Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

En sosiologisk studie av jusstudenters perspektiv på utdanningsvalget og fremtidig virke som jurister

Artikkelen baserer seg på 19 jusstudenters betraktninger om utdanningsvalget og perspektiv på arbeidslivet. Gjennom fire gruppeintervjuer ble de intervjuet om valgsituasjonen etter videregående, hvorfor det ble juss, betydningen av foreldre og oppvekstmiljø for utdanningsvalget, og hva slags forventninger de har til sitt virke som jurister. Funnene diskuteres i lys av to sosiologiske perspektiver, henholdsvis et ulikhetsperspektiv og et individualiseringsperspektiv. Mens ulikhetssosiologien fokuserer på sosial klasse og reproduksjonen av ulikhet gjennom utdanningsvalg, fremhever et nyere modernitetsteoretisk perspektiv hvordan samtidens sterke individualisering gjør dagens ungdom mer aktive i sine egne valg, og mindre determinerte av sosiale strukturer. Dette utgjør en sentral diskusjon i sosiologifaget, som her brukes som innfallsport til å beskrive sentrale aspekter i jusstudentenes utdanningsvalg og fremtidsperspektiv.

Valget av juristutdanningen fremstår for informantene som et trygt valg som reduserer mye av den usikkerheten de forbinder med valgsituasjonen etter videregående. Samtidig forteller de fleste av informantene om foreldre og sosiale omgivelser som har hatt en påvirkning på studievalget. Forestillinger om selvrealisering knyttes til arbeidslivet i større grad enn til studietiden. De fleste informantene ønsker å være åpne for utfordringer, fleksibilitet og mobilitet i arbeidslivet. Når utdanningen først er sikret, er dermed usikkerhet noe som i større grad omfavnes og gis positiv valør.

1 Innledning

Denne artikkelen tar for seg jusstudenters vurderinger om selve valget av juristutdanningen, og deres perspektiv på fremtidig virke som jurister. Artikkelen er basert på kvalitative gruppeintervjuer med til sammen 19 jusstudenter ved Juridisk fakultet ved samme universitet.2 Studentene var av begge kjønn, i alderen 21–28 år, og ved ulike stadier i studieløpet. Gjennom fire slike gruppesamtaler fikk jeg god kjennskap til jusstudentenes tanker om hvilke faktorer som hadde spilt en rolle i utdanningsvalget, så vel som hvilke forventninger de hadde til arbeidslivet.

Rekrutteringen til juristutdanningen er preget av en høy grad av sosial seleksjon. Utdanningen har en klar eliteprofil, både i kraft av at rekrutteringen er sosialt sett skjev, og i kraft av at den er en kanal til ettertraktede posisjoner i arbeidslivet. I eliteutvalget som ble trukket ut i forbindelse med Makt- og demokratiutredningen, var jussutdanningen best representert, med 13 % av utvalget.3 Med tanke på at en andel av fremtidens samfunnselite sannsynligvis også vil rekrutteres blant jurister, blir det interessant å studere hvilke faktorer og vurderinger som ligger bak valget av juristutdanningen.

Som masterstudent i sosiologi på Blindern var jeg interessert i en debatt i faget mellom klassiske sosiologiske teorier som gjerne har et fokus på makt og klasse, og nyere teorier om samfunnets tiltagende modernisering og individualisering. I de nyere samtidsdiagnosene som kan knyttes til Ulrich Beck, Anthony Giddens og Zygmunt Bauman,4 innebærer de siste tiårs samfunnsendringer at individet får flere valgmuligheter og større handlingsrom, og blir mindre determinert av klassestrukturen. Modernisering blir til individualisering, i den forstand at ungdom i dag får flere valgmuligheter, opplever mer uforutsigbarhet knyttet til sentrale valg som utdanningsvalget, og dermed blir nødt til å forme egen identitet og biografi uten like klare rammer som tidligere.

I sosiologifaget har man i lang tid vært opptatt av den sterke sammenhengen mellom valg av utdanning og sosial bakgrunn – noe som har opprettholdt en vedvarende reproduksjon av klassestrukturen.5 Hvilke mekanismer som gjør seg gjeldende når unge menneskers fremtidsplaner tar form, er det imidlertid ulike oppfatninger og teorier om. Individualiseringsperspektivet og klasseperspektivet byr på nokså forskjellige forventninger om hvordan ungdom former sine utdanningspreferanser. Individualiseringsperspektivet fremhever hvordan ungdom i dag vil forholde seg fleksibelt, mobilt og aktivt vurderende til sine fremtidsplaner, i tråd med en usikker og uoversiktlig valgsituasjon. Foreldre vil i liten grad ha livserfaring som er relevant for ungdoms navigering i dagens informasjonssamfunn6 – ungdom vil isteden være preget av et stadig mer dominerende selvrealiseringsideal.7

Et ulikhetsperspektiv vil derimot fremheve hvordan ungdommenes sosiale bakgrunn påvirker i hvilke utdannings- og karrierebaner de vil tenke. I tenkningen til Pierre Bourdieu, som har vært innflytelsesrik innenfor klasseperspektivet de siste tiårene, er det sentralt hvordan habitus (handlingsdisposisjoner, i vår sammenheng eksemplifisert ved utdannings- og yrkespreferanser) er sosialt strukturert, altså klassebetinget. Videre er habitus i stor grad kroppsliggjort, slik at det nærmest sitter i ryggmargen gjennom sosialisering i oppveksten når ungdom fra høyere sosiale sjikt tiltrekkes av juristutdanningen. Hos Bourdieu overfører foreldre økonomisk, kulturell og sosial kapital til sine barn, både på direkte og på mer indirekte og ubevisste måter.8

Ulrich Beck ser for seg at noen grupper har bedre forutsetninger enn andre for å mestre den nye moderniteten han skisserer, som for eksempel ressurssterk ungdom som tar høyere utdanning.9 På den annen side kunne man også se for seg at den tradisjonalismen og tregheten som man kan forbinde både med det juridiske felt som sådan, og med den skjeve rekrutteringen til jussutdanningen,10 plasserer jusstudentene på en hylle der individualisering burde spille en mindre viktig rolle.

Den skisserte diskusjonen blir her innfallsport til hvordan jusstudentene relaterte til sine mest sentrale valg – både utdanningsvalget som de allerede hadde tatt, og karrierevalgene som lå fremover i tid. Formålet med artikkelen er å beskrive nærmere jusstudentenes fremstilling av hvordan de tar sine valg, og hvordan de orienterer seg mot yrkeslivet. På hvilke måter begrunnes utdanningsvalget? Har studentene vært (og vil de være det fremover) fleksible, mobile og aktivt vurderende i sine valg? Hvilken rolle har foreldre og sosial bakgrunn spilt i utdanningsvalget? Hva ønsker og forventer de fra arbeidslivet? Viser de tegn på å være preget av et selvrealiseringsideal, og i så fall på hvilken måte?

2 Teoretisk bakgrunn

Forskning med fokus på klasse og ulikhet har gjennom lengre tid dokumentert at utdanningsvalg har sammenheng med sosial bakgrunn, noe som bidrar til en vedvarende reproduksjon av sosiale forskjeller.11 Mens det er generell enighet om at disse mønstrene eksisterer, er det delte oppfatninger om hvordan de skal forklares. Innenfor Bourdieus tenkning, så vel som i store deler av klasseforskning for øvrig, fokuseres det ofte på de sosiokulturelle årsakene. En vanlig forklaring er at ungdommer med solid sosial bakgrunn føler det naturlig å velge utdanning med sannsynlighet for høy lønn og prestisje, mens ungdommer fra lavere sosiale lag oftere vil tenke om de samme utdanningene at dette ikke er noe som passer for dem. Ungdommers preferanser og fremtidsplaner vil formes av deres habitus, som er Bourdieus bindeledd mellom sosiale strukturer og aktørers handlinger. Posisjon i klassestrukturen vil påvirke fremtidsplaner gjennom sosialisering i oppvekst og ungdom. I tillegg vil ungdommene som kommer fra høyere sosiale lag, ha lettere for å gjøre det bra på skolen ettersom skolesystemet belønner deres kulturelle kapital – deres fortrolighet med den verdsatte kulturen.12

Ulikhetsperspektivet kan også bidra til vår forståelse av det juridiske felt på mange måter. Med et slikt perspektiv kan man rette fokus mot den sosialt skjeve rekrutteringen til utdanningen, som er en kanal til høy inntekt, sosial status og en ikke ubetydelig autoritet og definisjonsmakt i mange sammenhenger. Videre kan man stille spørsmål ved om jussen bidrar til å sementere forskjeller i samfunnet, for eksempel gjennom at dyre advokater fungerer som ytterligere ressurser for allerede ressurssterke grupperinger. Det blir også nærliggende ut fra et ulikhetsperspektiv å studere hva slags makt som finnes i det juridiske felt, hvordan feltet påvirker samfunnet for øvrig, og hva som kjennetegner en juridisk kultur.13 Innenfor dette perspektivet portretteres gjerne elitekulturer som selvrekrutterende, gjennom en sterk felles kultur, bestående av bestemte (uttalte og uuttalte) normer og hierarkier – noe som i seg selv gjør det vanskeligere for kvinner, minoriteter og ungdom fra lavere sosiale sjikt å oppnå ettertraktede posisjoner i feltet.14

Ulrich Beck argumenterer på sin side for at sosiologien har stivnet i sin måte å angripe virkeligheten på, til den grad at man ser stabilitet på overflaten, samtidig som opprivende samfunnsendringer skjer utenfor sosiologenes synsfelt.15 Samtidig blir individualiseringstesen gjerne kritisert av ulikhetssosiologien for å overse ulikhet og overdrive betydningen av individuell frihet.16 Individualisering er et sosiologisk begrep for samfunnsmessige prosesser som gjennom de siste tiår har stilt individet overfor flere valgmuligheter. Overgangen fra etterkrigstidens industrisamfunn til dagens informasjonssamfunn antas å ha vidtrekkende konsekvenser for forholdet mellom individ, gruppe og samfunn. For Beck, Giddens og Bauman er individualisering en historisk prosess som går parallelt med (og er en konsekvens av) blant annet globalisering, urbanisering, generell velstandsøkning i vestlige samfunn og utviklingen innenfor elektronisk kommunikasjon.17

Endringene ses som så betydningsfulle at de nevnte tenkerne snakker om en ny modernitet, eventuelt «senmodernitet», «høymodernitet», «flytende modernitet» eller «refleksiv modernitet». Hovedtesen går ut på at samfunnsutviklingen stiller individet overfor stadig flere valg, samtidig som valgmulighetene blir preget av økende usikkerhet og uoversiktlighet. En annen viktig dimensjon er at identitetsbærende fellesskap blir utfordret, slik at individet i større grad blir nødt til å skape sin egen identitet og definere sine egne mål. Samfunnsutviklingen tvinger individet til å bli mer refleksivt. Dette innebærer at individet må reflektere over seg selv, treffe stadig nye valg under risiko, og kontinuerlig forme sin egen biografi.

«To put it in a nutshell, ‘individualization’ consists of transforming human ‘identity’ from a ‘given’ into a ‘task’ and charging the actors with the responsibility for performing that task and for the consequences (also the side-effects) of their performance.»18

En av samfunnsprosessene som bidrar til individualisering, er fremveksten av det fleksible arbeidslivet. Det senmoderne arbeidslivet stiller krav til ungdom både om å skaffe seg en solid utdanning og til å kunne være fleksibel. Richard Sennett tar utgangspunkt i «the cutting edge of the new capitalism», på grunn av den definisjonsmakten som finnes der, og insisterer videre på at de idealene han finner der, har blitt akseptert og adoptert av store deler av arbeidslivet. I spydspissen av et dynamisk arbeidsliv preget av konkurranse og mobilitet finner han «idealmennesket for den nye kapitalismen», som har fleksibilitet som sin fremste egenskap. Idealmennesket for den nye kapitalismen har evnen til å kunne håndtere usikkerhet og kortsiktighet, evnen til å improvisere og fokusere på potensielle ferdigheter (i motsetning til tålmodig innlærte håndverk), og evnen til «gi slipp på fortiden».19 Dette blir så å si ensbetydende med refleksiv i Becks og Giddens’ termer.

Det kanskje mest siterte bidraget i forskningen om ungdom, utdanning og overgang til arbeidslivet de siste tiårene står Andy Furlong og Fred Cartmel for.20 De går igjennom et bredt utvalg britiske og europeiske studier, og konkluderer med at totalbildet har noen paradoksale trekk. Ungdom er ifølge disse to særlig preget av individualisering på bevissthetsnivå, mens deres statistiske sjanser for å oppnå suksess fortsetter å være sosialt strukturerte.

«[T]he paradox of late modernity is that although the collective foundations of social life have become more obscure, they continue to provide powerful frameworks which constrain young people’s experience and life chances.»21

«Individuals are forced to negotiate a set of risks which impinge on all aspects of their daily lives, yet the intensification of individualism means that crises are perceived as individual shortcomings rather than the outcome of processes which are largely outside the control of individuals […]. Blind to the existence of powerful chains of interdependency, young people frequently attempt to resolve collective problems through individual action and hold themselves responsible for their inevitable future.»22

Med andre ord anses tidligere tiders eventuelle «klassebevissthet» å være visket ut hos dagens ungdom, og erstattet med en individualistisk logikk. Ungdomsfasen har blitt utvidet, og livsløp har blitt mindre forutsigbare. De unge må treffe sine valg under usikkerhet og risiko, mens foreldrenes livserfaringer hevdes å ha blitt mindre relevante for ungdommenes utfordringer. Samtidig kan man ut fra de empiriske realitetene se på ungdomsfasen som en stor seleksjonsprosess, der det fortsatt er slik at det er ungdommene med en solid sosial bakgrunn som i størst grad makter å sikre seg utdanningene som gir best uttelling på arbeidsmarkedet.

Med min studie ønsket jeg å undersøke nærmere hva slags betydning sosial bakgrunn og individualisering kan ha på det subjektive nivå. Eller sagt på en annen måte: Jeg ønsket å bryte den teoretiske debatten mot den empiriske virkeligheten av hvordan jusstudentene tok sine valg, og hvordan de orienterte seg mot yrkeslivet.

3 Valgsituasjonen etter videregående

Etter videregående hadde noen av informantene startet rett på jussen, eventuelt med førstegangstjeneste imellom, mens andre hadde testet ut andre muligheter før de startet på jussen. Om lag halvparten hadde først hatt en periode med utprøving av andre utdanninger, jobbing eller andre prosjekter som reising, idrett og – i ett tilfelle – ideelt arbeid. Tre av informantene hadde ett eller flere år med arkitektstudier bak seg, to hadde studert økonomi, og to hadde studert henholdsvis statsvitenskap og litteraturvitenskap på Blindern. Det som preget situasjonen etter videregående, var først og fremst «de uendelige valgmulighetene». Ingen av informantene hadde imidlertid vært i tvil om at de skulle ta høyere utdanning.

Tallet på mulige utdanninger man kan skaffe seg, har hatt en kraftig vekst. «Studiekatalogen blir stadig tykkere og inneholder stadig flere flotte og spennende titler», påpekte en av informantene. Samtidig vet man ofte lite om hva studiene inneholder og hvilke muligheter de gir i arbeidsmarkedet. Parallelt med dette har ungdom i dag lettere tilgang enn tidligere til andre typer prosjekter som ikke nødvendigvis har noe med utdanning eller karriere å gjøre, men som ofte kan ha noe å gjøre med selvrealisering i en eller annen form. Til sammen får man et mangfold av mulige kombinasjoner og rekkefølger mellom utdanning og arbeid (inkludert deltidsarbeid ved siden av studiene), samt eventuelle perioder med reiser, «friperioder», arbeidsledighet, frivillig arbeid, selvrealiseringsprosjekter og så videre.23

En annen informant berører kjernen i individualiseringsperspektivet når han sier: «Samfunnet i dag, som vi har snakket om, vi har jo større muligheter nå enn noensinne, og det vil jo også si at det å måtte velge noe er vanskeligere. Noe begrenser seg selv selvfølgelig, men man har så mange muligheter, og det kan jo resultere i at det blir litt mer usikkerhet rundt de valgene man tar.» Velstandsøkningen og destabiliseringen av identitetsbærende institusjoner som klassen og familien, koblet med et fremvoksende selvrealiseringsideal, gjør for Beck, Giddens og Bauman at problemet med å velge målsettinger blir viktigere enn problemet med å velge virkemidler til å nå på forhånd etablerte mål.

4 Valget av juss

Det kom tydelig frem i gruppesamtalene at med jussutdanningen hadde de valgt et trygt «anker» i delvis usikre farvann. Studentene var ikke helt fremmede for verdien av å eksperimentere med ulike typer prosjekter og utdanninger – noe flere av dem også hadde hatt erfaring med selv. Samtidig kunne jeg registrere en viss avstandstaking til mye av dette. For eksempel var begrepet «lettvekterstudier» noe som gikk igjen i flere av samtalene. Informantene oppfattet at mange unge lar seg lokke til slike studier, som sikkert virker spennende og selvrealiserende, men som er «usikre» i den betydning at de antakelig gir liten uttelling i yrkeslivet. Jussen er derimot et sikkert kort, der man på sett og vis binder seg til masten og følger et fastlagt løp, og sikrer seg en utdanning som gjør at man står sterkt med tanke på fremtiden. Det gjelder med andre ord å «ikke se seg blind på alle de flotte titlene i studiekatalogen».

Tine Brinkmann har gjennomført en spørreundersøkelse med 725 jusstudenter ved Universitetet i Oslo.24 Hun stilte blant annet spørsmål om hva slags motivasjon de hadde for å studere juss. Med tanke på det som kom frem i gruppeintervjuene, er det illustrerende at hele 62 % krysset av for «fornuftig/anvendelig», mens de andre alternativene kun fikk spredt oppslutning. 16 % krysset av for «karriere/status», 7 % «idealisme», 1,5 % «inntekt», 1,2 % «forskning», mens 11 % krysset av for «annet». Informantene mine la også sterk vekt på fornuftigheten og anvendeligheten av å velge juss. Man anser at jobbmulighetene man har som jurist, er gode og mange, med gode utsikter både til inntekter og til givende arbeid – i motsetning til mange andre utdanninger som oppfattes som usikre og dermed mindre fornuftige.

Gruppeintervju-situasjonen legger noen føringer på hvordan informanter vil presentere og begrunne sine valg. For eksempel var det kun én informant som uoppfordret nevnte at han var motivert av mulighetene for høye inntekter. «De andre tør ikke å snakke om det», var hans forklaring. Samtalene vil speile hvordan jusstudenter vanligvis snakker seg imellom om sine valg, men også implisitte normer om hva som er akseptert eller aktet, både i jusstudentenes egne miljø og i samfunnet for øvrig.

Ut fra makt- og klasseteoretiske sosiologiske modeller vil det juridiske felt være preget av hard konkurranse om posisjoner og inntekt innad, men samtidig også være preget av en felles oppslutning om visse innforståtte koder.25 At karriere, status og suksess er noe jusstudentene ønsker seg, var ikke akkurat noe som det ble lagt skjul på i intervjuene, men det var ikke der de la mest tyngde selv. Det viktigste for de fleste var heller at utdanningen sikret muligheter til å kunne jobbe med noe utfordrende og givende i fremtiden. Samtidig forteller flere av informantene om et visst press på å være vellykket, som er særlig tydelig i form av karakterpress.

For å returnere til Brinkmanns svaralternativer; én av de nitten informantene var interessert i å jobbe videre akademisk etter studiene. Når det gjelder «idealisme», så ble det i et par av intervjuene ytret en oppfatning om at «jusstudiet er generelt lite preget av det». På den annen side, nytten av å kunne «hjelpe mennesker» som jurist er noe som ofte nevnes. Kun én av informantene hadde et nokså klart formulert ønske om å kunne bruke jussen til idealistiske formål gjennom arbeid i ideelle organisasjoner.

Hovedinntrykket som skapes i gruppeintervjuene, er altså av jussen som et anker i delvis usikre farvann. Dette illustreres godt i et essay i studentmagasinet Pacta,26 der Tone Mette Drevdal beskriver valget av juss som en løsning på valgets kvaler.

«Russetiden var over og alle hadde med ett begynt å se på deg med nye øyne. Borte var ansiktenes milde drag og smilet i munnviken. Bekymring hadde i stedet invadert ditt livs tilskuere: mødre, fedre, stebrødre, onkler, tanter, naboer, venners foreldre, eldre kusiner og gamle lærere. Hele verden brettet opp ermene for å få flyttet din unge og virkelighetsfjerne sjel inn på rett spor. (…) Du skulle velge noe, og det litt brennkvikt! (…) Du lo nervøst og flakket med blikket mens du hvisket ‘backpacking og friår’, samtidig som du prøvde å holde det flotte vitnemålet beskyttende over ansiktet. Ordene fikk forsamlingen til å grynte misfornøyd og flekke tenner. Utdannelse. Karriere. Kunnskap. Status. Trygg inntekt. Solid kompetanse.»

I denne situasjonen åpenbarer Fru Justitia seg for rådløse ungdommer, og forkynner:

«Velger du juss velger du alt, eller sagt med andre ord; du velger ikke bort noe. Studerer du juss kan du bli hva du vil. (…) En ekstra bonus er at hele studiet består av nettopp det å lære å velge. Valgets kvaler vil være blåst vekk fordi du – nøkternt og rolig – vil makte å finne den aller beste løsningen i enhver situasjon. Du lærer nemlig en magisk formel, en såkalt metode, som hjelper deg med å velge riktig.»

Et klasseperspektiv kan utfylle denne historien med å påpeke at Fru Justitia har størst sannsynlighet for å åpenbare seg i bestemte sosiale sjikt. Sannsynligvis er det også ulikt hva slags forventningspress signifikante voksne legger på ungdommer i ulike sosiale sjikt.

5 Betydningen av sosial bakgrunn

Inger Marie Åkvåg har gjennomført en spørreundersøkelse med 450 jusstudenter i Oslo.27 Blant disse hadde om lag 10 % foreldre som selv er jurister. Det mest åpenbare eksemplet på sosial reproduksjon gjaldt altså en tiendedel av elevmassen, men det var også svært mange som hadde foreldre som var økonomer, lærere, ingeniører, leger og offentlige funksjonærer. Totalt hadde 3 av 4 av jusstudentene i utvalget minst én forelder med høyere utdanning. 68 % hadde en far med høyere utdanning, og 55 % hadde en mor med høyere utdanning. Til sammenligning var i 2000 andelen i befolkningen over 40 år som hadde fullført høyere utdanning, kun 24 % for menn og 20 % for kvinner.

Videre er det også dokumentert at sosial bakgrunn har betydning både for karakternivå på studiet og for inntekter blant norske jurister. Marianne Nordli Hansen har sett nærmere på både karakterer og inntekter blant norske jurister. Hun finner at barn av jurister, og dernest barn av foreldre med annen høyere utdanning, statistisk sett oppnår de beste resultatene på studiet.28 Men også innad i gruppen med det høyeste karakternivået er det de med høy sosial bakgrunn som statistisk sett oppnår de høyeste inntektene og de mest ansette posisjonene.29

Gitt settingen i intervjuene, der jeg snakket med fem om gangen, ønsket jeg ikke å spørre etter tur hva slags utdanning og yrke foreldrene hadde. De fleste fortalte likevel utfyllende om hva slags rolle deres foreldre og oppvekstmiljø hadde spilt i utdanningsvalget da spørsmål om dette ble stilt åpent. Individuelle valg fremstilles ofte enten som resultat av «indre» vurderinger eller som resultat av «ytre» påvirkning. Gruppesamtalene rommet begge disse typer av fortellinger, i stor grad avhengig av hvilken type spørsmål som ble stilt. Dette er ikke et paradoks, men heller en refleksjon av virkeligheten – både «ytre» påvirkning fra sosiale omgivelser og «indre» vurderinger spiller en rolle i individuelle valg.

De fleste informantene var generelt tydelige på at de forstod at de kom fra nokså ressurssterke hjem, og at støtte og påvirkning hjemmefra hadde hatt mye å si for både valget og gjennomføringen av studiet. Fire av de nitten informantene hadde en far eller mor som var jurist, og en femte hadde en tante som var det. Disse fem ga alle uttrykk for at dette i seg selv hadde hatt en betydning for studievalget. Andre fortalte om foreldre som var økonomer og ledere, mens andre igjen nevnte foreldre som var lærere eller selvstendig næringsdrivende.

Mens noen av informantene fortalte om foreldre som var nokså eksplisitte i sine forventninger til dem, var det særlig de uuttalte forventningene de fleste kunne kjenne seg igjen i. Alle ga inntrykk av at foreldrene var fornøyd med at de hadde valgt å studere juss. Selv om de fleste hadde fått høre at de måtte velge det de hadde mest lyst til, har foreldrene gjerne hatt meninger om hvilke veier det er fornuftig å gå: «D]et er jo derfor foreldre setter seg ned søndags middag og argumenterer for de og de studiene da, fordi de mener at det er noe sikkert og noe ordentlig.»

De fleste vitnesbyrdene tyder på at fortroligheten med det juridiske felt, alternativt fortroligheten med ambisiøse utdanninger, har spilte en rolle i utdanningsvalgene. For noen er det snakk om en fortrolighet med juristutdanningen og juristyrket, for andre er det fortrolighet med høyere utdanning generelt, og særlig profesjonsutdanningene. Juristyrket og juristutdanningen er synlig i samfunnet, preger nyhetene og TV-serier, og nyter generelt høy anseelse – slik er på mange måter noen hver fortrolig med yrket og utdanningen. Vi kan imidlertid også snakke om fortrolighet i en annen forstand – i betydningen en juridisk, akademisk tankegang og kulturelle koder som gjør seg gjeldende ved studiestedet og i arbeidslivet, en slik fortrolighet innebærer at man kan tenke om utdanningen at «dette er noe for meg», at det å velge juss fremstår som et fornuftig og rimelig alternativ. Det er et sentralt poeng hos Bourdieu at tilgangen til en slik fortrolighet varierer betraktelig mellom sosiale sjikt.30

6 Perspektiv på arbeidslivet

I betraktningene rundt utdanningsvalget ble usikkerhet noe som informantene ønsket å redusere og holde under kontroll. Dette er imidlertid noe som snur seg når samtalene går over til å dreie seg om forventninger til arbeidslivet. Med tanke på arbeidslivet er usikkerhet noe som på mange måter omfavnes og gis positiv valør. Den avgjørende forskjellen på usikkerheten etter videregående og usikkerheten i arbeidslivet er at man nå har en solid utdannelse å støtte seg på, en utdannelse som så å si kan brukes til hva som helst, ifølge informantene selv. De mange valgmulighetene man også i denne nye situasjonen har, oppleves ikke som like risikofylte. Med utdanningen har de et trumfkort i møtet med usikkerheten. Den generelle holdningen i samtalene er snarere at «det er bare å kaste seg ut i det». Informantene uttrykker en tydelig entusiasme med tanke på arbeidslivet, som til en viss grad er knyttet til nettopp det at man ikke helt vet hvilke former det vil ta og hva som vil møte en der.

Informantene har ulike preferanser for hvor de helst vil begynne å jobbe etter studiene. De store advokatfirmaene er flinkest til å markedsføre seg, og kan også lønne høyest. Om lag halvparten av informantene kunne tenke seg å jobbe i et slikt firma. Noen av informantene kunne tenke seg å jobbe i det offentlige rettssystemet, mens én informant var innstilt på å jobbe for ideelle organisasjoner, og én ønsket å jobbe med forskning eller diplomati. Selv om disse preferansene er brokete, er det noen sterke fellestrekk i hvordan informantene uttrykker sine forventninger til arbeidslivet.

De har til felles at de inntar en fleksibel innstilling, der man oppsøker utfordringer snarere enn rutine og stabilitet. Dette innebærer også å være klar til å legge ned mye arbeid. Flere er innstilt på å jobbe lange dager med mye overtid. Dette speiler delvis en forventning til unge jurister mange steder, men det illustrerer også forventningen om å realisere seg selv i arbeidslivet: «Jeg tror vel, når man kommer inn i et sånt firma, hvis du jobber veldig mye, så er det fordi du syns det er kjempegøy.» I tråd med den fleksible innstillingen er også et flertall av informantene innstilt på å skifte jobb flere ganger i løpet av karrieren.

Denne tolkningen kan ses i sammenheng med funn i Brinkmanns undersøkelse, der utdanningens anvendelighet blir fremhevet som dens største fordel.31 Det kan også illustrere et funn i Åkvågs studie, der et flertall la vekt på det hun kaller «ekspressive verdier» – å få brukt og utviklet evnene sine i jobben.32 Arbeidslivet blir altså en hovedarena for selvrealisering, der man inntar en fleksibel holdning.

P:: «(…) med juss så kan du støte borti masse forskjellige typer mennesker, og at du må takle mye forskjellige typer mennesker, og det er noe jeg håper på. Takle mye forskjellige konflikter, forskjellige sjefer, forskjellige ansatte, en sånn type utfordring tiltrekker.

I:: Utfordringer generelt tror jeg er veldig sunt. Da utvikler du deg hele tiden.

G:: En ting som jeg ser på som noe av det mest positive ved utdannelsen er for det første at du har anledning til å gjøre veldig mye forskjellig. Og det er faktisk sånn at du kan gjøre noe annet på et eller annet tidspunkt, og at du har et grunnlag for å skifte beite (…) Det jeg forventer meg fra en jobb, er å ha en jobb der jeg … utfordres? Og hvor jeg lærer nye ting! At ikke jeg stagnerer på en måte.

I:: Enig.

Moderator: Så målet er ikke å få seg en jobb som du skal ha resten av livet, og sikker inntekt og …

Flere: Absolutt ikke.

G:: Det er ikke det at man må oppover i stigen eller noe, det er det at man stimuleres, da. Det kan godt være at det er den samme jobben gjennom hele livet, men det tror jeg nok ikke helt, men bare det at arbeidslivet gir deg nye utfordringer da, og at man lærer nye ting, det er i hvert fall noe jeg ser som veldig viktig.

P:: Og føler at man er litt type der det skjer. At man ikke på en måte er i sin egen perifere del av samfunnet. At det er litt interessant å se på nyhetene også på grunn av den jobben man har, da.»

Studentenes innstilling til arbeidslivet stemmer godt overens med tilgjengelige beskrivelser av hvordan arbeidslivet har endret seg i løpet av de siste tiårene.33 Dette gjelder for arbeidslivet generelt, så vel som for det juridiske felt mer spesifikt. Knut Papendorf gjorde som en del av den siste Makt- og demokratiutredningen en grundig analyse av eliten blant advokatfirmaene og næringslivsjuristene.34 Han beskriver en rivende utvikling i løpet av de siste tre tiår, som er preget av en voldsom økonomisk vekst og tiltagende spesialisering, internasjonalisering og fusjonering. Papendorf viser også, basert på intervjuer med 19 advokater fra toppsjiktet av de store advokatfirmaene, hvordan næringslivsjuristenes arbeidshverdag har endret seg parallelt med denne utviklingen. Dette involverer blant annet høyt tempo og skarp konkurranse, lange og tettpakkede arbeidsdager, fleksible og mobile karrierer, og svært høy inntekt.

Studentene er som nevnt ikke fremmed for et visst tempo, men det er ikke primært anseelse, inntekter eller posisjoner som fremheves som det som skal gjøre det verdt å henge med. Den idéhistoriske overgangen fra at man skal yte på jobben og nyte fritiden, til at arbeidet også skal være en arena for selvrealisering,35 ble bekreftet av jusstudentene gjennom tre gruppeintervjuer. Samtidig var det ett interessant unntak, i den siste samtalen, der to studenter tok en viss avstand denne senmoderne arbeidsetikken.

«(…) selvfølgelig, noen sier at når du tar juss, så kan du gjøre hva som helst, men det du kommer til å ende opp med er rettsanvendelse, tror jeg da, i 90 % av tilfellene. Så må du på en måte anvende rettsregler, det er ikke så veldig generelt det, på en måte. (…) Ja ja, men det kommer an på hvordan du definerer ‘hva som helst’. Det er klart det, at det er ulike bygninger og ulike rettsområder, og sånne ting.»

«Men jeg må innrømme, jeg har vokst opp i et miljø hvor, jussen den velger man, den er trygg, den jobber man med åtte til fem, og så dyrker man hobbyene sine all den ledige tid. Og da kan man nyte de hobbyene sine på et lengre plan, og kose seg med dem, og det kan fylle livet ens og gjøre en glad. Og så har man jussen, som man absolutt ikke hater, og som man trives med, men som man ikke elsker som en slags sånn … det er ikke alt, det fyller ikke livet ens med den største glede eller velsignelse, men det er et godt tålelig onde, og så går du hjem, og så har du et kjempefint liv ved siden av.»

Begge har en far som er advokat, og har gjennom dette blitt utstyrt med en fortrolighet med juristyrket. De velger seg både et yrke og en arbeidsetikk i tråd med fedrenes erfaringer. Med fare for å trekke for mye ut av dette isolerte eksemplet kan det muligens illustrere hvor slitesterk sosial reproduksjon kan være i møte med nye strømninger i tiden.

7 Konklusjon

I gjennomgangen av jusstudentenes utdanningsvalg og fremtidsperspektiv får de to perspektivene frem hver sine relevante aspekter. I valgene de tar i løpet av en utvidet ungdomstid, spiller både sosial bakgrunn og refleksive vurderinger en rolle.

Gruppeintervjuene har her blitt presentert som en fortelling om hvordan jusstudenter relaterer til viktige valgsituasjoner gjennom ungdoms- og studentfasen og frem mot arbeidslivet. Intervjuene ga et inntrykk av at informantene ville forsikre seg om at de har noe å stille opp med mot usikkerhet og risiko, og de ønsket å utvikle og realisere seg selv i arbeidslivet. Jusstudiet fremtrer som en løsning på begge disse utfordringene, ved at det blir et anker i usikre farvann, som også tilbyr et langsiktig selvrealiseringsprosjekt. Med andre ord oppleves risiko og selvrealisering som to sentrale utfordringer som informantene forholder seg til på ulike måter på ulike stadier gjennom ungdomsfasen og frem mot voksenlivet. Slik sett stemmer den kvalitative måten studentene forholder seg til viktige valg, godt overens med et individualiseringsperspektiv.

Samtalene tydeliggjorde også hvordan forventninger og støtte fra foreldrene, i tillegg til en fortrolighet med jussen som ikke kan ses som uavhengig av sosial bakgrunn, på ulike måter hadde påvirket dem i retning av å velge juss. Individualisering og sosial reproduksjon er ikke gjensidig utelukkende samfunnsprosesser. Vi bør heller forvente at dette er prosesser som kan påvirke hverandre gjensidig. Når risikoen og uoversiktligheten i viktige valgsituasjoner øker, slik Beck, Giddens og Bauman ser for seg, kan det godt tenkes at de mest kjente og trygge alternativene blir de mest attraktive. En av informantene formulerte dette selv slik:

«Hvis du er bosatt på Oslo vest og du omgås med mennesker og har foreldre som har lang utdanning, så blir det det som fester seg som det normale. Og sikkert ubevisst, så tenker ikke folk i de baner at nå skal jeg starte et eller annet, og jobbe meg opp fra bunnen, og kjøre på det jeg kan – de tenker som så at nå skal jeg bruke biblioteket til pappa og så skal jeg ta jusstudier, for det har han fortalt meg om, og jeg ser jo på det som normalt. Mens en som kommer fra en familie uten noe høyere utdanning, vil se på det som mye mer fremmed, og det vil kreve en større motivasjon for å starte, og en større bevisstgjøring av egne valg når du er 18 år gammel, at det er dette jeg virkelig vil. Og det er i hvert fall mitt inntrykk at færre og færre har et bevisst forhold til hva de virkelig vil når de er 18 år gamle – det følger bare av at det er flere valgmuligheter. Og da faller du gjerne tilbake på kjente ting. Det blir annerledes hvis du kommer fra et hjem der utdanning ikke har vært et tema i det hele tatt. (…) ‘Hva er det jeg skal gjøre med livet mitt?’, da tenker man lettere at du skal bli lege eller jurist, hvis de fleste på foreldremøtet er leger eller jurister. Da ser man rundt seg og tenker … uten at du nødvendigvis reflekterer så mye rundt det. Det blir mer sånn bakenforliggende, og så plutselig er du på jussen.»

Artikkelen har forsøkt å beskrive jusstudentenes sammensatte «verktøykasse» av tilpasninger gjennom ungdomstiden. Mens individualiseringsperspektivet er særlig relevant for hvordan informantene oppfatter og forholder seg til viktige valg, er ulikhetsperspektivet nødvendig for å forstå hvordan noen valg blir mer sannsynlige enn andre. Artikkelen har også forsøkt å illustrere at det er «mye av det gamle som lever videre i det nye», samtidig som det kvalitative innholdet i måten jusstudentene forholder seg til sine valg på, er sterkt preget av sin samtid.

1Master i sosiologi fra Universitetet i Oslo. Forskningsassistent ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).
2Jens Lunnan Hjort, Refleksiv i tet? En kvalitativ studie av jusstudenters orientering i samfunnet. Oslo 2008.
3Trygve Gulbrandsen mfl., Norske makteliter. Oslo 2002.
4Ulrich Beck, Risk Society: Towards a New Modernity. London 1992.Anthony Giddens, Modernity and Self-identity. Self and Society in the Late Modern Age. Cambridge 1991.Zygmunt Bauman, Liquid Modernity. Cambridge 2000.
5F.eks. John Goldthorpe, On Sociology: Numbers, Narratives, and the Integration of Research and Theory. Oxford 2000.
6Andy Furlong & Fred Cartmel, Young People and Social Change. Maidenhead 1997.
7Bauman 2000.Ulrich Beck & Elisabeth Beck-Gernsheim, Individualization: Institutionalized Individualism and its Social and Political Consequences. London 2002.
8Pierre Bourdieu & Jean-Claude Passeron, Reproduction in Education, Society and Culture. London 1977.
9Beck 1992.
10F.eks. Marianne Nordli Hansen, «Utdanningspolitikk og ulikhet. Rekruttering til høyere utdanning 1985–1986». Tidsskrift for samfunnsforskning 2 1999.
11Goldthorpe 2000.
12Bourdieu & Passeron 1977.
13Knut Papendorf, «Advokatenes århundre? Globaliseringen og dens følger for advokatmarkedet». Makt- og demokratiutredningens rapportserie, rapport 47 2002.Thomas Mathiesen, Retten i samfunnet: En innføring i rettssosiologi. Oslo 2005.
14C. Wright Mills, The Power Elite. New York 1956.Pierre Bourdieu, «The Force of Law: Toward a Sociology of the Juridical Field». Hastings Law Journal 5 1986.Pierre Bourdieu, The State Nobility: Elite Schools in the Field of Power. Cambridge 1996.
15Beck 1992.
16F.eks. Will Atkinson, «Beck, individualization and the death of class: a critique». The British Journal of Sociology 3 2007.
17Beck (1992), Giddens (1991).
18Bauman 2000, s. 31–32.
19Richard Sennett, The Culture of the New Capitalism. Yale 2006.
20Furlong & Cartmel 1997. Kom i ny utgave i 2007.
21Furlong & Cartmel 2007, s. 138.
22Furlong & Cartmel 2007, s. 144.
23Ibid.
24Tine Brinkmann, Juridisk mentalitet og dens konsekvenser: En rettssosiologisk diskusjon med utgangspunkt i en undersøkelse av jusstudentene ved UiO. Oslo 2006.
25Bourdieu 1986.
26Tone Mette Drevdal, «Juss – et valg eller en skjebne? Pacta», Foreningsmagasinet for Congregatio Forensis 6 2009.
27Inger Marie Åkvåg, Jusstudentene fra A til Å. Oslo 2000.
28Marianne Nordli Hansen, «Sosial bakgrunn og karakterer blant juridiske kandidater». Tidsskrift for samfunnsforskning 2 2000.
29Marianne Nordli Hansen, «Sosiale nettverk og karriere – tilfellet jurister». Søkelys på arbeidslivet, 1 2009.
30Bourdieu & Passeron 1977.
31Brinkmann 2006.
32Åkvåg 2000.
33Sennett 2006.
34Papendorf 2002.
35Sennett 2006, Boltanski & Chiapello 2007.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon