Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Informasjonsflyt på bekostning av rettssikkerhet

Med den særskilte saksbehandlingsinstruksen om INFOFLYT2 skulle informasjonsutvekslingen mellom påtalemyndighet og kriminalomsorg tas til et nytt nivå. Informasjonsgrunnlaget for de sikkerhetsmessige vurderingene i kriminalomsorgen skulle kvalitetssikres gjennom et sentralisert og formalisert informasjonsutvekslingssystem. Tanken om kvalitetssikring var god, men gjennomføringen av Infoflyt har avdekket grunnleggende rettssikkerhetsmessige mangler ved systemet. Infoflytsystemet tenkes videreutviklet i kriminalomsorgsmeldingen,3 men det vaklende fundamentet skal bestå.

Skyggekamp

Fengselsgruppa på Juss-Buss kommer, gjennom sin årlige juridiske bistand til om lag 300 fengselsinnsatte, i befatning med et vidt spekter av saksområder innenfor straffegjennomføringsretten. For tre år siden begynte vi å motta saker som utfordret vår presumsjon om at straffedømte i norske fengsler er beskyttet av de samme elementære rettssikkerhetsgarantier som alle andre. Ved søknader om permisjon, prøveløslatelse og overføring mellom anstalter mottok en tilsynelatende uensartet gruppe av innsatte avslag begrunnet i opplysninger registrert i «Infoflyt». For å kunne imøtegå avslagene søkte Juss-Buss, på vegne av klientene, om innsyn i disse opplysningene. Innsyn ble nektet konsekvent, hovedsakelig begrunnet med at det var utilrådelig å gi den straffedømte innsyn i hvordan kriminalomsorgen innhentet og oppstilte informasjonen som ble lagret om vedkommende i Infoflyt-systemet. Dermed stod vi overfor en situasjon hvor vi, på vegne av fengselsklienter, skulle forsøke å klage på et forvaltningsvedtak, uten å ha tilgang til det konkrete grunnlaget for vedtaket. Slik praksis fremstår i beste fall som svært betenkelig i et rettssikkerhetsperspektiv. For de straffedømte, som får sine muligheter for soningsprogresjon innskrenket, fremstår det som en uovervinnelig skygge i et allerede krevende landskap.

Utilstrekkelig rettslig grunnlag

Infoflyt-systemet er utviklet av Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF), Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste og skal fungere som et system for informasjonsutveksling om enkelte innsatte mellom politi og kriminalomsorg. Målgruppen består av personer som antas å utgjøre en særlig risiko for orden og sikkerhet i fengselet.4 Hjemmelen for systemet er Rundskriv KSF 2/2005.

Det er grunn til å stille spørsmål ved at et register over og regler om forvaltning og bruk av personopplysninger er regulert i rundskrivs form. Lagring av personopplysninger utgjør et inngrep i retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, jf. blant annet Leander mot Sverige.5 Slike inngrep krever hjemmel i lov. Opplysninger som lagres Infoflyt-registeret, er av personlig og sensitiv karakter og kan bli lagt til grunn for svært inngripende tiltak overfor personen informasjonen omhandler. Kravet om hjemmel i lovs form bør således ikke under noen omstendighet kunne reduseres når det gjelder lagring av personopplysninger i Infoflyt. Like fullt eksisterer Infoflyt i dag som et operativt register over personopplysninger, med hjemmel i et rundskriv. Det kan spørres om dette er tilstrekkelig i lys av det lovskravet EMK oppstiller, og er uansett høyst problematisk med henblikk på de faktiske konsekvenser de lagrede opplysningene får for straffedømte i Norge.

Innsyn avslås på generelt grunnlag

Ifølge forvaltningsloven 10. februar 1967 § 18 første ledd første punktum har en part rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 7 bokstav c oppstiller unntak fra denne hovedregelen, blant annet dersom innsyn er utilrådelig på grunn av sikkerhetsmessige hensyn. Etter ordlyden skal det i hvert enkelt tilfelle foretas en konkret vurdering av om innsyn bør nektes. I Rundskriv KSF 2/2005 punkt 8 oppstilles et «utgangspunkt [om] at det ikke må gis innsyn i disse spesielle opplysningene». I samme punkt, bokstav b, presiserer KSF om straffegjennomføringsloven § 7 bokstav c: «Denne hjemmelen vil i praksis kunne avskjære innsyn i de sakene som omfattes av Infoflyt for innsatte.» Slik rundskrivet er bygget opp, opereres det med en på forhånd klassifisert særskilt gruppe som generelt ikke gis innsyn i de opplysninger som er registrert i deres navn og som ligger til grunn for deres innskrenkede mulighet for videre progresjon i soningen. Innsyn i Infoflyt nektes altså generelt og ikke etter en konkret vurdering. I sak 2007/264 uttalte Sivilombudsmannen til dette at det ikke er «rettslig grunnlag for i rundskrifts form å beslutte at innsyn generelt ikke skal gis i INFOFLYT-dokumenter, og passusen må leses på bakgrunn av utgangspunktet om at hvert dokument skal være gjenstand for en konkret vurdering». Ombudsmannen stilte seg «tvilende til om ordlyden i rundskrivet på dette punktet er egnet til å øke leserens regelforståelse. Det skal foretas en reell vurdering, og det faktum at et dokument er omfattet av INFOFLYT er ikke i seg selv et relevant argument for å nekte innsyn. Hvert enkelt dokument skal vurderes særskilt».6 Det uttales videre, i forhold til forståelsen av rundskrivet knyttet opp mot straffegjennomføringsloven § 7 bokstav c, at «kriminalomsorgen må gjøre seg opp en mening om det er noe i dokumentet som gjør at ’sikkerhetsmessige hensyn’ trues ved den innsattes innsyn». Ved vurderingen bør det etter Sivilombudsmannens skjønn «legges vekt på at INFOFLYT er en særordning for en gruppe innsatte, og at det overvåkningsregimet de er underlagt er svært inngripende».

Til tross for den så vidt klare uttalelsen fra Sivilombudsmannen synes KSFs utgangspunkt om generell innsynsnektelse fremdeles å være gjeldende praksis i kriminalomsorgen i dag. Gjennom arbeid med straffedømte underlagt Infoflyt opplever vi stadig at innsynsbegjæringer avslås uten at avslaget begrunnes konkret. Det samme gjelder hvor det søkes om permisjon, prøveløslatelse og overføringer. Betenkeligheter kan i denne sammenheng knyttes til Kriminalomsorgen region vest sin begrunnelse for å nekte innsyn i ovennevnte sak for Sivilombudsmannen. Nektelsen var her begrunnet med at den innsattes «kunnskap om rutinene for innhenting av informasjon kunne true kriminalomsorgens organisatoriske trygghet». Den straffedømtes grunnleggende rett til kontradiksjon ble altså avskåret uten konkret begrunnelse, med utgangspunkt i kriminalomsorgens generelle ønske om ikke å eksponere sine metoder for innhenting av informasjon. I så måte er det nærliggende å spørre om det en ønsker av kriminalomsorgen er rettssikkerhet eller organisatorisk trygghet.

Når det gjelder det prekære behovet for ivaretakelse av den organisatoriske tryggheten, bør KSF redegjøre for hva de mener klageren kan finne ut om det organisatoriske, og hvordan dette konkret kan misbrukes, før de skyver nok et uangripelig begrep foran seg i konfrontasjonen med dem de er satt til å «rehabilitere».

Ingen adgang til kontradiksjon

De generelle og kontinuerlige avslagene på innsyn får alvorlige konsekvenser for de innsattes rett til kontradiksjon. De straffedømte står overfor en situasjon hvor de blir letende etter grunnen til at deres muligheter for progresjon innskrenkes, men hvor det ikke er mulig å finne svaret. I et rettssikkerhetsperspektiv lar dette seg ikke forsvare.

FNs arbeidsgruppe for vilkårlig fengsling fremla 10. mars 2008 gruppens årlige rapport for FNs menneskerettighetsråd.7 I denne rapporten ble det fremhevet at det, til tross for en generelt svært god situasjon innen kriminalomsorgen i Norge, finnes enkelte bekymringer, herunder Infoflyt-systemet. I rapporten kommenteres det at «dersom informasjon fra Infoflyt-systemet brukes til å avslå søknader om løslatelse, ilegge restriksjoner, eller total isolasjon og den innsatte ikke kjenner til den informasjonen myndighetene er i besittelse av, går situasjonen ut over den innsattes rett til kontradiksjon» (min oversettelse).8 Samme syn ble fremlagt av Sivilombudsmannen i sak 2007/264, som omhandlet nektelse av innsyn i dokumenter i Infoflyt, der det ble uttalt:9

Informasjon lagret i Infoflyt synes dessuten å kunne ha relativt omfattende konsekvenser for den enkeltes soningsprogresjon, og muligheten for kontradiktorisk behandling av informasjon er dermed av stor betydning for den innsatte. Særlig dersom det er registrert rene faktiske opplysninger som kan ha betydning for prøveløslatelse eller andre former for soningsprogresjon, vil det være tungtveiende hensyn som taler for å gi innsyn. Kontradiksjon vil normalt også bidra til å sikre kvaliteten på den lagrede informasjonen, og slik sett i seg selv være et gode.

Opplysningene som registreres i Infoflyt i dag, er ikke underlagt noen form for ekstern kvalitetskontroll, og opplysningene kan sågar være uverifiserte. Av KSFs rundskriv 2/2205 fremgår det at «ikke verifiserte opplysninger utleveres» og at «deres korrekthet ikke er avklart».10 Disse opplysningene videreformidles fra Kripos/PST – via Infoflyt – til kriminalomsorgen, som i sin tur ikke foretar noen selvstendig vurdering av informasjonen. Således står vi overfor et system for utveksling av opplysninger til bruk som grunnlag for forvaltningsvedtak, hvor opplysningene verken er underlagt intern, ekstern eller kontradiktorisk kontroll. Likevel utformes vedtak hvor det forutsettes at opplysningene i Infoflyt uomtvistelig er sanne. Tilliten til systemet er altså uforholdsmessig bastant og muligens også direkte grunnløs. Faren for forenklet legitimering av opplysningene understrekes av Sivilombudsmannen i sak 2006/1502, hvor det uttales at «INFOFLYT er ment å være et kvalitetssikringssystem og [må ikke] bidra til å gi legitimitet til ubekreftede opplysninger, rykter og spekulasjoner». Videre presiseres det at det «aktuelle vedtaksorganet [også har] et ansvar for å underlegge informasjonen som formidles gjennom INFOFLYT en selvstendig vurdering når den inntas som en del av beslutningsgrunnlaget i enkeltsaker».

Ingen reell mulighet til overprøving

FNs arbeidsgruppe pekte også på rettssikkerhetsbristen som ligger i den manglende adgangen til etterprøving og kontroll av vedtak med hjemmel i Infoflyt. Verken den straffedømte selv eller hans advokat gis innsyn i informasjonen som danner grunnlaget for vedtakene. Dette medfører at kriminalomsorgen, overfor en sonende, kan fatte vedtak som i praksis forlenger et soningsopphold, uten å gå via domstolene og uten at det foreligger noen reell mulighet for prøving av vilkårene for vedtaket. Arbeidsgruppen uttaler: «[A]ccording to principle 4 of the Body of Principles for the protection of Persons Under any Form of Detention or Imprisonment, any form of detention and all measures affecting the human rights of the person and any form of detention or imprisonment shall be ordered by, or be subject to, the effective control of a judicial or other authority.»11 I rapportens avsluttende kommentarer oppfordres det til at den innsatte eller dennes partsrepresentant i fremtiden skal gis tilgang til informasjonen som ligger til grunn for vedtak med grunnlag i Infoflyt. Det anbefales videre at regjeringen tett følger utviklingen av Infoflyt-databasen og bruken av den, slik at man om nødvendig kan gjennomføre tiltak for å bedre Infoflytsystemet.12

Mangel på gjennomføringsvilje

I kriminalomsorgsmeldingen som ble publisert 26. september 2008, presiserer departementet at de «vil påse at Infoflytsamarbeidet videreutvikles med sikte på at kvaliteten på informasjonen er best mulig og at hensynet til samfunnssikkerheten, personvern og rettssikkerhet blir ivaretatt på en god måte».13 Dette er i tråd med Norges innlegg til FNs arbeidsgruppe, datert 10. mars 2008: «The Government has revised the guidelines for «Infoflyt» and will, in accordance with the recommendation, continue to monitor the system and improve it when necessary.»14 I meldingen gjentas altså gamle løfter, og med det illustreres realitetsspriket mellom visjon og handling fra departementets side. Selv om mangelen på hjemmel i lov vil vedvare, kan rundskriv endres ved rundskriv. Således ville ikke utforming av en instruks som skaper rettssikkerhetsmessig forsvarlige rammer, medføre vesentlige vansker for departementet. Det dreier seg altså ikke om mangel på gjennomføringsevne. Det dreier seg om mangel på gjennomføringsvilje.

1Stian Bonnevie Arntzen er påtroppende daglig leder i Juss-Buss.
2Rundskriv KSF 2/2005.
3St.meld. nr. 37 (2007–2008).
4Rundskriv KSF 2/2005, side 1, punkt 3.
5EMDs dom 26. mars 1987 saksnummer 9248/81.
6Sivilombudsmannen, sak 2007/264.
7United Nations, Report on the working group on arbitrary detention, Mission to Norway (Report on arbitrary detention).
8Report on arbitrary detention, avsnitt 89.
9Sivilombudsmannen, sak 2007/264.
10Rundskriv KSF 2/2005, side 3, punkt 5.
11Report on arbitrary detention, avsnitt 90.
12Report on arbitrary detention, avsnitt 98 bokstav d.
13St.meld. nr. 37 (2007–2008), side 96.
14Norway, WGAD, 10. March 2008.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon