Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Fagfellevurdert artikkel
Vitenskapelig publikasjon
(side 230-243)
av Erik Oddvar Eriksen
Sammendrag

Nasjonalt selvstyre var et av de tyngste argumentene mot norsk medlemskap i Den europeiske unionen (EU). Sikring av selvråderett, folkestyre og demokrati var det i særklasse viktigste nei-argumentet i 1994.2 Credoet var at nordmenn ikke skulle styres av andre lover enn dem som de selv fattet. Dermed ble den tidligere inngåtte EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde), som var ment å være en midlertidig foranstaltning, Norges formelle og varige tilknytningsform til EU. Den hadde trådt i kraft et knapt år før den siste EU-avstemningen. For mange av dem som var skeptiske til EU-medlemskap, ble EØS-avtalen oppfattet å være et mindre onde – en avtale som ville sikre Norge tilgang til EUs indre marked og samtidig minimere vår suverenitetsavståelse.

Enkelte vil hevde at Nei til EU vant i 1994, men har tapt hver dag siden den gang. I dag er det slik at Norge ikke bare har medlemskap i et stadig mer omfattende indre marked og tilliggende områder, men også i Schengen (grensekontroll), og nå også i forsvarssamarbeidet. Norge stiller tropper til disposisjon for kampgrupper under EUs ledelse. Norge er slik sett mer med enn Danmark, som har unntak når det gjelder blant annet forsvarspolitikk, og Storbritannia, som også har en rekke unntak. Det er en opplest og vedtatt sannhet for alle regjeringer, og uavhengig av hvor mange nei-partier som er med i koalisjonen, at Norge må ha et nært og godt samarbeid med EU. Men hva med demokratiet?

I denne artikkelen påpekes at Norge er blitt de facto medlem av en overnasjonal orden uten å ha de rettigheter andre medlemmer har. Hva består suverenitetstapet i, og hvilken «kontrakt» kan en si EØS-avtalen hviler på? Og hvorvidt kan man si at EØS-avtalen er en nest beste løsning i en situasjon hvor verken full isolasjon eller full integrasjon fremstår som særlig realistiske alternativer? Aller først trengs noen refleksjoner over demokratibegrepet, ettersom mye av debatten om overnasjonalitet dreier seg om hva vi skal forstå med demokrati, og hvordan vi skal realisere folkestyrets idealer under nye betingelser.

Arbeidsrett i møte med Europa
Om utstasjonering, tjenestedirektiv og andre direktiver
Vitenskapelig publikasjon
(side 244-270)
av Stein Evju
Innlegg
(side 271-275)
av Gry Nergård
Sammendrag

EU-kommisjonen la i oktober 2008 frem forslag til et nytt direktiv om forbrukerrettigheter.2 Direktivet behandles for tiden i Ministerrådets arbeidsgruppe, mens Europaparlamentet har utsatt sin videre behandling til høsten 2009. Forslaget har satt i gang en omfattende diskusjon om hvorvidt forbrukerretten i Europa bør totalharmoniseres for å sikre næringsdrivende bedre markedsadgang, selv om det vil gå på bekostning av både opparbeidede og fremtidige forbrukerrettigheter i de ulike medlemslandene. Innleggsforfatteren mener forslaget går for langt med hensyn til å totalharmonisere forbrukerretten.

(side 276-281)
av Dag Seierstad
Sammendrag

EU har ingen overnasjonal helsepolitikk. Det er fastslått i alle EU-traktater fra Roma-traktaten i 1957 til Nice-traktaten i 2000 – og for den del i forslaget til ny EU-traktat, den såkalte Lisboa-traktaten. Dessuten er EU et «samarbeid mellom suverene stater». Det forsikret Gro Harlem Brundtland oss om før folkeavstemningen i 1994. Statene samarbeider ikke om annet enn det de er blitt enige om å samarbeide om. Det er den beroligende meldinga til alle som kunne finne på å tro at det fins noen indre drivkrefter i EU-systemet som fører til at stadig mer må avgjøres «i Brussel».

En EU-borger som jobber i et annet land enn hjemlandet, har samme rett til helsetjenester i dette landet som landets egne innbyggere. Slik var det helt fra starten i EU – og slik er det nødvendig og bra at det er på et felles arbeidsmarked. Men fra 2004 har alle EU-borgere i prinsippet samme rett til helsetjenester i alle EU-land. Det er EF-domstolen som har bestemt at slik skal det være – uten at den på den tida hadde politisk støtte fra noen EU-regjering – ja, under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene. Her er noen holdepunkter i denne historien.

(side 282-287)
av Peter Ørebech
Sammendrag

EØS-avtalen tillater norsk utmelding. Er tiden nå moden? Vurderingen tar utgangspunkt i Stortingets oppfatning i 1992 sammenlignet med EØS under utviklingens lov. Jo større sprik, jo nærmere er EØS-bruddet. Slik ja-leiren har håndtert EØS med henholdsvis null gehør for bruk av veto og en feilaktig oppfatning av EØS som dynamisk, er spørsmålet ikke om, men når EØS opphører.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon