Rettspolitisk forening (RPF) og foreningens tidsskrift Kritisk Juss sprang ut av et miljø av radikale jurister tidlig på 70-tallet. Disse juristene tok mål av seg til å viske ut det tradisjonelle skillet mellom juss og politikk og øve politisk innflytelse gjennom sitt juridiske virke. Det er gått 34 år siden foreningen så dagens lys i 1974, og mye vann har rent under den broa som går mellom norsk politikk og norske jurister. Begynnelsen av foreningens historie var en tid da politiske skillelinjer var klarere enn i dag. Hadde man kommet så langt i sin politiske selvrealisering at man definerte seg selv som radikal, befant man seg et godt stykke til venstre for gjennomsnittet. Da jeg nylig tok over som redaktør i Kritisk Juss, var et av de spørsmålene jeg stilte: Er Kritisk Juss fremdeles et radikalt juridisk tidsskrift? Og bør det være det? Eller kan kritiske jurister i dag finne felles grunn uavhengig av politisk ståsted?

Et naturlig sted å starte for å finne svar på hva RPF og dens tidsskrift var ment å være, er vedtektene som siden starten har ligget til grunn for foreningen. Der heter det at foreningens formål er:

  • Å forsvare og utvikle sentrale rettsstatlige og velferdsmessige verdier, og å arbeide for menneskerettighetene.

  • Å fremme kritisk diskusjon av etablerte holdninger og institusjoner på rettslivets område.

  • Å bevisstgjøre jurister om den samfunnsmessige sammenheng jussen inngår i, og deres personlige ansvar.

  • Å utvikle alternativer til eksisterende regler, med vekt blant annet på å bedre sosialt svakere stilte gruppers rettslige posisjon.

En underliggende forutsetning for realiseringen av foreningens formål er et syn på jussen, ikke som en autonom vitenskap som gir anvisning på ett riktig svar, men som en dynamisk størrelse med rom for ulike løsninger. Foreningens radikale opphavsmenn og -kvinner bygget i forlengelsen av dette på at juridiske spørsmål i realiteten er det samme som politiske avveininger. Som Nils Kristian Sundby formulerte det i boka Kritisk Juss, blir jussen «langt på vei en kamp om herredømmet over de rettslig relevante argumentene».2 Han la til grunn at rådende rettsforestillinger var resultat av ressurser og politisk makt, og påpekte paradokset i at «såkalte ’rettskilder’ – som f.eks. sedvaner og dominerende verdioppfatninger – nettopp skapes av de innflytelsesrike grupper som senere påberoper seg kildene i favør av sitt syn».3 Denne argumentasjonen har klare linjer til Karl Marx’ syn på retten som det borgerlige samfunns lovmessige uttrykk, og er åpenbart venstreradikal.4

RPFs vedtekter synes ikke på samme måte å legge åpenbare politiske føringer på den debatt og kritikk foreningen har som mål å bidra til. Formålsangivelsen viser likevel til enkelte verdier som er ment å være sentrale i valget av rettslig løsning, trolig både i lovgivnings- og lovtolkningssammenheng. Foreningen introduseres for det første som en forsvarer av de sentrale rettsstatlige og velferdsmessige verdier, herunder individuelle menneskerettigheter. Det er en åpenbar bro mellom denne oppgaven og understrekningen av at foreningen i sin utvikling av alternativer til eksisterende regler særlig skal legge vekt på å bedre sosialt svakere stilte gruppers rettslige posisjon. Her er vi i kjernen av det som har vært, er og skal være Kritisk Juss’ oppgave. Som Thomas Mathiesen formulerte det i et intervju trykket i Kritisk Juss i fjor, så er jussen «en komplisert refleksjon av hvordan maktforhold og forhold i samfunnet er», og Kritisk Juss-bevegelsen bør ta mål av seg til å «oppveie denne tendensen: å bli de svakere stiltes representanter».5 De fleste som har lest Kritisk Juss over noe tid, vil nok være enige i at tidsskriftet fremdeles ivaretar denne oppgaven. I dette nummeret reflekteres dette særlig i Jon T. Johnsens artikkel, som problematiserer regjeringens stortingsmelding om rettshjelp, et tema som har vært i kjernen av Kritisk Juss-bevegelsens engasjement siden oppstarten. Også Stian Bonnevies innlegg om fengselsinnsattes manglende personvern i forbindelse med INFOFLYT-systemet, og ikke minst den faste spalten fra rettshjelpstiltaket Gatejuristen om innholdet i retten til midlertidig husvære setter fokus på utsatte gruppers situasjon.

Thomas Mathiesens sitat gjengitt ovenfor, viser ikke bare til at forbedring av svakere stilte gruppers posisjon bør være et hovedformål for kritiske jurister, men også til vårt individuelle ansvar for å fremme dette formålet.6 Å bevisstgjøre jurister den samfunnsmessige sammenheng jussen inngår i, og deres personlige ansvar er også et av de angitte formålene til Rettspolitisk forening. I valget mellom de ulike mulige løsningene jussen byr på, bør vi anerkjenne at jussen er en mindre del av et større hele, der jussen ikke har noen verdi i seg selv, men bare i kraft av de samfunnsmessige verdier den bidrar til å skape eller opprettholde. Hver enkelt av oss har et personlig ansvar for å forvalte den muligheten jussen gir oss til å styrke slike verdier. Dette ansvaret forvalter vi i vår arbeidshverdag, i hvert eneste av de valgene vi tar som får konsekvenser for menneskene og samfunnet rundt oss.7 Vi forvalter imidlertid også dette ansvaret gjennom måten vi velger å bruke fritiden vår på. Vi har i dag en rekke muligheter til å bruke vår juridiske kompetanse til å bidra utover den jobben vi har, og det er et formål for Kritisk Juss å bidra til at flere blir seg dette ansvar bevisst. I forrige nummer av Kritisk Juss skrev Jon Wessel Aas om hvordan den norske avdelingen av Den internasjonale juristkommisjonen har intervenert i et søksmål mot Sverige i EMD for å få kjent den svenske FRA-lagen menneskerettsstridig. I hvert nummer av Kritisk Juss kan du lese innlegg fra personer som gir rettshjelp gjennom Gatejuristen. Ved selv å skrive i tidsskrifter som Kritisk Juss kan du bidra til å sette fokus på viktige problemstillinger som du, i kraft av din erfaring, kanskje er den eneste eller blant de få som kjenner til eller har løsninger på.

For å bli bevisste vårt personlige ansvar som jurister og den samfunnsmessige sammenheng jussen inngår i, er vi nødt til å problematisere hvem vi er, både som individer og som gruppe, og hvordan dette påvirker vår virkelighetsoppfatning og de valgene vi tar. Det har vært anført at jussens forutberegnelighet ikke er et resultat av maktfordelingsidealets suksess, men av at juristene har samme oppfatning om hva resultatene skal være, en enighet som stammer fra at de aller fleste jurister kommer fra visse samfunnslag og miljøer.8 Også Nils Kristian Sundby påpeker viktigheten av å være seg bevisst sammenhengen mellom advokaters kontroll med rettskilder og juridisk argumentasjon, jf. ovenfor, og advokater som maktfaktor i samfunnet. Fremover vil det være en målsetting for Kritisk Juss i større grad å fokusere på sammenhengen mellom juristers bakgrunn, skolering, posisjonering i samfunnet og individuelle valg.

I kjølvannet av enhver jurists selvransakelse og problematisering av egen rolle bør følge en erkjennelse av at vi på mange områder kommer til kort dersom vi arbeider alene. En naturlig konsekvens av at juss er politikk, er at vi ofte vil trenge hjelp fra andre vitenskaper til å fortelle oss hva konsekvensene av de ulike rettspolitiske løsningene vil bli, til i ettertid å fortelle oss om de løsningene vi har valgt faktisk fungerer, og eventuelt gi grunnlag for nye og bedre valg. I samspillet med andre vitenskaper har jussen mye å hente. Her har Kritisk Juss-bevegelsen, som har hatt solid rotfeste i det rettssosiologiske miljø, vært flinkere enn mange andre. Fremover vil Kritisk Juss forsøke i enda større grad å fokusere på hvordan vi kan bruke andre vitenskaper i valget mellom juridiske løsninger. Tidligere redaktør i Kritisk Juss, Cecilie Schjatvet, har i dette nummeret anmeldt en bok av psykologen Joar Tranøy om grunnprinsipper og metodefeil som kan oppstå når individer utredes, med eksempler fra PP-tjeneste, barnevern og personundersøkelser. Schjatvet viser at boka gir nødvendig grunnlag for advokater for å kunne forholde seg systematisk kritisk til både mandater og utredninger.

I 1974 var norsk juss fremdeles en liten øy i verden, nokså fri for direkte innflytelse fra internasjonal og andre lands rett. Når vedtektene likevel nevner arbeid for menneskerettighetene som et av foreningens formål, viser dette at Kritisk Juss-bevegelsen tidlig tok inn over seg at denne tilstanden ikke ville vedvare. Både med hensyn til sentrale rettsstatlige og velferdsmessige verdier og svakere stilte gruppers rettslige posisjon er internasjonal rett og menneskerettigheter i dag av stor betydning. Få drøftelser av den samfunnsmessige sammenheng jussen inngår i, eller etablerte holdninger og institusjoner på rettslivets område vil være gode eller fullstendige uten at internasjonal påvirkning og internasjonale rettssystemer trekkes inn. Ofte vil kjennskap til internasjonale rettskilder være en forutsetning for å belyse og velge den beste rettslige løsningen. Et eksempel på dette ser vi i Peter Ørebechs artikkel i dette nummeret, der forfatteren trekker veksler på eksisterende folkerettslige mekanismer for å fremme nye forslag til hvordan konflikten mellom Israel og Palestina kan løses.

Ørebechs artikkel signaliserer også viktigheten av at norske kritiske jurister løfter blikket. Som «de svakere stiltes representanter» strekker vårt ansvar seg i dag langt utover Norges grenser. Skjebnen til svakere stilte grupper verden over henger sammen, og jussen legger klare føringer både på individenes rettigheter og på fordelingen av goder landene imellom. Både folkeretten, EU-retten og ikke minst handelsretten har klare globale fordelingsaspekter, der svakere stilte gruppers rettigheter altfor ofte må gi tapt for stormaktenes ønsker og behov. Neste nummer av Kritisk Juss vil være et temanummer med fokus på EU- og EØS-rett, der EØS-rettens virkning på enkelte svakere stilte gruppers rettigheter vil problematiseres.

Denne kortfattede og ufullstendige analysen har forsøkt å illustrere at RPFs og Kritisk Juss-bevegelsens samlingspunkter ligger i aksept for jussen som politisk redskap, behovet for å fremme svakere stilte gruppers rettigheter, behovet for samfunnsmessig bevisstgjøring og viktigheten av fokus på individuelt ansvar. Ved første øyekast krever ikke engasjement for disse temaene noen særskilt politisk tilhørighet. Selv 70-tallets kritiske jurister synes å ha fokusert på viktigheten av at jussens politiske funksjon avdekkes, at motargumentasjon til rådende rettsforestillinger kommer frem, og ikke bare på å promotere eget politisk ståsted.

Velgerfluktuasjonen mellom politiske partier er større i dag enn på 70-tallet. Beskyttelse av svakere stilte gruppers rettigheter promoteres ikke lenger bare av den politiske venstresiden. For eksempel har promotering av menneskerettigheter stått sentralt hos de neo-konservative de siste tiårene. I Norge er det stort sett enighet om at vi bør ha en velferdsstat som ivaretar de svakere stilte blant oss; den politiske uenigheten knytter seg i hovedsak til hvordan dette bør gjøres. Dette tilsier at kritiske jurister ikke lenger høre hjemme på den politiske venstresiden.

Samtidig viser det historiske bakteppe som delvis er beskrevet ovenfor, at kritiske juristers engasjement for de nevnte temaene har sitt utspring i et venstreradikalt syn på samfunnsutviklingen. Fra et slikt ståsted er de svakere stilte gruppers behov for representasjon et resultat av rettens klassekarakter: De øvre klassers «herredømme over de rettslig relevante argumentene» har resultert i at enkelte gruppers interesser favoriseres systematisk, mens andre undertrykkes eller motarbeides.9 Behovet for å problematisere juristers bakgrunn og virkelighetsforståelse bygger på en forutsetning om at velstand og makt i en viss grad reproduseres, og personers syn på betydningen av individuelt ansvar vil kunne variere avhengig av politisk utgangspunkt.

Dette historiske bakteppet vil nok i noen grad påvirke kritiske juristers standpunkter også i dag. Det er ikke til å komme fra at RPF i sitt rettspolitiske arbeid ofte vil ta stilling politisk, og at denne stillingtagen trolig oftest vil samsvare med venstresidens syn. Lengst ut på høyresiden finnes det flere eksempler på standpunkter som vil være uforenlige med kritiske juristers grunnleggende fokus på å bedre svakere stilte gruppers posisjon.

Dette behøver imidlertid ikke stå i veien for at jurister med felles syn på viktigheten av å diskutere de verdiene som er involvert i avgjørelsen av rettsspørsmål og juristers personlige ansvar i denne sammenheng, kan samles til diskusjon uavhengig av politisk tilhørighet. Med tanke på den tiden som er gått siden 1974, og det faktum at vi i dag har et venstreradikalt parti i regjering, er det kanskje også på tide for de venstreradikale i større grad å utfordre sine egne «etablerte holdninger». Tidsskriftet Kritisk Juss ønsker å være et forum der de rettspolitiske verdiavveiningene løftes frem, der «gjeldende rett» kritiseres og der konstruktive løsningsforslag fremmes. Dere er herved invitert til å ta ansvar og bidra.