Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Når PST roper «ulv» – høring i justiskomiteen om ny politiregisterlov

Den 7. desember er det høring i justiskomiteen om ny politiregisterlov. I kapittel 17 er det foreslått at PST ikke skal pålegges de samme viktige rettssikkerhetsgarantier som gjelder for politiets virksomhet for øvrig. Det foreslås at PST skal kunne overvåke enkeltpersoner og grupper over lang tid uten samme krav til nødvendighet som gjelder ellers i politiet. Med eufemismen «forebyggende virksomhet» forklares PSTs behov for særregler. For å gi inntrykk av at det PST driver med er helt spesielt, henter lovforslaget frem eksempler om hvilke svært dramatiske planer til enkeltpersoner som PST skal «forebygge» med sin utvidede myndighet. Det lovforslaget er helt taust om, er at de fleste som blir overvåket av PST, ikke passer inn i de skrekkscenarier som eksemplene viser til, og at de begrunnelser som gis for ikke å gi enkeltpersoner innsyn i saksmappen sin, ikke er reelle.

Lovforslagets kapittel 17 handler om hvilken respons og ny start vi skal gi etter en av de mest rystende avsløringene i norsk etterkrigshistorie. Det er da alarmerende at ingenting i lovforslaget er egnet til å motvirke nytt maktmisbruk slik som beskrevet i Lund-rapporten. Kapittel 17 i lovforslaget skulle egentlig vært på høring før sommeren 2009, men ble av uklare grunner utsatt. Nå er mange av medlemmene av justiskomiteen ferske, og ingen har regjeringserfaring. Til et så myteomspunnet tema som etterretning er det vanskelig å motstå impulsen til å bli redd når det ropes ulv. De folkevalgte er derfor gitt en særlig utfordring med dette lovforslaget. Til den vurdering som skal foretas, er det derfor særlig viktig å være oppmerksom på at forslaget flere steder opererer med en glidende logikk, og at flere viktige tema hoppes over.

1 Vide fullmakter begrunnes i skrekkscenarier som påstås er «sikret» i en detaljregulering som ennå ikke har sett dagens lys

Ot.prp. nr. 108 (2008–2009) foreslår at det er behov for særregler når det gjelder PSTs adgang til å registrere og behandle personopplysninger, jf. kapittel 17.3. For øvrig skal politiregisterloven gjelde på samme måte for PST, men det er uvesentlig her. Det er de foreslåtte særreglene i § 64 som vil gi PST med lov i hånd et svært vidtrekkende mandat til å gripe inn i våre privatliv. PST skal ikke behøve å følge de viktige rettssikkerhetsgarantier som er nedfelt for politiet for øvrig i lovens § 5. Dette begrunnes med at PSTs funksjon i samfunnet er så spesiell og angår potensielt særlig truende situasjoner. I lovforslaget heter det (punkt 17.2):

Mens det alminnelige politiets viktigste oppgave, foruten å opprettholde alminnelig ro og orden, må sies å være tradisjonell straffeforfølgning i form av etterforskning og iretteføring, må PSTs viktigste oppgave sies å være å forebygge straffbare handlinger som kan true sikkerheten. […] PST er satt til å bekjempe straffbar virksomhet som er svært alvorlig og samfunnsskadelig og som i sin ytterste konsekvens kan ramme landets sikkerhet og selvstendighet dersom den blir fullbyrdet. Det har tradisjonelt dreid seg om spionasje og ulovlig etterretningsvirksomhet, men heller ikke terrorisme, annen politisk motivert vold og spredning av masseødeleggelsesvåpen kan ses på som vanlig kriminalitet.

Men fra disse store høyder, der man ser for seg selvmordsbombere på vei inn i kjøpesentre og terrorister som heller gift i drikkevannet, så finnes det flest mørke daler der PST overvåker individer og grupper på et syltynt grunnlag.

Det bekymringsfulle ved lovforslaget gjelder altså de mange som ikke behøver å være stort mer farlig enn en gatetigger, og ikke de få som for så vidt kan gi PST en legitim grunn for ikke å være bundet av de rettssikkerhetsskranker som gjelder politiet for øvrig. Det er derfor villedende når det er denne krisemaksimeringen som det fokuseres når departementet foreslår at hele PSTs forebyggende virksomhet skal få et vidtrekkende mandat til å gripe inn vårt privatliv. Departementet skriver at saker som er «knyttet til rikets sikkerhet og samfunnsforsvar er av vital interesse for samfunnet, noe som tilsier at PST utstyres med de virkemidlene som er nødvendige for at PST skal være i stand til å oppfylle sine oppgaver» (punkt 17.3.31). Men den grunnleggende forutsetningen for det vide mandatet – at PST i all sin virksomhet forebygger planer til potensielt svært farlige mennesker – svikter. Det er jo rett og slett ikke sånn. PST forholder seg i stor utstrekning til individer og grupper som er mindre farlige enn for eksempel organisert ranere, narkotika- og menneskesmuglere. Når vanlig politi klarer å håndtere så farlige grupper, hvorfor skal PST trenge et mer vidtrekkende mandat?

Det foreslåtte kravet til når de kan opprette såkalt forebyggende sak, levner ingen tvil om at Justisdepartementet her har gått altfor langt. I odelstingsproposisjonens punkt 17.3.3.1 står det en knapp setning om at «PST må gis adgang til å behandle opplysninger om en større personkrets enn hva som er tilfellet for politiet for øvrig». Hva som menes, er det opp til leseren å grave seg frem til, men det som menes er at kravene i § 5 nr. 2a og b om at personen må være knyttet til et kjent kriminelt miljø, som politiet for øvrig er underlagt, ikke er noe PST behøver å bry seg om. En flik av mistanke kan være nok. Den videre henvisningen til at lovforslaget angivelig «legger opp til» en «detaljert utforming av nødvendighetskravet», gjør ikke saken mer betryggende. I § 64 er det nok at PST mener selv å ha en «grunn til å undersøke» noe som ligger til deres forebyggende oppgaver, eller ellers er «nødvendig» for å gjennomføre trusselvurderinger, personkontroll mv. Hva som menes med «nødvendig», er ikke presisert, og det er derfor ikke riktig at § 64 har noen detaljert utforming av nødvendighetskravet. Som Justisdepartementet selv også sier, så viser ikke bestemmelsen mer enn at den «legger opp til» en detaljert utforming. Og som det fremkommer av neste setning, så vil jo egentlig disse detaljene bli gitt en «ytterligere presisering […] i forskriften». Det vises også til at forskriften er tenkt å bli utformet lik nåværende instruks av 19. august 2005 og noen interne retningslinjer i PST, men de er ikke offentlige, og Justiskomiteen vet ikke hva som står der.

Justisdepartementets påstand om at unntaket fra nødvendighetskravet i § 5 er betryggende fordi det «[sikrer] klare rammer for PSTs behandling av opplysninger og skaper forutberegnelighet», er derfor lite oppklarende. Det som så langt er «sikret», er en påstand om et detaljert nødvendighetskrav i en forskrift som ennå ikke har sett dagens lys. Dette er ikke bra nok for at lovgiver skal gi sin tilslutning til å gi én enhet i staten videre fullmakter enn noen annen. Å slutte seg til dette forslaget vil innebære å kaste vrak på den lærdom som Lund-rapporten gir oss.

Det kritiske spørsmålet som justiskomiteens medlemmer må stille seg, er hvorvidt forslaget bør innskrenkes til de skrekkscenarier som faktisk beskrives, og at resten av PSTs «forebyggende» virksomhet må underlegges samme rettssikkerhetsskranker som politiet ellers må forholde seg i lovforslagets § 5. Allerede her, på grunn av spriket mellom skrekkscenariene som tegnes og forholdet til PSTs daglige virke, samt henvisningen til et nødvendighetskrav som ennå ikke er utformet, er det grunn for justiskomiteen til å sende forslaget tilbake til departementet med anmodning om en langt mer detaljert utredning. Anmodningen bør også omfatte at forskriften legges frem sammen med et nytt lovforslag.

2 Ingen krav til tidsbegrensning eller kvalitet på opplysningene som lagres

Det neste punktet som gjør lovforslaget så foruroligende, er at det også skal gjøres unntak fra tidsbegrensningene som gjelder ellers i politiet, jf. kapittel 17.3.3.2. I foreslåtte lov § 65 kan PST i sin forebyggende virksomhet oppbevare personopplysninger i fire måneder uten noen krav til relevans, formålsbestemthet eller nødvendighet. Først etter fire måneder må PST gå til det skritt å opprette forebyggende sak for videre å oppbevare opplysningene. Men også her er det unntak, dersom opplysningene kan benyttes til andre formål, slik som trusselvurderinger og sikkerhetsklareringer. Det innebærer at i det meste av PSTs forebyggende virksomhet så kan de oppbevare opplysninger i lang, lang tid uten krav til relevans, formålsbestemthet eller nødvendighet. Igjen viser departementet til at den nærmere reguleringen av tidsbegrensning skal komme i den varslede forskriften, som burde ha blitt lagt frem samtidig med lovforslaget.

3 Hva er egentlig galt med å gi enkeltpersoner innsyn i saker som PST har opprettet om dem?

Det tredje forslaget som setter PST i en særstilling, er bestemmelsen i § 66 som vil føre til at deres virksomhet skal være potte tett for innsyn fra dem som overvåkes, jf. kapittel 17.4. Her er spriket til vanlig politivirksomhet kanskje det største. Jo større sprik, jo grundigere bør begrunnelsen være, men istedenfor er odelstingsproposisjonen både selvmotsigende og lite opplysende.

3.1 Det er ikke foretatt noen evaluering av den midlertidige innsynloven slik som forutsatt

Det sentrale i Danielsen-utvalgets utredning er konklusjonen om at spørsmålet om en permanent innsynsordning må avvente til man har fått en evaluering av den begrensede innsynsordningen som gjaldt etter at POT-skandalen sprakk i nyhetene. Grunnen til det er at det må vurderes om den midlertidige innsynsordningen viste at de anførte bekymringene som listes i odelstingsproposisjonen om at innsyn til flere kan gjøre at de kan sette seg ned sammen og sammenligne opplysninger og dermed kan røpe forhold om kilder, arbeidsmetoder eller samarbeid med utenlandske tjenester, faktisk holder stikk.

Det er ikke foretatt noen slik evaluering. Å støtte dette lovforslaget vil derfor være å lukke øynene for en sentral anbefaling fra Danielsen-utvalget og dessuten legge til grunn en påstand som ikke er dokumentert.

3.2 Eksemplene som gis, dekker over sviktende logikk – ingen reell begrunnelse for PSTs særlige stilling er gitt

Også for denne delen av odelstingsproposisjonen er det som ikke sies, viktigere enn det som sies. NOU 1998: 4 maler igjen skrekkscenarier:

Dersom våpen eller sprengstoff er stjålet, og PST mottar opplysninger om at de skal overleveres en terrororganisasjon, vil det, på samme måte som i narkotikasaker, være aktuelt å forsøke å følge våpnene, og la kontrollert leveranse finne sted. Opplysninger til de involverte vil, også lenge etter avsluttet sak, kunne skade fremtidig arbeid, gitt et konstant trusselbilde.

Som nevnt ovenfor utgjør slike skrekkscenarier en begrenset del av PSTs virksomhet, så det er også her all grunn til å innskrenke lovforslaget til det som faktisk oppfyller slike farer som det er gitt eksempler på for å motivere lovgiver i sin retning. Men selv for disse sakene er det viktig å holde fast ved visse grunnleggende rettssikkerhetsgarantier. Gitt at vi har å gjøre med en kriminell handling som beskrevet ovenfor, der det er ønskelig å la en «kontrollert leveranse finne sted», så må spørsmålet stilles hvorfor det er så viktig å holde opplysningene unna innsyn etter at den straffbare handlingen er gjennomført. Som det står, så vil det «på samme måte som i narkotikasaker» være et behov for å spore hele hendelsesforløpet. Men, i narkotikasaker vil all informasjon vedrørende overvåkningen måtte utleveres – også overskuddsinformasjon.

Odelstingsproposisjonen gir ingen forklaring på hvorfor dette skulle ha seg annerledes i de saker som PST beskjeftiger seg med, enn for politiet for øvrig. Og antakelig finnes ikke noen slik grunn. Det som i stedet gjøres, er at det første eksemplet om våpensalg kobles til et annet eksempel som angivelig skal begrunne skadevirkningene av innsyn, men som er av en helt annen karakter. Det vises til «en som ønsker å avsløre forhold som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet […] tror at et hemmelig militært anlegg befinner seg på ett av fem mulige steder [og da] kan innsyn i behandlede opplysninger tenkes å gi ham den kunnskapen han var ute etter». Spranget fra eksemplet om en våpenbande til en spion er milevidt, men skaper likevel et inntrykk av å koble ekstrem fare (bomber) med skadevirkninger ved innsyn (hemmelige militære anlegg). Det lovgiver derfor bør be om, er en nærmere forklaring på hva som egentlig er så annerledes når PST følger en våpenhandel i forhold til når øvrig politi følger en narkotikahandel.

3.3 Det hoppes bukk over at skillet mellom forebyggende og påtalestyrt virksomhet kun er ment til intern bruk

Det som heller ikke sies, men som justiskomiteen bør ha en reell bekymring for, er at med dette lovforslaget gis PST en ukontrollert kompetanse til selv å bestemme når de skal bytte sin hatt fra «forebyggende virksomhet» til «påtalestyrt etterforskning» (der innsyn må gis etter straffeprosesslovens bestemmelser). Dette lovforslaget sementerer en praksis der PST mener at de selv kan bestemme hvilken av de to hattene de skal ha på. Det er foruroligende, fordi det betyr at PST ikke har noen plikt til å begynne å straffeforfølge handlinger slik som er beskrevet i eksemplet med våpen- og bombehandelen. Hvis PST har interesser i å ikke straffeforfølge, kan forbryterne gå fri selv om det er i samfunnets interesse å straffeforfølge. EØS-utvalget kan neppe overprøve dette skjønnet, fordi det gjelder politiske eller faglige vurderinger. Her fristilles PST helt fra øvrig forebyggende politivirksomhet, der det skal åpnes straffesak når grensen for den straffrie forberedelseshandling er overskredet. Å slutte seg til en lov som sementerer en så tvilsom praksis, vil også gå imot Danielsenutvalgets anbefalinger.

I NOU 2003: 21 var det gjort klart at dette skillet mellom forebyggende og påtalestyrt virksomhet var noe som var til intern bruk, og som egentlig gjaldt PSTs behov for kvalitetssikring. Spørsmålet om innsyn kunne ikke avgjøres etter et slikt skille, men etter en fortolkning av straffeprosessloven § 242 og § 242a, jf. kapittel 23.3.2.1. Denne viktige observasjonen nevnes imidlertid ikke i odelstingsproposisjonen.

I politiet for øvrig er den forebyggende virksomhet etter instruks fra Riksadvokaten pålagt å gå fra forebyggende til påtalestyrt etterforskning når de har opplysninger som gir grunn til å anta at grensen for den straffrie forsøkshandling er overskredet, jf. RA-1999-3 punkt 3. Det er ingen grunn til at dette ikke også bør gjelde for PST. PST overvåker i dag individer og grupper over lang tid, og får informasjon som både kan og ikke kan tilsi at grensen for den straffrie forsøkshandling er oversteget. I begge tilfelle er det like ille at etterforskningen fortsetter som en del av PSTs «forebyggende» virksomhet: Dersom PST ikke finner noe mer enn et snev av mistanke, må overvåkningen for all del ta slutt. Og er grensen for det straffrie forsøk overskredet, må saken umiddelbart følge straffeprosesslovens regler om innsyn i § 242 og § 242a etter samme prinsipper som gjelder for Fellesoperativ enhet. Det er egentlig ikke så mye mer vanskelig eller mystisk enn som så. Også her bør justiskomiteen sende forslaget tilbake og slutte seg til at denne viktige rettssikkerhetsgarantien – som påpekt av Danielsen-utvalget – må gjenspeiles i loven.

3.4 Ingen forklaring gis på hvorfor innsyn ikke kan gis samtidig som sensitive opplysninger vernes

En annen sak er at innsyn selv til spionen kan fullt mulig gis uten at han eller hun gis kunnskap om militæranleggets faktiske beliggenhet. Det er her viktig å ha klart for seg at behovet for innsyn ofte dreier seg om helt andre ting enn ønsket om å avsløre hemmeligheter knyttet til rikets sikkerhet. Det vil ofte gjelde anførsler om overvåkning på uriktig grunnlag (jf. de fraværende krav til relevans, nødvendighet og kvalitet som vist til ovenfor), eller anførsler om at PST trekker uriktige konklusjoner om den trussel som personen utgjør.

De som ønsker innsyn, vil først og fremst forsvare seg og sitt personvern. Å mistenke innsynbegjæringer for at de ønsker å sette seg selv i stand til å utøve skade, er å gjenta den beskyldning som de mener uriktig er rettet mot dem. Slik kan PST fortsette sin sirkelargumentasjon, og individet står uten mulighet til å forsvare seg og uten rett til kontradiksjon. Opplysninger som faktisk vil være skadelige å utgi, kan – som i forvaltningssaker for øvrig – med enkelhet sensureres. Det er ikke vanskelig; det ble gjort også under den midlertidige innsynsloven.

3.5 Forslaget burde ha forklart betydningen av at personopplysningslova ikke vil gjelde for PSTs virksomhet

Vedtakelse av politiregisterloven vil innebære at det blir klart at PSTs virksomhet ikke lenger vil være underlagt personopplysningslova. EOS-utvalget er bedt om å ta stilling til dette spørsmålet, da det er flere gode argumenter for at PST etter gjeldende rett er forpliktet etter personopplysningslovas bestemmelse om innsyn, jf. § 23. Vedtakelse av politiregisterloven vil endre dette, da denne lett vil bli sett på som en særlov (lex specialis) i forhold til personopplysningslova. Personopplysningslovas § 23 unntar bare for innsyn i opplysninger som angår rikets sikkerhet, med mindre innsyn ikke vil medføre skade eller dersom opplysningen ikke er gitt til annet departement. Dette er fornuftige avgrensninger som er blitt tilskåret i en utredning som balanserte hensynet til personvern med hensynet til PSTs særlig arbeid. Denne lovbestemmelsen er således den eneste som gir uttrykk for en grundig og balansert avveining av de to motstridende hensyn, og denne bestemmelsen bør vernes om.

3.6 Kan samfunnselitens mulighet for strafferettslig immunitet begrunne innsynsnekt?

Justiskomiteen bør også være oppmerksom på at PST i enkeltsaker har argumentert for hemmelighold av hensyn til vernet mot selvinkriminering fordi politikere og embetsfolk i trygghetssamtaler med PST må kunne snakke fritt om sine personlige forhold. Denne begrunnelsen gitt av PST innebærer at personer innenfor den norske samfunnselite kan gi seg selv strafferettslig immunitet ved å banke på PSTs dør og be om en trygghetssamtale, vel vitende om at PST ikke kan gå videre med det de i denne samtalen avslører av kriminelle forhold.

Det gjelder ingen kriterier for når en statsleder eller embetsmann kan be om en sikkerhetssamtale. Frykten som oppgis, kan derfor være helt fiktiv eller ubegrunnet, og muligheten for å ha slike samtaler kan derfor benyttes til å oppnå strafferettslig immunitet på bekostning av den registrertes rettigheter. Det må derfor frem i den foreslåtte § 66 at det ikke under noen omstendighet kan være slik at hensynet til andres vern mot selvinkriminering kan stenge for rett til innsyn.

3.7 Forutsetningen om «et konstant trusselbilde»

Det er også verdt å merke seg at en grunnleggende forutsetning i skrekkeksemplet om de stjålne våpen og bomber er at innsyn bare vil være skadelig etter avsluttet etterforskning dersom det foreligger «et konstant trusselbilde». Denne forutsetningen går ikke frem av lovteksten, så også på dette punkt svikter begrunnelsen for å gjøre unntak fra innsynsretten til det som justiskomiteen faktisk bes om å gi sin positive tilslutning til. Justisdepartementet mener at den midlertidige innsynsloven ikke er noe argument for å etablere en permanent ordning, fordi den gjaldt en avsluttet epoke, jf. kapittel 17.4.3. Da er det lite logisk at det i det minste ikke skal inn en forutsetning om «konstant trusselbilde» for å nekte innsyn i den foreslåtte § 66.

4 Tilsyns- og klageordninger

Odelstingsproposisjonen foreslår at Datatilsynet ikke gis noen kontrollmyndighet med PST. Dette forslaget bør ikke få sin tilslutning uten at EOS-utvalgets midler styrkes betraktelig. Stortingets kontrollorgan har til oppgave å føre tilsyn med hele etterretningstjenesten, ikke bare PST. EOS-utvalgets rapporter indikerer at ressursene er for få til å gi betryggende gjennomføring av alle deres oppgaver. Jevnlig er det vist til at de ikke har klart å ferdigstille oppgaver de har satt seg som mål å gjennomføre siden forrige årsmelding.

5 Hva står på spill?

Odelstingsproposisjonen om ny politiregisterlov rommer således mange uavklarte spørsmål. Det som står på spill, er personvernet generelt, hensynet til marginaliserte og minoriteter spesielt, og ikke minst en forvitring av grunnleggende demokratiske verdier. Når PST med dette lovforslaget gis så vide fullmakter, så får de de facto en makt over oss alle, ikke bare de som de konkret invaderer livene til, som er egnet til å tære på viktige verdier om åpenhet og jevnbyrdighet borgere imellom. Hvorfor skulle en folkevalgt med åpne øyne gi slike fullmakter til én enhet i staten? Det må forutsette at PST faktisk har klart å skremme ved å rope «ulv.»

Det som gjør åpen argumentasjon i slike saker så vanskelig, er at det er lett å la seg drive med henvisninger til generelle forestillinger om etterretningstjenester og de som kritiserer dem. Avslutningsvis er det derfor grunn til å minne om noen generelle trekk ved etterretningstjenester og den logikk de operer med.

PST har mange gode formål, men et sentralt trekk ved etterretningsvirksomhet er like fullt at de er i bransjen «illusjonsbygging». Lovforslagets § 64 og § 65 innebærer at kan de overvåke en person eller et miljø dersom det kan være en mulighet for at den eller de utgjør en fare for rikets sikkerhet. Det er et krav til mistanke som nærmer seg det teoretisk mulige, om ikke det fiktive. Den minste ting kan være mistenkelig, særlig når så store ord som «rikets sikkerhet» brukes. Som begrep er «rikets sikkerhet» som en ballong – det kan fylles med nærmest hva som helst uten særlig krav til innhold, og blåses opp til mange ganger sin egen størrelse. Slik er overvåkningspolitiets generelle natur, ikke bare PSTs, men også danske PET, CIA, indiske RAW eller hvilket land det måtte gjelde. Deres modus operandi er at når de mottar informasjon av den mest varierende kvalitet, så kan de – av mange ulike grunner og interesser – forstørre dens betydning til det ugjenkjennelige. Dette er lærdommen fra Lundrapporten, og det er ingen grunn til å tro at disse grunnleggende mekanismer ikke fortsatt er i spill. Hvorfor skulle de ikke være det? Og i alle fall bør en god lov demme opp for at de oppstår igjen.

Det som er realiteten i dag, er at PST overvåker personer og miljøer i årevis uten at det egentlig fører til så mye annet enn at PST overvåker. Ikke blir det noe særlig til straffesaker ut av det, og fordi de borgerne det gjelder, ikke får vite om overvåkningen eller får innsyn i det PST har registrert, er det ikke mulig å få avklart hva som startet det hele. Mekanismen som gjør at deres virksomhet angår å gjøre én fjær til ti høns, gjør at vi begynner å frykte illusjonen og ikke realitetene. For hva hvis PST har rett? Hva hvis det skulle være nødvendig, for å trygge vår sikkerhet, å overvåke – ikke pågripe og fengsle – enkelte personer og miljøer i årevis? Og hva hvis det skulle være avgjørende å ikke gi innsyn til disse personene som er så mye farligere enn høyst profesjonelle smuglere og langere som kan få slikt innsyn etter straffeprosseslovens regler? Det er ingenting i lovforslaget som nå ligger for justiskomiteen, som gir motforestillinger eller en kritisk vurdering av de grunnleggende mekanismer som ligger til enhver etterretningstjeneste – også norske PST.

Når justiskomiteen skal vurdere hva som er realitetene i det som beskrives som PSTs særlige funksjon og virksomhet, så bør den derfor ha i tankene at det fra PSTs ståsted er helt naturlig å rope ulv – det er essensen av deres bransje og virksomhet. Og lovgiver må med det kreve av seg selv at det gis en klar og tydelig begrunnelse i innstillingen fra justiskomiteen for hva som eventuelt vil skades dersom PST blir pålagt å følge de samme rettssikkerhetsgarantier som politiet for øvrig. Dette tror jeg bare kan gjøres ved å se eksemplene som er ment å begrunne forslaget, for det de er – særlige og uvanlige saker selv for PST – og at eksemplene springer fra den ene problemstilling til den andre for på den måten å dekke over den sviktende logikk i at PST har behov for unntaksregler.

Den virkelighetsbeskrivelse som gis i odelstingsproposisjonen, reiser spørsmål om det isteden er behov for en kritisk gjennomgang av PSTs virksomhet. Per i dag registrerer PST opplysninger i anledning sikkerhetsvurderinger som lett vil være i strid med retten til privatliv. Som Justisdepartementet selv skriver i proposisjonen, så har ikke PST noen klar hjemmel for denne virksomheten, jf. kapittel 17. Manglende hjemmel kan gi grunnlag for å granske registrering av opplysninger i anledning sikkerhetsvurderinger og identifisere mulige brudd på EMK artikkel 8. Personene det gjelder, kan ha krav på oppreisning. Det bør også foretas en gjennomgang av lengden og styrken i mistanken av den overvåkning som gjøres i det forebyggende modus, med et kritisk blikk på hvorfor den ikke kan avsluttes, eller at det igangsettes en påtalestyrt etterforskning.

Uansett syn på saken er det viktig at begrunnelsen for hvorfor justiskomiteens medlemmer mener at PSTs virksomhet enten er eller ikke er så spesiell at de vanlige rettssikkerhetsgarantiene ikke skal gjelde, kommer klart frem i innstillingen. Bare med en slik klar begrunnelse vil det være mulig å se hvilken forståelse av virksomhetens karakter som er lagt til grunn.

1Cecilie Schjatvet er advokat hos Hestenes og Dramer & Co. Schjatvet er tidligere redaktør av Kritisk Juss, hun sitter i flere styrer og verv, og er blant annet medlem av Advokatforeningens lovutvalg for menneskerettigheter og Advokatforeningens lovutvalg for asyl- og utlendingsrett.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon