekt på notoritet og klarhet».74 Det virker som om skadebegrepet her legges på strekk for å forsvare en fortsatt kriminalisering, der den tradisjonelle begrunnelsen er blitt desavuert. Særlig hensynet til andre individer seiler opp som den primære beveggrunnen, akkompagnert av den noe diffuse påpekningen av samfunnets behov for en oversiktlig ordning av ekteskapsinstituttet (som langt på vei dekkes opp av ekteskapslovens regler om prøving av ekteskapsvilkårene og straffelovens forbud mot dokumentfalsk mv.).75

En tilsvarende ansats til å omstøpe et tidligere moralsk begrunnet straffebud til et vern av individers rettigheter ser man i departementets drøftelse av Straffelovkommisjonens forslag om å oppheve blasfemiforbudet i § 142.76 Også dette straffebudet har tradisjonelt beskyttet religiøse normer.77 Departementet pekte imidlertid på at slike ytringer kunne gripe så dypt inn i den troendes selvoppfattelse at det kunne gå på livsutfoldelsen løs.78 Dette kunne tale for å videreføre vernet mot blasfemiske ytringer, som en del av forbudet mot hatefulle ytringer (straffeloven 1902 § 135a, som videreføres i straffeloven 2005 § 185). Også dette var således et forsøk på omdefinering av straffebudets formål.79 Her måtte imidlertid regjeringen skrinlegge planene om å utvide vernet om hatefulle ytringer etter at forslaget møtte kraftig motbør.80

Det vide spillerommet skadefølgeprinsippet gir til å omdefinere straffebudenes begrunnelse, blir ikke alltid benyttet. Særlig i departementets utkast til kapittelet om seksuallovbrudd er motivene gjerne tause på punkter der det ville vært naturlig å foreta en rettspolitisk brannslukning.

Et godt eksempel er videreføringen av pornografiforbudet i straffeloven 1902 § 204 i straffeloven 2005 § 317. Straffansvarets nedre grense trekkes her på bakgrunn av en rettslig standard som viser til «de til enhver tid rådende moral- og rettsoppfatninger i samfunnet».81 At bestemmelsen verner moralen, ble uttrykkelig påpekt fra lovgiverhold så sent som ved revisjonen av sedelighetskapittelet i 2000,82 og ble også fremholdt av Fremskrittspartiets medlemmer i justiskomiteen under behandlingen av den alminnelige delen i straffeloven 2005, og gjentatt – med tilslutning av medlemmene fra Høyre – under behandlingen av den andre proposisjonen om lovens spesielle del.83 Et klarere eksempel på en bestemmelse som er fundert i moraloppfatninger, er det vanskelig å finne, men hverken departementet eller flertallet i justiskomiteen drøftet om det å videreføre straffebudet var problematisk vurdert opp mot skadefølgeprinsippet da de gikk inn for å videreføre bestemmelsen.

Tilsvarende spørsmål kunne vært stilt for så vidt gjelder straffebudene mot incest, jf. straffeloven 1902 §§ 197–199. Det er særlig tre grunner som taler for slike straffebud: arvebiologiske hensyn, hensynet til vern mot overgrep, og hensynet til samfunnsmoralen.84 Den første begrunnelsen er stadig mindre fremme i nyere tid, ettersom det empiriske grunnlaget for slike slutninger ikke er like sikkert.85 Den favner uansett ikke lenger enn seksuell omgang mellom biologiske slektninger som er av en slik art at det kan bli barn av det. En slik begrunnelse må også bortse fra muligheten for å benytte prevensjon,86 samtidig som kondombruk for eksempel fritar en HIV-smittet person fra straffansvar for smitteoverføring (straffeloven 1902 § 155, straffeloven 2005 §§ 237 og 238).87 Den andre begrunnelsen rekker ikke lenger enn å kriminalisere den ufrivillige omgangen, typisk overgrepssituasjoner som også rammes av bestemmelsene om voldtekt og seksuell omgang med mindreårige. Dermed står vi igjen med en gruppe tilfeller som ikke kan kriminaliseres på bakgrunn av disse hensynene, der den historiske begrunnelsen for straff har vært at atferden ikke samsvarer med samfunnets moral.88

Bestemmelsene videreføres i straffeloven 2005. I den grad det gjøres endringer, er det stort sett tale om utvidelser av straffansvaret.89 Samtidig foretas det ingen drøftelser av hvordan dette stiller seg sett i forhold til skadefølgeprinsippet – ei heller der det foretas til dels vesentlige nykriminaliseringer. Søskenincestbestemmelsen gjaldt for eksempel tidligere kun samleie, en regulering Straffelovkommisjonen foreslo videreført.90 Departementet og justiskomiteen går derimot inn for at så vel seksuell omgang som det å få noen til å gjøre handlinger svarende til seksuell omgang med seg selv skal være straffbart.91 Særlig sistnevnte viser at den underliggende beveggrunnen er et bestemt syn på hva slags seksualliv som sømmer seg.

3.3.3 Signalargumentet

Med signalargumentet sikter jeg til departementets påstand om at opphevelsen av et straffebud kan bli oppfattet som en aksept av atferden, og at denne potensielle virkningen av avkriminaliseringen kan være et argument mot endringer i straffelovgivningen. Departementet sier seg

[…] enig med kommisjonen i at prinsippene for kriminalisering gjør seg sterkest gjeldende ved nykriminalisering. For handlinger som har vært straffbare over lengre tid, vil en avkriminalisering lettere skape inntrykk av at samfunnet aksepterer handlingen, enn tilfellet er ved en manglende nykriminalisering. En avkriminalisering kan oppfattes som et signal fra samfunnet om at handlingen ikke lenger anses som skadelig eller farlig.92

Departementet slutter seg her til Straffelovkommisjonens resultat, men begrunnelsen er forskjellig. For kommisjonen var det sentrale at straffelovsrevisjonen ville bli såpass tidkrevende at ikke ethvert kriminaliseringsspørsmål kunne vurderes på ny. Det var derfor rasjonelt å ta utgangspunkt i de veivalg som lå til grunn for straffansvarets utstrekning i straffeloven 1902.93 Departementet begrunner derimot sitt syn med at avkriminaliseringen kan bli oppfattet som en ufarliggjøring av den atferd som legaliseres.

Drøftelsen av signalargumentet gjennomføres før departementet behandler kriminaliseringsprinsippene, og fremstilles derfor som om den angår et annet spørsmål enn innholdet i skadefølgeprinsippet. Jeg vil imidlertid mene at signalargumentet og skadefølgeprinsippet må ses som to sider av samme sak – konsekvensen av å akseptere departementets argumentasjon er at signaleffekten må ses som en potensielt skadelig følge av opphevelsen av straffebudet. Den grunnleggende tanken er at straffebudets eksistens reduserer atferdens utbredelse, og at opphevelsen vil føre til en skadelig reversering av denne effekten.94 Fakturerer vi inn disse omkostningene, kan derfor avkriminaliseringen ha større skadevirkninger enn en nykriminalisering.95

Resonnementet kan synes besnærende, men det hviler på en temmelig underlig logikk. En økt atferdsfrekvens som følge av en avkriminalisering er relevant, mens en tilsvarende reduksjon i atferdsfrekvens som kunne vært oppnådd gjennom kriminalisering, ikke er det – selv om atferden ellers er like skadelig. Mer konkret: Sett at de samfunnsmessige kostnadene ved for eksempel bruk av hasj og anabole steroider er like store. Det at hasjkonsumet øker som følge av en avkriminalisering, taler da ifølge departementet mot en oppmykning av reglene. Den tilsvarende samfunnsmessige begunstigelsen man kunne oppnådd ved også å kriminalisere doping, er derimot ikke en tilstrekkelig begrunnelse for kriminalisering.96

Forholdet mellom signalargumentet og skadefølgeprinsippet kommer klarere frem når vi ser hen til at ikke enhver signaleffekt skal motvirkes. Departementet legger nemlig til grunn at signaleffekten ikke er problematisk når opphevelsen skyldes «et endret syn på hva som er skadelig», men at den gjør seg gjeldende når «begrunnelsen for avkriminalisering er at straff ikke er den rette reaksjon til tross for at handling er uønsket».97

Spørsmålet vi må stille, er hva som styrer samfunnets syn på atferdens skadefølger. Dersom det er de normative premissene for kriminaliseringen som har endret seg, er det åpenbart at signalargumentet henviser til moralen. Men det kan også være tale om nye empiriske funn som setter samfunnsskadeligheten i et nytt lys. Poenget er imidlertid, som fremhevet i punkt 3.2, at disse premissene alltid inngår i en normativ vurdering. Også et endret syn fundert i empiriske forhold er derfor til syvende og sist en henvisning til verdioppfatninger som vanskelig kan løsrives fra moralen. Dermed må programerklæringen om at religiøse og moralske normer ikke skal vernes gjennom straff, undergis en vesentlig modifikasjon: Dersom atferden allerede er kriminalisert, vil disse normene kunne være bestemmende for om avkriminaliseringen sender et skadelig signal eller ikke.

4 Avsluttende bemerkninger

Siktemålet med artikkelen har vært å vurdere om prinsippstyringen av strafferettspolitikken er en ønskelig nyvinning i norsk strafferett.

Drøftelsen i punkt 2 har vist at prinsippene på papiret innebærer en dobbelt nyvinning. For det første synliggjør de hvilke verdipremisser lovgiverne mener bør fungere som peilepinner på ferden mot kriminaliseringsbeslutningen. For det andre skal verdipremissene legge føringer på utøvelsen av lovgivningskompetansen ved avgjørelsen av slike spørsmål. Drøftelsen i punkt 3 har imidlertid vist at prinsippene ikke fungerer som noen reell binding av lovgivningskompetansen. Lovgiverne når det resultatet de ønsker, og tilpasser begrunnelsen tilsvarende. Spørsmålet i inneværende punkt er hvilke konsekvenser prinsippenes mangelfulle gjennomføring i konkrete kriminaliseringsdrøftelser har for deres nyhetsverdi og ønskelighet.

Tilsynelatende angår den nedslående konklusjonen i punkt 3 kun prinsippenes verdi som bindende retningslinjer for utøvelsen av lovgivningsmyndigheten. Det kan hevdes at prinsippene likevel er et ønskelig tilskudd til strafferetten, fordi de gir uttrykk for hvilke verdier lovgiverne mener strafferetten skal ivareta. Ved nærmere undersøkelse viser imidlertid fasadelegitimeringen seg også å gå på akkord med denne potensielle virkningen av prinsippstyringen. Prinsippene avspeiler ikke de avgjørelsene som faktisk treffes. Påstanden om at prinsippene synliggjør grunnleggende strafferettslige verdier, er dermed bare riktig for så vidt gjelder begrunnelsene. De vurderinger som har vært reelt virkende under overveielsene, ser ut til å harmonere langt dårligere med disse verdiene.

Under slike forhold blir prinsippene først og fremst et kraftig retorisk virkemiddel, idet de ikler politiske vurderinger en språkdrakt som gir inntrykk av at kriminaliseringen er i overensstemmelse med de idealer vi mener straffelovgivningen skal tilgodese. Paradoksalt nok gir forsøket på å operasjonalisere rettspolitikken dermed et mindre dekkende bilde av den faktiske beslutningsprosessen enn den norske tradisjonen for å vise til «helhetsvurderinger» har gjort, samtidig som den gir slike vurderinger større autoritet enn de ellers ville hatt. Det som på overflaten er et forsøk på å tøyle statens maktapparat, blir dermed til et slagkraftig virkemiddel for kraftige inngrep i den private sfære.98 Et bredt definert skadefølgeprinsipp kan utgjøre en vel så stor trussel mot den personlige autonomi som for eksempel en sterkt moralistisk straffelovgivning.

Spørsmålet vi må stille, er hvor ferden bør gå videre. Mitt syn er, som nevnt i punkt 2, at strafferettspolitikken har slått inn på et lovende spor. Det gjenstår dog en del arbeid før den innsats som er lagt ned i prinsippstyringen, bærer frukter. En mulig forbedring kunne vært å se bort fra prinsippenes pretenderte rolle som begrensninger av den politiske handlefriheten, og i stedet se dem som et struktureringsverktøy for å henlede oppmerksomheten mot visse problemområder som bør has i mente når det blir spørsmål om å forby en bestemt atferd.99

For å relatere denne tilnærmingen til det spørsmålet som har vært drøftet ovenfor i punkt 3: Det grunnleggende problemet som reiser seg ved kriminalisering av «(utelukkende) umoralsk atferd», er om en kriminalisering alene bør bero på majoritetens oppfatning av hva som «sømmer seg» i et samfunn. Det er på det rene at det er viktig å diskutere dette før det tas standpunkt til et kriminaliseringsspørsmål. Men i kravet om at det bør foretas en diskusjon, ligger samtidig at vi ikke har oppstilt et ubetinget krav om at straff på prinsipielt grunnlag er utelukket – forutsatt at vi kan anføre tilstrekkelig gode grunner for kriminalisering til at eventuelle motforestillinger, for eksempel basert på viktigheten av den individuelle autonomi, blir overvunnet.

Forutsatt at de argumentene som taler mot straff, gis tilstrekkelig vekt, er ikke en slik moralsk begrunnet straffelovgivning i seg selv noe å frykte.100 Dette gjelder særlig ettersom moralen, som vi har sett, rent faktisk virker inn i den praktiske straffelovspolitikken.101 Valget står ikke mellom en strafferett med eller uten straffebud skreddersydd for å verne den allmenne moralen, men mellom en åpen eller skjult argumentasjon om når moralsynet i seg selv bør nyte strafferettslig vern.102 Dersom skadefølgeprinsippets funksjon hadde vært å henlede oppmerksomheten mot denne grunnleggende avveiningen, samtidig som det knesatte det utgangspunkt at den rene smak og behag normalt ikke berettiger bruk av straff, ville de positive aspektene som er fremhevet i punkt 2, blitt beholdt, samtidig som prinsippets retoriske kraft ville vært mer avdempet. En del av de straffebud som er vedtatt videreført i straffeloven 2005, ville neppe overlevd en åpen diskusjon langs de linjer som her er skissert. Jeg mistenker at tilsvarende synspunkter kunne vært gjort gjeldende for andre aspekter ved kriminaliseringsprinsippene.

Dersom lovgiverne ønsker å holde frem med dagens tilnærming, bør prinsippens utforming i det minste vurderes på ny. I sin nåværende form bærer prinsippstyringen preg av at lovgiverne har forsøkt å få i både pose og sekk – en modell for strafferettspolitikken som vil vinne allmenn aksept, og en straffelovgivning som ikke forholder seg til modellens fordringer der dette vil medføre endringer som oppfattes som i overkant radikale eller politisk ulønnsomme. Som straffelovgivningens adressater må vi kunne kreve at lovgiverne treffer et valg: enten åpent vedkjenne seg det når prinsippene blir fraveket, eller akseptere at en prinsippstyring av strafferettspolitikken vil kunne fordre avgjørelser som koster både stemmer og politisk goodwill. Den løsningen vi har per i dag, der for eksempel skadefølgeprinsippet tjener som skalkeskjul for nettopp de typene vurderinger det pretenderer å avgrense mot, er svært uheldig. Det strafferettspolitiske landskapet er vanskelig nok å orientere seg i når kartet stemmer med terrenget.

1Takk til universitetsstipendiatene Anders Løvlie og Jørgen A. Stubberud for tilbakemelding på et utkast til artikkelen.
2Thomas Frøberg er universitetsstipendiat ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. Han har tidligere jobbet som førstekonsulent i Justisdepartementets lovavdeling, og i den forbindelse arbeidet med deler av den nye straffelovens spesielle del. Alle synspunktene som fremsettes i artikkelen, står utelukkende for forfatterens regning.
3Jeg bruker i det følgende flertallsformen «lovgiverne» som en betegnelse på alle de personer som har en institusjonell tilknytning til lovgivningsprosessen, herunder bl.a. medlemmer av sakkyndige utvalg, ansatte og politisk ledelse i departementene, stortingspolitikere, osv.
4Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 88 annen spalte.
5Departementet bruker ikke selv disse betegnelsene, men de legges til grunn av Tor-Geir Myhrer, «Ny straffelov», Jussens venner 2008 s. 95–135 på s. 103.
6Straffelovkommisjonen drøfter prinsippene i NOU 2002: 4 s. 78–86. Sanksjonslovutvalget tar for seg tilsvarende spørsmål i NOU 2003: 15 s. 143–168. Disse utredningene dannet grunnlaget for departementets drøftelse i Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 82–93. Departementet foretar én presisering av sitt syn i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 25–26. Brorparten av de konkrete kriminaliseringsdrøftelsene foretas i Straffelovkommisjonens utredning fra 2002, samt i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) og Innst. O. nr. 73 (2008–2009). Den svenske regjeringen overrakte i 1994 en proposisjon om strafferettsreformer til Riksdagen på bakgrunn av SOU 1992:61 Ett reformerat åklagarväsende, som langt på vei tangerer de norske kriminaliseringsprinsippene, se prop. 1994/95:23 Ett effektivare brottmålsförfarande s. 52–55. Dette vant tilslutning i Riksdagens Justitieutskott, se 1994/95:JuU2 Ett effektivare brottmålsförfarande s. 6–7.
7Myhrer, op.cit. s. 99.
8Se om skadefølgeprinsippet NOU 2002: 4 s. 79–81, Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 89–92 og Innst. O. nr. 72 (2004–2005) s. 16–17.
9Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 89 første spalte.
10Se om Mills prinsipp Jørn RT Jacobsen, «Strafferetten i ein demokratisk rettsstat» i Jan Fridthjof Bernt og Synne Sæther Mæhle, Rett, samfunn og demokrati (Oslo 2007) s. 419–441 på s. 430–431, og Claes Lernestedt, Kriminalisering. Problem og principer (Uppsala 2003) s. 181. Denne angloamerikanske tradisjonen er formelt – men neppe reelt – et motstykke til den tyske tilnærmingen, der det avgjørende er hvilke rettsgoder («Rechtsgüter») lovgivningen bør verne. Se nærmere om den tyske tradisjonen i Lernestedt, op.cit. s. 131 f.
11Se for en slik definisjon Albin Eser, «The principle of ‘harm’ in the concept of a crime: a comparative analysis of criminally protected legal interests», Duquesne Law Review vol. 4 1966 s. 345–417 på s. 413: «‘Criminal harm’, in its most general sense, is the negation, endangering, or destruction of an individual, group, or state interest which was deemed socially valuable, in harmony with the Constitution and, therefore, protected by criminal sanction.»
12Definisjonsteoretisk er det første en positiv og det andre en negativ denotasjonsangivelse (angivelse av enkeltting eller typer av ting), se Svein Eng, U/enighetsanalyse (Oslo 1998) s. 183–184. Dette peker hen mot to ulike tilnærminger til skadefølgeprinsippet i litteraturen, se Lernestedt, op.cit. s. 183–252.
13Se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 89–92.
14Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 93 første spalte.
15Se nærmere NOU 2002: 4 s. 82–84 og Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 93 annen spalte.
16NOU 2002: 4 s. 79 første spalte.
17Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 89 første spalte.
18Se dog Preben Stuer Laruridsen, Studier i retspolitisk argumentation (København 1974), og Jens Evald og Sten Schaumburg-Müller (red.), Om retspolitik (København 2002), der rettspolitikken underlegges en vitenskapelig analyse på linje med rettsdogmatikken.
19Begrepet «motiver» bruker jeg som analyseverktøy for å rette fokuset mot et bestemt undersøkelsesobjekt – inkonsistenser i lovgivernes begrunnelse for lovvedtaket. Begrepet kan problematiseres, både på et overordnet filosofisk plan (f.eks. i lys av Wittgensteins anti-mentalisme) og på et mer praktisk nivå (hvem sin mening er det egentlig tale om?). Jeg antar at leserens intuitive oppfatning av hva det siktes til, vil være tilstrekkelig for den analysen som foretas i det følgende, og går derfor ikke videre inn på disse spørsmålene.
20Alf Ross, Om ret og retfærdighed (København 1953) s. 179–184.
21Om begrunnelser og overveielser generelt, se Torstein Eckhoff og Nils Kristian Sundby, Rettsystemer (2. utgave, Oslo 1991) s. 155–179.
22Se f.eks. Torstein Eckhoff, Rettskildelære (5. utgave ved Jan Helgesen, Oslo 2001) s. 374 om «skjulte motiver».
23Se for eksempler Knut Bergo, Høyesteretts forarbeidsbruk (Oslo 2000) s. 35 i note 7, og Alf Petter Høgberg, Kontraktstolkning (Oslo 2006) s. 87 i note 290.
24Bergo, op.cit. s. 34–46. Se også omtalen av Eckhoff i Tekst og virkelighet i rettskildelæren (Oslo 2002) s. 357–367.
25Se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 78 første spalte («straffelovgivningens formål [er] å motvirke de handlinger som er kriminalisert»). Dette er også lagt til grunn i teorien. Se Johs. Andenæs, Alminnelig strafferett (5. utgave ved Magnus Matningsdal og Georg Fredrik Rieber-Mohn, Oslo 2005) s. 73–75, og Straffen som problem (1. utgave, 2. reviderte opplag, Oslo 1996) s. 15, Svein Slettan og Toril Marie Øie, Forbrytelse og straff (Oslo 1997) s. 18–19 og Asbjørn Strandbakken og Magnus Matningsdal, «Straffenivå og straffeteorier i norsk strafferett anno 2001», Jussens venner 2004 s. 1–17. Dette gjenspeiler i stor grad synet i land vi ønsker å sammenligne oss med. Se f.eks. i svensk rett Nils Jareborg, Allmän kriminalrätt (Uppsala 2001) s. 47, og i dansk rett Gorm Toftegaard Nielsen, Strafferet 1. Ansvaret (3. utgave, København 2008) s. 19–20.
26«Tilsiktet virkning» vil si de konsekvensene lovgiverne intenderer at straffen skal ha. Rettssosiologien har vist at straffen også har en rekke utilsiktede virkninger, som til dels også kan bidra til at straffen som sosial institusjon videreføres (straffens latente funksjoner). Se for en innføring Thomas Mathiesen, Retten i samfunnet (5. utgave, Oslo 2005) s. 85–89.
27Se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 78–80, der prevensjon fremheves som en av straffens tilsiktede virkninger.
28Se Andenæs, Alminnelig strafferett s. 67–68, som legger til grunn at norsk rett bygger på en relativ straffeteori. Det er i høyden en sannhet med modifikasjoner, se Henry John Mæland, Innføring i alminnelig strafferett (3. utgave, Bergen 2004) s. 43, Aina Mee Ertzeid, Hevn og straff (Bergen 2005) gjennomgående, Slettan/Øie, op.cit. s. 19 og St.meld. nr. 104 (1977–1978) s. 31. EMD har i to avvisningsavgjørelser lagt til grunn at norsk strafferett også har gjengjeldelse («retribution») som formål, se Mjelde v. Norway, decision 1. februar 2007 (application no. 11143/04) og Storbraten v. Norway, decision 1. februar 2007 (application no. 12277/04 ).
29Med sosial institusjon forstår jeg her et sett med handlingsmønstre som bare gir mening forstått som meningsbærende ut fra sosiale konvensjoner. De er institusjonelle («institutional») og ikke bare nakne («brute») fakta. Se John R. Searle, Speech acts (Cambridge 1969) s. 50–53, der institusjonelle fakta benyttes til å beskrive språklig samhandling, og Neil MacCormick, Institutions of law (Oxford 2007) s. 11–37, der retten ses som et institusjonelt faktum.
30Skillet mellom begrunnelsen for straff som institusjon og begrunnelsen for den konkrete bruken av straffen er et sentralt poeng hos Alf Ross, Skyld, ansvar og straf (København 1970) s. 70–81.
31Ibid s. 74–80.
32Ibid. s. 77.
33Som eksempel på rettslige begrensninger i adgangen til å bruke straff nevnes individrettigheter nedfelt i Grunnloven. Som eksempel på en rettslig plikt til å bruke straff nevnes positive kriminaliseringsforpliktelser etter EMK. Staten plikter eksempelvis å oppstille «effective criminal sanctions» for å beskytte retten til liv etter EMK art. 2, se f.eks. Osman v. the United Kingdom, judgment 28. oktober 1998 (application no. 87/1997/871/1083) avsnitt 115.
34For en nærmere redegjørelse for pragmatismens grunntrekk, se Sverre Blandhol, Nordisk rettspragmatisme (København 2005) s. 51–72.
35At kommisjonens innfallsvinkel til strafferettspolitikken var praktisk og pragmatisk, legges til grunn av Ragnar Hauge, «Populisme, politikk og straff», i Espen Schaanning (red.), Straff i det norske samfunnet (Oslo 2002) s. 51–64 på s. 54, og Paul Leer-Salvesen, Menneske og straff (Oslo 1991) s. 251–265.
36Forarbeidene til straffeloven 1902 § 202a om forbud mot kjøp av seksuelle tjenester er et godt eksempel på dette. Departementet drøftet ikke kriminaliseringsspørsmålet hverken i sitt høringsnotat (200703007 ES) eller i Ot.prp. nr. 48 (2007–2008). Justiskomiteens drøftelse i Innst. O. nr. 3 (2008– 2009) er utpreget praktisk anlagt.
37Dette ble særlig påpekt av Nils Kristian Sundby, «Strafferetten og dens begrensninger», Lov og rett 1976 s. 51–91 på s. 88–91, som fremhevet at strafferetten er en ideologi som legger føringer også på den «frie» de lege ferenda-diskusjonen.
38Se dog Johs. Andenæs, Straffen som problem s. 63–86, særlig s. 64, og Svein Slettan, «Hva bør straffes?», Jussens venner 2002, s. 133–146.
39NOU 1983: 57 s. 51 annen spalte.
40I den juridiske teorien drøftes dette gjerne under rubrikken «black box-problemet». Med dette siktes det til den kjensgjerning at avveiningen av motstridende argumenter vanskelig kan forklares fullt ut. Se om dette i avtaleretten i Kristian Huser, Avtaletolking (Bergen 1983), s. 37, og i rettsanvendelsen i Høgberg, op.cit. s. 87–95, og Nils Kristian Sundby, Om normer (Oslo 1974) s. 266–267 (Sundby drøfter dette som et spørsmål om vi kan utarbeide en «rettskildelærens etappe 2», der avveiningsprosessen forklares).
41Ross, op.cit. s. 79 (uthevet her).
42NOU 1983: 57 s. 51–52.
43Mye prinsippbruk har nettopp den funksjon å sammenfatte noen sentrale trekk ved et uoversiktlig materiale (i vårt tilfelle de sprikende oppfatningene om hvilke verdier som bør sette grenser for bruken av straff), for derigjennom å tilrettelegge for en rettspolitisk debatt. Dette er bl.a. påpekt av Torstein Eckhoff, «Legal principles», i Werner Krawietz, Neil MacCormick & Georg Henrik von Wright (red.), Prescriptive formality and normative rationality in modern legal systems. Festshcrift for Robert S. Summers (Berlin 1994) s. 33–42 på s. 36.
44Et eksempel er imidlertid regelen i veitrafikkloven §§ 22 annet ledd jf. 31, hvoretter inntak av rusmidler inntil 6 timer etter bilkjøring på visse vilkår er straffbart. En slik atferd er ikke «skadelig» i noen meningsfull betydning av ordet, men regelen tilrettelegger for en effektiv kontroll av veitrafikklovgivningen. Se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 91 annen spalte.
45Jeg forutsetter her at det forekommer en tilbakekobling («feedback») mellom begrunnelsen og overveielsen, se herom Eckhoff og Sundby, op.cit. s. 26–33 og s. 161–166.
46Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 49 første spalte.
47Jeg setter her «utelukkende» i parentes, for som vi kommer tilbake til rett nedenfor, er avgrensningen fra lovgivernes side ikke ment som en barriere mot moralen som sådan, men mot de tilfeller hvor det utelukkende er moralen som krenkes.
48Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 89 annen spalte.
49NOU 2002: 4 s. 80 første spalte.
50Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 93 annen spalte.
51Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 94 første spalte.
52Se f.eks. NOU 2002: 4 s. 79–80, der det skilles mellom atferd som «ukontroversielt» har skadevirkninger, og atferd som «fører til en oppløsing av samfunnsmoralen». Se også Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 89 første spalte, hvor det sies at straff ikke «utelukkende» bør brukes for å verne moralske eller religiøse normer. Se også Knut Storbergets kronikk «Hva er straff som fortjent?» i Aftenposten 21. mars 2007: «I noen grad blir det et verdispørsmål hva som skal regnes som en skade. Men hvis ikke [skadefølge]prinsippet skal utvannes, tilsier det for eksempel at straff ikke bør kunne brukes mot oppførsel som andre finner umoralsk eller i strid med religiøse normer.»
53Se Jareborg, op.cit. s. 53 (kriminalisering bør ikke søke å forhindre «enbart osedligt beteende eller etikettsbrott»), og Slettan, op.cit. s. 139 («ren umoral er ikke straffverdig»).
54Se de to første setningene i sitatet fra NOU 2002: 4 ovenfor i dette avsnittet. I tredje setning dukker imidlertid tanken om «skade» som et faktisk fenomen opp igjen.
55H.L.A. Hart, Law, liberty and morality (Stanford 1963) s. 5: «I shall consider this dispute mainly in relation to the special topic of sexual morality where it seems prima facie plausible that there are actions immoral by accepted standards and yet not harmful to others» (Harts utheving).
56Ibid. s. 30–34.
57Sml. inndelingen i verdispørsmål og deskriptive og normative premisser hos Anders Løvlie, «Argumenter for og mot juryordningen», Kritisk Juss 2009 s. 81–100 på s. 82.
58Om kunnskaps- og verdispørsmål, se Eckhoff, Rettskildelære s. 366, og Alf Petter Høgberg, «Om reelle hensyn og deres betydning for grensen mellom straffbare og straffrie handlinger», Tidsskrift for rettsvitenskap 2000 s. 525–649 på s. 542–544.
59NOU 2002: 4 s. 80 første spalte.
60Sml. Ernest Nagel, «The enforcement of morals», i Paul Kurtz (red.), Moral problems in contemporary society (2. utgave, Buffalo 1973) s. 137–160 på 143–147.
61NOU 1983: 57 s. 51 annen spalte, sitert ovenfor i punkt 2.3.
62Sml. Knud Waaben, Strafferettens almindelige del I. Ansvarslæren. (4. utgave, København 1997) s. 26: «Historiske og komparative undersøgelser viser […] at forbrydelsesbegrebet langt fra altid og alle steder har haft sitt grundlag i de samme vurderinger. Det er en solid erfaring at vurderingen af menneskelige handlinger er kulturbestemt.»
63Erik Anners, Den europeiske rettens historie (Oslo 1983) s. 74.
64Lernestedt, op.cit. s. 229–230: «[D]en enda lösning som står till buds om man vill ha rede på vad som är omoraliskt, är att byte ut ’är’ mot ’anses som’ och helt enkelt nöja sig med befolkningens uppfattning att ett visst beteende är omoraliskt» (Lernestedts utheving). Sml. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) annen spalte, der departementet peker på at det er «bred enighet» om at bl.a. drap er skadelig.
65Lernestedt, op.cit. s. 242.
66Patrick Devlin, The enforcement of morals (Oxford 1968) s. 12 f. Hart, op.cit. s. 50–52, ser ut til å ha misforstått standpunktet, idet han legger til grunn at Devlins syn er at ethvert brudd på moralske normer vil føre til samfunnets oppløsning. Det er neppe en riktig lesing, se Devlin, op.cit. s. 13 i note 1.
67Se Lernestedt, op.cit. s. 234–235 med henvisninger.
68Det er denne tilnærmingen EMK bygger på i art. 8 til 11 og fjerde tilleggsprotokoll art. 4, som alle åpner for inngrep for å beskytte «morals», forutsatt at inngrepet har et rettslig grunnlag og er nødvendig i et demokratisk samfunn. Straff er prinsipielt sett ikke utelukket som virkemiddel for å beskytte moralen, forutsatt at de vilkår nødvendighetskriteriet oppstiller, herunder proporsjonalitet mellom mål og middel, er oppfylt. Se f.eks. Handyside v. the United Kingdom, judgement 7. desember 1976 (application no. 5493/72) avsnitt 46, og Müller and others v. Switzerland, judgement 24. mai 1988 (application no. 10737/84) avsnitt 30, som begge gjaldt inngrep mot «obscene materials», og Dudgeon v. the United Kingdom, judgement 22. oktober 1981 (application no. 7525/76) avsnitt 49, og Norris v. Ireland, judgement 26. oktober 1988 (application no. 10581/83) avsnitt 43 f., som begge gjaldt kriminalisering av frivillig homoseksuell omgang mellom voksne menn.
69Sml. Andrew Ashworth, Principles of criminal law (5. utgave, Oxford 2006) s. 41–42: «Once the concept of harm is extended to cover the risk of remote harms and indirect hardship to other individuals or to the state, Mill’s principle is blunted and the possibilities for criminalization are enormous.» Ashworth drøfter her John Stuart Mills «harm principle», som må ses som skadefølgeprinsippets forløper (se punkt 1.2 ovenfor).
70Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 91 første spalte.
71Se NOU 2002: 4 s. 408, der det pekes på at bestemmelsen er beslektet med det nå opphevede konkubinatforbudet. Se også Vagn Greve, «Hvornår er bigami strafbart?», i Lars Heuman, Madeleine Leijonhufvud og Annika Norée (red.), Festskrift til Suzanne Wennberg s. 91–107, som på s. 99 påpeker at det danske bigamiforbudet «[…] tilsyneladende [bygger] på en lignende tankegang som retshistoriens kriminaliseringer af hor».
72NOU 2002: 4 s. 408–409.
73Ot.prp. nr. 22 (2007–2008) s. 144 første spalte, og Innst. O. nr. 73 (2008–2009) s. 29 første spalte.
74Ot.prp. nr. 22 (2007–2008) s. 144 annen spalte.
75Perspektivskiftet er ganske tydelig når det ses hen til at straffeloven § 220 står i straffeloven 1902 kapittel 20 om «forbrytelser med hensyn til familieforhold», mens den nye bestemmelsen er plassert i kapittel 24 om «vern av den personlige frihet og fred». Tidligere var hensynet til de godtroende ektefeller bare et skjerpende moment, jf. § 220 annet ledd annet punktum.
76Kommisjonen drøfter spørsmålet i NOU 2002: 4 s. 399–400. Ytringsfrihetskommisjonen foreslo det samme, se NOU 1999: 27 s. 132–135.
77Bestemmelsen står i lovens kapittel 13 om vern av den alminnelige fred og orden. Se nærmere om forbudets historiske og moderne begrunnelse i NOU 1999: 27 s. 133.
78Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 90, og Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 385–386.
79Perspektivet er i tråd med reguleringen etter EMK, der straff for blasfemi kan forsvares som et inngrep i ytringsfriheten dersom det skjer for å verne «the reputation or rights of others» etter art. 10 nr. 2, hvilket bl.a. omfatter religionsfriheten etter EMK art. 9. Se f.eks. Giniewski v. France, judgement 31. januar 2006 (application no. 64016/00) avsnitt 40–42. Se nærmere NOU 1999: 27 s. 133–134.
80Se Innst. O. nr. 73 (2008–2009) s. 67–68.
81Rt. 2005 s. 1628 Aktuell rapport avsnitt 15.
82Se f.eks. NOU 1997: 23 s. 105, der det sies at «[b]estemmelsens hovedformål er å verne moral- og sedelighetshensyn […]», og Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) s. 98, der det sies at større forbruk av pornografi hos voksne kan «bidra til uthuling og undergraving av fellesverdier som samfunnet trenger og har rett til å beskytte».
83Se henholdsvis Innst. O. nr. 72 (2004–2005) s. 17, og Innst. O. nr. 73 (2008–2009) s. 51 annen spalte.
84Se NOU 1997: 23 s. 97–99 og Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) s. 77–81 om begrunnelsen for disse bestemmelsene.
85Et eksempel på den eldre begrunnelse finnes i Straffelovrådets innstilling om revisjon av straffelovens bestemmelser om forbrytelser mot sedeligheten av 17. mars 1960 s. 38 første spalte: «Da de som gjør seg skyldig i kjønnslig omgang med nærbeslektede, ofte er personer med mentale defekter, innebærer slike forbindelser også en viss risiko for dårlige arveanlegg for barn som måtte bli til gjennom slike forbindelser.» I NOU 1997: 23 s. 98 påpekes det at «[d]et kan […] reises spørsmål om arvebiologiske hensyn i dag er et tilstrekkelig tungtveiende hensyn for å straffsanksjonere frivillig seksuell omgang mellom voksne slektninger», og i Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) s. 79 sies det at hensynet har «mindre vekt i dag enn tidligere». Vagn Greve og Annika Snare, «Familie og straff», i Lennart Lyne Andersen og Dorrit Sylvest Nielsen (red.), Familieret og engagement. Hilsener til Svend Danielsen (København 2009) s. 107–125 viser på s. 114 til en tysk undersøkelse som anslår at incestuøse forhold øker risikoen for misdannelser med 1,7–2,8 prosent.
86Lernestedt, op.cit. s. 356.
87Se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 414 annen spalte. En viss forskjell fra smitteverntilfellene er det dog: Går det galt, vil smitteoverføringen ramme de samtykkende selv, mens et incestuøst forhold som resulterer i graviditet, først og fremst går ut over barnet (jeg sikter da til belastningen ved å ha et slikt opphav, ikke den nokså lave sjansen for misdannelser).
88Se f.eks. NOU 1997: 23 s. 98 (atferden er «støtende»), og Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) s. 78 («støtende») og s. 81 («stride mot den alminnelige rettsoppfatning»).
89Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 267–268.
90NOU 2002: 4 s. 363 første spalte.
91Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 268 første spalte.
92Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 89 første spalte. Spor av en slik argumentasjon finner vi også i tidligere forarbeider. I Ot.prp. nr. 28 (1999–2000) s. 98 argumenteres det f.eks. for at en liberalisering av pornografilovgivningen vil sende et galt signal til samfunnet.
93NOU 2002: 4 s. 86 annen spalte.
94Det empiriske belegget for en slik signaleffekt er tynt. EMD synes for øvrig ikke å ha stor aksept for at signalargumentet kan begrunne en fortsatt kriminalisering. I en avgjørelse om forbudet mot homoseksuell omgang mellom voksne menn i Nord-Irland uttalte domstolen at «’[d]ecriminalisation’ does not imply approval, and a fear that some sectors of the population might draw misguided conclusions in this respect from reform of the legislation does not afford a good ground for maintaining it in force with all its unjustifiable features» (Dudgeon avsnitt 61).
95Denne tolkningen er et forsøk på å innplassere signalargumentet i departementets øvrige argumentasjon. De innvendingene som rettes mot argumentet i det følgende, påvirkes imidlertid ikke av om man i stedet ønsker å se signalargumentet atskilt fra skadefølgeprinsippet.
96Se Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 107 annen spalte, der det pekes på at kriminaliseringen av steroidbruk «vil bety en nykriminalisering som bør ha vektige grunner for seg […] Vurderingen blir derfor noe annerledes enn avkriminaliseringsspørsmålet for narkotika […]».
97Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 89 første spalte.
98Sml. sitatet fra Ashworth ovenfor i note 69, og William Wilson, Central issues in criminal theory (Oxford/Portland Oregon 2002) s. 22.
99Lernestedt, op.cit. s. 352–356 tar til orde for sistnevnte tilnærming.
100Slik Andrew von Hirsch, «Injury and exasperation: An examination of harm to others and offense to others», Michigan law review vol. 84 1986 s. 700–714 på s. 713 for så vidt gjelder Joel Feinbergs forsøk på å skille mellom legitim kriminalisering på grunnlag av «offense to others» og illegitim kriminalisering begrunnet i «legal moralism».
101Devlin, som i ettertiden har blitt ansett som en antikvert mørkemann, hadde etter min mening et mer realistisk syn på moralens innflytelse på strafferetten enn mye av den øvrige teorien. Se særlig Devlin, op.cit. s. 13: «[I]t is not possible to set theoretical limits to the power of the State to legislate against immorality. It is not possible to settle in advance exceptions to the general rule or to define inflexible areas of morality into which the law is in no circumstances to be allowed to enter.»
102Dette er treffende uttrykt av von Hirsch, op.cit. s. 713: «Little is gained […] if we rule even a restricted legal moralism out of bounds and then accept a much more unrestricted offense theory in order to prohibit unconventional conduct. […] The offense principle should not be made to do the dirty work of legal moralism […]» Samme argument rammer i aller høyeste grad skadefølgeprinsippet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon