Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Et hav av brustne håp. Hva EØS ble til, og hva det skulle bli: Er svaret oppsigelse?

EØS-avtalen tillater norsk utmelding. Er tiden nå moden? Vurderingen tar utgangspunkt i Stortingets oppfatning i 1992 sammenlignet med EØS under utviklingens lov. Jo større sprik, jo nærmere er EØS-bruddet. Slik ja-leiren har håndtert EØS med henholdsvis null gehør for bruk av veto og en feilaktig oppfatning av EØS som dynamisk, er spørsmålet ikke om, men når EØS opphører.

1 Juss

Oppsigelse og uttreden er en enkelt operasjon. Det følger av EØS artikkel 127 at «[h]ver avtalepart kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst tolv måneders skriftlig varsel til de andre avtaleparter». Formuleringen viser at Norge ensidig kan melde seg ut av EØS slik som i handelsavtaler som Norge har inngått. Se for eksempel EFTA-avtalen av 4. januar 1960 artikkel 42, der det brukes uttrykk som «trekke seg fra» og «sies opp», jf. Avtale mellom Norge og Det Europeiske Økonomiske Fellesskap av 13. mai 1973 artikkel 34. Til forskjell fra rene mellomstatlige avtaler er forholdet annerledes i EU, se Lisboa-traktaten artikkel 35 som krever forhandlinger om vilkårene for uttreden og endring av EUs traktater, det vil si enstemmighet.

Formuleringen «trekke seg fra» er sammen med uttrykket «sies opp» vanlig brukt i mellomstatlige avtaler, det vil si en ordning med ensidig oppsigelse og deretter vilkårsløs tilbaketrekking fra avtalens forpliktelser. Rent praktisk kan det skje ved at Norge som en av avtalens parter skriftlig meddeler sitt standpunkt til EU, EU-statene og Island og Liechtenstein.

Uttreden av EØS skjer ved ensidig meddelelse (notifikasjon). Dette viser Finlands, Sveriges og Østerrikes uttreden som skjedde ved avtale av 28. september 1994 mellom EFTA-statene i EØS om overgangsordninger for en periode etter enkelte EFTA-staters tiltredelse til Den europeiske union. Avtalen ble behandlet i Stortinget ved Innst. S. nr. 68 (1994–1995) Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til ratifikasjon av en avtale undertegnet i Brussel 28. september 1994 mellom EFTA-statene i EØS om overgangsordninger for en periode etter enkelte EFTA-staters tiltredelse til Den europeiske union, og Innst. s. 77 (1994–1995) Innstilling fra utenrikskomiteen om samtykke til inngåelse av en avtale om justering av visse avtaler mellom EFTA-statene.

På samme måte må Norge underrette de andre medlemmer om sin uttreden. Det kreves ikke forhandlinger med hensyn til vilkårene for uttreden. Det kan ikke kreves noen form for motytelser, slik som betaling, adgang til ressurser etc. i det uttredende land. Dette følger også av Sveriges, Finlands og Østerrikes EØS-uttreden i 1995, som var et resultat av notifikasjoner og etterfølgende tilpasning av EØS ved diplomatisk konferanse mellom de gjenværende parter. De praktiske tillempninger kom i form av en avtale om overgangsordninger.

2 Norsk politikk

Hva skal til for at tanken om utmelding slår ut i handling? Gapet mellom avtalens innhold slik stortingsflertallet så det i 1992, og de faktiske virkninger av avtalen er stort. Resultatet av EØS fremgår på en lang rekke områder av EFTAs overvåkningsorgans (ESA) avgjørelser som Norge har bøyd seg for, og ellers av EFTA-domstolens avgjørelser. EØS ble vedtatt i Stortinget med ¾ flertall den 16. oktober 1992 (135 mot 30 stemmer). Behandlingen skjedde på grunnlag av St.prp. nr. 100 (1991–92) om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS). Stortingets standpunkter fremgår av Innst. S. nr. 248 (1991–92) Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) undertegnet i Oporto 2. mai 1992 (henvisninger i teksten er kun angitt som «Innst.» med sidetall).

EØS trådte i kraft 1. januar 1994. Avtalen ble ett år forsinket som følge av Sveits’ nei ved folkeavstemningen 6. desember 1992. Avvisningen av EØS har resultert i 18 bilaterale avtaler mellom Sveits og EU (http://www.europa.admin.ch/themen/00500/00506/index.html?lang=en).

Jeg tar her fatt i forsikringer gitt av ja-siden om rekkevidden av EØS, men som utviklingens gang uttrykkelig har satt på plass.

3 EØS-grenser for norsk politikk?

Visste vi hva vi bega oss inn i da vi vedtok EØS? Er EØS en grenseløs hengemyr som krever mer og mer av Norge? Her er det kun plass til en smakebit av noen av de mange misforståelser som gjorde seg gjeldende hos stortingsflertallet da avtalen ble vedtatt i 1992.

To av ja-partiene, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, påpeker at «EØS omfatter ikke tilslutning til […] EF’s felles fiskeripolitikk. Avtalen omfatter heller ikke helse- og sosialpolitikk, handelspolitikk overfor tredjeland, skatte- og avgiftspolitikken og opphevelse av grensekontroll» (Innst. s. 92 sp. 1). Generelt hevdet flertallet at «det ved innføring av fritt varebytte er av stor betydning at dette ikke er til hinder for å ivareta høye standarder på helse, sikkerhet og miljø. Flertallet anser at EØS tilfredsstiller dette behovet» (Innst. s. 47 sp. 1).

4 Status

La oss gjøre opp status, med særlig vekt på forhold der Stortinget har forlatt sitt opprinnelige standpunkt. Som vi ser, i noen tilfeller har Norge «frivillig» gitt opp posisjoner som ble ansett nødvendige for å få EØS igjennom i Stortinget, det vil si forhindre at KrF forlot ja-siden, selv om ja-siden (i Ap) hele tiden hadde til formål å forlate posisjonen senere:

Bevaring av grensekontroll for personer: Var et vesentlig element i jasidens argumentasjon for EØS i 1992, ble gitt på båten da Schengen-avtalen ble vedtatt i to omganger henholdsvis 1997 (utenfor EU) og 1999 (som en del av EU). Det vil si at det er fri flyt av personer og kriminalitet i et område som omfatter 500 millioner. Norge har kun tredjestatskontroll. Hvilket press dette medfører for justis- og politivesen, illustreres ved justisminister Storbergets forslag om en økning av bemanningen i politiet med 3500 tjenestemenn.

Grensekontrollen for veterinære formål: Fra å være et absolutt «must» for Stortingets tilslutning til EØS ble norske unntak glatt oppgitt høsten 1998 ved innføringen av den utvidede veterinæravtale fra 1. januar 1999 (EØS Vedlegg I). Det strenge importvernet som hadde skaffet Norge ry for vår gode dyre- og folkehelse, ble ofret. Resultatet har blitt at nye uønskede arter insekter, dyr og planter med smittestoffer og sykdommer er innført til landet.

Skatte- og avgiftspolitikken: Ap og KrF konstaterte at skatte- og avgiftspollitikken lå utenfor EØS, og føyde også til at «at den differensierte arbeidsgiveravgiften fortsatt skal kunne videreføres som viktig distriktspolitisk virkemiddel» (Innst. s. 57 sp. 2). Videre het det at «EØS ikke vil redusere Norges muligheter til å videreføre en aktiv distrikts- og regionalpolitikk» (Innst. s. 58 sp. 1). Også her gikk ja-siden fem på: Ja-flertallets forutsigelser var feil. Norske overføringer som virker konkurransevridende, er forbudt.

Konkret ble den differensierte arbeidsgiveravgiften parkert av EFTA-domstolen den 20. mai 1999. Denne er ulovlig. Videre har EFTA-domstolen den 7. mai 2008 avsagt en dom som fastslår at norske skatteregler for beregning av maksimalt kreditfradrag ved den geografiske tilordningen av gjeldsrenter og konsernbidrag var i strid med EØS-retten, altså at den norske skatteloven (§ 16–20 f.) ikke var uberørt av EØS, snarere tvert imot: De norske reglene utgjør en restriksjon på den frie etableringsretten etter artikkel 31 i EØS, og måtte endres.

Helse- og sosialpolitikk: Også dette felt skulle etter sigende ikke være berørt av EØS. Dette er feil, og kunne lett konstateres ved lesing av EØS (hhv. EØS artikkel 1(2)(f), artikkel 66–71, Vedlegg VI og Vedlegg XVIII). Generelt gjelder at politikken er omfattet så fremt og så langt det strider mot «de fire friheter» (se EFTA-dommen av 14. desember 2004 pkt. 10 og 11), herunder også reglene om forbud mot diskriminering på grunnlag av nasjonalitet og konkurransebegrensende tiltak. Dette har blant annet medført at pensjoner, kontantstøtte, barnetrygd, yrkesskadetrygd etc. utbetales til personer bosatt i EØS-området, langt utenfor Norges grenser.

Konkret er Norge dømt for flere forhold som representerer brudd på EØS: For det første EFTA-dommen mot Norge av 19. juni 1998 vedrørende manglende implementering av regler om beskyttelse for arbeidere som er utsatt for vinylklorid. Norge kan ikke velge om en vil innføre disse reglene. For det annet EFTA-dommen av 14. desember 2004 som gjaldt trygderettigheter for greske sjøfolk i Norge. Reglene for trygdeytelser var absolutte, og Norge kunne ikke stille tilleggskrav som vanskeliggjorde ordningen og dens formål, friest mulig flyt av arbeidskraft i det indre marked. EFTA-domstolen har for det tredje (dom 22. mars 2002 om overføring av tjenestepensjon) avgjort at norsk hovedtariffavtale ikke par tout falt utenfor EØS. Grunnen til det var – sa EFTA-domstolen – at tariffbestemmelsene kunne tenkes å være i strid med EØS artikkel 52, 53 og 54 (konkurransereglene) dersom tariffen ikke forbedret arbeids- eller ansettelsevilkår og virket konkurransebegrensende.

Alkoholspørsmål er en del av norsk sosialpolitikk. Stortingsflertallet «slår fast at EØS ikke svekker muligheten til å føre en selvstendig alkoholpolitikk» (Innst. s. 48), og «at Vinmonopolet kan og vil bli opprettholdt innenfor EØS. Dette gjelder både for import og salg av vin og brennevin» (Innst. s. 49). Det gikk under ett år fra EØS ikrafttreden og til ESA i desember 1994 torpederte Vinmonopolets «enerett til import, eksport og engrossalg av alkoholholdige drikker». Nå diskuteres salg av alkohol fra bensinstasjoner.

Ingen tilslutning til EFs felles fiskeripolitikk? Dette er en sannhet med modifikasjoner, fordi en må skille mellom ressurs- og forvaltningspolitikk på den ene side og regler om marked, bemanning, investeringer, etableringer etc. på den annen side. Alle sider ved norsk fiskeripolitikk er berørt av de fire friheter, med unntak av norske reguleringer av fangstleddet (reguleringer av utøvelsen av fisket). Deltakerrettigheter – det vil si adgang til å eie fiskefartøyer, investeringer og etableringer i foredling, oppdrett, salg og eksport av fisk og fiskevarer – er omfattet av EØS. Det samme gjelder regler for bemanning av fiskefartøy, fiskeindustri, innkjøp av tjenester etc.

EØS har medført at utlendinger fritt kan eie norske oppdrettsanlegg. Plikten til å lande norsk fisk i Norge er fjernet (Protokoll 9 artikkel 5). Råfiskloven og salgslagmonopolet er i strid med EØS, men har til nå i praksis vært fredet (Protokoll 9 artikkel 4). Dette kan fort snu, og bli truet slik «det sikrede» hjemfallsinstitutt ble det. Norsk enerett til å eie fiskefartøy er sikret i EØS, men på grunn av norske lovendringer er dette truet (EØS Vedlegg VIII pkt. 12 og Vedlegg XII pkt. h).

Høyere nasjonale standarder? En vital forestilling hos ja-siden var at EØS tillater høyere nasjonale standarder enn EUs: «Flertallet peker på at det ved innføring av fritt varebytte er av stor betydning at dette ikke er til hinder for å ivareta høye standarder på helse, sikkerhet og miljø. Flertallet anser at EØS tilfredsstiller dette behovet» (Innst. s. 47 sp. 2). Slik også Stortinget som satte krav til at EØS skulle «[s]ikre høyere standarder og ambisjoner på det sosial- og distriktspolitiske område, samt i miljøvernarbeidet» (Innst. s. 25 sp. 1). Dette er en kardinal misforståelse. Strengere nasjonale standarder hindrer den frie flyt. Normalt vil dette ikke kunne gjennomføres, med mindre da ikke EUs regelverk hjemler strengere nasjonale krav. Norge rammes av dette, se EFTA-dom av 25. november 2005 om norske livsforsikringskrav som skjerpet EU-kravene, og som derved hindret fri flyt av tjenester. Hensynet til «fellesskapets beste» (EØS artikkel 13) kunne ikke begrunne de norske tiltak.

Prinsippet kommer ikke kun til anvendelse ved vare- eller tjenesteflyt, men også ved nasjonal tilsetting av personer, hensynet til ikke-diskriminering. EFTA-domstolen dømte Norge i 2003 for brudd på EØS artikkel 7 og 70 om likebehandling i arbeidslivet, og like sjanser til opprykk ved bruk av øremerkede professorat for kvinner ved norske universiteter.

Dynamisk EØS-avtale? Flertallet la i 1992 korrekt til grunn at EØS er statisk, men har selv stilltiende godkjent at EØS praktiseres dynamisk: Norge har godtatt praksis i ESA og EFTA-domstolen som lar ny rettsutvikling i EU få avgjørende virkning. Rettslig sett er situasjonen i henhold til EØS artikkel 103 at hvis ny EU-rett skal få virkning i Norge, må først rettsgyldig vedtak være truffet i Norge, forutsatt da at ikke Norge har notifisert EU om at EU-forordning eller direktiv skal kunne anvendes midlertidig hos oss i påvente av nasjonal behandling. Misliker Norge lovene, unnlates transformasjonen, jf. «vetoretten». Det gjelder heller ingen dynamikk med hensyn til EU-dommer, fordi EFTA-statene kun har forpliktet seg til å følge EU-rettspraksis fra «før undertegningen av denne avtale», det vil si 2. mai 1992 (EØS artikkel 6).

Norge har imidlertid ikke latt seg hefte ved de rettslige kauteler, men gitt på båten de konstitusjonelle betenkeligheter mot å bli bundet av vedtak i en internasjonal sammenslutning som Norge ikke er medlem av (Grl. § 93), og som skapte så mye debatt i 1992.

5 EU-politiske mottiltak?

Hvis Norge bryter ut av EØS, vil EU hevne seg? Hvilke sanksjoner kan tenkes anvendt? Vi må skille mellom mottiltak ved brudd på EØS, veto mot implementering av nye forordninger og direktiver, og situasjonen der EØS har opphørt å eksistere. Det er kun det siste som behandles her.

Det er ikke noe rettstomt rom vi da faller tilbake på. Vi er da i den situasjon som reguleres i EØS artikkel 120, det vil si det rettsfellesskap som har eksistert mellom EFTA-statene og EU fra perioden før 2. mai 1992, det vil si GATT-avtalen og Frihandelsavtalen av 1973. Noen frykter at EU skal «straffe Norge». Dette er helt ugrunnet, som Sveits’ manglende ratifikasjon av EØS – og derved uttreden på overtid – viste. I dag styres samkvemmet mellom EU og Sveits av 18 bilaterale avtaler.

6 Konklusjon

EØS-avtalen er blitt ganske annerledes enn stortingsflertallet forestilte seg i 1992. Det er vanskelig å skjønne at ja-partier ikke tar sitt standpunkt opp til revisjon. Selv for partier med lav læringskurve bør 16 års prøving og feiling være nok. Historien har lært oss at det norske folk ikke vil bli styrt, men vil styre selv.

1Peter Ørebech er førsteamanuensis ved Institutt for samfunns- og markedsfag ved Universitetet i Tromsø.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon