1 Innledning

For dem som ikke har noe sted å bo, har kommunen ved sosialtjenesten en plikt til å finne «midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv», jf. lov om sosiale tjenester av 13. desember 1991 nr. 81 (sosialtjenesteloven) § 4-5. Retten til midlertidig bolig er således en lovfestet rettighet, et rettskrav. Videre har sosialtjenesten en plikt til å gi bistand til å skaffe varig bolig etter § 4-3, jf. § 4-2 bokstav a. Varig bolig vil således ikke være en lovfestet rettighet, men snarere en lovfestet rett til bistand til å skaffe varig bolig. Ingen lovbestemmelser hjemler kvalitetskrav på tilbudene som blir fremsatt.

I henhold til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter art. 11 nr. 1 har enhver rett til tilfredsstillende levestandard, herunder til bolig. Til tross for dette erfarer flere av Gatejuristens klienter problemer med å få disse rettighetene oppfylt.

I dette innlegget rettes søkelyset mot mulige hindringer for at folk får en forsvarlig bolig ut fra sine forutsetninger, både med hensyn til midlertidig og varig bolig.

2 Rett til forsvarlig, midlertidig bolig

Gatejuristen kommer ofte i kontakt med mennesker som av ulike årsaker ikke har en fast bolig, og som ikke er i stand til å skaffe seg det på egen hånd, og derfor er avhengig av en midlertidig bolig. Gatejuristen erfarer – både gjennom våre klienter og ved saksmottak og besøk på Oslo kommunes overnattingssteder – at kommunens tilbud om midlertidig husvære, typisk hybelhus og hospits, ikke passer for alle. Det kan være tilfelle hvor det er et reelt behov for mer enn bare en seng, typisk at de har behov for et miljø uten aktiv rus og av helsemessige årsaker ikke kan benytte seg av slike tilbud.

En rusavhengig mann på 40 år fortalte for en tid tilbake i Dagsavisen om sine langvarige problemer med hjelpeapparatet. Den samme historien stod han frem med i avisene allerede da han var 17 år gammel, uten at dette resulterte i den nødvendige hjelpen. Barnevernet hadde gitt ham opp, og han var blitt plassert på hospits sammen med tunge rusavhengige. Senere, i voksen alder, klarte han å bli nykter og begynte som geitepasser på en gård, som en del av hans rehabilitering. Etter dette oppholdet var håpet om en leilighet stort. I stedet kom tilbudet om en plass på Ila hybelhus, Oslos største hybelhus med 70 mannlige rusavhengige. Etter meget kort tid kom sprekken.2

Dette er en sterk historie om en mann med stor vilje og pågangsmot. Dessverre hører Gatejuristen altfor ofte om slike historier; en nylig rusfri person som plasseres på kommunens største hybelhus med mennesker i aktiv rus.

Av en uttalelse fra Fylkesmannen i Vest-Agder fra 25. august 2009 fremgår at når kommunen «gir tilbud om midlertidig husvære, må det gis tilbud som tilfredsstiller en forsvarlig minstestandard». Kommunen har således et ansvar for å gi enhver et faglig forsvarlig boligtilbud. Fylkesmannen opphevet i samme sak kommunens vedtak om midlertidig bolig ut fra at kommunen må dokumentere at tilbudet er forsvarlig, noe Fylkesmannen ikke fant at det var i dette tilfellet. Kommunen måtte etter denne avgjørelsen dokumentere at det er forsvarlig å plassere en tidligere rusavhengig inn i et kjent rusmiljø. Sivilombudsmannen har i tillegg uttalt seg om problemstillingen i en annen sak, og hevder at «når det foreligger et rettskrav på midlertidig husvære, må det tilbud som gis tilfredsstille en forsvarlig minstestandard».3

Fylkesmennenes praksis vedrørende denne problemstillingen varierer veldig. Det kan synes som om enkelte fylkesmenn ikke har ønsket å berøre problemstillingen så lenge kommunen har gitt et tilbud. Det vil si at dersom tilbudet er dårlig eller klienten ikke kan nyttiggjøre seg tilbudet, hender det at fylkesmennene konkluderer med at hjelpeplikten er oppfylt. Dersom dette er tilfelle, vil en slik praksis være svært uheldig.

I og med at retten til midlertidig bolig er et rettskrav, må det tilbud som gis, tilfredsstille en forsvarlig minstestandard. Det er blitt utarbeidet retningslinjer om kvalitetskrav til midlertidig husvære i rundskriv U-5/2003 av 3. juni 2003, som er ment å veilede kommunene for å sikre en forsvarlig kvalitet ved midlertidige botilbud, typisk at boligen skal være tilstrekkelig innredet etter formålet, beboerne skal ha mulighet for matlaging, det skal være god adgang til bad og toalett. I rundskrivet er det videre vist til forslag til avtale om kvalitetskrav ved bruk av midlertidig husvære. Dersom kommuner ikke vil forholde seg til kvalitetskravene, vil dette kunne utvikle seg til et stort problem for dem som har et behov for midlertidig husvære. Et minstekrav kommunene bør tilfredsstille i sin tildeling av midlertidig husvære, er at kommunen kan vise til at det foreligger en kvalitetsavtale med utleier, eller annen informasjon som tilsier at tilbudet er faglig forsvarlig.4 Et viktig spørsmål i denne forbindelse er hvor lang tid kommunen kan bruke på å dokumentere at det aktuelle tilbudet er forsvarlig for den enkelte. Dette kan typisk bli satt på spissen for en nylig rusfri person som får tilbud om midlertidig husvære på et sted hvor vedkommende mener det er uforsvarlig for han å bo, men kommunen er av en annen oppfatning. Dette er et problem som det hadde vært hensiktsmessig om fylkesmennene hadde sett nærmere på.

Etter Fylkesmannens uttalelse av 25. august 2009, samt Sivilombudsmannens avgjørelse i sak 2007/2342, vil det i alle tilfelle foreligge en streng dokumentasjonsplikt for kommunene for at et tilbud om midlertidig husvære tilfredsstiller en forsvarlig minstestandard.

3 Organisering i kommunen – et mulig hinder for en forsvarlig tildeling av varig bolig

Som nevnt innledningsvis har kommunen ved sosialtjenesten en plikt til å yte bistand til å skaffe varig bolig for dem som ikke klarer det selv, jf. sosialtjenesteloven § 4-3, jf. § 4-2 bokstav a.

Enkelte kan ha spesielle behov også med hensyn til en varig bolig, som behov knyttet til alder, eventuelle sykdommer, sikkerhet etc. Selv om det ikke foreligger et rettskrav på varig bolig, så har man et rettskrav på bistand til å skaffe varig bolig.

Spørsmålet er om dokumenterte behov blir tilstrekkelig ivaretatt i en prosess hvor kommunen tildeler varige boliger.

Det kan stilles spørsmål om organiseringen i kommunen kan være et hinder for en forsvarlig tildeling av bolig. Utfordringen ligger særlig hvor kommunens boligkontor fatter et vedtak på kommunal bolig, mens en annen instans forvalter utleieboligene. Når to instanser har med samme gruppe mennesker å gjøre – vanskeligstilte, enten på grunn av rus, økonomi eller sosiale årsaker – og har til dels samme arbeidsoppgaver – å tildele boliger til vanskeligstilte –, medfører dette fare for svikt i kommunikasjonen mellom instansene. Ta en person som har behov for en trygg og skjermet bolig som et eksempel. Vedkommende har all dokumentasjon på at et slikt behov foreligger, og får innvilget i et vedtak en bolig som kan tilfredsstille kravene. Personen ender opp med å få tilbud om en leilighet i første etasje, som blir takket nei til grunnet sikkerhetsmessige årsaker. Når tilbudet blir takket nei til uten at det foreligger saklig grunn, er ofte konsekvensen at søker mister sin mulighet til å få kommunal bolig.5 Søker må fremlegge ny søknad og kommer bakerst i køen på ventelisten. Et annet problem som da kan dukke opp, er at ventelisten sjelden oppdateres, slik at boligtildeler ikke har fått oppdatert informasjon om hvem som har behov for kommunal bolig, og eventuelle krav og behov søker måtte ha. En gjennomgående forklaring er at antall kommunale boliger er begrenset i bydelen, slik at ventelisten ofte blir lang, og søkerne må stå lenge på venteliste. Kommunens boligkontor skal i utgangspunktet ikke sette noen på venteliste dersom det ikke er realistisk å kunne gi et tilbud i løpet av seks måneder.6 I tilfelle hvor det foreligger spesifikke behov, vil fristen på seks måneder derfor kunne skape vanskeligheter, noe Gatejuristens klienter har erfart.

4 Avslutning

Gatejuristen har tidligere tatt til orde for en lovfesting av kvalitetskravene i ovennevnte rundskriv med hensyn til midlertidige boliger. Hovedsakelig er dette begrunnet ut ifra at det er kommunen som i dag selv velger om den ønsker å inngå slike kvalitetsavtaler med utleiere av midlertidige boliger. Det betyr at det vil være tilfeldig for den enkelte søker hvorvidt den kommunen man oppholder seg i, overholder de kvalitetskrav som er helt nødvendige og grunnleggende. Dette gjør at det er et sterkt behov for noe mer enn «veiledning» fra departementet.

Gatejuristen håper at kommunen ivaretar sin lovpålagte plikt til å legge stor vekt på hva søkeren selv mener, og at kommunen i større grad legger til rette for individuell behandling av søkere til bolig.7