I det offentlige har domstolene sjelden fått kritikk. Norske domstoler har dratt nytte av at de fungerer i et stabilt demokrati, en etter hvert lang tradisjon for å sikre prosessuelle garantier og en kultur for at rettens aktører skal respekteres. I de siste årene har imidlertid advokaters anseelse vært under press. Det har hørt til sjeldenhetene at dommere og domstoler blir gjenstand for offentlig kritikk, men det har kommet noen spredte eksempler på dette i det siste som tyder på at de vil møte økt fokus i fremtiden. Tv-intervjuer med tingrettsdommeren i Nokas-saken er ett eksempel på dette, der han uttalte seg om muligheten eller evnen retten har til å skille sant fra usant.

Media skaper også et fokus på bevisvurderingen når de nå trykker hele eller deler av en dom. Selv om leseren ikke har vært til stede under hovedforhandlingen, så kan de fleste kan ha en mening om rettens bevisvurdering fremstår som overbevisende.

Domstolene vil nok etter hvert også blir utfordret av forskingen som nå gjøres på domstolenes bevisvurderinger og beskrivelse av fakta. I Norge har vi med noen unntak fri bevisførsel. Bevisvurderingene er i begrenset grad etterprøvbare, og det kan stilles spørsmål ved vurderingens vitenskapelige basis.

Bruk av sakkyndige har lenge vært et tema som ikke har funnet noen god løsning så lenge vi har så få bevisregler. Gjenopptagelsessakene har skapt et økt press for å få noen gode regler på plass om hvem, hvor mange og når retten skal oppnevne sakkyndige og hvordan retten skal forholde seg til konklusjonene.

I de politiske vanskeligste temaene i vår tid – miljøpolitikken og flyktningpolitikken – er vinnerne de som kontrollerer fakta. I flyktningsakene har domstolene til nå vært svært tilbakeholdne med å overprøve forvaltningens vurdering av sakens faktiske side, selv om anførsler om ugyldighet av vedtak i utgangspunktet er et rent lovanvendelsesspørsmål. Domstolen mangler imidlertid noen god begrunnelse for hvorfor nettopp flyktningsakene skulle være så mye vanskeligere enn andre saker med et komplekst faktagrunnlag. En vilkårlig unnlatelse av å gå inn i visse type saksområder må delvis ha sin årsak i manglende prinsipper for hvordan domstolen forholder seg til vanskelige faktiske grunnlag.

Antageligvis vil alle disse utfordringene med henhold til faktagrunnlaget for en sak føre til at fokuset på rettens evne til å vurdere bevisene i en sak, vil øke. Rettens legitimitet ligger i dens evne til å løse konflikter. Det er bare i noen saker det er prinsipiell strid om hvordan en rettsregel skal forstås. Som oftest dreier en sak seg om hvem som kontrollerer eller er mest overbevisende i forhold fakta (som selvfølgelig skal knyttes opp til den relevante lovbestemmelse). Når fokuset på domstolenes evne til å vurdere og gjengi bevis vil øke, er det lett å tenke seg at gode prinsipper vil være avgjørende for dens legitimitet som konfliktløser.

En viktig milepæl i forhold til det å sette bevisvurdering på dagsordenen var Thomas Mathisens Skjellig grunn til mistanke? fra 1989 som ga en kritisk drøftelse av bevisvurdering og regelanvendelse i saker om varetektsfengsling. De funnene han gjorde var en viktig foranledning til at straffeprosessloven kapittel 14 ble revidert, og nye regler som skulle bedre rettssikkerheten under bevisbedømmelsen ble innført.

En oppfølgingsstudie utført av en masterstudent ved Universitetet i Oslo viser at noe er blitt bedre, men at mange av de gamle problemene har fortsatt til tross for intensjonene med lovendringene. En konklusjon som kan trekkes av dette er at bevis og bevisvurdering ikke kan løses med nye regler alene. Det er også et spørsmål om institusjon og kultur.