Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Gransking av Johan Giertsen

  • Side: 110-114
  • Publisert på Idunn: 2017-03-17
  • Publisert: 2017-03-17

Bruken av granskingsutvalg som undersøkende organer strekker seg over hundre år tilbake i tid, og granskingsformen synes stadig oftere anvendt for å gå ulykker eller andre alvorlige hendelser nærmere etter i sømmene. Det virker som granskingskommisjonene er kommet for å bli. Bruken av granskinger er ikke lovregulert og utgjør dermed et betydelig rettskildeproblem. Samtidig knyttes det stor oppmerksomhet til mange av sakene som granskes. På bakgrunn av dette er det urovekkende at rettskildeforankringen i realiteten er så godt som fraværende. Behovet for lovregulering av gransking vurderes i disse dager av et utvalg oppnevnt av regjeringen.

Å bevege seg i rettskildeterrenget omkring granskingskommisjonene har til nå vært som å gå med snø opp til knærne: lite gangbart, tungt og i tillegg uoversiktlig. For dem som kommer borti rettslige spørsmål knyttet til saksgangen i granskinger, er boka Gransking meget viktig. Giertsens redegjørelser fungerer som et sett med truger. Den gjør at en kommer seg atskillig lettere frem i terrenget, og den åpner opp for at kreftene kan knyttes til andre og viktigere ting, som for eksempel å danne seg et bilde av det kompliserte faktum som ofte ligger til grunn for granskingsutvalgene. Betraktet på denne måten er boka unik. Ingen har tidligere behandlet i sammenheng de mange fragmentene som til sammen kan si noe om oppnevnelsen og fremgangsmåten for en gransking.

Gransking tar sikte på å behandle både de offentlige og de private granskingskommisjonene. For de private granskingene gjelder i utgangspunktet ingen rettsregler eller annet veiledende materiale. Der hvor oppdragsgiver er det offentlige, gir Justisdepartementets rundskriv fra 1975 om granskinger veiledning. I tillegg gjelder forvaltningsloven og offentlighetsloven delvis. Boka må leses mot denne bakgrunnen.

1 Bokas struktur

Gransking utgjør til sammen ni deler, hvor del 1 tar opp gransking som fenomen og plasserer det historisk. Videre redegjøres det for forskjellige typer granskinger og når disse vanligvis anvendes. De øvrige delene drøfter en rekke rettslige problemer knyttet til saksbehandlingen, hvor vinklingen rettes spesielt mot grensedragningen mellom granskingsutvalgene, forvaltningsloven, offentlighetsloven og prosesslovgivningen. Del 9 skiller seg ut fra de andre delene ved at den iakttar granskingene rettspolitisk. Der foretas en vurdering av hensiktmessigheten av å lovregulere granskingsutvalgene. Jeg vil i hovedsak redegjøre for bokas behandling av to emner. Disse kan plasseres under stikkordene rettssikkerhet og uavhengighet.

Bokas del 3 retter blant annet søkelys mot iverksettelsen av gransking. Hvorvidt et granskingsutvalg skal nedsettes, beror kun på en skjønnsvurdering fra det offentlige organ eller private rettssubjekt som er oppdragsgiver. Her operer Giertsen med tre hovedgrunner til å granske: Kompetanse: Saksforholdet tilsier en kommisjon med en særskilt kunnskap om emnet. Tillit: kommer inn både når det gjelder selve utredningen, det vil si hendelsen eller ulykken bør gås etter i sømmene på en måte som oppleves tillitsfull av allmennheten, og når det gjelder å gjenopprette en tynnslitt eller allerede ødelagt tillit til virksomheten selv. Rettssikkerhet: Granskingskommisjonen kan sammensettes av personer som kjenner prosessreglene, inneforstått jurister, og dermed sikre en forsvarlig saksgang under granskingen.

For egen regning vil jeg føye til et fjerde punkt, og det er at gransking iverksettes for at den ansvarlige instansen selv skal slippe å ta stilling til ulykken eller den alvorlige hendelsen som har oppstått. Når ballen spilles ut over sidelinjen, blir det i praksis et spørsmål om hvor ansvaret blir liggende for skaden eller feilen.

Hovedkilden som sier noe om oppnevnelsen, fremdriften og følgene av offentlige granskinger, er Justisdepartementets rundskriv G-48/75 fra 1975. Her fremheves det at gransking er en ekstraordinær undersøkelsesform som kun bør anvendes i spesielle tilfeller. Rundskrivet består hovedsaklig av børregler og danner således et noe uskarpt bilde av hvordan reglene skal forstås. Rundskrivsformen virker i tillegg umiddelbart svekkende på den rettskildemessige verdien. Giertsen presiserer og tolker rundskrivets bestemmelser, for så tydeliggjøre at granskingskommisjoner ikke er å regne som noen domstol, og dermed heller ikke burde fremstå som det. Med dette sikter han til at granskinger i minst mulig grad burde anvendes for å kartlegge individuelle ansvarsforhold, og i større grad konsentrere seg om systemfeil og forsømmelser på et overordnet nivå. Videre vurderes fordelene og ulempene ved å anvende et fast versus et uavhengig granskingsorgan.

Kapitlene under denne delen bidrar til å klargjøre granskingenes anvendelsesområde og vil trolig kunne gi svar på spørsmål som er naturlige å reise ved vurderingen av om gransking bør anvendes.

Del 4 til 7 kan plasseres under samlebetegnelsen rettssikkerhet. En gransking vil utvilsomt føles belastende for dem som blir kritisert, særlig når kritikken blir offentliggjort. Den reelle adgangen til å få gitt uttrykk for sitt eget syn på saken er derfor av vesentlig betydning for dem som granskes. Granskingsprosessens ulovfestede karakter gjør disse kapitlene spesielt viktige og interessante, og de bør leses av mange.

Del 4 vurderer granskingenes behov for å være uavhengige. En forutsetning for å fremstå som uhildet og solid er at utvalget står støtt på egne ben, slik at forskjellige interesser vanskelig kan spores i utfallet av granskingen. Med uavhengighet menes hvorvidt utvalgene selv har siste ord i saken, eller om de må bøye seg for instruksjoner fra oppdragsgiver. En annet omstendighet som virker inn på granskingsutvalgenes uavhengighet, er kommisjonsmedlemmenes habilitet. Her tas det stilling til om forvaltningslovens regler, særlig fvl. § 6, også skal gjelde for granskingskommisjoner. Under denne delen kunne en ønske at det ble nevnt litt mer om uavhengighet når det gjelder hvem som betaler for granskingene, og om utvalgene blir svinebundet gjennom mandatet. Innfallsvinkelen behandles riktignok, men kortfattet (jf. side 131, petitavsnitt). Det er ingen hemmelighet at gransking er en kostbar affære. Det har vært hevdet i media at granskingen av Valla og Yssen beløp seg til tolv millioner kroner. Hvordan dette potensielt kan virke inn på kommisjonenes objektivitet og uavhengighet til oppdragsgiver, ville det vært spennende å få noen utfyllende synspunkter på. Hunden biter nødig hånden som kommer med maten.

Del 9 drøfter fordeler og ulemper knyttet til eventuell fremtidig lovgivning omkring granskinger. Tar man det skjøre rettskildegrunnlaget i betraktning, vil lovgivning medføre en større forutberegnelighet når det gjelder saksgangen i granskingene, argumenterer Giertsen. Dette kan slå positivt ut både for dem som granskes, ved at partsrettigheter som kontradiksjon og innsyn blir stadfestet, og for granskerne, ved at det kan brukes mindre energi på det prosessuelle og desto mer tid på å komme til bunns i sakens faktiske sider. Giertsens rettspolitiske betraktninger fremstår dyptgående og reflekterte. Han trekker også frem muligheten for at en fremtidig lovregulering kan føre til at kommisjonene vil bli hyppigere anvendt, og at deres bruksområde muligens utvides – hvilket ifølge forfatteren ikke nødvendigvis er ønskelig.

I 2007 satte regjeringen for andre gang ned et utvalg som skal gjennomgå hvordan statlige granskingskommisjoner skal settes sammen, hvilke oppgaver de skal ha, og deres rettslige status. Den offentlige utredningen ventes i april 2009, men vel å merke er det igjen kun forvaltningens granskinger som behandles. I 1966 ble lovregulering av gransking vurdert første gang. Eckhoffutvalget konkluderte den gang med at lovregulering trolig ville være mer til besvær enn hjelp. I stedet for lovgivning kom Justisdepartementet i 1975 med rundskrivet G-48/75 som siden den gang har trukket opp rammene for opprettelsen og gangen i de offentlig oppnevnte granskingene.

2 Overføringsverdi

Som en rød tråd gjennom boka går todelingen mellom de offentlige og private granskingene. Hvorvidt retningsgivende kilder som primært gjelder de offentlige granskingene også har relevans for de private, nærmere bestemt lovgivningen og rundskrivets overføringsverdi, blir utførlig og meget godt drøftet. Dette er informasjon av stor betydning for dem som har, eller kommer til å få, befatning med granskingsutvalg, enten det er av offentlig eller privat karakter. Av tilsvarende betydning er hva slags kompetanse som kreves for å iverksette gransking, altså hvem som kan granske. Også dette belyses grundig (kapittel 12).

Et lite savn melder seg likevel: Det gjelder hvor langt de offentlige granskingene strekker seg, altså grensegangen mot de private granskingene. Hva må til før en beveger seg fra offentlig og over i privat initiert gransking? Granskingen av stortingsrepresentantenes pensjonsordninger faller klart innenfor de offentlig opprettede granskingene. Tilsvarende gjør departementene og nok også kommunene. Men hva med for eksempel Statoil Hydro, et aksjeselskap hvor den norske staten eier over halvparten av aksjene, mens resten av eierandelene er fordelt på så vel amerikanske som engelske hender? Hvordan er det videre med landets mange elverk og kraftleverandører, som heller ikke er fullblods offentlige? Om granskingen kan plasseres innenfor den ene eller andre kategorien, vil gi et vesentlig utslag på relevansen og vekten av rettskildematerialet. Hvor denne grensen mellom de ulike granskingsformene går, kommer ikke like tydelig frem i boka. Jeg er imidlertid ikke så sikker på om det lar seg gjøre å trekke et klart skille mellom privat og offentlig gransking. De samme hensynene og forsvarlighetskravene til opprettelsen og saksgangen i gransking gjør seg uansett gjeldende. Derfor kan et særskilt spørsmål være om det strengt tatt er hensiktsmessig med et skille der. Giertsen streifer temaet (s. 4), men det problematiseres ikke ytterligere.

3 For juridisk

Bokas styrke utgjør nok også dens fremste svakhet – den blir veldig juridisk. Gransking er først og fremst spennende lesning for jurister og andre som har hatt befatning med, eller en særlig interesse for, granskingsutvalg i praksis. Slik sett fremstår den som nokså spesialisert.

Andre aspekter som også kunne vært til hjelp for å forstå granskingene i en noe større kontekst, blir som en konsekvens av den juridiske tilnærmingen levnet litt i skyggen. Ett eksempel er at anvendelsen av gransking neppe kan betraktes isolert, men må sees i en større sosial sammenheng bestående av forventninger og reaksjoner og med krav om sannhet og tillit. Granskingskommisjoner av forskjellige slag er og bør derfor være sammensatt av personer som er fagfolk på sitt felt, men ikke bare jurister.

Iakttatt med et mer rettssosiologisk blikk melder særlig to spørsmål seg som spennende. Som jurist og rettssosiolog vil jeg si at begge problemkompleksene kan utledes fra autoritetsbegrepet (som Giertsen jevnlig anvender, men uten å problematisere det nærmere). Det første gjelder hvilke signaler som sendes ut når dommere – især høyesterettsdommere – sitter som ledere for kommisjonene. Jeg tenker primært på den reelle muligheten for å stille seg spørrende til rapportenes holdbarhet. Tingsrettsdommere spesielt og jurister generelt er oppdratt i domstolshierarkiets ånd, hvor Høyesterett nyter stor respekt og autoritet. Hvilken dommer fra lavere instans vil frimodig kunne kritisere eller overprøve en kommisjons konklusjoner når avsenderen er høyesterettsdommer? Det er nærliggende at de fleste vil føle seg beklemt i en slik situasjon, og at dette kan sperre veien for en etterfølgende og sunn diskusjon.

Det andre gjelder en problematisering av juristenes hyppige tilstedeværelse i granskingskommisjonene generelt. Giertsen trekker flere steder frem at kommisjonenes oppgave ofte er å redegjøre for eventuelle brudd på etiske normer, brudd på krav om god skikk på et livsområde eller en uhensiktsmessig reaksjon (f.eks. s. 3 og s. 170). Slike vurderinger ligger et stykke utenfor juristenes daglige anliggender og det de er trenet i gjennom rettsstudiet. Hvorvidt juristene er å foretrekke fremfor andre personer med for eksempel organisasjons- og statsvitenskaplig kompetanse, berøres så vidt (s. 101), men problematiseres ikke ytterligere. Og som en forlengelse av dette er det mulig at juristenes retoriske evner og argumentasjonsteknikk bidrar til at kommisjonenes vurderinger oppfattes som mer tillitsvekkende og nøytrale enn det de strengt tatt fortjener.

Mine innvendinger slår på ingen måte ut hovedpoenget om at Gransking er en viktig og velskrevet bok. Den anbefales på det sterkeste.

1Universitetsforlaget 2008. 270 sider.
2Anmeldelsen har blitt til under flere og inspirerende samtaler med professor Henning Jakkhelln. En stor takk til ham for hans smittende engasjement.
3Trond Welstad (født 1982), Master of Law fra Universitet i Oslo 2007, masterstudent i rettssosiologi ved institutt for rettssosiologi og kriminologi 2007–2009, samme sted.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon