Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Harmonisering av forbrukerretten i Europa

EU-kommisjonen la i oktober 2008 frem forslag til et nytt direktiv om forbrukerrettigheter.2 Direktivet behandles for tiden i Ministerrådets arbeidsgruppe, mens Europaparlamentet har utsatt sin videre behandling til høsten 2009. Forslaget har satt i gang en omfattende diskusjon om hvorvidt forbrukerretten i Europa bør totalharmoniseres for å sikre næringsdrivende bedre markedsadgang, selv om det vil gå på bekostning av både opparbeidede og fremtidige forbrukerrettigheter i de ulike medlemslandene. Innleggsforfatteren mener forslaget går for langt med hensyn til å totalharmonisere forbrukerretten.

1 Generelt om forslaget

Forslaget er resultat av en større gjennomgang av åtte forbrukerdirektiver, hvorav fire blir foreslått erstattet gjennom det nye forbrukerrettighetsdirektivet: fjernsalgsdirektivet 97/7/EF, direktivet om salg utenfor fast forretningssted 85/577/EØF, forbrukerkjøpsdirektivet 1999/44/EF og direktivet om urimelige avtalevilkår 93/13/EØF. Til forskjell fra de eksisterende forbrukerdirektivene, som er basert på minimumsharmonisering, foreslår Kommisjonen at det nye direktivet baseres på prinsippet om total harmonisering.

Kommisjonen legger til grunn at forskjellene i medlemslandenes forbrukervernregler i praksis hindrer handel over landegrensene. Virkningen av den fragmenterte lovgivningen er, ifølge Kommisjonen, at næringsdrivende ikke ønsker å selge varer og tjenester over landegrensene, og at forbrukere har liten tillit til handel over grensene. Sentralt i begrunnelsen for totalharmonisering står derfor et ønske om å stimulere til økt handel på tvers av landegrensene i Europa, og det blir særlig pekt på at potensialet for handel over Internett ikke er utnyttet på en god nok måte.3

2 Totalharmonisering eller minimumsharmonisering?

Kommisjonen skyver i stor grad hensynet til forbrukerne foran seg når de argumenterer for lik forbrukerlovgivning gjennom et totalharmonisert forbrukerrettighetsdirektiv. En rekke andre faktorer enn lik lovgivning i medlemslandene vil imidlertid være vel så viktige for forbrukernes evne og vilje til å handle på Internett. Manglende tilgang til Internett, liten tillit til selgere som man ikke møter ansikt til ansikt, manglende mulighet til å se varen før man kjøper, språkvansker og manglende informasjon om grenseoverskridende handel utgjør barrierer for forbrukere. Det er også grunn til å tro at praktiske problemer som kan oppstå rundt angrerett, reklamasjon, mangelbeføyelser og tvisteløsning, bidrar til at mange foretrekker å handle lokalt. Dette er utfordringer som ikke nødvendigvis løses gjennom en totalharmonisering av reglene. Norske forbrukermyndigheter mener at det ikke er grunnlag for å hevde at det er manglende forbrukertillit på grunn av ulik lovgivning som hindrer forbrukere fra å handle over grensene.

Med hensyn til ulik lovgivning er jo også forbrukerne gjennom Rom I4 gitt et meget godt vern, ved at de som regel kan påberope seg bedre lovgivning i hjemlandet ved en lovvalgskonflikt. Det burde da ikke være mangel på tillit til reglene som hindret forbrukerne fra å handle over grensene.

For forbrukere i Norge, og flere andre medlemsland, vil forslaget innebære en svekkelse av opparbeidede forbrukerrettigheter, se nærmere punkt 3 nedenfor. Som argument for totalharmonisering hjelper det da lite at noen medlemsland vil oppleve en styrking av forbrukerrettighetene dersom direktivet blir gjennomført. Fra norske forbrukermyndigheters synspunkt er en «gjennomsnittstankegang» om at flere land må tåle en svekkelse i forbrukervernet for at andre skal få sterkere forbrukervern, ikke overbevisende. Spesielt ikke når det foreslås omfattende inngrep i de enkelte lands kontraktslovgivning på forbrukerområdet. En mer proporsjonal tilnærming til utfordringene ville vært å gjennomføre direktivet som et minimumsdirektiv, men samtidig stilt høye minimumskrav til lovgivningen. Jo høyere nivået på forbrukervernet er i et minimumsdirektiv, desto færre medlemsland er det også som vil ha behov for å gå utover dette nivået.

En av de sterkeste innvendingene mot forslaget slik det foreligger, er at et totalharmonisert direktiv i praksis også vil legge lokk på den fremtidige utviklingen av forbrukerretten i Europa. EUs forbrukerrett er i stor grad utviklet på bakgrunn av erfaringer fra medlemslandenes respektive rettssystemer. Også det foreliggende direktivforslaget bygger i stor grad på regler som allerede finnes i flere medlemsland – nasjonale regler som er utviklet som et supplement til de minimumsdirektivene man har hatt til nå. Med et totalharmonisert forbrukerrettighetsdirektiv vil medlemslandene miste mulighetene til en dynamisk og behovstilpasset rettsutvikling gjennom nasjonal lovgivning innenfor direktivets virkeområde.

Illustrerende for hvordan man i Norge har utviklet nasjonale regler for å få bukt med forbrukerproblemer, er reglene for markedsføring ved telefon. Forbrukerombudet har over flere år fått svært mange klager vedrørende telefonsalg. Problemene i bransjen er mange, og forbrukerne klager på alt fra manglende respekt for reservasjon mot telefonsalg til aggressive salgsmetoder og etterfølgende leveranse av varer uten etter avtale. Som en konsekvens av forbrukerhensynene på området er det i forbindelse med markedsføringsloven av1. juni 2009 vedtatt nye og strengere regler for markedsføring ved telefon. Resultatet ble en effektivisering og skjerping av reservasjonsretten, forbud mot telefonmarkedsføring på enkelte tidspunkter og innføring av skriftlighetskrav ved avtaleinngåelsen.5 Dette er regler som trolig må oppheves dersom man følger prinsippet om full harmonisering ved vedtagelsen av forbrukerrettighetsdirektivet. Norge kan heller ikke senere benytte lovgivning som virkemiddel for å løse slike nasjonale problemer innenfor det området som er totalharmonisert.

Jeg vil i det følgende komme inn på noen av de problemstillingene direktivet reiser i forhold til norsk rett, slik jeg ser det. Plassen tillater kun et utvalg.

3 Noen kjøpsrettslige konsekvenser

Direktivet vil for det første ha stor betydning for forbrukerens muligheter til å reklamere ved mangler på varer. Den absolutte reklamasjonsfristen etter direktivforslaget er to år, se forslagets artikkel 28. Dette innebærer at norske forbrukerne vil miste sin rett til fem års reklamasjon ved kjøp av varer som er ment å vare vesentlig lenger enn to år, som for eksempel vaskemaskiner og sofaer.6 Slike forbruksvarer anskaffes gjerne i en butikk i nærmiljøet. Det er vanskelig å se begrunnelsen for at forbrukeren skal fratas denne rettigheten ved handel nasjonalt fordi kommisjonen vil stimulere handel over landegrensene. For øvrig vil den relative reklamasjonsfristen settes ned fra minimum to måneder til maksimalt to måneder,7 slik at forbrukerne pålegges å reagere raskere dersom det er en mangel ved varen.

Etter direktivforslaget er det selgeren, og ikke kjøperen, som har rett til å velge mellom reparasjon og omlevering.8 Forbrukeren mister også sin rett til å kreve å få stilt en erstatningsgjenstand til rådighet for selgerens regning i forbindelse med gjennomføring av avhjelp, jf. forbrukerkjøpsloven § 30 tredje ledd. Forbrukeren fratas her en rettighet som er svært praktisk for eksempel i forbindelse med reparasjon av bil og mobiltelefon.

Direktivforslaget forutsetter at forbrukerne skal betale kjøpesummen på forskudd. Generelt vil dette føre til at forbrukerne blir dårligere sikret ved konkurser og svindelforetak. Videre vil forbrukernes rettigheter ved forsinket levering fra selgeren bli vesentlig svekket dersom forslaget vedtas. Etter forbrukerkjøpsloven har forbrukeren ved forsinkelse fra selgeren rett til å holde tilbake kjøpesummen, kreve oppfyllelse, kreve heving ved vesentlig forsinkelse og til å kreve erstatning, jf. forbrukerkjøpsloven § 19. Den eneste rettigheten forbrukeren har etter direktivforslagets artikkel 22 nr. 2, er retten til å kreve pengene tilbake.

4 Noen utfordringer for urimelighetsvurderingen

Kapittel 5 i direktivforslaget får betydning for rimelighetsvurderingen etter avtaleloven §§ 36 og 37, og markedsføringsloven § 9a. Min vurdering er gjort i forhold til markedsføringsloven § 9a, som Forbrukerombudet fører tilsyn med.

Bilag II og III til direktivforslaget («svartelista» og «grålista») inneholder uttrykkelige vilkår som enten alltid eller presumptivt alltid er urimelige. Selv om det er positivt med veiledning om hva som skal anses som urimelige vilkår, egner listene seg ikke for totalharmonisering. En av ulempene ved slike uttrykkelige lister er at det oppstår usikkerhet med hensyn til hvordan man skal betrakte vilkår som ligner på de opplistede vilkårene, men som ikke faller direkte inn under ordlyden. Et eksempel kan være vilkåret i «grålista» nr. 1 bokstav d: «Kontraktsvilkår som har følgende formål eller virkning, formodes å være urimelig: å tillate den næringsdrivende å si opp avtalen etter behag, med mindre forbruker gis samme mulighet.» En næringsdrivende vil da kunne argumentere med at vilkår som gir begge parter lik rett til vilkårlig oppsigelse, følgelig er et rimelig vilkår. Etter min vurdering kan imidlertid et vilkår som gir begge parter lik rett til å si opp uten grunn, også være urimelig. Forbrukeren vil som regel være interessert i at en kontrakt oppfylles som avtalt. Det er mer nærliggende å se det slik at et vilkår som gir den næringsdrivende rett til å si opp avtalen uten grunn, i utgangspunktet vil være urimelig til tross for at forbruker gis samme rett.

Hvis for eksempel en forbruker har kjøpt en flyreise, vil forbrukeren i de aller fleste tilfeller bli skadelidende dersom flyselskapet sier opp avtalen. Og jo nærmere reisetidspunktet man kommer, desto større vil skaden bli. Vil et vilkår om flyselskapets rett til å si opp avtalen kunne være urimelig selv om forbruker har samme vilkårsfestede rett? Vil det ha noen betydning om det settes nærmere vilkår for oppsigelsesadgangen, for eksempel at «avtalen kan sies opp uten nærmere begrunnelse av hver av partene inntil en time før flyavgang»? Hva med en uke før flyavgang? Kan oppsigelsesadgangen også være kompensasjonsfri, bare man sørger for å gi forbruker samme rett?

Utgangspunktet i norsk rett er at avtaler skal holdes, jf. NL 5-1-2. I forbrukerkjøp generelt vil det ikke være noen rett for selger til å si opp avtalen. Kun ved vesentlig mislighold fra forbrukers side vil selger ha rett til å heve avtalen. Løpende avtaler kan i noen tilfeller sies opp av en næringsdrivende, men da er det gjerne krav om saklig grunn, som for eksempel i husleieloven § 9-5. Et totalharmonisert direktiv som foreslått innebærer etter mitt syn i beste fall stor usikkerhet om hvorvidt vilkår som ligger noe utenfor nr. 1 bokstav d i «grålista», vil kunne anses urimelig.

Totalharmonisering av urimelige avtalevilkår vil dessuten indirekte gripe inn i all nasjonal forbrukerlovgivning på en måte som det er vanskelig å overskue konsekvensene av. Ved Forbrukerombudets tilsyn med urimelige avtalevilkår etter markedsføringsloven § 9a legges det blant annet vekt på hvordan tilsvarende forhold er regulert i lov. Avtalevilkår som strider mot ufravikelig lovgivning, vil være urimelige og i strid med markedsføringsloven § 9a.9 Også avtalevilkår som er i strid med fravikelig lovgivning, vil ofte være urimelige ettersom slik lovgivning angir normalløsningen eller den løsning lovgiver i utgangspunktet mener er best.10

Spørsmålet er i hvilken grad vilkår i strid med norsk ufravikelig lov fremdeles vil kunne anses urimelig på en like selvfølgelig måte når reglene om urimelige avtalevilkår totalharmoniseres. Vil for eksempel vilkår som avskjærer forbrukers rett til dagmulkt, vilkår som avskjærer forbrukers rett til å holde vederlag tilbake eller vilkår som gir kortere reklamasjonsfrist enn fem år, og som dermed er i strid med ufravikelige regler i bustadoppføringslova, fremdeles være urimelige dersom direktivet om urimelige avtalevilkår totalharmoniseres? Etter nr. 1 bokstav d i «grålista» presumeres vilkår å være urimelige dersom de «utelukker eller begrenser forbrukernes lovfestede rettigheter». Dersom det gjelder all nasjonal lovgivning, vil det fremdeles være stor forskjell på hva som anses som urimelige avtalevilkår i EU, og argumentet for å totalharmonisere dette området for å skape lik rettstilstand faller bort. Hvis nr. 1 bokstav d kun gjelder annen EU-lovgivning, vil dette på en altfor inngripende måte berøre nasjonal kontraktsrett til at totalharmonisering kan forsvares, jf. eksemplet med bustadoppføringslova ovenfor. Direktivforslaget er etter min vurdering ikke proporsjonalt dersom man totalharmoniserer forbrukernes rettigheter knyttet til urimelige avtalevilkår på alle livsområder for å fremme handel over landegrensene.

1Gry Nergård er avdelingsdirektør og nestleder hos Forbrukerombudet.
2COM 2008 (614).
3Se om begrunnelsen blant annet forslaget til fortale punkt 5–7.
4Regulation (EC) 593/2008 av 17. juni 2008 om lovvalg på kontraktrettens område.
5Markedsføringsloven §§ 12 til 14 og angrerettloven §§ 7 og 10a.
6Se forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd annet punktum, og Rt. 2007 s. 1274.
7Se forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd annet punktum, og direktivforslagets artikkel 28 nr. 4.
8Se direktivforslagets artikkel 26 nr. 2, og forbrukerkjøpsloven § 29 første ledd første punktum.
9Ot.prp. nr. 38 (1979–80), s. 38 f.
10Ot.prp. nr. 38 (1979–80), s. 18.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon