Innledning

Det følger av lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven) § 4-5 at «sosialtjenesten er forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv». Retten til midlertidig bolig er således en lovfestet rettighet. Det fremgår imidlertid verken av lovtekst eller forarbeider hvilke kvalitetskrav som stilles til slik bolig. En kommune vil således i prinsippet oppfylle sine forpliktelser etter loven bare ved å stille til rådighet et rom med tak og fire vegger.

Gatejuristen erfarer – både gjennom sine klienter og ved saksmottak og besøk på Oslo kommunes overnattingssteder – at kvaliteten på de midlertidige boligene ikke er tilfredsstillende. Særlig kan fremheves behovet for renhold, tilgang til rene toaletter, bad, dusj og sengetøy. Videre skal fremheves behovet for beboerne for å kunne motta besøk og ha et privatliv. Dette er forhold som er helt grunnleggende for enhver, men som vi dessverre ofte erfarer at våre klienter ikke er fornøyde med.

Gatejuristen vil i denne artikkelen rette søkelyset mot et behov for å lovfeste kvalitetskrav til midlertidig bolig.

Retten til bolig som menneskerettighet

Retten til en forsvarlig og tilfredsstillende levestandard er ansett som en så viktig rettighet at den er nedfelt i menneskerettighetene. Det heter i FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) art. 11 nr. 1:

Konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til en tilfredsstillende levestandard for seg selv og sin familie, herunder tilfredsstillende mat, klær og bolig, samt til stadig bedring av sine leveforhold. Konvensjonspartene skal treffe de nødvendige tiltak for å sikre virkeliggjørelsen av denne rett, og erkjenner i den anledning den vesentlige betydning av internasjonalt samarbeid grunnet på frivillighet.

Norge har med andre ord forpliktet seg til å «treffe de nødvendige tiltak for å sikre virkeliggjørelsen av» retten til en tilfredsstillende levestandard. Spørsmålet er om Norge har gjort tilstrekkelig i så henseende.2

Norsk rettskildesituasjon – hvilke tiltak er truffet?

Som nevnt angir verken lovtekst eller forarbeider hvilke kvalitetskrav som stilles til midlertidig bolig. Etter mine undersøkelser finnes det heller ingen rettspraksis – fra noen instanser – vedrørende dette spørsmålet. I tillegg er spørsmålet i liten grad berørt i den norske doktrine.

Lovens enkeltbestemmelser må ses i lys av lovens formålsbestemmelse i § 1-1 som angir:

Formålet med denne loven er

  • a)

    a) å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer,

  • b)

    b) bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.

Kvalitetskravene til midlertidig bolig må derfor være av en slik art at de i størst mulig grad harmoniserer med disse formål. Blant annet bør formålet om at enhver skal ha mulighet til å leve og bo selvstendig, under trygge forhold, tilstrebes i kvalitetskravene til midlertidig bolig.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet utarbeidet et rundskriv i 2003 – Rundskriv U-5/2003 av 3. juni 2003 – som gir nærmere retningslinjer for hvilke krav som bør stilles til slik bolig.

Bakgrunnen for rundskrivet var erfaringer som tilsa at de boliger som kommunene benyttet til midlertidig bolig, ikke tilfredsstilte «visse minimumskrav med hensyn til standard og kvalitet». Rundskrivet har som formål å veilede kommunene for å sikre forsvarlig kvalitet på midlertidige boliger. Rundskrivet oppfordrer derfor alle kommuner til å inngå såkalte kvalitetsavtaler med huseierne.

Rundskrivet angir hvilke kvalitetskrav som en slik kvalitetsavtale bør inneholde. Blant annet angis: Boligen skal være «tilstrekkelig innredet etter formålet», «beboerne skal ha mulighet for matlaging», det skal være «god adgang til bad og toalett», det skal være «anledning til vask av tøy», utleier har ansvar for at det er tilgang på rent sengetøy og håndklær, beboerne foretar rengjøring av rom selv, personalet har ansvar for rengjøring av fellesarealer, «beboerne har rett til privatliv», «beboerne skal ha adgang til å motta besøk», beboerne skal gjøres kjent med husordensregler ev. annet reglement.

De skisserte kvalitetskrav er etter vår mening objektivt sett gode og tilfredsstillende krav, men erfaringen tilsier at kravene ikke oppfylles hos en stor del av de midlertidige boliger som kommunene disponerer.

Problemet – slik vi ser det – er at de kvalitetskrav som her er skissert, ikke er pålagte, absolutte krav, men kun anbefalinger av hvilke kvalitetskrav kommuner bør tilsikte og overholde i sine avtaler med huseiere.

Behov for en lovfesting

Gatejuristen er av den oppfatning at de kvalitetskravene som angis i ovennevnte rundskriv, bør lovfestes. Slik situasjonen er nå, vil det være opp til den enkelte kommune å velge om den ønsker å inngå denne type kvalitetsavtaler. Dette vil nødvendigvis være et spørsmål av økonomisk og politisk karakter. Gatejuristen mener at de kvalitetskrav som angis i rundskrivet, er helt grunnleggende og nødvendige, og det er åpenbart et behov for et tvingende regelverk med økede bevilgninger på området. Det er således behov for noe mer enn bare en «veiledning» fra departementet.