Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Psykologisk sakkyndighet med vekt på psykologisk profilering

Artikkelen gir en kortfattet oversikt over noen områder som internasjonalt inngår i psykologisk sakkyndighetsarbeid. Ett av områdene, psykologisk gjerningsmannsprofil, gjennomgås noe grundigere. Det hersker i dag forskjellige syn på betydningen av profilering og dessuten ulike oppfatninger av hvorledes profileringsarbeidet bør gjennomføres, og hvilken betydning slikt arbeid skal ha i rettssystemet. Det hevdes at norsk kompetanse innenfor psykologisk profilering er begrenset.

1 Innledning

Det området av psykologien som internasjonalt har adressert sakkyndighet i forhold til rettsapparatet, omfatter gjerne den anvendte delen av psykologisk forsking. Den anvendte psykologiske forskingen bygger på et bredt utvalg av tema fra den psykologiske grunnforskning som omhandler biologisk, individuell, kognitiv, utviklingsmessig, sosial og kulturell psykologi. Psykologiske metoder spenner over et bredt register fra introspeksjon, selvrapportering, observasjon og eksperimenter, til feltstudier. Det er ofte de tradisjonelle «hvahvorfor-hvordan-når»-spørsmålene som har ledet forskerne til å foreta mer grunnforskningsorienterte undersøkelser av tema som er aktuelle for aktørene som skal forvalte rettspraksis både nasjonalt og internasjonalt. Interessen for rettspsykologi har vært relativt beskjeden i Norge. Bjugn-saken (Riksadvokaten, 1994), som utviklet seg på begynnelsen av 1990-tallet, førte til økt interesse også i vårt land knyttet til avhør generelt og til avhør av barn i særdeleshet.

Internasjonalt har det de senere år blitt publisert en rekke oversiktsbøker som omhandler tema som er aktuelt for psykologer som utfører sakkyndighetsarbeid, eksempelvis «Practical Psychology for Forensic Investigations and Prosecutions» (Kebbell og Davies, 2006), «The Forensic Psychologist’s Casebook» (Alison, 2005), «Profiling in policy and practice» (Cantor og Alison, 1999), «Offender profiling, theory, research and practice» (Jackson og Bekerian, 1997) og «Criminal Detection and the psychology of crime» (Cantor og Alison, 1997). Flere tidsskrift, eksempelvis Journal of Investigative Psychology and Offender Profiling (Wiley) og Psychology, Crime & Law (Routledge) adresserer aktuelle psykologiske tema, herunder profileringsarbeid.

Sakkyndighetsrollen for psykologer og psykiatere som i Norge utfører oppdrag for domstolene innenfor strafferettspleien, har i hovedsak vært knyttet til vurdering av bevissthetstilstanden til en antatt gjerningsmann. I sivile saker har sakkyndighetsoppgavene vært noe mer varierte, og har i mange tilfeller vært knyttet til vurdering av omsorgsevne til voksne i forbindelse med omsorg for barn. Forsikringsselskaper og trygdevesen bruker helsepersonell som sakkyndige i et stort antall saker knyttet til vurdering av helsetilstand og eventuell årsaksvurdering i forbindelse med redusert helsetilstand. I enkelte mer spesielle saker i rettsapparatet benyttes psykologisk sakkyndig arbeid for å opplyse retten om den internasjonale kunnskap som eksisterer innenfor et område.

Sannsynligvis etter påvirkning fra internasjonal rettspsykologi, er det en tiltagende interesse for bruk av psykologisk kunnskap i utvidede områder som psykologisk profilering, psykologisk autopsi, persepsjonspsykologi og vitne- og avhørspsykologi.

2 Kortfattet oversikt over psykologisk sakkyndige tema

Det har gjennom mer enn hundre år fremkommet beskrivelser i den psykologiske litteratur av psykologiske metoder til anvendelse innenfor kriminal etterforskning og bevisvurdering. Mosso beskrev i 1896 hvorledes personlige forhold kunne påvirke evnen til å konsentrere seg, observere og gjengi forhold ved et hendelsesforløp som er under etterforskning (Idzikowski og Baddeley, 1983). Senere er det gjort mange typer forsøk som viser at egenskaper til vitnet som observerer, som sinnstilstand, alder, forventninger, kjønn, sansene (særlig svekket syn og redusert fargesyn), forutgående trening og erfaringer, holdninger samt sinnstilstand og eventuell mental lidelse påvirker så vel observasjonsevnen, evnen til å lagre observasjonene i hukommelsen og evnen til å fremkalle erindringsbildene fra hukommelsen. Innenfor hukommelsesforskning er det vist at opplevelser og hendelser som inntrer etter de opprinnelige forhold som skal gjenkalles, faktisk har tilbakevirkende kraft under gjenfortellingen. I flere større saker er dette benyttet som et moment fra forsvarersiden under utspørring av vitner, eksempelvis ved å stille spørsmål om hvorledes vitnet kan skille mellom de opprinnelige observasjoner og de opplysninger som har fremkommet i ettertid gjennom media og den daglige debatt.

En noe annen tradisjon har pekt på hvorledes omstendighetene omkring hendelsen har påvirket opplevelsesbildet. Det er foretatt klassiske studier av hvilken betydning lysforhold (Leibowitz og Owens, 1986), mørkesynstilpasning, lystilpasning, varighet av hendelsen, hastigheter og avstander som inngår, og voldelighetselementer (Clifford og Hollin, 1981) har på opplevelsen av en hendelse.

En tredje tradisjon har undersøkt hvorledes metodene for å frembringe erindringsbilder har påvirket selve fremstillingen av erindringen. Den tyske psykologen Stern utførte i tiden omkring 1903–1908 omfattende forsking hvor han inndelte metodene i to grupper, henholdsvis «Verhör» (forhør) og «Bericht» (beretning). I dag omtales «beretning» som en metode som fremmer fri «narrativ» fortelling. Et omfattende internasjonalt forskingsmateriale viser entydig at involverte personer gir de mest omfattende, detaljerte og informative fremstillinger gjennom den frie fortelling. I forhørssituasjonen benyttes gjerne et sett av forhåndsbestemte spørsmål av typen ja/nei- og enten/eller-spørsmål, eller andre spørsmålstyper egnet til å lede og styre den som forteller. Denne typen spørsmål kalles gjerne lukkede spørsmål, mens fri fortelling praktiseres med åpne spørsmål. Et tankevekkende forhold er at så vel etterforskere som aktører i rettssalen, som kjenner til skillet mellom åpne og lukkede spørsmål og som kjenner til at det er de åpne spørsmålene som er best egnet til å fremkalle informasjon som kan belyse saken, like fullt anvender lukkede spørsmål i om lag 95 prosent av sine spørsmål (Aldridge og Cameron, 1999). Det arbeides fortsatt iherdig for å utarbeide teknikker som kan fremme de frie og mest sannferdige fremstillinger for rettsapparatet og samtidig motvike påvirkningsfaktorer som skaper feilaktig informasjon ved opplysning av saken (Fritzon, 2005; Kebbell og Hurren, 2006; Ask, 2006).

Elizabeth F. Loftus gjennomførte på 1970- og 80-tallet en rekke studier som viste hvorledes ordvalg, eksempelvis bruk av ord i bestem eller ubestemt form («så du en kniv», «så du kniven») under utspørring av vitner kunne påvirke vitnets verbale fremstillinger. En av hennes studier omfatter fenomenet retrograd amnesi, eller tilbakevirkende hukommelsestap (Loftus og Burns, 1982). Loftus viser hvorledes sjokkartede opplevelser i etterkant av en alvorlig hendelse kan «viske» vekk erindringer av observasjoner som er gjort under hendelsen forut for selve sjokket. Hun studerte hvorledes studenter var i stand til å gjenfortelle hendelser fra et bankran som ble vist på film. Under avslutningen av det ene bankranet kjørte raneren fra åstedet, mens en annen variant av filmen ble avsluttet ved at raneren, i det han forlot åstedet, avfyrte skudd og påførte et publikum alvorlig kroppslig skade. Loftus viste at forsøkspersonene som hadde observert den traumatiske utgangen av bankranet kunne ha et minnetap som omfattet forhold to minutter forut for selve skyteepisoden, sammenlignet med de personene som observerte en ikke-voldelig utgang av bankranet. Dette klassiske eksperimentelle arbeidet av Loftus, som viser hvorledes hukommelsen kan forsvinne under observasjon av alvorlige hendelsesforløp, inngår i en rekke studier som har det til felles at de indikerer at menneskets oppfatnings- og erindringsevne ikke er fullkommen, men kan påvirkes av flere forhold. Av den grunn legger en del etterforskere stor vekt på å klarlegge sinnstilstanden til informanter i avhørssituasjonen.

En fjerde tradisjon har vært opptatt av troverdigheten til personer som uttaler seg i rettslig sammenheng. I 1895 var den italienske forskeren Lombroso (Lombroso, 1895) opptatt av å finne ut hvorledes kroppen reagerte når personer snakket sant og usant. Denne interessen spredte seg fort til Tyskland, USA og Sovjetunionen. Tradisjonen fikk betegnelsen polygrafteknikk for oppdagelse av løgn, forenklet kalt «løgndetektorer». Siden 1895 har det utviklet seg to leirer med sterke synspunkter på løgntesting med kroppslige mål. I de siste tiårene fremstår Raskin som en forsker som forsvarer metoden (Raskin, 1986), mens Lykken (1979) legger størst vekt på kritiske innvendinger mot metoden. Det er utviklet mange varianter av løgntester basert på polygrafteknikker. Felles for de mest brukte er tre faser. Den første er utarbeidelsen av ja- og nei-spørsmål som skal stilles til den som testes. Det er tre typer spørsmål: 3–5 relevante, 2–3 irrelevante og 3–5 kontrollspørsmål. De relevante spørsmålene gjelder selve hendelsen som etterforskes («Tok du ringen?»). De irrelevante, også kalt nøytrale spørsmål, er ikke knyttet til hendelsen («Bor du i Norge?»), mens kontrollspørsmålene skal være ego-involverende slik at relaterte fysiologiske reaksjoner kan skyldes emosjonelle, motivasjonelle og/eller oppmerksomhetsutløste reaksjoner under spørsmål og svar. Men kontrollspørsmålene skal ikke ha relasjon til hendelsen som etterforskes. «Har du noen gang i dine første tjue år stjålet noe?»). Den andre fasen består av selve testopptakene. Vanligvis måles fem fysiologiske reaksjoner. To er kardiovaskulære, én er svetteforandringer i en håndflate (innsiden av peke- og langfinger) og to er pusterytme og -dybde i bryst- og mageomkretsen. Til sammen antas de tre først nevnte reaksjonene å gjenspeile kroppslige reaksjoner som ligger helt utenfor bevissthetens kontroll, og de er derfor godt egnet til å avdekke løgnaktighet. Den tredje fasen gjelder analysen av de fysiologiske reaksjonene under spørsmål og svar. Analysen gjøres i dag automatisert med programvare i en bærbar datamaskin, og personenes troverdighet kommer til uttrykk som prosentvis sannsynlighet for troverdighet (løgnaktighet), basert på sammenligning av reaksjoner på relevante spørsmål og kontrollspørsmål. I Norge er det et svært lite miljø som benytter polygrafteknikker til vurdering av troverdighet, mens slik bruk er omfattende i Belgia, Italia, Tyskland, Øst-Europa, USA, Russland, Canada, Japan, Tyrkia og Israel. Polygrafteknikker er på vei inn i etterforskning i mange andre land, inkludert Kina.

Spørsmål om vitners troverdighet samt metoder for å bedre disse har utviklet seg langs flere retninger. I USA ble det i 1950-årene iverksatt sporadiske tiltak for å trene politietterforskere i bruk av hypnoseteknikker i etterforskning (Arons, 1967). Geiselman og medarbeidere studerte på 1980-tallet alternative metoder til hypnose og utarbeidet en metode som kalles «den kognitive intervjuteknikken» (Geiselman et al., 1985). I Norge er det ikke anledning til å benytte hypnose for å frembringe informasjon fra personer i rettslig sammenheng, mens varianter av kognitiv intervjuteknikk nå inngår i grunnutdanningen ved Politihøgskolen. Den kognitive intervjuteknikk, som opprinnelig ble utviklet av Geiselman og Fisher, har som formål å få en person til å fremkalle mest mulig detaljert og korrekt informasjon om et hendelsesforløp uten at etterforskeren eller avhøreren påvirker («suggererer») personen i løpet av fortellingen. Det er et mål at den avhørte så langt det er mulig skal en fri og sammenhengende fremstilling, noe som kan skades ved hyppig bruk av særskilte spørsmål.

I Tyskland ble det på 1950-tallet stilt en rekke spørsmål knyttet til barns troverdighet i saker hvor det var påstand om angivelige seksuelle overgrep. På anmodning fra tysk høyesterett utarbeidet Undeutsch i 1954 en prosedyre som innebar at vitneeksperter burde benyttes for å vurdere troverdigheten av vitneuttalelser. Som følge av Undeutschs opprinnelige arbeider er hans metode videreutviklet, og i Tyskland har vitneeksperter uttalt seg i forbindelse med flere tusen avhør, særlig av barn (Arntzen, 1982). Metoden kjennes i dag som kriterie-basert innholdsanalyse (Criteria-Based Statement Analysis – CBSA) (Steller og Koehnken, 1989), og anvendes sporadisk i straffesaker i Norge i forbindelse med vurdering av dommeravhør av barn. Men det finnes ingen generell aksept for bruk av denne metoden. Formålet med den kriterie-baserte innholdsanalysen er å analysere innholdet i barnas uttalelser i forhold til ett sett av nitten forhåndsdefinerte kriterier som blant annet omfatter logisk struktur, ustrukturert fremstilling, omfang av detaljer, beskrivelse av interaksjoner, gjengivelse av samtaler, uvanlige detaljer, overfladiske detaljer, beskrivelse av egen psykisk tilstand, beskrivelse av tilstand til overgriper, innrømmelse av hukommelsesvansker og forsvar av overgriper.

Siden 1980-tallet har psykologiske intervjuteknikker, særlig i forbindelse med avhør av barn, blitt et sentralt tema ved flere internasjonale forskingsmiljøer. Memon og Bull (2002) har utgitt en håndbok i intervjupsykologi, Milne og Bull (1999) har utarbeidet en lærebok som omhandler praktiske og psykologiske forhold ved etterforskning, Westcott, Davies og Bull (2002) har utarbeidet en håndbok som omhandler forskingsresultater og praktiske forhold knyttet til avhør av barn, og Vrij (2000) har utarbeidet en bok som for det meste omhandler hvordan løgnaktighet kan oppdages i forbindelse med avhør.

3 Psykologisk profilering

Det har i lang tid eksistert forestillinger om at det må være mulig å beskrive trekk og egenskaper hos en ukjent gjerningsmann ved å foreta en grundig gjennomgang av forhold omkring den kriminelle aktivitet (Bjørklund, 1997). Den første kjente psykologiske profilering ble gjennomført i tilknytning til en bombemann som terroriserte New York med 32 bomber i en periode som strakte seg over sytten år i perioden 1939 til 1956. Psykiateren James A. Brussel ble på anmodning fra politiet bedt om å beskrive hvorledes «den gale mannen fra New York» kunne fremstå i form av karakteristiske psykologiske kjennetegn, omtalt som profil nedenfor. Brussel fikk tilgang på beskrivelser av detaljerte rekonstruksjoner av bombetilfellene samt brev bombemannen hadde sendt til politiet. I tillegg gransket Brussel åstedene for bombesprengningene. På grunnlag av systematisk gjennomgang av tilgjengelige opplysninger laget Brussel en profil av gjerningsmannen som inkluderte følgende: Personen var høyst sannsynlig en mann, utdannelsesnivået var forholdsvis høyt, om lag tilsvarende videregående skole men ikke høyere, alderen ble anslått til et sted mellom førti og femti år, bosatt nær Connecticut eller Westchester, trolig enslig samboer med en ugift tante eller søster, trolig av slavisk eller katolsk avstamning, og ved pågripelsen ville han være ikledd dobbeltspent gjenknappet dress. Kort tid etter Brussels beskrivelse av gjerningsmannsprofilen ble bombemannen arrestert. Politiet var overrasket over Brussels profil. Den var korrekt på samtlige punkter med unntak av ett: Bombemannen bodde ikke sammen med én, men med to ugifte tanter. Brussels arbeid førte til entusiasme omkring mulighetene for å utvikle psykologisk profilering av ukjente gjerningsmenn. Etter Brussels arbeid har det psykologiske profileringsarbeidet utviklet seg i flere retninger. Den klassiske psykologiske profileringen, som i Sverige og Norge går under betegnelsen gjerningsmannsprofilering (forkortet GMP), tar sikte på å beskrive trekk og egenskaper som er relativt vedvarende og særskilte for den aktuelle person (Alison og Kebbell, 2006). En annen tradisjon har søkt å beskrive de situasjonsmessige forhold knyttet til kriminelle handlinger, som åstedenes beliggenhet, tilgjengelighet, tidspunkt for handlingene samt andre opplysninger som er egnet til å karakterisere selve handlingene fremfor personegenskaper (Cantor og Alison, 1999). Innenfor denne tradisjonen er interessen for personlige egenskaper hos selve gjerningsmannen, også benevnt som personlige disposisjoner, av mindre interesse.

Reisser (1982) har, på grunnlag av forskjellige psykologiske tradisjoner og metoder, utviklet en ramme som inneholder fire punkter for hvorledes profileringsarbeidet kan utføres når det legges vekt på å beskrive profilen til en tiltalt gjerningsmann. Profileringsarbeidet inkluderer:

  1. Anvendelse av psykologiske diagnostiske hjelpemidler i form av forskjellige psykologiske tester. Disse testene må ivareta de alminnelige kravene til robusthet (reliabilitet) og pålitelighet (validitet). Testene kan normalt inkludere undersøkelse av personlighet, eksempelvis av typen Minesota Multifasiske Personlighetstest – MMPI og McCraes og Costas fem-faktor modell – Big Five, av intellektuell yteevne, eksempelvis med Wechslers intelligenstest – WAIS-III, av nevropsykologiske funksjoner, eksempelvis sensorimotorisk evne, reaksjonstidsevne, hukommelse, og av andre evner og funksjoner som ansees som formålstjenlige, eksempelvis omfang av helseplager (symptomsjekkliste SCL-90 R), disposisjon for gjentatt utføring av kriminelle handlinger (HCR-20) og omfang av traumatisering (Vasterling og Kleiner, 2005).

  2. Psykobiografi inkluderer en gjennomgang av kritiske opplysninger knyttet til personen på grunnlag av klinisk intervju. Den bør følge en standard utviklet av den amerikanske psykiatriforeningen (Othmer og Othmer, 2002) eller tilsvarende strukturert tilnærming. Psykobiografiarbeidet suppleres med opplysninger fra utdanning i form av karakterutskrifter, attester fra arbeidsgivere, helseopplysninger fra fastlege og andre helseinstitusjoner, og innhenting av komparentopplysninger fra personer med kjennskap til personens oppvekst og funksjonsevne i ulike livsarenaer (jobb, familie, fritid).

  3. Gjennomgang av detaljerte opplysninger fra selve hendelsen og hendelsesforløpet. Dette inkluderer normalt saksdokumenter, tilgang på lyd- og bildeopptak, utskrift av telefonbruk og andre elektroniske spor.

  4. Gjennomgang av tidligere lignende hendelser for å vurdere likhetstrekk og avvik. Dette kan i særlig grad gjelde gjerningsmenn knyttet til brannstiftelse, seksualforbrytelser, voldsforbrytere, og omfattende organisert kriminalitet (gjengkriminalitet o.a.).

Psykologisk profilering kjennetegnes ved systematisk innhenting og gjennomgang av informasjon. Utviklingen av profileringsarbeidet i USA benytter i stor utstrekning dataassisterte metoder både for å bearbeide kvantitative opplysninger som tidsforløp og kvantitative opplysninger som fremkommer gjennom samtale og ut fra dokumenter. Det foreligger eksempelvis programvare som kan behandle elektronisk tekst for å systematisere informasjon som overskrider den kapasitet ett enkelt menneske er i stand til å gjennomføre innenfor en begrenset tidsramme. FBI-agentene Howard Tetem og Pat Mullany (Tetem, 1989) gjennomførte fra slutten av 1960-tallet omfattende videreutvikling av psykologisk profileringsarbeid ved atferdsenheten (Behavioral Science Unit, forkortet BSU) til FBI. Sentralt for denne utviklingen stod oppbygging av kompetanse om mennesket basert på kunnskap fra medisin, psykiatri og psykologi. Deler av virksomheten var knyttet til metoder for å vurdere troverdighet basert på sider ved kroppsspråket og ordvalg til den antatte gjerningsmann, en tradisjon som fikk betegnelsen nevrolingvistisk programmering, forkortet NLP. Som ledd i analysene innenfor NLP ble det foretatt registrering av øyebevegelser og visse typer ord. På 1970-tallet etablerte Tetem og Mullany kontakt med Universitetet i Virginia, og det ble gjennomført omfattende undersøkelser av 36 seriemordere. Disse undersøkelsene ga svært omfattende og detaljerte opplysninger som ligger til grunn for deler av dagens psykologiske profileringsarbeid i USA. Det er ikke kjent at tilsvarende bredt anlagte studier er gjennomført i Norge.

Det moderne internasjonale profileringsarbeidet bygger i tiltagende utstrekning på bruk av dataassisterte metoder for analyse av en stor mengde opplysninger for et stort antall personer. Forskningsaktiviteten på dette området synes å ha fått tiltagende ressurser etter 11. september-terroren som skapte betydelig interesse for å identifisere personer med profil egnet til å utføre terrorhandlinger.

Det eksisterer i dag mange tradisjoner for å foreta profilering av antatt gjerningsmann. Det internasjonale profileringsarbeidet har som felles trekk å utvikle metoder som skal hindre den enkelte etterforsker til å bli styrt av menneskets mangelfulle evne til å behandle informasjon fordomsfritt og fullstendig. Profileringsarbeidet har derfor utviklet modeller for hvorledes tilgjengelig informasjon skal behandles. Douglas og medarbeidere (1986) har beskrevet en prosedyre som består av seks trinn og som inkluderer to såkalte feedbacksløyfer. Trinnene kalles (fritt oversatt):

  1. Profileringsgrunnlag

  2. Beslutningsmodeller

  3. Gjerningsvurdering

  4. Forbryterprofil

  5. Etterforskning

  6. Pågripelse

Prosedyren er beskrevet svært detaljert og inneholder sjekklister for den type informasjon som bør inkluderes for hvert av trinnene. Sentral fagkunnskap i dette profileringsarbeidet inkluderer viktimologi (læren om offeret). Som ledd i beskrivelse av forbryterprofil har FBI gjennomført inngående studier av flere typer gjerningsmenn. Eksempelvis kan det nevnes at analysen av seksualmordere synliggjorde handlingsmønstre som ga grunnlag for å plassere gjerningsmennene i én av to hovedkategorier med betegnelsen henholdsvis organiserte og desorganiserte drapsmenn. For å eksemplifisere det internasjonale arbeidet knyttet til profilering gjengis noen av resultatene fra undersøkelsen av denne type gjerningsmenn. Tilsvarende omfattende analyse av gjerningsmenn er sparsomme og sjeldne i Norge.

De desorganiserte eller kaotiske drapsmennene hadde i FBI undersøkelsen følgende felles kjennetegn:

  • De hadde en tendens til å være førstefødte eller sistfødte barn i en familie

  • Fedrene hadde vanligvis ustabil yrkeskarriere

  • Oppdragelsen var gitt i et fiendtlig eller negativt miljø

  • Personene hadde tendens til å undertrykke seksualitet, eller de hadde seksuelle hemninger

  • Kunnskapsnivået til gjerningsmennene var gjennomgående lavt

  • Det ble registrert seksuelle vansker i forhold til mødrene

  • De hadde ikke personlig nærhet til vanlig seksuell aktivitet

  • De ble oppfattet som forvirrete og skremte på gjerningstidspunktet

  • I mange tilfeller kjente gjerningsmannen offeret

  • Gjerningsmennene bodde ofte alene

  • Ugjerningene ble ofte utført i offerets hjem

Den andre gruppen gjerningsmenn som ble beskrevet som organiserte, hadde en del felles kjennetegn som:

  • Høyt intelligensnivå

  • Yrkesaktive i jobber som krevde gode ferdigheter og evner

  • Ugjerningen var godt planlagt og vel vurdert

  • Sinnstilstanden i selve gjerningsøyeblikket var preget av sinne og nedstemthet

  • Evne til å tåle belastninger, gjerne kalt stresstoleranse, ble ansett for å være gjennomgående høy, noe som ble beskrevet i form av å søke og å tåle mye stress

  • De fulgte vanligvis godt med i massemedia for å observere utviklingen i etterforskningen

  • De hadde tendens til å skifte arbeid eller flykte fra stedet etter at drapet var begått

Atferdsenheten til FBI anga at det for konkrete tilfeller måtte utvises varsomhet med å inndele gjerningsmannen i entydige kategorier i form av organisert eller desorganisert, kaotisk type. Arbeidene til Douglas og medarbeidere har imidlertid opprettholdt inndelingen av gjerningsmenn i én av disse to kategoriene som grunnleggende arbeidshypoteser i profileringsarbeidet. Denne inndelingen har likhetstrekk med profileringsarbeidere som søker å klassifisere kriminell aktivitet i rasjonell og irrasjonell kategori.

Den amerikanske profileringstradisjonen har på flere områder som formål å bygge opp omfattende informasjonsbaser og anvende statistiske analyser av disse som empirisk grunnlag for profileringen. Dette er et ressurskrevende, nøyaktig og langsiktig forskingsarbeid hvor det ikke kan forventes å generere kunnskap som er umiddelbart tilgjengelig for en enkelt straffesak. Det kan være fristende for andre land å anvende analysekunnskapen fra USA i eget profileringsarbeid, noe som også gjøres i enkelte saker. Imidlertid må det alltid utvises varsomhet med ukritisk overføring av informasjon etablert i det amerikanske samfunn til eksempelvis norske forhold. Det er godt dokumentert innenfor andre forskingsområder at kulturelle og religiøse forhold har betydning for de beslutninger som foretas av rasjonelle gjerningsmenn.

Lærdommen som kan trekkes fra det amerikanske psykologiske profileringsarbeidet tyder på at denne type systematisk aktivitet fremmer bedre rettspraksis.

Tetem har vært sentral i utviklingen av amerikansk profileringsarbeid og har selv forsøkt å foreta en evaluering av denne arbeidsformen. I 1989 utførte han en kritisk gjennomgang av 193 saker som hadde anvendt psykologisk profilering, og han rapporterte at i 45 prosent av tilfellene var disse løst fullstendig. I Sverige har politipsykiateren Ulf Åsgård (Åsgård, 1998) undersøkt politiets reaksjoner på bruk av psykologisk profilering og finner at politiet anser at profilene er for vage og upresise. I tillegg skuffes politimennene av at metoden lover mer enn den holder. En rekke eksperter på profilering, deriblant Åsgård, angir på sin side at bruk av psykologisk profilering forutsetter betydelig teoretisk og praktisk skolering som går ut over de ferdigheter og forutsetninger som polititjenestemenn har gjennom sin grunn- og etterutdanning. Forskning som er rettet mot å studere effekten av psykologisk profilering, viser at det er et meget høyt samsvar mellom uavhengige personer som utfører profilering (i området 77 % til 93 %). Reliabiliteten til metoden synes således å være tilfredsstillende. Det er utført flere studier for å kartlegge om profesjonelle profilører er bedre egnet til å beskrive karakteristiske egenskaper ved antatte gjerningsmenn og dømte gjerningsmenn, sammenlignet med andre fagpersoner, herunder erfarne polititjenestemenn. Pinizzotto og Fingel (1990) rapporterer at profilører utmerket seg ved at de hadde:

  • Høyere skåre når det gjaldt å angi nøyaktigheter i forbindelse med det konkrete hendelsesforløpet. Andre grupper synes mer å angi konklusjoner, mens profilørene beskrev observasjoner som danner grunnlag for konklusjoner.

  • Flere korrekte svar på detaljer om selve gjerningsmannen. Også på dette området er detaljrikdommer mer omfattende til forskjell fra beskrivelser av mer konkluderende karakter.

  • Flere korrekte detaljbeskrivelser som tilfredsstiller krav til kontradiksjon, noe som kan sees i sammenheng med studier av polititjenestemenns etterforskningsarbeid som kan tyde på at dette arbeidet i en viss utstrekning styres av forventninger og antagelser (hypoteser) om hvem som er aktuell gjerningsmann.

I analyser av hvorvidt lovovertredere utviser en form for konsistent atferd i de forskjellige overgrep de utfører, viser Salfati og Bateman (2005) i en gjennomgang av de tre første overtredelser utført av 23 lovovertredere at atferdsmodeller er i stand til å påvise likheter i ugjerningene blant samtlige av de 23 lovovertrederne.

Det er diskutert i internasjonale fagmiljøer i hvilken utstrekning psykologisk profilering kan anvendes i enkelttilfeller hvor det verken foreligger et stort statistisk bakgrunnsmateriale eller gjentatte kriminelle handlinger av sammenfallende karakter hos en antatt gjerningsmann. Én tradisjon maner til betydelig varsomhet i forbindelse med psykologisk profilering uten denne form for kunnskap, mens en annen tradisjon som ikke besitter tilsvarende informasjonsbase, angir at psykologisk profilering kan utføres i enkeltsaker forutsatt at profiløren har tilstrekkelig fagkompetanse.

Theodore H. Blau (1998) angir i andreutgaven av boka som omhandler psykologer som ekspertvitner, et betydelig antall områder som er egnet for psykologisk profilering. Han viser til at amerikansk høyesterett i perioden fra 1958 til 1982 anvendte sosialvitenskapelig forsking og psykologisk fagkunnskap i om lag fjorten prosent av sakene.

Det er reist til dels betydelig kritikk mot bruk av psykologisk profilering innenfor rettsapparatet. Ormerod (2006) advarer sterkt mot at psykologisk profileringsarbeid tillegges for stor vekt i rettsapparatet, selv om han er åpen for at profileringsarbeidet kan tilføre retten mer informasjon enn hva som er vanlig. Alison og Kebbell (2006) har gjennomført en relativt kritisk gjennomgang av de underliggende, vitenskapelige antagelser for psykologisk profileringsarbeid. En av de sentrale antagelsene har vært «konsistensantagelsen» («consistency assumption»), som innebærer at gjerningsmannen utviser en form for konsistent atferd i de forskjellige overtredelser han eller hun utfører. En annen antagelse har vært «homologiantagelsen» («homology assumption») som innebærer at likeartede trekk hos gjerningsmannen kan knyttes til sammenfallende kjennetegn i gjerningsmannens bakgrunn. Et eksempel på dette er at aggressive gjerningsmenn forventes å være aggressive både i forhold til hvorledes de utfører lovovertredelsen og hvorledes de fungerer i dagliglivet. Ved en gjennomgang av vitenskapelige arbeider som er utført i perioden 1976–2002 viser Alison og Kebbell at det er vitenskapelig grunnlag for begge de ovenfor nevnte antagelsene. I en analyse av hvorvidt det er mulig å gi vitenskapelige svar på en mer ambisiøs analyse som har som formål å undersøke om en sammensetning av flere opplysninger fra åstedet kan gi grunnlag for å utarbeide en mer detaljert profil av gjerningsmannen, synes resultatene imidlertid å være betydelig mindre oppløftende. Goodwill og Alison (2006) har analysert 215 innbrudd fortatt av 43 gjengangskriminelle med fem innbrudd hver, og er kritisk til å knytte lovbrudd opp til en gjerningsmann gjennom enkle profileringsmodeller. Forfatterne argumenterer for at det er nødvendig å ta hensyn både til indre og ytre trekk ved hendelsene for å kunne gi profil av gjerningsmannen. De indre trekkene omfatter likheter en enkelt gjerningsmann vil anvende på tvers av en serie lovovertredelser, mens de ytre trekkene gjelder registrerte forskjeller i lovbruddene utført av forskjellige gjerningsmenn. Forfatterne anvender forskjellige former for «filtre» i sine analyser, som dekker henholdsvis geografiske, tidsmessige, åstedsmessige og utføringsmessige kjennetegn ved de kriminelle forhold. Geografiske kjennetegn tar utgangspunkt i at gjerningsmenn utfører kriminelle handlinger i områder hvor de er godt kjent. De tidsmessige aspektene gjelder hvorvidt ugjerningen utføres på spesielle tidspunkter som årstid, måneder, ukedager eller tidspunkt på døgnet. De åstedsmessige forholdene er knyttet til resultatene av undersøkelser av åstedet. En utbredt oppfatning innenfor politiet er at detaljer fra åstedet kan gi informasjon om gjerningsmannens modus operandi eller MO. Forhold på selve åstedet kan føre til at gjerningsmannen foretar beslutninger om hvorledes lovbruddet skal utføres. Heal og Laycock (1986) har diskutert hvorvidt gjerningsmenn synes å ha en konsistent måte å oppfatte og beslutte hvorledes forskjellige lovovertredelser skal utformes på. Disse forfatterne argumenterer for at studier taler for en slik konsistent tendens i oppfatning («perception») og beslutningstaking («decisionmaking»). Googwill og Alison konkluderer at det i første rekke er informasjon knyttet til geografiske (lokalisasjonsmessige) og tidsmessige forhold som gir betydningsfull informasjon om en gjerningsmann, mens informasjon om åstedsmessige forhold og beslutningsmessige forhold har mindre betydning idet denne informasjonen er påvirket av situasjonsmessige tilfeldigheter og beror på hvilke beslutninger gjerningsmannen foretar på det aktuelle åsted.

Det har vært en utbredt tendens blant personer som har en legmannstilnærming til psykologisk profileringsarbeid, å anta at lovovertredelser kan forstås på grunnlag av personlige egenskaper hos gjerningsmannen, til forskjell fra å forklare lovovertredelsene ut fra situasjonsmessige forhold. Alison og Kebbell viser at denne legmannstilnærmingen mangler empirisk støtte. De samme forfatterne foretar også en kritisk gjennomgang av de tema og uttalelser som benyttes ved psykologisk profileringsarbeid og konkluderer at informasjonen som anvendes ofte er mangelfull, fragmentarisk og lite spesifikk, noe som åpner for at den enkelte etterforsker kan legge sin egen tolking til grunn for å forstå gjerningsmannsprofileringen. Selv om Alison og Kebbell gjennomgående er kritiske til dagens psykologiske profileringsarbeid, argumenterer de for et betydelig forbedringspotensial når det gjelder å fremme kvaliteten i denne arbeidsmetodikken. En av utfordringene for å fremme kvaliteten på psykologisk profileringsarbeid er å inkludere et større team av personell som har spesialkompetanse på flere områder knyttet til lovbruddet som er under etterforskning. En annen utfordring er å øke presisjonsnivået på beskrivelsen av de observasjoner som foretas på åstedet.

Det er tvilsomt om det i Norge kan sies å eksistere et akademisk fagmiljø med bred kunnskap innenfor psykologisk profilering. Det har vært vanskelig å finne artikler i norske tidsskrifter som omtaler gjerningsmannsprofilering. Rettspleien i Norge kan neppe karakteriseres som spesielt opptatt av evidensbasert forsking når det gjelder å anvende kunnskap etablert gjennom internasjonalt psykologisk profileringsarbeid. Det er derfor ikke grunnlag for å vurdere hvorvidt psykologisk profileringsarbeid vil gi tilsvarende resultater som det som er rapportert for andre land.

4 Konklusjon

Det kan stilles flere kritiske spørsmål både til kvaliteten på dagens gjerningsmannsprofilering og til de fremgangsmåter som anvendes i dette arbeidet. Videre er det reist spørsmål om hvorledes psykologisk gjerningsmannsprofilering skal anvendes i rettsapparatet. Det synes ikke å foreligge dokumentasjon på at norsk rettspleie er à jour med internasjonal fagutvikling innenfor fagområdet psykologisk profilering.

Referanser

Aldridge, J. og S. Cameron. (1999). Interviewing Child Witnesses: Question Techniques and the Role of Training. Applied Developmental Science 3, 136–147.

Alison, L. (2005). The Forensic Psychologist’s Casebook. Psychological profiling and criminal investigation. Devon: Willan Publishing.

Alison, L. og M.R. Kebbell. (2006). Offender Profiling: Limits and Potential. I: M.R. Kebbell og G.M. Davies (red.). Practical Psychology for Forensic Investigations and Prosecutions. Chichester: Wiley.

Arons, H. (1967). Hypnosis in criminal investigation. Springfield, IL: Charles C. Thomas.

Arntzen, F. (1982). Die Situation der forensischen Aussagepsychologie in der Bundesrepublik Deutschland. I: A. Trankell (red.) Reconstructing the past (s. 107–120). Stockholm: Norstedt & Sonnors.

Asch, S.E. (1958). Effects of group pressure upon modification and distortion of judgements. I: E.E. Maccoby, T.E. Newcomb og E.L. Hartley (red.). Readings in social psychology (3. utg.). New York: Holt, Rinehart & Winston.

Ask, K. (2006). Criminal Investigation. Motivation, emotion and cognition in the processing of evidence. Avhandling. Gøteborg: Gøteborg universitet.

Bjørklund, R.A. (1997). Politipsykologi (2. utg.). Oslo: Vett & Viten.

Bjørklund, R.A. (2005). Persepsjon og kommunikasjon. I: S. Einarsen og A. Skogstad (red.). Den dyktige medarbeider (s. 13–42). Bergen: Fagbokforlaget.

Blau, T.H. (1998). The psychologist as expert witness (2. utg.). Chichester: Wiley.

Cantor, D. og L. Alison. (1999). Profiling in police and Practice. Vermont: Ashgate.

Clifford, B.R. og C.R. Hollin. (1981). Effects of the type of incident and the number of perpetrators on eyewitness memory. Journal of Applied Psychology: General, 116, 38–49.

Douglas, J., R. Ressler, A. Burgess og C. Hartmann. (1986). Criminal profiling from crime scene analysis. Behavioral Science and the Law 4, 401–421.

Geiselman, R.E., R.P. Fisher, D.P. MacKinnon og H.L. Holland. (1985). Eyewitness memory enhancement in the police interview: Cognitive retrieval mnemonics versus hypnosis. Journal of Applied Psychology 70, 401–412.

Geiselman, R.E. og R.P. Fisher. (1989). The Cognitive Interview Technique for Victims and Witnesses in Crime. I: D.C. Raskin (red.). Psychological Methods in Criminal Investigation and Evidence (s. 191–215). New York: Springer Publishing Company.

Goodwill, A.M. og L.J. Alison. (2006). The development of a filter model for prioritizing suspects in burglary offences. Psychology, Crime & Law 12, 395–416.

Heal, K. og G. Laycock. (1986). Situational crime prevention: from theory into practice. Home Office Research and Planning Unit, London.

Idzikowski, C. og A.D. Baddeley. (1983). Fear and dangerous environment. I: R. Hockey (red.). Stress and fatigue in human performance. Chichester: Wiley.

Kebbell, M.R. og G.M. Davies. (2006). Practical Psychology for Forensic Investigations and Prosecutions. Chichester: Wiley.

Leibowitz, H.W. og E. Owens. (1986). We drive by night. Psychology Today, January, 55–58.

Loftus, E.F. og T.E. Burns. (1982). Mental shock can produce retrograde amnesia. Memory and Cognition 19, 318–323.

Lombroso, C. (1895). L’Homme Criminel (2. utg.). Paris: Felix Alcon.

Lykken, D.T. (1979). The detection of deception. Psychological Bulletin 86, 47–53.

Ormerod, D. (2006). Criminal Profiling: Trial by Judge and Jury, not Criminal Psychologists. I: D. Cantor og L. Alison (red.). Profiling in police and Practice. Vermont: Ashgate.

Raskin, D.C. (1986). The polygraph in 1986: Scientific, professional, and legal issues surrounding applications and acceptance of polygraph evidence. Utah Law Review, 1986, 29–74.

Memon, A. og R. Bull. (2000). Handbook of the psychology of interviewing. Chichester: Wiley.

Milne, R. og R. Bull. (1999). Investigative Interviewing. Psychology and Practice. Chichester: Wiley.

Othmer, E. og S.C. Othmer. (2002). The clinical interview using DSM-IV-TR. Washington: American Psychiatric Publishing.

Pinizzotto, A. og N. Finkel. (1990). Criminal personality profiling – an outcome and process study. Law and Human Behaviour 14, 215–233.

Reiser, M. (1982). Police psychology: Collected papers. Los Angeles, CA: LEHI publishing.

Riksadvokaten. (1994). Riksadvokatens gjennomgang av den såkalte Bjugn-saken. Oslo: Riksadvokaten.

Salfati, C. og A.L. Bateman. (2005). Serial homicide: An Investigation of Behavioral Consistency. Journal of Investigative Psychology and Offender Profiling 2, 121–144.

Steller, M. og G. Koehnken. (1989). Criteria-Based Statement Analyses. I: D. C. Raskin (red.): Psychological Methods in Criminal Investigation and Evidence, (s. 217–245). New York: Springer Publishing Company.

Tetem, H. (1989). Offender profiling. I: W. Bailey (red.) The encyclopedia of police science. New York: Garland Publisching.

Vasterling, J.J. og J.S. Kleiner. (2005). Clinical Neuropsychological Evaluation. I: J.J. Vasterling og C.R. Brewin (red): Neuropsychology of PTSD. Biological, Cognitive, and Clinical Perspectives, (s. 249–270). London: Guilford Press.

Vrij, A. (2000). Detecting lies and deceit. The psychology of lying and the implications for professional practice. Chichester: Wiley.

Westcott, H.L., G.M. Davies og H.C. Bull. (2002). Children’s testimony. A handbook of psychological research and forensic practice. Chichester: Wiley.

Åsgård, U. (1998). Swedish experiences in offender profiling and evaluation of some aspects of a case of murder and abduction in Germany. I: Case Analysis Unit (BKS) (red.). Method of case analysis: An international symposium (s. 125–130). Weisbaden: Bundeskriminalamt Kriminalistsches Institut.

1Dr.philos. Roald Bjørklund er professor ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Han har utført oppgaver for politiet i Norge siden 1989, har blant annet skrevet boka Politipsykologi (2. utgave, Oslo 1997), veileder for tiden doktorgradsstipendiat Trond Myklebust i analyser av dommeravhør av barn, se eksempelvis: Myklebust, T. og Bjørklund, R. «The effect of long-term training on police officers’ use of open and closed questions in field investigative interviews of children (FIIC). Journal of Investigative Psychology and Offender Profiling, 2006 nr. 3 (in press). Bjørklund har vært rettsoppnevnt og privat sakkyndig i et bredt utvalg saker for rettsapparatet.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon