Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Hvordan skrive bedre rettsvitenskap

Tekstutformingen er avgjørende for om rettsvitenskapelig forskning og alternative forslag til rettstolkninger skal nå ut til rettsanvendere, lovgivere og andre, og slik bidra til samfunnspåvirkning. I denne artikkelen settes det søkelys på hva som må til for at forskning, rettsvitenskapelige ideer eller rettspolitiske tanker skal bli til publiserbare tekster. Stikkord er oppbygning, problemdefinering og evne til å vise at eksisterende kilder ikke bidrar til løsning, noe som skaper en kritisk situasjon som igjen fordrer nytenkning og alternative løsninger. Slik oppnår rettsvitenskapelige forskere og forfattere forståelse for at kildene kan ses i et nytt lys, eller at alternative kilder må brukes, noe som åpner for at krise kan transformeres til løsning.

1 Innledning

1.1 Tema og problemstilling2

På lederplass i Kritisk Juss nr. 2/2009 påpeker redaktør Ingvild Bruce at samfunnsengasjerte jurister har et personlig ansvar for å bidra til å sette fokus på rettslige problemstillinger i samfunnet gjennom blant annet å skrive i fagtidsskrifter.3 I forlengelsen av dette kan det være behov for å se på hvordan slike engasjementer kan gjøres om til rettsvitenskapelige tekster. Tema for denne artikkelen er således å drøfte hva som må til for at en rettslig idé, en kritisk tanke, en undersøkelse eller et forskningsarbeid skal bli til en artikkel eller annen publiserbar fremstilling. Publisering kan generelt sett sies å være et av flere vilkår for at rettsforskere og andre som ønsker å fremme rettslig nytenkning og forslag til alternativ rettsanvendelse, skal bli hørt. I tillegg må det tas med at publisering de siste årene har fått økt betydning for universitetsansattes karriere, og for universitetsinstitusjonenes anseelse og finansiering.

Fremstillingen er primært siktet inn mot rettsforskere, som en støtte til skriving av rettslige eller rettspolitiske drøftinger. Men den vil også være nyttig for andre samfunnsengasjerte jurister som ønsker å nå et større publikum med sine standpunkter. Problemstillingen er altså hvordan fortelle den gode historien om et rettsvitenskapelig funn eller alternativ måte å løse en juridisk problemstilling på.

Innledningsvis skal vi se på hva som karakteriserer en vitenskapelig tekst. Tyngden av fremstillingen vil omhandle hvordan elementene i teksten bør oppbygges og settes sammen, slik at forfatteren får reist de kritiske problemstillingene, fortalt om sine funn og alternative løsninger, samtidig som rettsvitenskapens formkrav overholdes.4

Kildene og inspirasjonen til dette arbeidet er dels egne erfaringer, både fra publiseringer, redaktørarbeid og forelesninger om rettsvitenskapelig kommunikasjon. Men jeg har også støttet meg til andre forfattere. Av flere vil jeg særlig fremheve Henrik Zahle.5

1.2 Den rettsvitenskapelige tekstens karakteristika

Det finnes mange kriterier for å vurdere om en tekst er vitenskapelig. Logisk oppbygning med en hensiktsmessig struktur er ett kriterium. Etterprøvbar metode med formålstjenlig bruk av kilder er et annet.6 Henrik Zahle stiller opp tre kriterier for å vurdere om en tekst kan karakteriseres som vitenskapelig. Det er emne, ambisjon og publikasjonsmåte.7 Hvis vi først ser på emne, så sikter han til et område eller en problemstilling hvor ny viten er etterspurt. Da glir vi samtidig umerkelig over i neste kriterium – ambisjonen. For at et skriftstykke skal kunne karakteriseres som vitenskap, må det, foruten å oppfylle en forventning om ny kunnskap, også være et selvstendig og originalt arbeid.

Kriteriene Zahle oppstiller, synes å være allment aksepterte. I forskriften for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Tromsø er selvstendighet, utvikling av ny fagkunnskap og mulighet til å bli publisert «som ein del av den vitskaplege litteraturen i faget» stilt som krav til en doktorgrad.8 Det kan dermed sies at selvstendighet og tilvirkning av ny kunnskap står sentralt i vitenskapelige arbeider.9

Selv om denne artikkelen ikke vil omfatte formkravene til henvisninger, jf. note 4, vil jeg nevne konsekvens og systematisk fremstilling som et vurderingskriterium. Erfaringsmessig vil en redaktør raskt kaste blikket på de formelle sidene av teksten. Og det er ikke unaturlig; det er langt lettere å danne seg et førsteinntrykk av teksten ved å se på formelle kriteria, fremfor å kontrollere kildene eller etterprøve analysene. Slik sett kan det sies at hvis «innpakningen» er bra, så unngår man kanskje en unødvendig skarp rødblyant. Noteverk, litteraturliste og andre kildehenvisninger må derfor være utformet etter en fast standard, samtidig som kapitler og avsnitt er systematisk inndelt.

Foran viste jeg også at formålstjenlig bruk av kilder kan være et kriterium. Jeg vil ikke bruke mye plass på det her, men bare påpeke at det forventes at kilder i større grad er originale i en kritisk vitenskapelig analyse enn for eksempel i en debatterende eller formidlende artikkel eller i en lærebok.

Vi kan også merke oss at det legges vekt på publiseringssted. Etter mitt syn kan det reises innvendinger mot å bruke et forlags eller tidsskrifts anseelse som et kriterium for vitenskapelighet. Det må heller kunne sies at publisering hos et meritterende forlag eller tidsskrift er et resultat av at man har produsert en vitenskapelig tekst. Om teksten har gjennomgått fagfellevurdering eller kun en redaksjonell bedømmelse, er i så måte viktigere. Om formen er debatterende, formidlende eller populærvitenskapelig, innebærer det en avgrensning mot en vitenskapelig fremstilling. Dette må imidlertid ikke forstås dit hen at popularisering og formidling ikke er viktig.10

2 Å fortelle den gode historien

2.1 Begynnelsen – velg et inspirerende og aktuelt tema

Som for all annen tekst som forventes å inspirere og påvirke et publikum, må leseren motiveres til å lese den. Denne motivasjonen kan springe ut av mange forhold: En instruksjonsbok leses fordi man trenger kunnskap for å få en gjenstand til å fungere, en kriminalroman fordi man vil koble av fra hverdagen med noen timers spenning, og et avsnitt i et leksikon fordi man ønsker å vite mer om et spesifikt tema. Motivasjonen for å lese en vitenskapelig tekst vil oftest også springe ut av et ønske om å tilegne seg (mer) kunnskap om et tema.

Forskerens, og kanskje i særlig grad rettspolitiske forskeres problem, er å synliggjøre at han eller hun tilbyr sine kollegaer, rettsanvendere og andre samfunnsaktører ny og etterspurt kunnskap, og ikke bare argumentasjon for et kuriøst rettspolitisk standpunkt. Klarer du å synliggjøre at du legger frem ny og relevant kunnskap om lovtolkning, rettsanvendelse og lignende, er du kommet langt i å «selge inn» din argumentasjon, og dermed påvirke «retten».

Skal du makte å tilby dine kollegaer en inspirerende artikkel, er det langt på veg avgjørende at du selv er inspirert. I motsetning til andre forfattere er forskere avskåret fra å nytte humor eller poetiske grep for å få med seg leserne. Man må også være forsiktig med å uttrykke seg følelsesmessig eller for personlig.11 Utgangspunktet er altså at teksten skal være saklig og upersonlig. Nærmere bestemt bør stilen dels være deskriptiv og dels argumenterende. Disse rammene må overholdes selv om teksten gjerne kan gjøres spørrende og nysgjerrig fremfor doserende.

Inspirasjonen må derfor springe ut av temaet, hvor spenningen skapes av problemstillingen og den rettslige argumentasjonen. Du bør derfor velge et tema som engasjerer deg og som du har bakgrunn for å kunne gjøre kritiske betraktninger omkring. I temavalget bør du derfor være spørrende; er det noe som undrer meg? Eller er det noe som er galt? Det kan være en kuriøs dom, et forvaltningsvedtak som du tviler på at er fattet «etter boka», en lovregel som ikke fungerer etter sin intensjon, eller varierende anvendelse av lover og regler.

Rammer den kritiske situasjonen mange fremfor få, aktualiseres temaet. Det samme er tilfellet hvis det er forsket eller skrevet lite om det, eller det skjer en rask utvikling innen fagområdet.12 Temaets aktualitet og samfunnsmessige interesse vil naturlig nok ha betydning for tekstens mulighet for å bli trykt, og dermed dens mulighet til å påvirke. Har du i tillegg et tema som er kontroversielt på grunn av uklare rettsregler eller uforutsigbar rettsanvendelse, så tilsier det at dette er kunnskap som kan ha betydning for retten på dette området, og som dermed bør publiseres.

Å ta utgangspunkt i debatter og kontroverser i presse og etermedia, eller konkrete rettstvister, kan være et godt trekk. På den måten tar du dine lesere med inn i en kjent situasjon hvor det er lettere for vedkommende å få forståelse for den kritiske situasjonen.

Å redegjøre kort for valg av tema og problemstilling – i et par setninger, eventuelt i en note, hvor det fremgår at «denne artikkelen er inspirert av …» eller «valg av tema er gjort fordi …» – er også en god tradisjon.

2.2 Problemstillingen – en formidling av en kritisk situasjon som krever løsning

Med problemstillingen bringer du den undring eller idé som har inspirert deg, inn i et mønster. Dette bør gjøres ved bruk av allmenne begreper, hvor «det problem der formuleres, bringes i terminologi og anfægtelse i kontakt med den akademiske tradisjon, der hersker inden feltet».13 Ved å nytte allmenne begreper trenger ikke problemstillingen å gis en fyldig begrunnelse, og den kan dermed gjøres kort, konsis og presis.

Den begynnende idé eller inspirasjon skal terminologisk bringes inn i den rettsvitenskapelige tradisjon. Dette betyr at du må løsrive deg noe fra den undring som fremkalte ideen. Men ikke helt; selv om du selv vet svaret når forskningen fremstilles i artikkelform, bør du legge vekt på å få frem i teksten noe av den undringen du hadde da du påbegynte arbeidet, nettopp for å engasjere leserne.

Generelt sett kan det sies at problemstillingen, på en allmenn og forholdsvis upersonlig måte, skal dekke begynnerideen og dens spørsmål, og ta disse videre som en spørrende start på en «historie» som fortelles på vegen mot å løse problemet. Slik sett bringer problemstillingen prosjektet i kontakt med rettstradisjonen, samtidig som den forteller hva som er formålet med forskningsarbeidet. Innen andre vitenskaper nyttes begrepet hypotese om en antagelse som ønskes testet gjennom en vitenskapelig tilnærming. Denne testingen kan da skje mot observasjoner og annen empiri.14 Innen rettsvitenskapen kan problemstillingen sammenlignes med en slik hypotese, hvor forskeren ønsker å teste en påstand eller reise kritiske spørsmål til det som er allment antatt og akseptert, gjennom å prøve dette mot relevante rettskilder.15

Å formidle problemstillingen på en slik måte at leseren skjønner at det foreligger et rettslig problem, eller med ordene til Zahle, en kritisk situasjon, er viktig.16 Du må her skape forståelse for at «retten», lovgiver eller samfunnet, vil ha en gevinst av at det fremskaffes ny viten som fjerner uklarhetene og avskaffer denne situasjonen. Leseren vil da bli motivert til å tilegne seg kunnskap som kan føre oss ut av krisen. Forståelsen av viktigheten av at krisen blir løst, vil imidlertid også være knyttet opp mot temaets aktualitet.

Vi kan også merke oss at Zahle skriver at «[h]vis den tanke, man begyndte med, let lar sig forklare ud fra traditionen, er der ikke noget problem – man begyndte bare med at være uvidende».17 Motsatt peker han på at hvis tradisjonen ikke kan bidra til begrepsformuleringen, er det heller ikke et problem. Man må da gripe ned i mer grunnleggende sider av faget eller nytte andre tradisjoner. I det siste ligger det at dette kanskje ikke er et rettslig, men faktisk problem, som kan løses gjennom andre faglige tilnærminger.

Selv om problemstillingen ofte inngår i en større tekstperiode, bør den ikke være så omfattende at det ikke tydeliggjøres at det eksisterer en rettslig uklarhet eller et problem. Den bør således formuleres kort og presist, helst i én eller to setninger, slik at både forfatteren og leserne lett kan gå tilbake til problemstillingen og kontrollere at teksten handler om det den skal – altså å bringe problemet til en løsning. I Jørn Øyrehagen Sundes metafor om mastergradsarbeidet som en fjelltur skriver han at problemstillingen «er noko lesaren skal ha med seg under heile turen, og som vedkomande jamt og trutt må ta fram for å vita at ein faktisk er på rett veg. Slik sett fungerer ei problemstilling […] som eit kompass, og bør ikkje vera større i høve til den samla oppakninga».18 Sammenligningen er etter mitt skjønn treffende også for andre rettsvitenskapelige tekster, hvor kompasskursen kan sammenlignes med den røde tråden. Sammenligningen viser samtidig at å skrive rettslige eller rettspolitiske analyser uten at problemstillingen er på plass, blir som å ta seg frem over fjellet i tåke uten kompass. Det blir tidvis hevdet at innledningen i et forskningsarbeid kan skrives til slutt. Jeg støtter ikke en slik oppfatning, nettopp fordi forfatter undervegs har et behov for å kunne gå tilbake til problemstillingen for kontroll og om nødvendig korrigere kursen.

En klart definert problemstilling vil således stå sentralt i innledningen av en vitenskapelig tekst. Likeledes redegjørelse for valg av tema, og avgrensninger som hindrer kritikk i å favne over mer enn man kan makte. Her bør det også redegjøres for aktualitet, forskningsmessige utgangspunkter og kilder, og om arbeidet er rettspolitisk eller rettsdogmatisk. Med disse elementene på plass bør forfatteren være godt rustet til å formidle at det foreligger en kritisk situasjon – en usikkerhet eller en urettferdighet – og at hun eller han, gjennom å ta leseren med på en spennende «rettsvitenskapelig fortelling», ønsker å bringe løsning til denne situasjonen.

2.3 Kompasset eller den røde tråden

Problemstillingen skal som nevnt «stikke ut en kurs» som gir teksten en logisk oppbygning og en hensiktsmessig struktur. Med logisk oppbygning siktes det til at den må være bygd opp rundt denne problemstillingen, hvor man ut fra tilgjengelige kilder og kritiske refleksjoner analyserer problemkomplekset for å komme frem til en løsning. Dette kan skje ut fra bruk av tradisjonelle rettskilder som lovgivning og rettspraksis, ut fra litteratur eller ut fra mer kreativ bruk av kildene. Ved det siste sikter jeg til nye tolkninger av eldre kilder, analogisk eller antitetisk tolkning,19 eller bruk av reelle hensyn som tidligere ikke er anvendt. Innen rettspolitiske analyser er det rom for å forholde seg noe friere til kildene enn i analyse av gjeldende rett, samtidig som politiske argumenter og samfunnsmessige hensyn kan gis plass som kilder.

Med hensiktsmessig struktur menes det at teksten skal bygges opp over en linje, hvor det går en rød tråd fra start til slutt. Avvik fra denne linjen, slik som sidedrøftinger og vurderinger som ikke bidrar til å løse problemstillingen, er i prinsippet ikke akseptabelt.

Overskriftene er med på å skape struktur, samtidig som de forteller leseren hva de kan forvente av innhold. De skal således bidra til å skape forventninger som forfatteren må søke å oppfylle. Presise overskrifter bidrar også til å gi leserne et innblikk i arbeidet. Jørn Øyrehagen Sunde anfører at «[i]deelt sett skal ein kunna lese bare overskriftene og slik få eit overblikk over innholdet …».20

Selv om avvik fra linjen, som går fra idé og problemstilling, via analyse, frem til løsning, som hovedregel ikke er akseptabelt, vil det være vanskelig å unngå. Den kreative forfatter vil endog hevde at det ikke er ønskelig å unngå slike avvik, og at det er de som karakteriserer en levende tekst. For ikke å avspore leseren, og for å oppfylle kravet om hensiktsmessig struktur, er ikke bare rettskildene, men også teksten gitt forskjellig vekt i rettsvitenskapelige arbeider.

Problemstillingen og drøftingene som leder frem mot løsningen, må fremstilles i hoved- eller brødteksten. Digresjoner, sidespor og fremstillinger som kan inneholde så vel ny viten som nyttig bakgrunnskunnskap, uten å bidra til løsning av problemstillingen, skal plasseres i noter eller petitavsnitt. Det samme gjelder utdypninger som ikke er nødvendig for helheten.

Det finnes neppe noen klar oppskrift for når materielle drøftinger skal settes i noter fremfor petitavsnitt. Tekstomfang er således den enkleste måten å skille mellom bruken av de to formene, rett og slett slik at tekst som er for kort til å forsvare bruk av petitavsnitt, plasseres i note. Det vil imidlertid også være de som vil hevde at noter forbeholdes henvisningene, slike at tilleggsinformasjon konsekvent bør settes i petit. Samtidig er det også de som vil anføre at petitavsnitt kun hører hjemme i monografier og omfattende artikkeltekster. Vi kan merke oss at Birger Stuevold Lassen ikke mener at man er usystematisk selv om man har materielle sidespor i notene samtidig som man har enkelte (forkortede) henvisninger i brødteksten.21

Petitavsnittet skal kunne leses sammen med hovedteksten. Samtidig skal det også kunne utelates uten at vesentlig meningsinnhold forsvinner. Dette betyr at teksten etter et petitavsnitt må henge sammen med teksten foran avsnittet. En konsekvens av dette er at det ikke kan forutsettes at petitavsnittet er lest.

At avvik fra «den røde tråden» langt på veg er uakseptabelt, betyr også at formidling av selve forskningsprosessen, altså hvordan forfatteren fant frem til kildene og i hvilken rekkefølge de er nyttet, i liten grad blir synlig i teksten.

2.4 Analysen og tekstfortolkningen – en strid mellom agerende rettskilder

Selv om man kan ha et noe friere forhold til kildene i en rettspolitisk fremstilling, må det redegjøres for aktuelle kilder i alle rettsvitenskapelige fremstillinger. I forfatterens videre drøfting vil rettskildene være de aktive elementene i analysen, og «råvarene» som kan nyttes for å produsere ny viten. Og motsatt; så lenge situasjonen er kritisk, eller i alle fall uløst, er det nettopp disse rettskildene som er problemskaperne.

Ved å presentere problemet på en tydelig måte for leserne, samtidig som de også får forståelse av at kildene som finnes, ikke uten videre bidrar til å løse problemet, får leserne øynene opp for den kritiske situasjonen. Det vil være deres motivasjon for å engasjere seg i teksten, da de, på samme måte som forfatteren, vil ønske å se en løsning av situasjonen. Leserne vil da være åpne for å se kritisk på de autoritative kildene, som danner grunnlag for krisen, for derigjennom å følge deg som forsker og forfatter i undersøkelsen av et bredere kildemateriale for om mulig å løse krisen.

Underveis vil rettskildene, herunder også tidligere teoretiske fremstillinger, enten agere positivt eller negativt, som venner eller fiender, for bestemte løsninger. Som forsker kan du ikke være forutinntatt, men må stille deg åpen for de forskjellige løsningene disse kildene argumenterer for. Du må også makte å relatere deg til alle rettskildene, så sant det ikke er særlige grunner som tilsier at de kan avfeies som irrelevante. Kildematerialet bør helst være innsamlet med sikte mot det formålet man har med teksten, og det må være fullstendig, representativt eller eksemplarisk.22

At en forfatter kjemper med sitt stoff, er en dramatisk metafor, påpeker Zahle, som fortsetter med å fremholde at dette «ikke desto mindre [er] retledende i den forstand, at fremstillingen af retten kræver overvindelse af nogle retskilder, argumenter, ældre tekster, men kan til gengæld finde støtte hos andre».23 «Striden» blir således den normale prosess der to eller flere argumenter blir stående overfor hverandre, og hvor den vinnes av det standpunkt som finner størst støtte blant kildene. Leseren vil da også være åpen for andre fortolkninger, både av rettskildene og av foreliggende teoretiske arbeider.

Med teksten går vi over på selve fortellingen. Å skrive vitenskap er en balansegang. Det forventes at en vitenskapelig tekst skal inneholde ny kunnskap, samtidig som det også kreves at den skal være forankret i tradisjoner, etablerte oppfatninger og kjente kilder. Fremstillingen av en rettsvitenskapelig tekst er således i stor grad en øvelse i omformulering og omskrivning, der man både bygger på etablerte tolkninger fra andre forfattere, egne tolkninger av kilder tidligere forfattere har nyttet, og helst også nye kilder. Zahle påpeker treffende den skjøre balansegangen mellom avskrift og vitenskap: «Citere kan enhver, men sige noget (lidt) andet – det kan være videnskab!»24

2.5 Balansegangen mellom etablert kunnskap og egen analyse

Rettsvitenskapelig forskning er således en balansegang mellom bruk av kjente kilder og tidligere forskeres arbeid på den ene siden, og nye fortolkninger og analyser, både basert på kjente og nye kilder, på den andre. Balansegangens utfordringer ligger i å bringe frem ny, velbegrunnet viten, mens fallgruven vil være plagiering fremfor fortolkning. Hvis jeg igjen skal tillate meg å sitere Zahle, påpeker han at:

«Det er det originale jeg går efter, og det er plagiatet og den ubevidste gentagelse, der er min faldmulighed. Den videnskabelige forfatter balancerer mellem originalitet og gentagelser, mellem det nydannende og det gængse, mellem det vilde og det kedsommelige.»25

Zahle uttaler videre at denne balansegangen finner sitt tekstmessige uttrykk i avsnitt med og uten noter, eller tekstens fordeling på forskjellige typer avsnitt med bestemte overskrifter. Det tradisjonsrelaterte materialet kan da ha overskrifter som «oppfatninger i litteraturen», «eldre rett», «gjeldende rett» osv., mens det originale presenteres som «egen oppfatning om …», «forslag til lovendring» eller «noen betraktninger de lege ferenda». Men selv om forfatteren synliggjør tradisjonsmaterialet gjennom overskrifter, fritas ikke vedkommende fra en omsorgsfull henvisningspraksis.

Forfatteren bør således være tydelig på å få frem hva som er ens egne meninger og formuleringer, og hva som er hentet fra andre kilder. For å understreke det første kan man godt skrive «etter min mening» eller «etter min vurdering», mens man i sistnevnte tilfelle godt kan tydeliggjøre henvisningen ved å ta inn kildens navn og referanse i teksten.

Selv om vi står noe friere i valg av kilder i de rettspolitiske analysene, er de ikke mindre utfordrende. Her skal forskeren eller den samfunnsengasjerte juristen ut fra en vurdering av rettstilstanden eller rettsanvendelsen fremme forslag til forbedringer, endringer eller reformer.26 Rettspolitiske forslag og analyser vil ofte være basert på alternativ rettskildebruk og rettsanvendelse. Hvis slike forslag og analyser skal defineres som rettspolitikk og ikke kun politikk, må de imidlertid på samme måte som for annen juridisk analyse forholde seg til eksisterende rettskilder samtidig som alternative tolkninger begrunnes. Også her må kildene være fullstendige, representative eller i alle fall eksemplariske. Utfordringene ligger således i å bringe inn nye kilder eller å anvende eksisterende kilder på en slik måte at rettsanvendelsesrommet utvides på en slik måte at nye forslag kan få plass.

Rettspolitiske analyser og fortolkninger er viktige. Langt på veg kan det sies at det er de som bringer jussen videre. Vi kan merke oss at Jens Edvin Skoghøy ikke bare har anført at den rettspolitiske begrunnelsen gir reglene «kjøtt og blod … og muskler». Han anfører også at det

«hører […] med til en rettsvitenskapelig avhandling å foreta en evaluering av de regler som fremstilles. Reglene skal ikke bare fremstilles, men bør også underkastes en kritisk analyse. Etter min oppfatning bør rettsvitenskapelige avhandlinger ikke bare inneholde en beskrivelse av gjeldende rett, men også inneholde en vurdering av om de resultater som rettsreglene fører til, er politisk akseptable og etisk forsvarlige, og om de ellers fungerer rimelig og hensiktsmessig, eller om det på noe punkt er behov for endringer …».27

2.6 Etterprøvbarheten – et spørsmål om henvisninger eller redelighet

Henvisningene bekrefter fotfeste i fagtradisjonen, samtidig som de hindrer beskyldinger om plagiat. Men viktigst er det at de bidrar til at forskningen kan etterprøves.28 I dette ligger det ikke bare at leseren skal kunne se hvilke kilder som er nyttet, og eventuelt etterprøve analysen for å se om han eller hun kommer til samme resultat. I dette ligger det også at leseren skal kunne vite at andre kilder, som kanskje kunne ha gitt et annet resultat, ikke er nyttet.

At teksten gjennom sitater og henvisninger kan fremstå som lite nyskapende, er ikke en grunn for å la være å henvise. Det er nettopp da man står i fare for å bli en plagiator. Om ens tekst i all hovedsak består av andres funn og formuleringer, bør man se på i hvilken grad det er mulig å forme nye tolkninger og tanker. Er det ikke det, har man kanskje ikke et tema hvor man makter å frembringe ny kunnskap. Systematisering og forenkling av tidligere arbeider kan likevel innebære at teksten er et bidrag til å formidle kunnskap.

Jeg vil også påpeke at henvisning til en mengde kilder, gjerne med omfattende litteraturliste, ikke alene skaper forskning. Den noe forslitte frasen om at å bruke én forskers materiale er tyveri, mens bruk av mange forskeres materiale er forskning, medfører neppe riktighet og må nok betraktes som det den er, nemlig en klisjé. Å sitere eller på andre måter bygge på andre forskeres arbeider er en rett og et privilegium forskere har for å fremskaffe ny viten. Samtidig foreligger det en like selvfølgelig plikt til å henvise når man nytter andres materiale. Rettsforskeren bør generelt henvise aktivt; at noen har tenkt tanken før deg, trenger ikke å være et minus, det viser at du er på rett veg, og gir deg en ekstra oppfordring til å bære forskningsstafettpinnen en ny etappe fremover mot kunnskapens uoppnåelige målstrek.

Innen rettsvitenskapen er det forholdsvis liten tradisjon for å henvise til personlige meddelelser eller for å bruke informanter som kilder.29 Utgangspunktet innen rettsvitenskapen, i alle fall i rettsdogmatiske arbeider, er at forskeren må forholde seg til den rettslige metode, hvor kildene er stilt opp hierarkisk, og hvor noen er regnet for å være autoritative. Personlige meddelelser kan imidlertid brukes for å få frem faktisk kunnskap. Det må også nevnes at det allment kjente ikke krever dokumentasjon. Dette bør ikke hindre deg i en gang imellom å sitere et leksikon, selv om det må kunne reises spørsmål ved verdien i et arbeid som gjentatte ganger viser til Wikipedia. I hvilken grad det skal henvises til forholdsvis elementær fagkunnskap av ikke-juridisk art, kan drøftes.

Ved å henvise gjør man valg, hvor en tilsynelatende nøytral referanse i realiteten er en anerkjennelse av en forsker man respekterer, et lovforarbeid man finner veloverveid eller en dom som drar opp en norm man finner dekkende. I referansen kan man også uttrykke uenighet. Jeg skal ikke bruke plass på dette her, men heller vise til Zahle, som gir en inngående fremstilling av henvisningens kunst i sitt kapittel om fotnotene.30

Etter dette kan det reises spørsmål ved om etterprøvbarhet alene er et spørsmål om å henvise i tilstrekkelig grad etter gitte formkrav. Til det vil jeg svare nei, da kravet om etterprøvbarhet også fordrer redelighet. Som forsker må du være bevisst på ikke å bruke kildene i strid med meningen eller intensjonen til opphavet. Dette betyr at du ikke kan dra en setning som peker i annen retning enn i arbeidets konklusjoner, ut av helheten hos en kilde. Selv om man sjelden gjennom sitering vil kunne gjengi forfatterens eller forarbeidets fulle fremstilling av temaet, er det en god regel ikke å sitere så kortfattet at leseren undrer seg over hvorfor det ikke gjengis mer enn tre ord, med tre punktumer på hver side.

Avslutningsvis vil jeg nevne at forskningsideene er originale. Dette tilsier at det ikke er noe det kan henvises til, og det forventes da heller ikke så sant ideene er dine. Hvis du derimot bygger videre på andres ideer og arbeider, bør det opplyses, om enn ikke på annen måte enn ved en henvisning i starten under «bakgrunn for valg av tema» eller i redegjørelsen for kildene.

2.7 Transformasjonen og konklusjonen – et skritt videre i den rettslige verden

Den nye fortolkningen av materialet, herunder en annen vektlegging av eksisterende kilder og et utvidet kildeomfang, vil bidra til en transformasjon. Zahle frembringer her en tanke som innbyr forskeren til å være nyskapende og rettspolitisk, nemlig at resultatet – den nye teksten – konsumerer de fortolkede. Dette betyr at de fortolkede tekstene erstattes av fortolkningsresultatet, som er mer dekkende for den aktuelle problemstilling, mens de fortolkede tekstene i større eller mindre grad blir et argument for resultatet. Samtidig understreker han det opplagte i at hvis det er «lov, der fortolkes, bliver loven selvsagt ved med at være gældende, og de fleste retsvidenskapsmænd er bevidste om, at deres ord ikke tæller med større vægt end en lovtekst …»31 Likevel kan det sies at rettsforskeren, og særlig den rettspolitiske, nettopp bør ha en ambisjon om å løse rettsspørsmålet på en bedre måte enn det lovgiver har gjort, og på den måten bidra til å løse en uklarhet eller urettferdighet gjennom innspill til lovendring.

Dette innebærer at den rettssituasjonen som tidligere utgjorde en krise, gjennom nye analyser og fortolkninger løses. Løsningen er en anvisning som gjør at vi kan komme videre i den rettslige verden, samtidig som den forhåpentligvis også er et bidrag til samfunnsutviklingen.

Løsningen, eller konklusjonen, kan peke på at den kritiske situasjonen du startet med, kan avklares gjennom lovendring og presiseringer av de uklare bestemmelsene. Eller så kan de avklares gjennom en hittil usett løsning ved eksempelvis annen tolkning eller vektlegging av så vel alminnelig lovgivning og rettspraksis som sedvanerettsregler og internasjonal lov. Løsning eller avklaring kan dermed bidra til å avvikle den urettferdighet du påviste i problemstillingen, og således skape en mer akseptabel rettsanvendelse. Oppfordringen til rettsforskeren, den samfunnsengasjerte jurist eller andre som vil påvirke retten, må altså være å tenke transformasjon også i forhold til de rettskildene, hvor lovgivning kan endres eller tolkes på nye måter slik at praksis kan endres til beste for dem rettsreglene angår og samfunnet som sådan.

Som rettsforsker må du da begrunne en slik endret vekting av disse kildene. Sagt med ordene til Zahle bør forskningsprosessen lede til

«en omforming af en kritisk situation til en harmonisk […] I den videnskabelige tekst er det den videnskabelige idé, der formidler denne transformation. Det er denne ‘gnist’ med ukendt oprindelse, der bringer os frem til målet. Hvor og når den opstod, får vi ikke at vide, så i den færdige tekst fungerer den som en usynlig deus ex machina, der får historien til at følge det vitenskabelige spor frem mod den lykkelige avslutning.»32

3 Avslutning

Etter å ha tatt tak i en kritisk situasjon, formulert en problemstilling og fått leserne med på at den er kritisk, hvoretter du med rettslig analyse og fortolkningsgrep transformerer den kritiske situasjonen til rettslig harmoni, skulle man tro at akademiske forleggere og tidsskriftredaktører velvillig ville publisere ditt budskap til et kunnskapstørst samfunn. Slik er det imidlertid ikke alltid. En forlegger eller redaktør kan ha mange grunner for å la være å publisere ny viten, hvor både publiseringsstrategi og økonomi kan være av betydning. Konkurransen om et begrenset antall spaltemetere hos fagtidsskriftene kan være en annen grunn til at gode tekster ikke kommer på trykk.

Betydningen av godt språk kan heller ikke undervurderes. Innen rettsvitenskapen går forskningen og skriveprosessen ofte hånd i hånd, hvor nedtegnelsene fra gjennomgangen av kildene er starten på det som skal bli til en publikasjon. Teksten skal være lett tilgjengelig og velskrevet. Den skal også være entydig og presis. Selv om temaets aktualitet og analytiske kvalitet er viktigere enn godt språk, vil leseligheten likevel danne et nåløye. Tekstens sentrale rolle i formidlingen av nye funn betyr således at en god analyse eller tankerekke er til liten hjelp hvis den ikke formidles på en måte slik at den når andre forskere, rettsanvendere og samfunnsaktører.

Jeg håper imidlertid at jeg med dette lille skriftstykket har kommet med et bidrag til at forskere og andre samfunnsengasjerte jurister har fått noen råd som gjør at rettsvitenskapelige analyser og rettspolitisk argumentasjon lettere kan la seg publisere. Til slutt vil jeg gjenta at rettskildene kan betraktes som vitenskapelige råvarer, som forskere og andre gjennom tankevirksomhet kan nytte for å frembringe nye rettssetninger, normer og konklusjoner, som bidrar til alternativ rettsanvendelse og til at rettsstaten kan fungere bedre. Her ligger etter mitt skjønn en av rettsvitenskapens viktigste roller.

I denne fremstillingen har jeg forsøkt å få frem hvordan slike analyser og tankerekker, altså rettsvitenskapelig forskning, kan systematiseres og struktureres. Målsettingen min har vært å formidle kunnskap slik at både etablerte forskere, studenter og andre samfunnsengasjerte jurister får innspill til hjelp for å få frem forskning og rettslig argumentasjon på en systematisk og samtidig engasjerende måte. Slik sett kan dine funn lettere nå andre forskere og samfunnsaktører og dermed være med på å påvirke retten i samfunnet.

1Øyvind Ravna er førsteamanuensis/postdoktor ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Tromsø.
2Takk til Jon Petter Rui og Jørn Øyrehagen Sunde for gjennomlesning og nyttige merknader.
3Ingvild Bruce, «Hvis juss er politikk, hva er Kritisk Juss?». Kritisk Juss 2009 (35) s. 115–119, på s. 117.
4Temaet er avgrenset fra hvordan henvisninger til kilder o.a. skal utformes. For dette kan det vises til f.eks. Inge Lorange Backer, Harald Irgens-Jensen, Kåre Lilleholt, Jens Edvin A. Skoghøy, Are Stenvik og den juridiske redaksjonen i Universitetsforlaget, Veiledning om henvisninger m.m. i juridiske tekster, Oslo 2006, www.universitetsforlaget.no/content/redirect/?marketplaceId=200&languageId=1&contentItemId=726486 (sist besøkt november 2009).
5Henrik Zahle, At forske ret: Essays om juridisk forskningspraksis. København 2007.
6Slik Jørn Øyrehagen Sunde, «Frå læring til rettsbruk – metoderefleksjonar i høve til skriving av juridiske masteroppgåver». Jussens Venner 2009 (44) s. 1–24 på s. 16.
7Zahle, At forske ret, s. 13.
8Forskrift for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Universitetet i Tromsø, vedtatt av styret ved Universitetet i Tromsø 15. desember 2005 § 17, se http://uit.no/forsknavd/ph.d.-forskrift/1 (sist besøkt november 2009).
9Slik også Kai Krüger, Jens Edvin A. Skoghøy og Erling Selvik, Nivået for juridiske doktorgrader, Oslo 1997, se http://uit.no/jus/1246/12 (sist besøkt november 2009).
10Popularisering av forskningsresultater og rettskritiske tekster er viktig for å nå et bredere publikum enn de som leser rettsvitenskapelig litteratur. Jeg går imidlertid ikke videre inn på dette her.
11Nærmere om sjangere i jussen, se Hans Petter Graver, «Vanlig juridisk metode? Om rettsdogmatikken som juridisk sjanger». Tidsskrift for Rettsvitenskap (121) 2008 s. 1–30 på s. 5–6.
12Slik også Graver, Vanlig juridisk metode? s. 15.
13Slik Zahle, op.cit. s. 18.
14Nils Gilje og Harald Grimen, Samfunnsvitenskapens forutsetninger, Oslo 1993 s. 24.
15Se Graver, Vanlig juridisk metode? s. 16.
16Zahle, At forske ret s. 28.
17Zahle, At forske ret s. 18 (uthevet av Zahle).
18Øyrehagen Sunde, Frå læring til rettsbruk.
19Slik tolkning er en del av rettskildelæren, se Torstein Eckhoff, Rettskildelære, (5. utg.) Oslo 2001, s. 118–147. Jeg går ikke inn på dette her.
20Øyrehagen Sunde, Frå læring til rettsbruk, s. 7.
21Birger Stuevold Lassen, Presentasjon av rettsvitenskapelige arbeider på norsk, Oslo 1987, (3. utg.) 1993. s. 23.
22Slik Graver, Vanlig juridisk metode? s. 26.
23Zahle, At forske ret s. 29.
24Op.cit. s. 15.
25Loc.cit.
26Graver, Vanlig juridisk metode? s. 26.
27Jens Edvin A. Skoghøy, «Rett, politikk og moral». Tidsskrift for rettsvitenskap 1994 s. 837–881 på s. 879.
28Innen samfunnsvitenskapen stilles det ofte krav om at en hypotese må kunne falsifiseres, altså at etterprøving kan lede til teoriens tilsidesettelse, se Gilje & Grimen, Samfunnsvitenskapenes forutsetninger, s. 18.
29Gjennom intervjuundersøkelser er dette metodiske tilnærminger som er nyttet i fagene sosiologi og rettsantropologi, se f.eks. Ottar Hellevik, Sosiologisk metode, Oslo 1995.
30Zahle, At forske ret, s. 32–61.
31Op.cit. s. 20.
32Op. Cit s. 30. Som dramaturgisk begrep blir deus ex machina brukt når noen eller noe kommer inn i handlingen utenfra og oppklarer den (forf. anm.).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon