31. oktober i år kastet Ketil Lund dommerkappen for godt, etter 19 år ved rikets øverste domstol. Om vel ett år gjør Kirsti Coward det samme.

Dette er to høyesterettsdommere som har vist edruelighet i sine straffeutmålinger. De har vært viktige stemmer, spesielt i de siste årene, hvor vi har opplevd en markant skjerping av straffenivået for mange forhold.

Ifølge en undersøkelse foretatt av politiadvokat Jostein Bakke, publisert i Politiembetsmennenes Blad nr. 1 2007, er det Lund og Coward som idømmer de laveste straffene. De dissenterer også ofte alene i straffeutmålingsspørsmål. Selv om forskjellene på straffeutmålingene i Høyesterett ikke er veldig store, er det viktig at vi har hatt dommere som har holdt igjen.

Lunds og Cowards – forestående – avgang er derfor en god anledning til å se nærmere på hva som har skjedd med utviklingen av straffenivået i Norge de siste 15 år.

I den nye straffeloven av 20. mai 2005, som er ventet å tre i kraft i 2012, er straffenivået for en rekke straffbare handlinger hevet. Dette gjelder i særdeleshet straffenivået for volds- og sedelighetsforbrytelser. Departementet uttaler i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) – som er den siste delproposisjonen – at de ønsker en betydelig skjerping av straffene for voldslovbrudd, drap og voldtekt. I hovedtrekk vil det føre til at straffene for vold og drap skjerpes med rundt en tredjedel.

Frem til midten av nittitallet lå straffen for forsettlig drap på rundt 7–8 år; i forarbeidene er det vist til en rekke høyesterettsavgjørelser som illustrerer dette. Nærmere 2000 opplevde vi en skjerpelse av nivået, og straffene er nå – hvor det ikke foreligger skjerpende eller formildende omstendigheter – på rundt 10 år. De skal nå heves til 12 år. Straffen for forsettlig drap har dermed økt fra 7 til 12 år. Man har dermed kommet til den erkjennelse at et menneskeliv er verdt 5 år mer i fengsel nå enn for 15 år siden.

En tilsvarende heving av straffenivået skal også gjelde drap begått under skjerpende omstendigheter, og minstestraffen skal heves fra 6 til 8 år.

For voldtekt uttaler departementet at straffenivået skal skjerpes betraktelig. Det faktiske straffenivået per nå anføres ikke å være tilstrekkelig i samsvar med vurderingen av den straffverdighet som strafferammen angir.

Straffenivået for voldtekt har blitt skjerpet de senere årene, men er fortsatt i nedre sjikt av strafferammene. Departementet skriver at straffen for en «vanlig» voldtekt – og med det menes en sak hvor det ikke har foreligget formildende omstendigheter – synes å være fengsel i rundt 2 år og 8–9 måneder. Videre skriver de at i flere av avgjørelsene med en slik straffeutmåling har Høyesterett fremhevet at det forelå skjerpende omstendigheter. Minstestraffen, som etter straffeloven av 1902 er på 2 år, skal heves til 3. Normalstraffenivået for en voldtekt angis å skulle være fengsel i minst 4 år, og det i saker hvor det verken foreligger formildende eller skjerpende omstendigheter.

Debatten rundt de økte straffene har hovedsakelig vært rettet mot regjeringens grep for å få iverksatt det nye straffenivået før lovens ikrafttredelse, og den nye teknikken med å ta inn tidligere avsagte dommer i forarbeidene (Ot.prp. nr. 90 (2003–2004)), for å eksemplifisere hvilken straff enkelte forbrytelser krever. Oppmerksomheten rundt disse spørsmålene har vært berettiget og viktig, men har skygget noe for begivenheten som utløste det hele, nemlig betydelig skjerpede straffer.

Da regjeringen presenterte den siste delproposisjonen i desember i fjor, forklarte Knut Storberget at endringene skulle bidra til å skape samsvar mellom straffenivå og samfunnets syn på alvorligheten av volds- og seksuallovbrudd. Skjerpingen i straffenivået for denne typen lovbrudd er altså grunnet i en ny forståelse av alvorligheten de representerer, også kalt den allmenne rettsoppfatning.

Justisministeren la for vel ett år siden frem en stortingsmelding som omhandlet kriminalomsorg – St.meld. nr. 37 (2007–2008) Straff som virker. I denne refereres det til en mye omtalt undersøkelse foretatt av den danske rettssosiologen og juristen Flemming Balvig. Balvig fant ut at det danske folk hadde liten kjennskap til det faktiske straffenivået; de undervurderte domstolenes strenghet og ønsket selv – etter å ha fått en straffesak presentert – å gi lavere straff enn det som var blitt idømt. Disse funnene ble bekreftet av en mindre, men tilsvarende undersøkelse foretatt av Advokatforeningen i Norge. Det kan derfor være tvilsomt å ta folkets kollektive rettsfølelse til inntekt for skjerpelsene.

I 1994 hadde «samfunnet» forståelsen av at 7 år var nok for et forsettlig drap; frem til 2007 utviklet forståelsen seg, og 10 år var passe; og så gjorde tilsynelatende den norske forståelsen enda et hopp, til 12 år. En skjerpelse er ikke nødvendigvis galt, men problemet er at skjerpelsene mangler en skikkelig begrunnelse.

I justiskomiteens innstilling til Stortinget om endringer i lov om straff av 20. mai 2005 nr. 28 – Innst. O. nr. 73 (2008–2009), viser komiteen til Justiskomiteens innstilling i behandlingen av Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), Innst. O. nr. 72 (2004–2005). Komiteen skriver her at lovgiver over lengre tid har vært opptatt av å skjerpe straffene for integritetskrenkelser, fordi straffenivået over tid har utviklet seg i en retning som ikke er i tråd med nivået for andre forbrytelser.

Det er vanskelig å tro at det ikke er helt klart i det norske samfunnet at å drepe et annet menneske er en svært alvorlig handling. Det er også vanskelig å tro at det vil virke avskrekkende for potensielle gjerningsmenn at fengselsstraffen økes med 2 eller 4 år.

Det finnes ikke faglig forankring for å si at lengre fengselsstraffer vil føre til mindre kriminalitet, men det finnes mye forskning i inn- og utland som sier nettopp det motsatte.

Fra 1960 til slutten av 70-tallet hadde antallet innsatte holdt seg relativt stabilt på i underkant av 2000, mens det fra slutten av 80-tallet og frem mot 2000 økte til ca. 2500. Etter årtusenskiftet har antall innsatte i fengslene økt med 34 %, og i 2007 var det nærmere 3500 innsatte i norske fengsler.

I Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) sier departementet at hovedformålet med å straffe er å styre atferd. Man skal forebygge nye lovbrudd gjennom de individual- og allmennpreventive virkninger straffen har. Likevel erkjennes det at man har lite forskning som kan underbygge at straff faktisk har de ovennevnte virkninger. At straffen skal påføre den dømte et onde, tones betraktelig ned.

Med den utviklingen vi har hatt med skjerpelse av straffer de siste 16 årene, er det naturlig å stille spørsmålet om hva som skulle tilsi at vi stopper opp her, at fasiten er funnet – 12 år for et «vanlig» forsettlig drap, det er det magiske tall.

Som lovgivende organ er Stortinget i sin fulle rett til å endre loven, men det ville vært naturlig å begrunne behovet for endringer. Og for aktørene i strafferettspleien og kriminalomsorgen er det naturlig å etterspørre nettopp en godt fundert begrunnelse.

Da den nyutnevnte visepresidenten på Stortinget – Akhtar Chaudhry fra SV – deltok på en debatt arrangert av Juss-Buss i oktober i år, var han åpenbart ikke komfortabel med å bli konfrontert med regjeringens nye harde linje. Debatterende under overskriften «‘Straff som virker?’ – Vil lengre straffer og økt fokus på kontroll og sikkerhet føre til et sikrere samfunn?» prøvde Chaudhry å kamuflere seg ved å vise til den tidligere nevnte St.meld. nr. 37 – hvorfra det noe motstridende slagordet «Straff som virker» er hentet. Meldingen har mange gode intensjoner. Reelt innhold i soningen og tilbakeføring til samfunnet er de viktigste å løfte frem. Men nye vyer for kriminalomsorgen og ny straffelov må sees i sammenheng, og man kommer vanskelig bort fra at en bedre straffegjennomføring, hvor man prøver å minimere skadevirkningene man vet fengselsopphold medfører, ikke harmonerer med lengre fengselsstraffer.

Dette påpekte advokat Frode Sulland i januar i år – på KROM-seminaret – da Knut Storberget presenterte St.meld. nr. 37, uten at det avstedkom noen uttalelse fra justisministeren.

Høyesterettsdommer Ketil Lund har påpekt at en mild og human straffetradisjon har en meget stor verdi, og at den ved å påvirke folks verdier og atferd kan virke kriminalitetsdempende. Videre har han sagt: «Jo strengere et straffesystem er, jo mer kriminalitet vil det være.» Jeg er ikke i tvil om at Ketil Lund har rett. Han har vært en viktig stemme mot skjerpelse av straffenivået, og det er derfor et tap at han nå takker for seg.