Tradisjonen tro la en busslast med engasjerte jusstudenter og kandidater fredag 22. september ut fra Oslo til Geilo for en hyggelig helg med spennende faglig debatt. Temaene for seminaret var på lørdagen personvern – herunder personvern og problematisering av utvidelser av DNA-registeret, jamfør lovforslaget i NOU 2005:19, samt innsyn og personvern i strafferettspleien. På søndagen var temaet menneskerettigheter i den juridiske metode.

Dag 1

Personvern og problematisering av utvidelser av DNA-registeret

Første innleder var Jens Petter Berg (Senter for rettsinformatikk, UiO). Han holdt et foredrag om «Bruk av DNA-registre og andre biometriske kjennetegn i et personopplysningsvernrettslig perspektiv», en redegjørelse for gjeldende bestemmelser og vurderinger som ligger bak regelverket på området.

Berg gjorde det tidlig klart at personopplysningsvern kan betraktes som et verdispørsmål, men at det samtidig også kan anskues i et mål–middel-perspektiv. Berg pekte på tre sentrale avgjørelser vedrørende ulovfestet personopplysningsvern: «To mistenkelige personer» Rt. 1952 s. 1217, «Sykejournal-dommen» Rt. 1977 s. 1035 og «Gatekjøkken-kjennelsen» Rt. 1991 s. 616.

Deretter redegjorde Inger Johanne Yttri Dahl (NTNU), blant annet på bakgrunn av sin hovedoppgave, for et sosiologisk perspektiv på temaet overvåking. Noen problemstillinger var: overvåking individet er utsatt for, hvordan overvåkningen oppleves og hvorfor vi overvåker.

Yttri Dahl presenterte en historie fra «en overvåkets hverdag» for å illustrere arten og omfanget av overvåkningen. Yttri Dahl hevdet at en rekke sorteringsmekanismer gjør seg gjeldende, for eksempel innenfor videoovervåkning. Til tross for at folk i stor grad har tillit til de som iakttar tv-skjermene i kontrollrommene, mente Yttri-Dahl at overnevnte mekanismer slår ut i slike virksomheter. Ulike sorteringskriterier kan være: ung, mørkhudet, shabby kledd etc. Etter hvert som det offentlige rom blir privatisert, jamfør for eksempel at privateide kjøpesentre i stor grad har erstattet det offentlige torg, kan dette medføre at slike personer blir mistenkeliggjort og ekskludert.

Yttri Dahl påpekte at et utvidet DNA-register ville kunne heve oppklaringsprosenten, men fokuserte samtidig det faktum at et DNA-register inneholder veldig mye informasjon om en person og dens blodsbånd. Hun eksemplifiserte dette med en sak fra England der en kvinne ble arrestert for promillekjøring og i den sammenheng måtte avgi en DNA-prøve, noe som endte med at broren ble arrestert for voldtekter han begikk for tjue år siden.

Siste foredragsholder under dette tema var Vigleik Antun (Kripos). Han holdt et foredrag med tittelen: «Hvorfor er økt bruk av DNA-registrering i strafferettspleien nødvendig?» Antun mente som Berg at graden av DNA-registrering er et spørsmål om verdivalg. Antun innså også som Yttri Dahl at det var en del grensegangsproblematikk som gjorde seg gjeldende på området.

Antun tilhørte flertallet i NOU 2005:19, som gikk inn for at det skulle være tilstrekkelig for registrering at vedkommende var domfelt for en handling som kan medføre frihetsstraff, og var således ikke enig med mindretallet om å sette en grense ved strafferamme på seks måneder. Bakgrunnen for at det fra Kripos’ side var ønskelig med en utvidet registreringsadgang, var for det første det faktum at kriminelle i stor grad bedriver ulike typer kriminalitet. Eksempelvis viser en undersøkelse at 61 prosent av drapsmenn tidligere er domfelt, mens det er svært få andregangsdrapsmenn. For det annet fremholdt Antun at det nå er knyttet et betydelig stigma til det å være registrert i DNA-registret, da det kun er profiler til gjerningsmenn som er dømt for de mest alvorlige forbrytelser som er å finne der. Denne stigmatiseringen vil ifølge Antun avta ved at også andre straffedømte innlemmes.

Det ble påpekt i spørsmål fra salen at Antun og resten av flertallet i NOU 2005:19 la opp til at svært mange kunne bli registrert, opp til ca. fire hundre tusen personer, noe som blant annet kan bli svært ressurskrevende. Antun fremhevet imidlertid at det fra politiets side neppe vil være aktuelt å ta DNA-prøve av alle disse. Salen påpekte videre at bruksområdet til et slikt register kunne tenkes å bli utvidet i etterkant, og Antun erkjente at han naturligvis ikke kunne komme med garantier.

Innsyn og personvern i strafferettspleien

Første innleder under annen bolk var Lola Magnussen (Advokatfirmaet Hjort). Hun gjorde gjennom foredraget «Innsynsreglene og deres begrunnelse. Personvern for tredjeperson og forsvarers ansvar» rede for gjeldende bestemmelser på området. På bakgrunn av rettspraksis er det klart at «sakens dokumenter» i straffeprosessloven § 242 skal tolkes vidt. Magnussen greide også ut om hensynene bak innsynsreglene; blant annet hensynet til kontradiksjon. Avslutningsvis fikk deltakerne innsikt i sentrale rettskilder på området, der blant annet relevant høyesterettspraksis og EMK artikkel 5 og 6 er av betydning.

Temaet for John Christian Eldens (Advokatfirmaet Elden) innledning var «Innsynsproblematikk i Nokas-sakens kjølvann. Innsyn og forsvareretikk.» Elden viste til beskytningen av Det Mosaiske Trossamfund i Oslo, der politiet hadde fremstilt personer for fengsling, hvorav én angivelig hadde et forhold til en ikke navngitt TV2-journalist. Pressen fremhevet i stor grad den ikke navngitte TV2-journalisten fremfor sakens prinsipielle sider, noe som ifølge Elden var en god illustrasjon til problematikken på feltet innsyn og personvern i strafferettspleien.

Elden anser, blant annet på bakgrunn av høyesterettspraksis i Nokas-saken, at krenkelsen overfor siktede ligger i selve innhentingen av materialet. Det er således viktigere å fokusere på innhentingen av materialet enn eventuell begrensning i innsyn i etterkant, da det kan være vanskelig å ivareta innhentet materiale, for eksempel fra kommunikasjonskontroll, på en måte som ivaretar personvernet. Etter tiltale kan klienten i utgangspunktet få kopi av alle sakens dokumenter, uten at det nødvendigvis vil være etisk forsvarlig av advokaten å gi slik tilgang, fremholdt Elden.

Siste innleder under annen bolk var Linda Jeanette Myrdal (Oslo statsadvokatembeter) med temaet «I hvilken grad tilfredsstiller unntakene fra dokumentinnsyn påtalemyndighetens behov for en effektiv etterforskning og behovet for å beskytte vitner og utenforstående tredjemenn?». I lys av nyere høyesterettspraksis i Nokas-saken redegjorde hun for i hvilken grad informasjon innhentet ved kommunikasjonskontroll i forskjellige tilfelle var å anse som «sakens dokumenter» i straffeprosessloven § 242s forstand. Myrdal fremhevet behovet for å verne vitner og informanter i bekjempelsen av alvorlig kriminalitet, og pekte på faren for at et lite forutsigbart regelverk om innsyn kunne medføre en risiko for «infotørke» hos politiet.

I det etterfølgende ordskiftet illustrerte Elden et aspekt ved problemet med et tilfelle fra Alta der en polititjenestemann hadde «silt ut» relevant informasjon fra kommunikasjonskontroll før den nådde påtalemyndigheten. Rettens behandling av begjæringer om kommunikasjonskontroll ble problematisert. Det ble anført fra ordstyrer Brosveet (Advokatfirmaet Elden) at domstolen i regelen legger politirapporten til grunn i slike saker. Elden fremholdt videre at det i presedenspermen i Oslo tingrett kun var én av hundreogtjue begjæringer som var avslått, og at denne ble innvilget dagen etter. Høyesteretts avgjørelser vedrørende etterforskning med provokasjonstilsnitt, 35 kg heroin-dommene: Rt. 2002 s. 1049 og Rt. 2002 s. 246, ble også diskutert.

Dag 2

Andre dag av høstseminaret var viet menneskerettigheter og deres påvirkning på norsk rett og den juridiske metode. Diskusjonen ble særlig knyttet til EMK og EMDs rolle, og i hvilken grad disse bidrar til å styrke grunnleggende menneskerettigheter.

Marius Emberland, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett, startet med noen betraktninger knyttet til menneskerettighetenes påvirkning av norsk rett. Særlig fokuserte han på det som særpreger EMK-metoden, og dermed også påvirker norsk juridisk metode:

  • Proporsjonalitetsprinsippet: Det foretas en avveining mellom enkeltindividets rett til beskyttelse og myndighetens behov. Proporsjonalitetsprinsippet har blitt vår tids nye reelle hensyn (som vi også ser i EU- og EØS-retten). Det kan oppstå en motsetning mellom individets behov og det man anser som tungtveiende hensyn til fellesskapets beste.

  • Formålstolkning: EMD er en «formålsekstremist» hvor konvensjonens formål skal beskyttes for enhver pris. Vern av menneskerettigheter er selvsagt viktig, men trukket til et ytterpunkt kan det gå ut over andre sentrale verdier som er viktige: vern av rettsstaten, vern av demokratiet og hensynet til en effektiv forvaltning.

  • Dynamisk tolkning: EMK skal tolkes dynamisk, etter tidens skiftende normer. Fordelene og ulempene ved dette bør diskuteres mer i norsk rett. En sentral verdi innenfor EMK er muligheten til å forutberegne sin rettsstilling. Det er utfordringer knyttet til dette: Tolkningen av EMK er i stor grad overlatt til EMD, nedtegnet i en rekke dommer som er relativt utilgjengelige for både folk og jurister. Gjennom en dynamisk utvikling gjennom dommer får avgjørelsene til overmål tilbakevirkende kraft.

Internasjonale forpliktelser, også på menneskerettighetenes område, medfører nye utfordringer for norske lovgivere og lovanvendere. Høyesterettsdommer Karin Bruzelius la vekt på at vi er i en brytningstid hvor også domstolene prøver å finne seg til rette i et nytt rettslig rom hvor mange av premissene legges utenfor Norge, og at domstolene inntil videre har et broket rettskildebilde å forholde seg til. Norge er blant de land som har undertegnet flest konvensjoner, og mange av dem er gjort til norske rettsregler av Stortinget.

Ettersom EMK er en dynamisk konvensjon hvor utviklingen styres av organer utenfor Norge, innser man derfor ikke alltid rekkevidden av de bestemmelser man tar inn, og nye norske regler man tror er i samsvar kan derfor plutselig og uventet bli utdatert.

Når det gjelder den dynamiske tolkningen har Høyesterett tradisjon for å tilpasse retten til samfunnet. Men dynamisk tolking utenfra er ikke uproblematisk, nettopp fordi den ikke er tilpasset norske forhold. Det kan videre være vanskelig å forholde seg til EMDs tolkinger, fordi avgjørelser fra de ulike avdelinger i EMD kan sprike i ulike retninger. Kvaliteten på EMKs avgjørelser er heller ikke alltid tilfredsstillende. Høyesterett vil imidlertid tilstrebe å oppfylle våre internasjonale forpliktelser i en norsk ham.

Erlend Haaskjold kom med kjente synspunkter fra Regjeringsadvokatens hold. Særlig var Haaskjold opptatt av at EMD har et fokus på menneskerettigheter ned på et detaljnivå, og at den således oversvømmes av saker i menneskerettighetenes periferi. EMK har etter hvert fått betydning i skatteretten, plan- og bygningsretten og kontraktsretten, områder hvor man ifølge Haaskjold ikke forutså at EMK skulle få betydning. Dette kan true demokratiske verdier, men også svekke menneskerettighetene og EMKs viktighet. Framfor å konsentrere seg om å være en vaktbikkje som skal sikre de grunnleggende rettigheter, risikerer EMD å bli redusert til en domstol som drukner i mindre viktige saker (særlig med tanke på at domstolen har en restanse på ca. åtti tusen saker).