Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rettslig tvisteløsning i Israel–Palestina-konflikten?

Forhandlingsløsningen har vært utprøvd en rekke ganger i Israel–Palestina-konflikten. Denne har ikke fungert, trolig fordi forhandlingspartene som skal hjem med resultatene, møter ytterll1f- [f/l1/f-]iggående gruppers harde skyts. En mulig ny og uprøvd vei er ordinær tvisteløsning, slik det nedfelles i FNs generalforsamlings resolusjon 181 pkt. 4.1. De utestående grensetvister kan avgjøres her. Israel har ved henvisningen til GA resolusjon 181 i sin selvstendighetserklæring godtatt denne som statens plattform, og derved også domstolsløsningen. Fordelen ved denne løsning er at partene unngår å måtte godta Oslo-avtalen, som er omstridt ikke bare i Hamas, men også blant israelere. Kanskje kan en lidenskapsløs pragmatisme i regi av Den internasjonale domstol vise vei ut av en altfor lang ørkenvandring?

[F]red mellom Israel og araberstatene [kan] bare […] komme i stand gjennom direkte forhandlinger.

Golda Meir1

1 Finnes høvelge verktøy?

Er alle veier vandret i Israel–Palestina-konflikten?2 Er vi til bunns i verktøykassen, eller finnes det fortsatt gode nøkler i kassas innerste gjemmer? Uprøvde verktøy gir plass til flere grep. Én ting er at militærmakt ikke fører frem, verre er det at forhandlinger,3 som følge av de ytterliggående krefters vetorett,4 også mislykkes. Kan fred fremmes gjennom direkte forhandlinger slik fhv. israelsk statsminister Golda Meir hevdet? Jeg er her særlig opptatt av om de utestående grensesettinger som var klarlagt i Generalforsamlingens resolusjon 181 (1947),5 men som ble utelatt i Oslo-avtalen,6 kan sees å henhøre under Den internasjonale domstol i Haag.7

Er forhandlingsløsningen fjernere enn noensinne pga. domstolens rådgivende uttalelse i saken om «den israelske mur»? Frankrike, Japan, Norge, Russland og USA oppfordret ICJ om å legge vekt på følgene for forhandlingsklimaet: «consequences for the negotiating process».8

Denne artikkel belyser om konflikten skyldes mangel på verktøy, eller om det er forstokkede holdninger, fundamentalisme,9 vanegang eller viljeløshet som fører ordet. Fremstillingen behandler ikke hvilke plikter materielt sett som arabere og jøder skal forholde seg til.

Artikkelen sikter ikke primært mot å gi en analyse de lege lata, men er ute etter å finne mulige løsninger de sentencia ferenda – altså synspunkter på rettens utvikling som, om det skjer, med få grep vil kunne lede til en endelig tostatsløsning. Tanken er at ren juss uansett ikke kan føre til varige løsninger.10 Hva vi bør tenke på, er at vi her står overfor «repetitive players». Det må oppnås løsninger som oppleves som legitime, ikke kun legale:

«Recognition of the U.N. Resolution as the organic law of Israel would serve to emphasize the legitimacy of the State. At a time when the cry of illegitimacy lies at the heart of the intractable Arab stance, institutional recognition within Israel’s right to the burdens of such legitimacy would serve as an eloquent reminder of Israel’s right to the benefits as well as the burdens that flow from its credentials in the international community.»11

Siden partene ikke kan enes om noe materielt resultat, må ambisjonsnivået reduseres til kun å omfatte enighet om å innlede en prosess som partene kan enes om. Den avsluttende etappe overlates til tvisteløsere, dvs. rettsprosessen. En kjenner formen og fremgangsmåten, men utfallet befinner seg i det store mørke for begge parter. Viktigheten av å få en eller annen avklaring er viktigere enn resultatet. Det som kreves er viljen til å begi seg inn i en prosess der alt er lagt i hendene på en tredje tvisteløsende instans (se pkt. III). Som jeg vil vise, er årsaken til miseren at våpenmakt har fått lov til å erstatte domsmakt, og at den mistro som har vært sådd, også har torpedert forhandlingsløsninger. Her som ellers gjelder det gamle norrøne visdomsord: At lògum skal land vårt byggja, en eigi àt ulògum øyda.12 Dette bygger på, men går videre enn det romerske fyndord «Civitas fundaretur legibus» («Samfunnet skal bygges med lover»),13 som sikkert var kjent også i Judea på Kristi tid.

Dersom loven skal tale, må domstolen få råde.

2 «Powers shall lend their good offices with a view to settling the disagreement.»

En ikke uvanlig forpliktelse i det internasjonale samfunn av stater er kravet om at parter i en tvist skal legge godviljen til i bestrebelsene på å løse den.14 Det skal ikke kun utveksles ord og tomme fraser, det skal også være en positiv forhandlingsvilje, dvs. et genuint ønske om å løse konflikten. Det har manglet i konflikten mellom Israel og araberstatene: «Deplores the lack of co-operation, particularly on the part of Israel.»15

Britene la prinsippet om «good offices» til grunn da en i 1939 ønsket å få i gang samtaler mellom «Jewish Agency» og «Arabs of Palestine»16 med sikte på å få til «mutual tolerance and goodwill» og «make good government possible».17 Dette krever vilje til å inngå i «Grand Bargains»18 eller «half way solutions».19

Slik «vennskapelig mellomkomst», enten bilateralt mellom de stridende parter eller trilateralt ved bistand fra tredjepart,20 enten meklere, voldgiftsmenn eller andre tvisteløsere, er nedfelt i FNs charter. Disse refererer til forhandling, undersøkelser, mekling, avtaleløsning, domstolsavgjørelser eller andre former for rettslige prosesser, slik som kommisjonsvedtak eller voldgift. Grand bargain-opplegg for eksempel i regi av fredskonferanser inngår også her.21

3 Forhandlingspotensialet – med og uten mellommenn

Formålet med dette avsnittet er å se på de initiativ som er tatt, og de forsøk som er gjort mht. fredelig løsning av Israel–Palestina-konflikten. Har Israel reagert tilstrekkelig og i overensstemmelse med landets internasjonale forpliktelser?

Aller først er det grunn til å minne om en dimensjon som forverrer konflikten. Mens Israel er en stat som kontrollerer sin befolkning innad som utad, er Rest-Palestina et landområde der det bor i all hovedsak arabere. Her er imidlertid mange politiske og religiøse fraksjoner, og fraværet av statsdannelse gir også fravær av en funksjonerende statsmakt. PLO/Fatah og Hamas er politiske bevegelser som nok i noen grad kontrollerer sine medlemmer, men som langt fra kontrollerer den andre bevegelses medlemmer. Mye ukontrollert, paramilitær aktivitet, vold, terrorisme og sabotasje som virker provoserende, sårende og konfliktskapende, er et resultat av fravær av nasjonalstat og styrt opptreden.

Og på det politiske plan: Selv om palestinerne har demokratiske valg, ønsket ikke det internasjonale samfunn (med unntak av Norge) valgresultatet velkommen ettersom Hamas vant. Hvordan kan verdenssamfunnet forvente koordinert, disiplinert opptreden fra Palestina når for det første selvstendighetserklæringen22 møtes med det store intet, og for det annet at partiet som vinner valget, nektes adgang til de styrende funksjoner?

Allerede under opptakten til den første arabisk-israelske krig i 1948 trådte Sikkerhetsrådet i aksjon og vedtok at Den Jødiske kontor for Palestina og Den høyeste arabiske komité for Palestina skulle sende representanter til Sikkerhetsrådet for det formål å tilrettelegge for en våpenstillstand.23 Det ble etablert en Våpenhvilekommisjon (Truce Commission for Palestine)24 og United Nations Truce Supervision Organisation (UNTSO). Sistnevnte rapporterte om brudd på våpenhvilen.25

Generalforsamlingen26 oppnevnte en mekler (Folke Bernadotte, som ble myrdet27), men hvis etterfølger (Ralph J. Bunche) etter «et stort arbeide»28 basert på personlig «tact, understanding, perseverance and devotion to duty»29 klarte å dra i land våpenstillstandsavtaler (ikke fredstraktater!) mellom Israel og alle de angripende araberstater.30 Det ble bl.a. avtalt at det skulle opprettes en Blandet Våpenstillstandskommisjon (Mixed Armistice Commission) som skulle overvåke at avtalen ble overholdt. Det ble også opprettet en Meklingskommisjon (Conciliation Commission) hvis fremste funksjon var å overta de oppgaver som tidligere var tillagt Meklingsmannen.31

I etterkant av den første arabisk-israelske krig ble det opprettet demilitariserte soner. Tiltak som iverksattes i sonen og som en tvilte på at var tillatt etter våpenstillstandsavtalen, skulle klareres med SC. Vi har dokumentasjon for at partene i alle fall verbalt samarbeidet med FN her, jf. Israels erklæring på Sikkerhetsrådets 631. møte om at de ville stanse arbeider i sonen så lenge eksaminasjonen pågikk.32 Det ble også utenfor disse soner opprettet buffersoner der ingen av landene skulle kunne igangsette aktiviteter som virket truende på den andre part. Det militære nærvær i disse soner skulle fjernes: «to remove or destroy all their respective military facilities and installations in the zone».33

Sikkerhetsrådet har også selv innkalt til møter der de stridende parter har kunnet snakke sammen – ansikt til ansikt – og luftet ut grunner til motsetningsforhold. For eksempel ble det den 8. september 1955 besluttet å invitere Israel og Syria til møtet i Sikkerhetsrådet den 16. desember 1955 for å drøfte «Palestina-spørsmålet».34

Av andre tiltak kan nevnes FNs generalsekretærs kontinuerlige kontakt og samtaler med de stridende parter med sikte på å få til full etterlevelse av våpenhvileavtalen. Sikkerhetsrådet oppmuntret til slike fremstøt i FN-byråkratiet: «The Security Council […] requests the Secretary-General to continue his good offices with the parties.»35

4 Uhildet tvisteløsning er veien

The fact is that the Resolution was a catalytic agent of tremendous domestic as well as international importance.

Melville Nimmer36

Hvis forhandlingsveien ikke gir oss løsningene vi trenger, må trilaterale systemer prøves. Innen folkeretten kjenner vi til mekling, voldgift og domstolsløsninger. I pkt. A undersøkes kort noen rettskilde- og metodespørsmål i tvisteløsning for Den internasjonale domstol i Haag. I pkt. B ser jeg konkret på om Israel–Palestina-konflikten egner seg for slik domstolsprøving.

4.1 Noen synspunkter på Den internasjonale domstol i Haag

Aller først må det konstateres at dersom tvistemål mellom arabisk og jødisk Palestina henhører under domstolen, se pkt. B, så må Den Internasjonale domstol i Haag (ICJ) dømme ikke bare etter FN-charteret, men også etter rimelighet, ex aequo et bono. Nasjonalstatene er bundet av sedvaneretten og generelle folkerettslige prinsipper, uten hensyn til eksplisitt tilslutning. Mens førstnevnte utledes av statspraksis fulgt av mange over et visst tidsrom i den tro – opinio juris sive necessitatis – at det er internasjonal rett som følges,37 retter generelle folkerettslige prinsipper seg mot alle stater uten hensyn til om slik opinio foreligger. Disse allmenngyldige normer utfinnes gjerne i nasjonale rettssystemer eller i ekstralegale normsystemer og transformeres via rettsavgjørelser til folkeretten: «International law recruited […] many of its rules and institutions from private systems of law […] The way in which international law borrows from the source is not by means of importing private law institutions ‘lock, stock and barrel’ […] [T]he true view […] is to regard any features or terminology which are reminiscent of the rules […] of private law as an indication of policy or principle rather than as directly importing these rules and institutions.»38

Det er avgjørelsens presedensvirkning som binder det internasjonale samfunn.39 Et slikt grunnleggende prinsipp er forbudet mot «double standards», dvs. at stater nyter de samme rettigheter og er pålagt de samme plikter,40 eller sagt noe annerledes: Ingen stat kan påberope seg at prinsipper som de selv kaster vrak på, skal gjelde for «de andre».41 Dette er senere utdypet slik av ICJ: «Equity as a legal concept is a direct emanation of the idea of justice.»42

De grunnleggende rettslige prinsipper er som følge av Israels blokkering av ICJs domskompetanse ikke til stede i konfliktløsningen. Der siviliserte samfunn har domstolen som tvisteløsningsmekanisme, opererer Israel og palestinerne med militær styrke og våpenmakt.

4.2 Palestina-konflikten og domstolskompetansen

Dette er ikke stedet for å gjennomanalysere palestinernes og Israels plikter mht. å overlate tvister til Den internasjonale domstol i Haag. Israel er tilsluttet statuttene for Den internasjonale domstol (ICJ), jf. FNs charter artikkel 93.1. Men dette er ikke automatisk avgjørende for om en medlemsstat er bundet av ICJ-avgjørelser. Iht. ICJ-statuttene artikkel 36.2 må medlemsland også godta domstolens jurisdiksjon i den enkelte sak. Israel påberoper seg manglende tilslutning til ICJ-domstolsavgjørelser som angår «contentious matter between Israel and Palestine, in respect of which Israel has not consented to the exercise of that jurisdiction».43

Palestina er ikke en stat og kan således ikke gjøres til part i noen tvist for ICJ, jf. FN-charter artikkel 93.2. Denne hindring er lett overkommelig i og med at det allerede finnes en palestinsk uavhengighetserklæring,44 som verdenssamfunnet imidlertid ikke har anerkjent.45

ICJ avgjør ikke om Israel er i en posisjon til å avvise domstolen som følge av manglende tilslutning til tvisteløsning ved domstolen. Retten nøyer seg med å fastslå at «advisory opinions» er ikke det samme som jurisdiksjon i «contentious cases». Om Israel for øvrig er bundet til å finne seg i ICJs rettsavgjørelser, tar domstolen ikke stilling til. Et mulig grunnlag for Israels plikt til tvisteløsning som middel til å komme ut av uoverensstemmelser følger av FNs generalforsamlings resolusjon nr. 181 (1947) kapittel 4.1:

Any dispute relating to the application or the interpretation of this declaration shall be referred, at the request of the either party, to the International Court of Justice, unless the parties agree to another mode of settlement.

Altså, dersom partene ikke kommer til enighet om å forhandle seg ut av konflikten, løse den ved voldgift eller ved annen tredjemannsmellomkomst, så skal rettslig prøving for ICJ være eneste mulige utvei. Etableringen av en «Concilation Commission»46 og en «United Nations Mediator on Palestine»47 viser at meklingsmenn har vært forsøkt.

Det er mulig at Israel er bundet av GA res. 181 til å måtte anerkjenne ICJs fremtidige avgjørelser i tvistemål.48 Dette spørsmålet henhører under domstolen å avgjøre. I påvente av at en slik sak blir fremmet, må vi forholde oss til lærdes forestillinger om jussen, jf. ICJ statutter artikkel 38.1 d, «the teachings of the most highly qualified publicists».

En kan trygt si at dette spørsmål er omtvistet: Jeg er enig i at res. 181 som en enkeltstående resolusjon ikke i seg selv kan innebære en bindende forpliktelse for FNs medlemsstater.49 Imidlertid er situasjonen at res. 181 forelå forut for Israels selvstendighetserklæring og forut for landets søknad om og opptak i FN. Og ikke nok med det, Israel har uttrykkelig vist til denne resolusjon: Staten Israel, heter det, ble etablert «by virtue of our natural and historic right and on the strength of the Resolution of the United nations General Assembly».50 Det er videre klart at høyesterett i Israel legger vekt på resolusjonen i sin tolkning av vedtak truffet i Knesset.51 Et synspunkt da må være at Israel derved også har de facto akseptert forpliktelsen til å la seg binde av en rettsavgjørelse som angår forhold regulert i GA res. 181, herunder foreslåtte grenser mellom jødisk og arabisk land. Jeg kommer tilbake til det i pkt. V.

Aller først må vi undersøke om rettsforhold i 1947 er blitt rettshistorie, og at nyere omstendigheter52 så å si har ryddet gamle rettsforestillinger av veien. Har res. 181 ikke kun tapt sin ev. rettslige, men også sin moralske tyngde?53

5 Skaper maktbruk ny sedvanerett i strid med kodifisert rett?

Kan land endre folkeretten ved militær, fysisk makt? Skapes rett ved hjelp av aksjoner i strid med retten? I noen tilfelle er svaret ja, men det er forskjell på aktivitet praeter legem og contra legem. Mens den siste må avvises som rettstridig, kan den første kategori være moralsk forsvarlig og forstandig, men ennå ikke utviklet eller anerkjent nok til at den er infra legem. For det er jo slik den svenske folkerettslærde Torsten Gihl fremstiller det:

Den internationella sedvanerätten står ju icke stilla utan befinner sig i ständig utveckling, och en statsåtgärd, som strider mot tidligare praxis och följaktligen i första hand ter sig som en folkrättsbrott kan ju helt enkelt betyda uppkomsten av en ny folkrättsregel.54

Vilkårene for sedvanerettsdannelse skal ikke drøftes her.55 For mitt formål er det tilstrekkelig å påpeke hvilke elementer som i ethvert fall må være tilfredsstilt for at det skal kunne tales om sedvanerettsdannelse. Vurderingen her må ta utgangspunkt i Statute of the ICJ Art. 38 (1)(b), regelen om en kommende regel som følge av en ny praksis: «international custom, as evidence of a general practice accepted as law». Herav følger det to ting; den ordning som praksis innvarsler, skal være generell og anerkjent. Anerkjennelsen skal ikke gjelde praksis som sådan, men praksis som et uttrykk for en rettslig regel. Dernest gjelder at denne regel skal være anerkjent ikke bare av en eller annen stat, men i det internasjonale samfunn av stater.

Kan noe av den maktutøvelsen som har skjedd i årenes løp, ha antatt karakteren av bindende folkerett, og da ikke bare som utfyllende internasjonale lakuner, men i strid med kodifisert folkerett? Har omstendighetene som kommer i etterkant av maktbruk mellom de stridende parter i Palestina-konflikten, dannet ny rett? Jf. Israels syn om at res. 181 er «overtaken by the events of 1947–1949».56

Det Israel her viser til, er at ikke-bruk – desuetudo – kombinert med oppkomst av annen motstridende praksis, skal skape en – for Israel ønsket – ny rett. Aller først må en minne om at det er forskjell på desuetudo i et tilfelle der retten er bilateral og begge parter i forholdet ignorerer retten slik den er kodifisert, og tilfelle der folkerettssubjekter ignorerer «general principles of law as recognized by sivilized peoples» eller annen generell, kodifisert folkerett,57 for eksempel FNs charter. Israel kan ikke påberope seg at generelle rettsprinsipper nedfelt i vedtak truffet i FN er bortfalt som følge av hendelser som utspant seg mellom Israel og araberstatene i årene 1947–49.

Svaret på dette er klart negativt: Sikkerhetsrådet reagerte på følgende måte i 1948: «[N]o party is entitled to gain military or political advantage through violation of the truce.»58 Jeg finner ikke holdepunkter for at Sikkerhetsrådet eller Generalforsamlingen i FN har inntatt noen annen oppfatning senere.

I 1968 avviser Sikkerhetsrådet at en stat kan erobre land via militære aksjoner: «The Security Council […] Reaffirming that acquisition of territory by military conquest is inadmissable.»59

Det samme må gjelde for mer demonstrative former for maktutøvelse. Slike kan heller ikke være sedvanerettskapende, i betydningen rettsendrende for den territoriale løsning som FN la til grunn ved opphøret av det britiske mandat for Palestina i 1948. En illustrasjon: Israelsk UD var opprinnelig lokalisert i Tel Aviv. I 1953 ble ministeriet mot sterke protester fra bl.a. Syria flyttet til Jerusalem: Som det het i Syrias aide-mémoire, har de israelske myndigheter gått til det endelige skritt å beslutte overføring av sitt utenriksministerium i Tel Aviv til Jerusalem stikk i strid med en rekke beslutninger som over flere sesjoner i FNs generalforsamling, truffet med meget stor majoritet, har besluttet og bekreftet Jerusalems internasjonale status.60

En annen illustrasjon: Den 2. mai 1968 planla Israel å holde en militærparade i Jerusalem. Dette avstedkom flere sikkerhetsrådsresolusjoner som enstemmig anmodet Israel å avstå fra å avholde paraden.

The Security Council […] Considering that the holding of a military parade in Jerusalem will aggravate tensions in the area and have an adverse effect on a peaceful settlement of the problems in the area.61

Det er klart at Israels ensidige opptreden i strid med det rettslige grunnlag for Israels eksistens ikke kan endre det rettslige grunnlag for Israel. In concreto Jerusalems status62 som en felles by for den arabiske Palestina-stat og Israel forandres ikke av at Israel holder militærøvelser i byen, eller ved at Israel legger alle sine regjeringskontorer der.

Den umulighet i gjennomføringen som Israel setter sin lit til, er kanskje her, som så mange andre ganger, et spørsmål om vilje?

Experience has proved that the resolution of the Fourth General Assembly of the United Nations of 9th December 1949, in favour of internationalising both parts of Jerusalem by constituting the entire city with the surrounding area a corpus separatum, is inherently unimplementable.63

6 En israelsk-palestinsk folkerettslig plattform, særlig om GA res. 181

[T]he United Nations [should] act in order to implement UN Resolution 181 established in 1947 that calls for the partitioning of Palestine into two states; one Jewish and one Arab.

Miguel D’Escoto Brockmann.64

1. Israels og Palestinas grunnlag for statsdannelse er suksesjon av statsmakt fra Storbritannias mandat. De nærmere vilkår ble listet opp i FNs generalforsamlings res. 181 (se pkt. 3 i dette kapittel).65 Som vist i fortsettelsen legger denne strenge begrensninger på den suverenitet som Israel og Palestina kan utøve innen sitt territorium. Statsdannelsen bygger på mandatet fra Folkeforbundet:66

The Mandatory shall be responsible for placing the country under such political, administrative and economic conditions as will secure the establishment of the Jewish national home, as laid down in the preamble, and the development of self-governing institutions, and also for safeguarding the civil and religious rights of all the inhabitants of Palestine, irrespective of race and religion. (artikkel 2)

Det skal arbeides frem en jødisk og en arabisk stat. Mandataren – Storbritannia – skal overlate sin høyhetsrett til United Nations Commission. Dette skal skje innen 1. august 1948 da mandatet opphører:67 «The administration of Palestine shall, as the mandatory Power withdraws its armed forces, be progressively turned over to the Commission»,68 hvis myndighet var nærmere fastslått i resolusjon 181. Det viktigste mål for kommisjonens arbeid var å legge grunnlaget for etablering av to uavhengige stater som skulle fungere i en «Economic Union».

Independent Arab and Jewish States and the Special International Regime for the City of Jerusalem, set forth in Part III of this Plan, shall come into existence in Palestine two months after the evacuation of the armed forces of the mandatory Power has been completed but in any case not later than 1 October 1948. The boundaries of the Arab State, the Jewish State, and the City of Jerusalem shall be as described in Parts II and III below.69

Anerkjennelsen av Israels rett til statsdannelse i Palestina var både juridisk og politisk betinget:

2. For det første en rekke juridisk bindende vilkår for statsdannelse slik de fremkommer i Generalforsamlingens resolusjon 181.70 Israel har ved henvisningen til GA resolusjon 181 i sin selvstendighetserklæring godtatt denne som statens plattform. Da det er klart at Israels – og ev. en fremtidig palestinsk stats – eksistens bygger på de fundamentale prinsipper nedfelt i GA resolusjon 181 (1947), kan disse prinsipper verken fravikes ensidig eller overses.

3. Hvilke rammer resolusjonen setter for Israels og Rest-Palestinas jurisdiksjonskompetanse, behandles i fortsettelsen.

Maktoverdragelsen fra verdenssamfunnet og til Israel og en palestinsk arabisk stat er nærmere regulert i GA res. 181: GA res. 181 legger strenge begrensninger på den suverenitet som statene kan utøve innen sitt territorium. Jeg skal her trekke frem de viktigste punkter som gjelder samværet mellom de to folkegrupper – jøder og arabere. Hvordan samhandle for å løse spenninger og tvister som er oppstått? De organisatoriske og beslutningsmessige forhold knyttet til staten Israel kommer jeg ikke nærmere inn på her:

Resolusjonen konstituerer en jødisk og en arabisk stat i Palestina. Jerusalem skal være en fristad – en internasjonal by som styres av et spesielt internasjonalt styre (The Special International Regime). Disse stater skal være selvstyrte og skal etableres ikke senere enn 1. oktober 1948 (se resolusjon 181, del I litra A pkt. 3). Ved å henvise til GA res. 181 i sin selvstendighetserklæring har Israel sluttet seg til denne tostatsløsning og et Jerusalem uten noen spesifikk nasjonal status.

Tostatsløsningen skal ikke medføre hindringer for statsborgere av den annen stat til gjennomreise og besøk i den andre stats territorium. Det samme gjelder for tilgang til Jerusalem (se resolusjon 181, del I litra A pkt. 10 e). Arabere som bor i Israel, skal være fullverdige borgere i denne staten.

Det skal opprettes en økonomisk union mellom statene (se resolusjon 181, del I litra D). Her skal det opereres med en fri adgang og bruk av språk i private samtaler, handel, religion, presse, offentlige møter, etc. (kap. 2, pkt. 7). Ingen arabisk eller jødisk eiendom skal utsettes for ekspropriasjon, unntatt der det kreves for offentlige formål. I alle tilfelle skal det betales full erstatning (kap. 2 pkt. 8).

I henhold til kapittel 4 pkt. 1 ligger forpliktelsene i GA res. 181 kapittel 1 og 2 fast. Det vil si at Israel kan ikke ensidig endre på disse. Modifikasjoner skal bare kunne skje gjennom vedtak i FNs generalforsamling. Dette gjelder forhold slik som fritt språkvalg (kap. 2 pkt. 7), full erstatning i tilfelle av ekspropriasjon (kap. 2 pkt. 8), rett til egne skoler (kap. 2 pkt. 6), fri religionsutøvelse (kap. 2 pkt. 5), respekt for familierettens regler og minoritetsinteresser (kap. 2 pkt. 4), likhet for loven (kap. 2 pkt. 3), ingen forskjellsbehandling grunnet rase, religion, språk eller kjønn (kap. 2 pkt. 2), tros- og bekjennelsesfrihet (kap. 2 pkt. 1).

For de hellige steder og bygninger er det gitt nærmere regler i kapittel 1: Her er det særlig grunn til å merke seg Jerusalem bys ordførers rett til å avgjøre hvorvidt Israels grunnlovsregler om de hellige steder er i overensstemmelse med bestemmelsene i res. 181, og i tilfelle konflikter mellom de ulike religiøse miljøer å avgjøre hvordan disse skal løses.

Det springende punkt er altså om forpliktelsene i res. 181 binder Israel juridisk.

6.1 En rettslig bindende GA res. 181?

Teksten selv er ikke klar på dette punkt. På den ene side er resolusjonen votert over og således vedtatt i FN. Det vises til «a number of unanimous recommendations» (pkt. A). På den annen side er dette en plan («a plan of partition»). Samtidig anvendes – enkelte steder – formuleringer som henleder en til forestillinger om politiske og ikke juridiske forpliktelser, jf. uttrykket «recommends» (preamble) og «recommendations» (pkt. A, d, pkt. A.4 mv.). Dette bildet tegner seg også når en ser at Generalforsamlingen i FN krever handling av Sikkerhetsrådet: «Requests that […] The Security Council take the necessary measures as provided for in the plan for its implementation.» Det heter videre at den kommisjon som skal overta administrasjonen av Palestina når det britiske mandatet utløper, skal bli valgt av Generalforsamlingen «on as broad a basis, geographically and otherwise, as possible» (pkt. B.1). Imidlertid; «due to British intransigence, the U.N. Resolution was never formally implemented».71 Vi ser altså at vi endte opp med et halvgått løp; retningen var gitt, men ikke det endelige resultat.

Utgangspunktet må være at res. 181 i seg selv ikke er tilstrekkelig forpliktende. Et standpunkt er, som hevdet av Eli Hertz, at resolusjonen «hinged on acceptance by both parties». Et annet er at dette kunne FN avgjøre suverent hvis en hadde villet, men at FN valgte ikke å ta en endelig avgjørelse her.

For alle syn er imidlertid spørsmålet om Israel har akseptert res. 181 som grunnlag for fredelig sameksistens med araberne. Dersom svaret er ja, er det unødvendig å ta endelig standpunkt til om Hertz, Allain, Feinberg mfl. har rett. Under enhver omstendighet vil Israel måtte henholde seg til res. 181 dersom de har de facto akseptert den i forbindelse selvstendighetserklæringen eller sitt medlemskap i FN.

Bakgrunnen for Israels eksistens – hvoriblant GA res. 181 er det viktigste dokument – må sees i sammenheng med Israels folkerettslige plattform for øvrig: Israel proklamerte seg som stat i 1948,72 søkte om medlemskap i FN73 og ble året etter tatt opp som medlem av organisasjonen.74 Israel oppstod på et område i Palestina (Eretz-Israel) som jøder siden slutten av 1800-tallet hadde kjøpt stadig større biter av fra arabiske landeiere. Det området som staten Israel la beslag på, var ikke terra nullius, men en del av det mandatområde som Storbritannia administrerte på vegne av det internasjonale samfunn, dvs. først League of Nations75 og senere FN (se neste kapittel).

Det er forskjell på statsdannelser som opprinnelig baserte seg på okkupasjon av terra nullius, og stater som oppstår på ruinene av feilslåtte stater. Mens den førstnevnte stat i utgangspunktet er ubegrenset i sin jurisdiksjon (dvs. innehar rest- eller residialretten), er sistnevnte begrenset av stiftelsesgrunnlaget.76 I førstnevnte tilfelle innehar staten alle kompetanser som ikke er spesifikt unntatt, mens man i sistnevnte tilfelle søker etter den spesifikke hjemmel for det ene eller andre tiltak eller beslutning. Jeg mener derfor at det i tilfellet Israel ikke rettsriktig kan hevdes at

The necessity of compliance with the U.N. Resolution as a condition to the right to statehood would be though (sic!) an abridgment of Israel’s natural right of sovereignty. Such sovereignty stems from the fact of nationhood, with all its historic, ethnic, ideological and political components rather than from the act of any deliberative body regardless of its level of competence.77

Jeg skal for det første se på det internasjonale samfunns krav som spesielt stilles til Israel, og for det annet på hvilke begrensninger som Israel selv la på sin egen suverenitetsutøvelse. Mens endringer i førstnevnte gruppe av tilfelle krever internasjonal tilslutning, kan sistnevnte endres av Israel selv.

1. Israels selvstendighet hviler på det internasjonale samfunns politiske vilje til å sørge for «a national home for the Jewish people».78 Denne vilje var imidlertid ikke ubetinget eller ubegrenset fordi «it being clearly understood that nothing shall be done which may prejudice the civil and religious rights of existing non-Jewish communities in Palestine».79 Denne forsikring ble gjentatt i det mandat som Storbritannia fikk av Folkeforbundet.80

2. Israel har de facto akseptert disse forpliktelser, jf. selvstendighetserklæringen: «[T]he right of the Jewish people to national rebirth in its own country […] was recognized […] in the Mandate of the League of Nations.»81 Selvstendighetserklæringen viser ikke kun til den politiske «goodwill», men også til de rettslige forpliktelser som er nedfelt i FNs hovedforsamlings resolusjon 181:

On the 29th November, 1947, the United Nations General Assembly passed a resolution [GA Res. 181] calling for the establishment of a Jewish State in Eretz-Israel; the General Assembly required the inhabitants of Eretz-Israel to take such steps as were necessary on their part for the implementation of that resolution. This recognition by the United Nations of the right of the Jewish people to establish their State is irrevocable …

Israel påtar seg her å iverksette de nødvendige tiltak for gjennomføringen av resolusjon 181. Dette kan ikke oppfattes på annen måte enn at Israel har akseptert det som i utgangspunktet anses som en rekommandasjon, som bindende for seg. Pliktene omfatter stedlige så vel som saklige forhold. Jeg skal her ikke gå i detalj, kun nevne at de to stater (jødiske og arabiske) ved sin etablering har forpliktet seg til å bygge sine respektive konstitusjoner på resolusjonen:

The stipulations contained in the Declaration are recognized as fundamental laws of the State and no law, regulation or official action shall conflict or interfere with these stipulations, nor shall any law, regulation or official action prevail over them.82

3. USA anerkjente Israel umiddelbart etter at uavhengighetserklæringen kom den 14. mai 1948.83 Araberstater som Egypt, Jordan, Syria og Irak svarte (som jeg kommer tilbake til kapittel IV) ved å gå til angrep på Israel.

I anbefalingen for medlemskap i FN, som ble avgitt av Sikkerhetsrådet, ble det uttalt at «Israel is a peaceloving State and is able and willing to carry out the obligations contained in the Charter».84 Dette vektla også FNs generalforsamling. I tillegg ble det fremhevet at Israel erklærte at de «unreservedly accepts the obligations of the United Nations Charter and undertakes to honour them from the day when it becomes a Member of the United Nations».85

4. Et viktig forhold som ofte er underfokusert, og som nettopp er viktig fordi Israel ikke har godkjent ICJs jurisdiksjon iht. charteret artikkel 36.2, er at Israel er bundet av den Internasjonale domstol i Haag (ICJ) med hensyn til uenighet om tolkning og anvendelse av forhold omfattet av res. 181. Eneste unntak er at de stridende parter blir enige om å anvende andre former for tvisteløsning. Det er klart at denne tvisteløsningsordning ennå ikke er prøvet i konflikter mellom Israel og araberstatene, ei heller mellom Israel og PLO eller Hamas som representant for araberne i Rest-Palestina.

5. Israel har i lengre tid distansert seg fra at res. 181 (1947) skal binde dem. Resolusjonen er ifølge Israel død og maktesløs: «the defunct resolution 181».86 Israels syn på karakteren av ubundethet har variert noe over tid: Allerede i 1947 tok Israel det standpunkt at res. 181 var moralsk uforpliktende:

Thus we can no longer regard the United Nations resolution of 29th November as having any moral force. After the United Nations failed to implement its own resolution, we regard the resolution of the 29th November concerning Jerusalem to be null and void.87

Som følge av dette kunne resolusjonen, mente Israel, ikke følges med virkning for Jerusalem. Synspunktet som Israel heretter har utviklet, er at ubundetheten etter hvert gjaldt ikke bare for Jerusalem, men hele Israel. Begrunnelsen Israel gir, er at det militære angrepet fra Egypt, Libanon, Syria og Transjordan på den nydannede staten Israel, og det palestinske lederskaps avvisning i 1948, har bidratt til å velte resolusjon nr. 181. Ifølge Israel var res. 181 ved dette gjort uanvendelig.

6. Som et tilleggsargument bruker Israel en argumentasjon om at våpenstillstandsavtalene av 1949 mellom henholdsvis Egypt,88 Libanon, Syria og Transjordan og Israel89 ikke nevner res. 181 overhodet, og at en derved har ment at res. 181 er satt ut av kraft: «overtaken by the events of 1947–1949».90

Dette er feil. Som en vil se av våpenstillstandsavtalen mellom Egypt og Israel,91 viser den til Sikkerhetsrådets resolusjon 62,92 der Sikkerhetsrådet bemerker at en «[is] taking note that the General Assembly is continuing its consideration of the future government of Palestine in response to the request of the Security Council in its resolution 44 (1948) of 1 April 1948». Altså vises det til at Generalforsamlingen fortsetter sitt arbeid med sikte på å få til en fremtidig regjering i Palestina som en oppfyllelse av Sikkerhetsrådets forespørsel i res. 44. I denne resolusjon heter det: «The Security Council, Having received, on 9 December 1947, General Assembly resolution 181 concerning Palestine dated 29 November 1947 […] Requests the Secretary-General, in accordance with Article 20 of the United Nations Charter, to convoke a special session of the General Assembly to consider further the question of the future government of Palestine.»

Denne oppfølging kom i desember 1949: International Regime for the Jerusalem Area and Protection of the Holy Places – Resolution of the General Assembly, December 9, 1949.93 Her heter det at:

The General Assembly, Having regard to its resolutions 181 (11) of 29 November 1947 and 194 (111) of 11 December 1948, Having studied the reports of the United Nations Conciliation Commission for Palestine set up under the latter resolution,

  1. Decides In relation to Jerusalem, Believing that the principles underlying its previous resolutions concerning this matter, and in particular its resolution of 29 November 1947, represent a just and equitable settlement of the question, 1. To restate, therefore, its intention that Jerusalem should be placed under a permanent international regime, which should envisage appropriate guarantees for the protection of the Holy Places, both within and outside Jerusalem and to confirm specifically the following provisions of General Assembly resolution 181 (11) The City of Jerusalem shall be established as a corpus separatum under a special international regime and shall be administered by the United Nations …

  2. To request for this purpose that the Trusteeship Council at its next session, whether special or regular, complete the preparation of the Statute of Jerusalem (T/118/Rev. 2), omitting the now inapplicable provisions, such as articles 32 and 39, and, without prejudice to the fundamental principles of the international regime for Jerusalem set forth in General Assembly resolution 181 (11) introducing therein amendments in the direction of its greater democratization, approve the Statute, and proceed immediately with its implementation. The Trusteeship Council shall not allow any actions taken by any interested Government or Governments to divert it from adopting and implementing the Statute of Jerusalem.

Dette er ikke til å ta feil av. GA res. 181 er fortsatt gyldig og bindende for Israel.94 Det er således klart at domstolsplikten nedfelt i pkt. 4.1 skal komme til anvendelse i konflikter mellom arabere og jøder i Palestina.

7. Har FNs etterfølgende behandling av forholdet mellom palestinerne og jødene satt til side res. 181? Israel inntar dette standpunkt: «In its place, the Security Council adopted resolution 242 (1967) and 338 (1973) which provided a radically different formula for the settlement of the conflict.»95

Om dette stemmer, avhenger av hva som sies i SC res. 242 og 338, i all hovedsak at ingen kan vinne nytt territorium som følge av krig, og at Sikkerhetsrådet krever at Israel trekker tilbake sine styrker fra de okkuperte territorier. Videre heter det at Sikkerhetsrådet skal sende en spesialutsending for å fremme en avtale og bistå med en akseptabel fredsslutning i henhold til prinsippene nedfelt i res. 242.

Sier res. 338 noe som kan påvirke oppfatningen om at GA res. 181 er satt ut av kraft? Denne resolusjonen er enda knappere enn res. 242. Den nøyer seg med å kreve øyeblikkelig våpenstillstand og viser til at avtalen om dette skal ta hensyn til de prinsipper som nedfelles i res. 242.

8. Finnes det andre sikkerhetsrådsresolusjoner som forholder seg til GA res. 181? Allerede res. 42 (1948) av 5. mars 1948 vedtar at Palestina-kommisjonen skal sørge for å implementere GA res. 181. I SC res. 44 (1948) av 1. april 1948 vises det til GA res. 181. Senere finnes det ingen sikkerhetsrådsresolusjoner som nevner res. 181 verken direkte eller indirekte. Imidlertid har Generalforsamlingen i FN bl.a. i res. 3003 (1949) og også Generalforsamlingens president Brockmann så sent som i 2008 krevet at res. 181 ble gjennomført slik den var ment:

President of the 63rd session of the United Nations General Assembly, Father Miguel D’Escoto Brockmann, urged on Thursday that the United Nations act in order to implement UN Resolution 181 established in 1947 that calls for the partitioning of Palestine into two states; one Jewish and one Arab.96

Senere har også FNs menneskerettskommisjon (mot 2 stemmer, hhv. USA og Israel) truffet vedtak som bygger på at res. 181 er gyldig og virksom.97 Det samme følger også av Den internasjonale domstol i Haag som i sin uttalelse om den israelske muren avviste lovligheten av denne.98 Retten bygget i sin utlegning av folkeretten på resolusjon 181, der det blant annet fremkommer at domstolen bygger på artikkel 2 i kapitlet om tilgangen til de hellige plasser i Jerusalem.99 Videre viser retten dessuten direkte til denne bestemmelse i konklusjonen:

The Court consider itself bound to add that this construction [the wall] must be placed in a more general context. Since 1947, the year when General Assembly resolution 181 (II) was adopted […] there has been a succession of armed conflicts […] in the Court’s view, this tragic situation can be brought to an end only through implementation in good faith of all relevant Security Council resolutions, in particular resolutions 242 (1967) and 338 (1973). (pkt. 162)

Det følger av dette at Israels argumenter ikke er overbevisende. Konklusjonen må derfor bli at res. 181 fortsatt er gyldig. Også mer legislative betraktninger leder til samme resultat:

For det første: Dersom krig skulle sette nøye sammensatte avtaler ut av kraft, ville dette oppmuntre til en maktbruk som ikke er hjemlet i FN-systemet, og for øvrig uten sidestykke i det internasjonale samfunn av stater.

For det annet: Sikkerhetsrådet sier uttrykkelig at våpenstillstandsavtalene erstatter våpenhvileavtalen som Sikkerhetsrådet fremmet ved res. 50 og 54 av hhv. 29. mai og 15. juli 1948.100 Det sies ingen ting om at den setter GA res. 181 ut av kraft.

For det tredje: Sikkerhetsrådet viser til GA res. 194 (III) som krever at partene enten forhandler seg frem til en løsning direkte, eller at de benytter en forlikskommisjon som FN har stilt til rådighet for de stridende parter. GA res. 194 viser igjen til GA res. 186 (S-2), som så i sin tur henviser til GA res. 181 (se pkt. III). Den eneste som fritas for ansvar etter res. 181, er Palestinakommisjonen med hensyn til utøvelse av fortsatt ansvar etter denne resolusjon. Dette må tolkes slik at for øvrig skal forholdet være som før.

For det fjerde må det nevnes at det er FN som har vedtatt resolusjon 181. En liten gruppe medlemsland slik som Egypt, Libanon, Syria og Transjordan og Israel kan selvsagt ikke sette til side eller oppheve et FN-vedtak.

For det femte: Når det gjelder de etterfølgende resolusjoner 242 (1967) og 338 (1973), gjelder følgende: Disse er vedtatt av Sikkerhetsrådet. Sikkerhetsrådet er et organ som ikke uten etter særskilt hjemmel kan oppheve eller fravike vedtak i Generalforsamlingen. Sikkerhetsrådet har kun overordnet kompetanse i tilfelle av en konkret tvist eller situasjon i tilfelle av at rådet har grepet inn, hvilket medfører at GA ikke kan involvere seg i slike enkeltsaker med mindre SC ber om det – «so requests» (FNs charter artikkel 12.1). Noen derogasjonskompetanse foreligger imidlertid ikke, det vil si at intet vedtak i Sikkerhetsrådet kan oppheve eller modifisere GA res. 181 (1947).

For det sjette og avgjørende: Israel har i sin selvstendighetserklæring direkte henvist til GA res. 181. Landet har også de facto akseptert gyldigheten av resolusjonen. I ettertid kan Israel ikke løpe fra denne forpliktelse fordi denne erklæring lå til grunn både når enkeltstater anerkjente Israel som selvstendig stat, og også når det samme skjedde i FN.

6.2 FNs charter

Uansett oppfatningen om gyldigheten av res. 181 er Israel som følge av sitt medlemskap av FN pliktig til å følge FNs charter, hvilket blant annet betyr at alle medlemsland skal sørge for å utvikle vennskapelige relasjoner seg imellom (charter artikkel 1 nr. 2); de skal unngå truende opptreden eller annen bruk av makt som truer andre staters integritet eller uavhengighet (artikkel 2 nr. 4). Medlemsstatene forplikter seg til ikke å anvende væpnet makt (preambelet), og en skal avstå fra alt som utgjør en trussel mot freden (artikkel 39). Slike trusler har vært konstatert en rekke ganger; «The Security Council […] determines that the situation in Palestine constitutes a threat to the peace within the meaning of article 39».101 Det eneste unntak er begrenset selvforsvar (artikkel 51), som jeg ikke diskuterer her.102

Det skal gjennomføres fredelige metoder for tvisteløsning (kapittel VI): Hvis uenighet oppstår, plikter FNs medlemsstater å søke en løsning gjennom forhandlinger, mekling, forsoning, voldgift, rettslig tvisteløsning eller bilaterale avtaler eller andre former for fredelig samhandling (artikkel 33 nr. 1).

Dersom det likevel skjer brudd på disse prinsipper, har medlemsstatene i FN forpliktet seg til å godta Generalforsamlingens anbefalte tiltak for å rette opp en utvikling som en anser at vil destruere den alminnelige velferd eller vennskapelige relasjoner mellom stater, herunder også situasjoner som er et resultat av brudd på charteret (artikkel 14). Statene er også pliktige til å følge Sikkerhetsrådets anbefaling om å løse konflikten ved fredelige midler (artikkel 33 nr. 2).

Israel – på samme måte som andre medlemsstater – har forpliktet seg til (artikkel 41) å følge de vedtak som Sikkerhetsrådet måtte gjøre, og hvilke reaksjoner som skal settes inn for å få medlemsstatene til å etterleve disse, herunder økonomiske og diplomatiske sanksjoner, men ikke bruk av militær makt.

7 Den palestinske folkerettslige plattform

Her er perspektivet det Palestina som vi kjenner i dag, og som ennå ikke er et selvstendig land. Utgangspunktet er GA res. 181 som, om planen hadde vært fulgt, skulle ha resultert i en selvstendig palestinsk stat: «Independent Arab and Jewish States […] shall come into existence in Palestine two months after the evacuation of the armed forces of the mandatory Power has been completed but in any case not later than 1 October 1948» (Res. 181, pkt. A.3).

Palestinas fremtidige folkerettslige plattform skal jeg ikke se på her. Jeg antar at uansett hvor tennerskjærende det enn måtte være for arabere som ønsker seg tilbake til tiden før 1948, så må den fremtidige løsning bygge på den tostatsmodellen som FN gikk inn for i 1948.103 Hvorvidt dette kan realiseres i en nær fremtid, skal jeg ikke beskjeftige meg med her.

Palestina er navnet som benyttes på det resterende mandatområde som den 9. januar 1948 ble overlatt i FNs varetekt in casu FN-kommisjonen for Palestina, dvs. United Nations Palestine Commission (UNPC), hvis viktigste oppgave var å opptre som midlertidig regjering for Palestina. Noe senere ble også The United Nations Special Commission on Palestine (UNSCOP), som hadde til formål å granske årsakene til konfliktene i Palestina, opprettet.104 Denne kommisjonen har senere blitt fulgt opp av en rekke andre, se for eksempel The Committee on the Exercise of the Inalienable Rights of the Palestinian People.105

Palestina var før Israels uavhengighetserklæring et britisk mandatområde, «the Principal Allied Powers have selected His Britannic Majesty as the Mandatory for Palestine».106 Britene hadde ansvar for området siden avslutningen av den første verdenskrig da Det osmanske riket raknet og måtte oppgi alle sine erobrede områder utenfor det nåværende Tyrkia, herunder også Palestina.

Har Palestina folkerettslige forpliktelser? Har landet i så fall reagert i overensstemmelse med sine internasjonale forpliktelser?

Utgangspunktet er klart: Palestina er ingen stat, noe FNs medlemsland har sørget for ved å unnlate å gi tilsvar til 1988-erklæringen.107 Palestina har per i dag ingen fungerende statsmakt. PLO/Fatah og Hamas er politiske bevegelser som i beste fall kun kontrollerer egne medlemmer, langt mindre de andres medlemmer. Forsøket på å skaffe en arena for samlet felles opptreden er sabotert av USA og EU. Selv om palestinerne har et parlament som er sammensatt av medlemmer utpekt ved demokratiske valg, ønsket det internasjonale samfunn (med unntak av Norge) ikke valgresultatet velkommen da det viste seg at Hamas i 2006 ble den store vinner.108 Et verdenssamfunn som reagerer slik, kan ikke kreve at Palestina opptrer koordinert, enhetlig og disiplinert når partiet som vinner valget på demokratisk vis, nektes adgang til de styrende funksjoner.

Palestinas statsløshet betyr at området – i alle fall foreløpig – ikke kan bli medlem av FN (se FNs charter artikkel 4 («peace-loving states»), jf. artikkel 110 («signatory states»). Palestina har imidlertid en stående invitasjon til å delta som observatør i sesjonene og i arbeidet i Generalforsamlingen, og har da også en permanent tilstedeværelse i FN med en ambassadør.

8 Er militærmakt eller bilaterale forhandlinger svaret? Avsluttende merknader

Våpenbruk er ikke det verktøy som virker fredsskapende, snarere tvert imot. Tiden er nå moden for å vende våpenmakt ryggen og i stedet velge domstolsløsninger. Slik de nordiske land i sin tid ble bygget ved og med loven, skal også Palestina og Israel og deres relasjoner bygges ved hjelp av loven og ikke ødelegges ved anarki og vold. Men ikke bare militærmakt, men også en forhandlingsløsning – som jo har vært utprøvd – er trolig for brysom fordi forhandlingsparter som skal hjem med resultatene, vil møte ytterliggående gruppers harde skyts. Et slik setting virker dårlig befordrende for kompromissviljen.

Første trinn her er at Israel erklærer seg bundet av Den internasjonale domstol i Haag. Dersom så ikke skjer, må det internasjonale samfunn og FN henholde seg til GA res. 181 (1947), passusen i kapittel 4.1. Domstolen i Haag har kompetanse til å avgjøre tvister om alle tiltak som omfattes av deklarasjonen i res. 181. Dette gjelder blant annet grensegang.

Andre trinn vil være at Hamas godtar tostatsløsningen, noe som i praksis betyr at en også anerkjenner Israel.

Tredje trinn må være at Hamas og Fatah fastholder enigheten fra 2007 om en politisk plattform for en nasjonal samlingsregjering.

Fjerde trinn kan være at Palestinas selvstendighetserklæring anerkjennes av det internasjonale samfunn av stater og at staten endelig dannes.

Femte trinn vil da være – i de områder der det er uenighet om grensene – å la grensetvisten løses på vanlig måte ved avgjørelse i Den internasjonale domstol i Haag. Domstolsløsningen binder begge parter, og på hjemmebane kan politikere som utsettes for kritikk, toe sine hender med henvisning til «domstolens tvang»; det er med lov at landet skal bygges og ikke med ulov ødes.

Fordelen ved domstolsløsningen er at partene unngår å måtte ta stilling til eller godta Oslo-avtalen, som er omstridt ikke bare i Hamas, men også blant israelere. Kanskje kan en lidenskapsløs pragmatisme i regi av Den internasjonale domstol vise vei ut av en altfor lang ørkenvandring?

1Golda Meirs orientering 28. oktober 1957 i Knesset, referert i Kgl. norsk legasjon i Tel Aviv, 12. november 1957: Jnr. 28826 I/1957 (Kjell Christiansen). Materiale her og senere som gjelder Norges utenriksdepartements (UD) annaler, befinner seg i Norges riksarkiv, Oslo UD 1950–59: boks 933.
2Om sakenes skjeve gang, se Nils A. Butenschøn, Midtøsten – imperiefall, statsutvikling, kriger, Oslo 2008.
3Sml. President Clinton’s Statement on the Middle East Peace Talks at Camp David, July 25, 2000.
4Religiøse fløyer viser stor styrke og fanatisme. Som det heter i Norma Parrish Archbold: Israels Fjell: Bibelen og Vestbredden (Prokla-Media 2002): Fordeling av landet skjer ved tolkning av bibeltekster: Som leser vil du «oppdage at dagens hendelser er forutsagt og at de skjer i samsvar med Guds løfter … Herren oppfyller sine løfter foran våre øyne, og beviser derved at Bibelen er sann» (s. 18–19).
5XVII Resolution Adopted on the Report of the Ad Hoc Committee on the Palestinian Question, 181 (II) Future government of Palestine, see Part II, Boundaries.
6Declaration of Principles On Interim Self-Government Arrangements, også kalt Oslo-avtalen (1993).
7Slik rettslig prøving var ikke fremmed for jødisk-palestinere før staten Israel ble etablert, se Nathan Feinberg, Some Problems of the Palestine Mandate (Tel Aviv, 1936) s. 101: Concerning the British Mandatory Power over Palestine dr. Feinstein suggests that all states of the world is entitled to bring the British before the International Court whenever a provision of the Mandate related to the Jewish National Home is disregarded.
8Legal Consequences of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory, Request for Advisory Opinion ICJ Dec. 19, 2003. (Pleadings).
9En slik gudgitt og ikke menneskepåvirket tilstand – der Vestbredden iht. Guds påbud skal være israelsk – finnes for eksempel i Norma Parrish Archbold: Israels Fjell: Bibelen og Vestbredden (Prokla-Media 2002).
10Jeg avviker her fra Nathan Feinberg, Palestine under the Mandate and the State of Israel. Problems in International Law (Jerusalem, Hebrew University Magnes Press 1962), som mener at man kan bedømme jødisk opptreden i selvstendighetskampen på grunnlag av rigore juris ikke kun ut ifra «equity law».
11Melville Nimmer, The Uses of Judicial Review in Israel’s Quest for a Constitution (Columbia Law Review, Vol 70 (1970) s. 1246. Professor Nimmer var spesialrådgiver for Israels justisdepartement, og denne artikkel er en bearbeidet versjon av den rapport som ble fremlagt for departementet.
12Om passusen, se J.R. Hagland & J. Sandnes, Frostatingslova, Norrøne bokverk (Samlaget, Oslo 1994) s. 13–15.
13Sextus Pomponius, ca. 150 e.Kr., gjengitt i Digestene ca. 530 e.Kr.
14Se f.eks. Geneva Convention for the Amelioration of the Condition of the Wounded and Sick in Armed Forces in the Field of August 12, 1949 artikkel 11, Geneva Convention relative to the Treatment of Prisoners of War of August 12, 1949, artikkel 11, WTO, Understanding on Rules and Procedures Governing the Settlement of Disputes (Marrakesh 15. april 1994).
15Se f.eks. SC Res. 444 (1979) av 19. januar 1979.
16British White Paper of 9. November 1938.
17Op.cit.
18En illustrasjon her er 1982 UN Convention on the Law of the Sea.
19Se f.eks. Den internasjonale domstol i Haags (ICJ) mange rettsavgjørelser i spørsmål vedr. avgrensning av tilstøtende soner til sjøs, i.a. ICJ dom av 3. februar 2009, Case Concerning Maritime Delimitation in the Black Sea (Romania v. Ukraine). Se også Tribunal Arbitral Pour la Délimitation de la Frontière Marine Guinée-Guinée Bissau, 14 Fevrier 1985 (89 Rev. Gen. Du Droit International Publique 1985).
20F.eks. UN Good Offices Commission, se som illustrasjon The United Nations Good Offices Mission in Afghanistan and Pakistan (UNGOMAP) som fungerte i perioden 15. mai 1988 til 15. mars 1990. Dens oppgave var å få til en ordnet tilbaketrekking av sovjetiske styrker fra Afghanistan og bedrede forhold for flyktninger, FN GA-resolusjon 622 (1988) av 31. oktober 1988, jf. The Agreements on the Settlement on the Situation relating to Afghanistan, signed at Geneva on 14. April 1988 (Official Records of the Security Council, Forty-third Year, Supplement for April, May and June 1988, document S/19835, annex 1.
21Se som illustrasjon, SC Res. 244 (1973) av 15. desember 1973: «Middle East Peace Conference in Geneve».
22Palestine National Council’s declaration of Independence, UN Doc A/43/827-S/20278, Ann. III at 15 (1988).
23SC Res. 42, 43, 46, 48 og 56 (1948) mfl.
24SC Res. 48 av 23 april 1948.
25Se for eksempel SC Res. 100 (1953) av 27. oktober 1953.
26GA Res. 186 (S-2) av 14. april 1948 og SC Res. 53 (1948).
27SC. Res. 57 av 18. september 1948, jf. SC Res. 72 av 11. august 1949.
28Asbjørn Eide, FNs fredsbevarende aksjoner (Oslo 1966) s. 35.
29SC Res. 72 av 1949.
30Meklingsmannens mandat ble trukket tilbake 11. august 1949, se SC Res. 73 (1949) pkt. 3.
31Se GA Res. 194 (III) av 11. desember 1948 pkt. 2 (a).
32Se SC Res. 100 (1953) av 27. oktober 1953. [S/3128].
33SC Res. 127 (1958) av 22. januar 1958 pkt. 5.
34SC Res. 108 (1955) av 8 september 1955, vedtaket.
35SC Res. 114 (1956) av 4. juni 1956 pkt. 7.
36Melville Nimmer, The Uses of Judicial Review in Israel’s Quest for a Constitution (Columbia Law Review, Vol 70 (1970) s. 1243.
37Om vilkårene for sedvanerettsdannelse se P. Ørebech et al., The Role of Customary Law in Sustainable Development (Cambridge University Press 2005), se særlig kap. 9.
38See Judge McNair, i 1950 Advicory opinion on Namibia: 1950 ICJR 148.
39ICJ Statutes Art. 38 litra d). Se i.a. 1981 African Charter on Human and Peoples Rights (Banjul) Article 61.
40Se som en historisk illustrasjon, Fridtjof Nansen: Nansens røst – artikler og taler av Fridtjof Nansen, bd. II (Jacob Dybwads forlag, Oslo 1942), «De små nasjoners rett», s. 453 f.
41Se Peter Orebech, Is International Comity the Answer? (1st draft, unpublished typescript, Harvard Law School, Cambridge MA, 2007). Kan fåes ved henvendelse til forfatteren, .
42Continental Shelf (Tunisia v. Libyan Arab Jamahiriya), I.C.J. Reports 1982, p. 60, para. 71.
43ICJ, Construction of a Wall, Advisory Opinion 2004 paragraph 46.
44Palestine National Council’s Declaration of Independence, UN Doc A/43/827-S/20278, Ann. III at 15 (1988).
45Se GA Res. 43/177 (Dec. 15, 1988) jf. den unnlatte behandling av en 1989-resolusjon som foreslo å endre begrepet «Palestine» til «State of Palestine».
46Se SC Res. 194 (III) pkt. 2.
47Se Mandat i GA Res. 186 (S-2) av 14. mai 1948.
48Noen mener at resolusjonen ikke er juridisk bindende, se f.eks. Eli E. Hertz: UN Resolution 181. Adopted November 29, 1947 (Myths and Facts, New York 2008) s. 2.
49I den retning, Jean Allain, International Law in the Middle East. Closer to Power than Justice (Ashgate, Aldershot 2004) s. 97.
50Declaration of the Establishment of the State of Israel.
51Se de dommer som Melville Nimmer (The Uses of Judicial Review in Israel’s Quest for a Constitution (Columbia Law Review, Vol 70 (1970) s. 1243 note 107 f.) viser til.
52Brev fra Israels faste representant i FN, ambassadør Dore Gold, til FN av 30. mars 1999, SC A/54/77 S/1999/365.
53Statsminister David Ben-Gurion i en tale i Knesset den 3. desember 1949.
54Torsten Gihl: «Aktuella problem inom folkrätt och allmän rättslära». Svensk juristtidning 1953 s. 356, se s. 366.
55Se Peter Ørebech et al., The Role of Customary Law in Sustainable Development (Cambridge University Press 2005).
56Brev fra Israels faste representant i FN, ambassadør Dore Gold, til FN av 30. mars 1999, SC A/54/77 S/1999/365.
57Om et slikt påstått tilfelle, se Peter Ørebech, The rebus sic stantibus balancing of pacta sunt servanda: Is regional ethos and archetypes the only «essential basis of the consent», i B. Melkevik, Law and Philosophy in the XXIth Century. Festschrift for Csaba Varga (Kluwer, Budapest: Akadémiai Kiadó, kommer 2009).
58SC Res. 61 av 4. november 1948.
59SC Res. 252 (1968) av 21. mai 1968, preambelet.
60Legation de Syrie, Stockholm, 28. juli 1953 – sak 26 6/22 UD jnr. 2220 IV/1953: «Les Autorités d’Israél viennent de décider dernièrement le transfert de leur Ministere des Affaires Etrangeres de Tel Aviv a Jerusalem contrairement aux décisions des nations Unies étant donné que l’assembée Générale des Nations Unies avait plusiers reprises et sessions, et à très grande maorité, décidé et affirmé l’Internationalisation de Jerusalem.»
61SC Res. 250 (1968) av 27. april 1968.
62Se GA Res. 181 av 29. november 1947 del III.
63Aide memoire from Ministry for Foreign Affairs, Hakirya, Israel, 10th of July 1953: # 5.
64President of the 63rd session of the United Nations General Assembly. Referat i International Middle Media Center, 20. september 2008, http://www.imemc.org/article/57057
65Se GA Res. 181 av 29. november 1947.
66Se The Palestine Mandate, London 24. July 1922.
67GA Res. 181 av 29. november 1947 Del I pkt. A.1.
68GA Res. 181 av 29. november 1947 Del I pkt. B.
69GA Res. 181 av 29. november 1947, del I litra A.3.
70GA Res. 181 av 29. november 1947.
71Melville Nimmer, The Uses of Judicial Review in Israel’s Quest for a Constitution (Columbia Law Review, Vol. 70 (1970) s. 1242.
72Declaration of Israel’s Independence (Tel Aviv, May 14, 1948).
73Official Records of the Security Council, Third Year, Supplement for December 1948, doc. S/1093 og Official Records of the Security Council, Fourth Year, Supplement for March 1949, doc. S/1267.
74GA Res. 273 (III): Admission of Israel to membership in the United Nations, 207. møte 11. mai 1949.
75Covenant of the League of Nations, i kraft 10. januar 1920.
76En parallell her er Norges suverenitet over Svalbard. Denne hviler på Svalbardtrakaten av 9. februar 1920, om dette se Peter Ørebech, Norge og nordområdesuvereniteten – en folkerettslig studie av Svalbardtaktaten og delelinjen med Russland (Nei til EU, Oslo 2007), se særlig s. 21 f.
77Melville Nimmer, The Uses of Judicial Review in Israel’s Quest for a Constitution (Columbia Law Review, Vol. 70 (1970) s. 1242.
78The Balfour Declaration of 2nd November 1917.
79Op.cit.
80Se preambelet i The Palestine Mandate of 24. July 1922. Det britiske mandatet for Palestina opphørte 1. august 1948, se GA Res. 181 (29. november 1947).
81The Independence Declaration of Israel (Tel Aviv May 14, 1948).
82GA Res. 181, Del I pkt. C.
83Se brev, undertegnet av Harry Truman den 14. mai 1948: «This Government has been informed that a Jewish state has been proclaimed in Palestine, and recognition has been requested by the provisional government thereof. The United States recognizes the provisional government as the de facto authority of the State of Israel.» Norge anerkjente «Israels regjering de jure» ved kgl. res. av 30. juni 1950.
84Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 69 (1949) av 4. mars 1949, S/1277.
85GA Res. 273 (III): Admission of Israel to membership in the United Nations, 207. møte 11. mai 1949.
86Brev fra Israels faste representant i FN, ambassadør Dore Gold til FN av 30. mars 1999, SC A/54/77 S/1999/365.
87Statsminister David Ben-Gurion i en tale i Knesset den 3. desember 1949.
88U.N. doc. S/1264/Rev. 1, Dec. 13, 1949.
89Se Official Records of the Security Council, 4th Year, Special Supplements Nos 1–4.
90Brev fra Israels faste representant i FN, ambassadør Dore Gold til FN av 30. mars 1999.
91Egyptian-Israeli General Armistice Agreement, February 24, 1949, preambelet.
92United Nations Security Council Resolution 62, November 16, 1948 [S/1080].
93UN Doc. A11245, December 10, 1949.
94Kun to bestemmelser i byvedtektene for Jerusalem er satt ut av kraft, og det er artikkel 32 og 39.
95Brev fra Israels faste representant i FN, ambassadør Dore Gold til FN av 30. mars 1999.
96Referert i International Middle East Media Center, 20. september 2008, http://www.imemc.org/article/57057
97UN Human Rights Commission in Geneva resolution of April 1999, called for Palestinian self-determination on the basis of UN Resolution 181.
98Se ICJ Advicory Opinion of 9. July 2004, Legal Consequenses of the Construction of a Wall in the Occupied Palestinian Territory pkt. 162.
99Op.cit. Pkt. 129, se s. 56.
100Noe som også er klargjort i noen av våpenhvileavtalene, se for eksempel Egyptian-Israeli General Armistice Agreement, February 24, 1949, artikkel XII (5).
101Se som illustrasjon, SC res. 54 av 15. juli 1948.
102Om dette tema, se Peter Ørebech, Palestinske raketter inn i Israel: Er Israelsk bombing av Gaza selvforsvar? (under arbeid).
103Se GA Res. 181 av 29. november 1947.
104Se GA Res. 181 av 29. november 1947 Del I pkt. B, se også United Nations Special Committee on Palestine A/364/Add.2 PV.16, 4. July 1947.
105Opprettet 10. november 1975 i GA res. 3376 (XXX) med det formål å anbefale en strategi for å gjennomføre GA res. 3236 (XXIX) av 22. november 1974 om det palestinske folks evigvarende og umistelige rettigheter.
106Preambelet, The Palestine Mandate of 24. July 1922.
107Palestine National Council’s declaration of Independence, UN Doc A/43/827-S/20278, Ann. III at 15 (1988).
108Om situasjonen, se for eksempel Are Hovdenak, Midtøsten-forsker, Institutt for fredsforskning (PRIO): «Hamas må anerkjennes», Dagbladets kronikk 1. februar 2009.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon