Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
(side 1-8)
av Martin Eiebakke
Fagfellevurdert artikkel
Vitenskapelig publikasjon
(side 9-31)
av Erik Magnus Boe
Sammendrag

I denne artikkelen foretas det en gjennomgang av avgjørelsen i Rt. 2008 s. 681 (sterke menneskelige hensyn-dommen), der Høyesterett kom til at domstolen ikke kunne kontrollere om «sterke menneskelige hensyn» forelå i saken. Forfatteren gir en oversikt over reglene om domstolskontroll med lovanvendelsen, før han analyserer domsgrunnene i sterke menneskelige hensyn-dommen og setter dommen inn i et prosessuelt menneskerettslys. Forfatteren finner dommens rettskildebruk på flere måter lite overbevisende.

Innlegg
(side 32-38)
av Marianne Hagen & Thale Skybak
Sammendrag

Redd Barna er kritisk til de asylpolitiske innstramningsforslagene regjeringen sendte på høring 18. november 20083 og som nå er til behandling i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Redd Barna ser med stor bekymring på de foreslåtte tiltakene som rammer enslige mindreårige asylsøkere, og mener at tiltaksplanen vil ha negative konsekvenser for barns rettigheter og barns særskilte behov for omsorg og trygghet.4 Vi mener at tiltakene, særlig når det gjelder tiltaket for 16–18 åringene (tiltak 6), ikke er forenlig med statens forpliktelser i henhold til FNs barnekonvensjon og FNs barnekomités anbefalinger5. Dette er hovedtema i den videre fremstillingen.

Redd Barna arbeider nasjonalt og internasjonalt for samfunnsendringer gjennom å styrke holdninger, kunnskap og strukturer for gjennomføring og overvåking av barns rettigheter i henhold til FNs barnekonvensjon. Nasjonalt arbeider Redd Barna for å styrke barns rettigheter og overvåke brudd på barnerettighetene i Norge, med spesielt søkelys på blant andre asylsøkerbarn.

Fast spalte – Gatejuristen
(side 39-43)
av Charlotte Bayegan
Sammendrag

I Norge anslås det å være over 18 000 såkalte irregulære migranter (SSB 2008)2. En irregulær migrant er en person som ikke har lovlig dokumentasjon for sitt opphold i Norge. Det kan være ulike årsaker til dette, for eksempel at vedkommende har fått avslag på sin søknad om asyl eller har blitt værende i landet etter at turistvisumet har gått ut. Irregulære migranter kan også være personer som er kommet til Norge uten at det er registrert. Uavhengig av årsaken til at en person oppholder seg irregulært i Norge, har vedkommende visse livsviktige lovbestemte rettigheter i behold.

I det følgende skal vi se på to slike rettigheter: retten til matpenger og retten til varme klær i en akutt nødssituasjon.

Fast spalte – Likestillings- og diskrimineringsombudet
(side 44-49)
av Elisabeth Lier Haugseth
Sammendrag

Etter at Keltoum Hasnaoui Missoum i oktober 2008 spurte Politidirektoratet om de ville tillate henne å bære hijab sammen med politiuniformen, har debatten om hijab blusset opp med full styrke. Meningene er mange, og begrunnelsene for å innføre forbud mot hijab i forskjellige sammenhenger er varierte.

Engasjementet har vært enormt, og man kan spørre hva det er som gjør at spørsmålet om bruk av hijab i arbeidslivet engasjerer så voldsomt. Det er anført både politiske, religiøse og feministiske argumenter, både for og imot hijab. En slik diskusjon er det ikke rom for å diskutere i denne artikkelen.

Dette innlegget tar sikte på å løfte de rettslige aspektene rundt spørsmålet om det er grunnlag for å nekte arbeidstakere å bære hijab – i sivile stillinger eller i offentlige stillinger, og om det er enkelte stillinger som krever en særlig tilnærming, for eksempel politiet, som representerer maktutøvelse i samfunnet.

Avslutningsvis vil jeg ta opp spørsmålet om et forbud mot hijab er et egnet virkemiddel for økt likestilling for kvinner med minoritetsbakgrunn. Likestillings- og diskrimineringsombudets mandat er å fremme reell likestilling på alle områder. Når vi vet at minoritetsbefolkningen møter særlige utfordringer i arbeidslivet, er spørsmålet om arbeidsgivere lovlig kan forby bruk av hijab, et sentralt anliggende for ombudet.

Innlegg
(side 50-59)
av Ragnhild Hennum
Sammendrag

I august 2000 ble grovt uaktsom voldtekt kriminalisert. I denne artikkelen ser forfatteren på noen erfaringer med bestemmelsen som setter straff for grovt uaktsom voldtekt. Brukes bestemmelsen i tråd med lovgivers intensjoner? Eller har den først til nedsubsumering eller andre utilsiktede virkninger?

(side 60-64)
av Inger-Lise Hognerud
Sammendrag

Dagen smittevernbestemmelse – § 155 i straffeloven – er i forslag til ny straffelov videreført av regjeringen i forslag til §§ 237 og 238.2 Vi befinner oss i denne sammenhengen i en gråsone mellom jus og helse som gjør det meget utfordrende å manøvrere. At temaet er vanskelig, bærer regjeringens forslag til nye bestemmelser også preg av. Jeg vil i det følgende stille spørsmål om de foreslåtte bestemmelsene §§ 237 og 238 er egnede når det blant annet gjelder formålsoppnåelse og muligheten for å innrette seg etter bestemmelsene. Da praktiseringen av dagens smittevernbestemmelser kun har vært benyttet på hivsmitte, vil jeg i det følgende rette et særskilt søkelys på nettopp hiv.

(side 74-80)
av Cathrine Tangstad
Sammendrag

I 2003 ble det ved Stortingsmelding nr. 44 (2003–2004l)2 opprettet en utvidet ordning om billighetserstatning for krigsbarn. Krigsbarna skulle kunne fremme søknad om det som senere ble kalt rettferdsvederlag fra staten, på bakgrunn av den behandlingen de ble utsatt for i etterkrigstiden. Ordningen med rettferdsvederlag er en utenomrettslig erstatning i form av et økonomisk vederlag. Ordningen er ulovfestet og utviklet gjennom Rettverdsvederlagets praksis3. At krigsbarna ble plassert under denne ordningen, betydde på den ene siden at staten ikke erkjente noe rettslig ansvar for behandlingen krigsbarna hadde blitt utsatt for. På den andre siden ønsket likevel staten å gi krigsbarna som hadde lidd overlast, en form for håndsrekning. Ordningen kan derfor ses på som en mer allmenn beklagelse overfor krigsbarna på vegne av samfunnet, men ingen erkjennelse av et offentlig ansvar for overlasten.

Det skulle etter hvert vise seg at statens unnskyldning ikke var av en slik art som mange av krigsbarna hadde håpet å få. Flere av krigsbarna opplevde at søknadene deres om rettferdsvederlag ble behandlet på en meget kritikkverdig måte. På bakgrunn av dette og egne erfaringer med ordningen bestemte Juss-Buss seg for å gå nærmere inn i ordningen, saksbehandlingen og enkelte konkrete saker. Arbeidet resulterte blant annet i en klage til Sivilombudsmannen. For å forstå kritikken av saksbehandlingen i rettferdsvederlagene er det nødvendig å ha innblikk i krigsbarnas bakgrunn. Det vil jeg forsøke å gi nedenfor. Deretter vil jeg ta for meg hovedpunktene i de kritikkverdige forholdene Juss-Buss mener å ha avdekket.

(side 81-100)
av Anders Løvlie
Bokanmeldelse
(side 110-114)
av Trond Welstad
Sammendrag

Bruken av granskingsutvalg som undersøkende organer strekker seg over hundre år tilbake i tid, og granskingsformen synes stadig oftere anvendt for å gå ulykker eller andre alvorlige hendelser nærmere etter i sømmene. Det virker som granskingskommisjonene er kommet for å bli. Bruken av granskinger er ikke lovregulert og utgjør dermed et betydelig rettskildeproblem. Samtidig knyttes det stor oppmerksomhet til mange av sakene som granskes. På bakgrunn av dette er det urovekkende at rettskildeforankringen i realiteten er så godt som fraværende. Behovet for lovregulering av gransking vurderes i disse dager av et utvalg oppnevnt av regjeringen.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon