Homo narrans – det fortellende mennesket – er et uttrykk som skal lede oppmerksomheten mot hvordan evnen til å fortelle er et særtrekk ved mennesket som art. Vi har andre særtrekk: frittstående tommelfingere, oppreist gange, evne til å bruke redskaper, evne til å bruke språk, evne til å lage bilder osv. Det vesentlige i denne sammenhengen er ikke om vi kan gjøre krav på å være den eneste arten som har disse evnene og egenskapene, men hva de sier om vilkårene for våre liv i verden, og dermed om hvem vi er.

Fortellinger er språklige fremstillinger av virkelige eller tenkte begivenheter. Når og hvordan fortellerevnen dukket opp hos mennesket får vi nok aldri klarhet i, men en kan tenke seg omveltningene den førte med seg.2 Fortellerevnen ga nye muligheter for å transportere kunnskap. Ved hjelp av fortelling kunne du få vite noe om hvordan vennen din unngikk å bli spist av krokodiller, uten at du selv var til stede da det hendte. Du kunne få vite noe om hvordan bestefaren din byttet til seg nyttige redskaper fra fremmede folk, selv om han døde før du ble født. Med fortellinger pakker vi informasjon så den kan fraktes gjennom tid og rom, for senere å kunne pakkes ut på nye steder. Slik gir evnen til å fortelle en formidabel utbygging av hukommelsen og forestillingsevnen. Når vi håndterer fortellinger, håndterer vi samtidig kunnskap, hukommelse, mening og beslutninger. Men ikke nok med det: Evnen til å fortelle er en forutsetning for utviklingen av menneskelig kultur og samfunn. Det er vanskelig å tenke seg noe samfunn uten at den enkelte kan forestille seg de andres planer og hensikter. Noe av det vi gjør med fortellinger er nettopp å tenke oss selv i den andres sted. I en gruppes normdanning har samtalen om den enkeltes gode eller mindre gode handlinger stor betydning. Samtidig vil diskusjonen om den enkelte handlingens godhet eller «dårlighet» føres i forhold til sjikt av offisielle fortellinger som er autorisert og legitimert på ymse vis, som uttrykker og binder gruppens normdanning og danner grunnlag for samhandling.

Jeg jobber for tiden med å skrive en avhandling om straffesaker og fortellinger. Det finnes et voldsomt mangfold av fiksjons- og faktafortellinger om straffesaker i alle tenkelige litterære, muntlige og visuelle genre. Avhandlingen jeg skriver på er rettet mot fortellingene i straffesakene. Ut fra et materiale på vel tjue kortere hovedforhandlinger, halvparten dokumentert med lydopptak og halvparten med notater, skal to analytiske ambisjoner forfølges. Studiet av straffeprosessen som system for fortelling skal følge studiet av konkrete aktørers fortellingsstrategier i konkrete saker.

Det er ingen nyhet at det fortelles mye i retten. Men fortellingene som fremføres av vitnene er bare deler av det større bildet. Jeg vil argumentere for at straffeprosesser må betraktes som fortellingsprosesser og at alle aktørene i dem må betraktes som fortellere. Når jeg skriver «må betraktes» er det kanskje å ta hardt i. Dommere og advokater kan rå over en høyt utviklet og spesialisert fortellerkunst uten at de trenger å bruke mye tid eller krefter på å tenke over det fortellingsmessige i håndverket de behersker. Det fortellingsmessige er et element forstanden beveger seg i, og oftest har vi ikke mer behov for å tenke på at vi bruker fortellinger enn fisken har behov for å tenke på vannet. Straks en ønsker å gi presise beskrivelser av kulturelle prosesser og sosiale scenarier, stiller dette seg annerledes. Det er den som står utenfor selve rettsforhandlingen og vil reflektere rundt hvordan forhandlingen gjennomføres som kommer til kort hvis han ikke tar i betraktning hvordan man forhandler med fortellinger i retten.

Det jeg har lagt ut på er likevel ikke noe imperialistisk hærtog på fortellingsteoriens vegne. Det ville være ganske meningsløst å skulle redusere det sosiale livet i retten til egentlig, eller først og fremst, å handle om fortelling. Det jeg ønsker å få frem er hvordan straffeprosessene tar seg ut når dette, i den rettslige hverdagen taust forutsatte aspektet, trekkes i forgrunnen. Undersøkelsen kretser for det meste rundt konkrete saker der bestemte mennesker har uttrykt seg på bestemte måter. Nå vil jeg dvele litt ved de store trekkene i hvordan straffeprosesser også er fortellingsprosesser.

Tiltalebeslutningen, som skrives av påtalemyndigheten og utløser straffesaken, er som et spørsmål. I tillegg til at den fastslår tiltaltes personalia, instansen i påtalemyndigheten som fremmer tiltalen og domstolen der saken skal for retten, inneholder tiltalebeslutningen to knappe avsnitt. Det første avsnittet viser til og refererer aktuelle passasjer i lovene tiltalte skal ha forbrutt seg mot. Det andre avsnittet gir et knapt resymé av tiltaltes handlinger som skal være i konflikt med disse lovene. Med tiltalebeslutningen påstår påtalemyndigheten at de i hovedforhandlingen vil føre beviser som vil gi dommerne et trygt grunnlag til å autorisere en fortelling om saksfakta, som straffebudet og handlingsreferatet i tiltalebeslutningen vil være dekkende resymeer av. I dette forholdet blir straffeloven å betrakte som en systematisk katalog med generaliserte resymeer for straffeutløsende fortellinger.

I bevisføringen må partene agere som fortellere. De må strukturere fremføringen av bevisene som et forløp med representasjoner for hendelsene og handlingene retten skal bedømme. Når vitner og tiltalte forteller om sine opplevelser, leverer de et råstoff som aktor, forsvarer og dommere må foredle videre. I vitneavhør og prosedyrer jobber aktor og forsvarer med å etablere fortellingsmessige rammer rundt opplysningene fra vitnene. De underbygger fortellinger de vil ha frem, og de undergraver konkurrerende fortellinger. De omsetter samtidig vitneforklaringene til juridisk gangbare termer.

Så faller dommen, som er domstolens svar på tiltalebeslutningen. Noe særegent med dommen som fortelling er at den forbinder tre handlingssfærer, som i dommen er til stede i hver sin strøm av tid.

  1. Dommen viser til hendelsene rundt den mulige straffbare handlingen som politiet har etterforsket. Dette er utgangspunktet for at straffeprosessen gjennomføres, og det er hit oppmerksomheten til en ikke-jurist som leser dommen trekkes. I straffesaker er det bare fellende dommer som må autorisere fortellinger om saksfakta. En såkalt frikjennelse trenger ikke gjøre mer enn å hevde at det i prosessen ikke ble bevist noen fortelling om saksfakta som svarte til tiltalebeslutningen.

  2. Dommen viser også til den konkrete hovedforhandlingen den er en avslutning av. I dommen er en fortelling om den mulige straffbare handlingen skrevet inn i en fortelling om straffeprosessen. Leser vi dommene nærmere, ser vi at denne parallelle fortellervirksomheten er systematisk gjennomført. Dommen fortelles både med det generelle språket og med det juridiske språket. Dommen konkluderer både med en fortelling om den problematiske hendelsen og med rettens beslutning om denne hendelsens rettslige følger. Men på det juridiske plan kan dommen rimeligvis ikke bare vise til den konkrete straffeprosessen.

  3. Når dommen skal bestemme gjeldende rett, må den også vise til slike fortellinger om rettskilder og rettsanvendelser som er juristenes spesielle kunnskapsområde. All gjeldende rett har en rettshistorisk dimensjon. I juridisk diskusjon kan man alltid mobilisere en argumentasjon ut fra en fortelling om hvordan gjeldende rett ble etablert. Hvis jusen er forholdsvis uproblematisk, kan dommerne nøye seg med å underforstå de juridiske fortellingene, mens det forutsettes at det juridiske publikum kjenner dem. Når jusen blir mer komplisert, kan det bli nødvendig å referere og fortolke lengre utsnitt av fortellingene om dannelsen av gjeldende rett. Det er dette sjiktet av fortelling jurister leser etter når de leser dommer, men for ikkejurister kan det være lite synlig og vanskelig å forstå. I dommer fra Høyesterett er mye av fremstillingen viet analysen av slike juridiske fortellinger. I dommer fra første instans er det mer sjelden vi finner hele fortellinger realisert på dette planet. I mitt materiale er det som regel i forbindelse med straffeutmålingen at dommeren må gjøre en innsats for å tolke frem gjeldende rett.

Dommen autoriserer en fortelling om saksfakta, om rettsprosessen og om gjeldende rett. Fortellinger er språklige forløp som fremstiller hendelsesforløp. Når det fortelles er det alltid viktig å etablere en forståelse for forholdet mellom fremstillingen og det som fremstilles, eller med andre ord: forholdet mellom fortellingen og det det fortelles om. En forforståelse for dette forholdet mellom representasjonen og det som representeres står sentralt i publikums genrefortrolighet. Den realistiske romanen skal stå for et hendelsesforløp som er mulig. Nyhetsreportasjen skal stå for et hendelsesforløp som er virkelig. Rettslige dommer står for hendelsene de beskriver på en veldig konkret måte. Det er ikke slik at de bare viser til dem eller reflekterer over dem. Ikke ulikt skapelsens «bli lys» er hensikten med dommens ord å skape virkelighet. Hvis en dom blir rettskraftig, skal den gjelde for begivenhetene den fremstiller i alle offisielle og juridiske sammenhenger. Skildringen av prosessen danner grunnlag for den videre saksgangen. Rettsanvendelsen blir en ny rettskilde. Skildringen av saksfakta blir den historiske sannheten.

Domstolene er institusjonaliserte arenaer for å løse konflikter. De baserer seg på at konflikter kan flyttes dit og at bedømmelsen av dem kan overlates til en større makt enn partene i konflikten, om det nå er Kongen med makt fra Gud eller Staten med makt fra Folket. Løsrevet fra de opprinnelige sammenhengene konflikten sto i, må hendelser og handlinger representeres for retten. Dommen er en fortelling som autoriseres til å virke i stedet for fortellingene den favner. At den ikke alltid lykkes med det, eller bare lykkes i en begrenset forstand, er en annen sak.

Hvordan oppnår en dom autoriteten som er nødvendig for at den skal oppfylle en slik hensikt? Spørsmålet fordrer vel et sammensatt svar. En innfallsvinkel kunne være å se på utformingen av rettssaken som ritual og symbolspråket som inngår i det rituelle formverket. I Oslo tinghus ville man finne en maktarkitektur med aksial autoritet, tunge dører, dommere på ruvende stoler og opphøyde podier, en demonstrativ og sakraliserende plassering av lovtekster og en gjennomført bruk av riksvåpenet; et symbolsk landskap som alt i alt skal synliggjøre en makt og rett som stråler, ikke lenger fra Gud, men fra lovgivers intensjon og det folkevalgte Storting. Man ville også finne en praktisering av rituell renhet i dommerkollegiets atskillelse fra resten av forsamlingen, ofte med en separat inngangsdør til dommerpodiet og alltid med ritualiserte inn- og utmarsjer. Alt dette hjelper til å understreke at dommen skal være opphøyet og endelig.

En annen innfallsvinkel kunne være å se på hvordan rettsvesenet er bygget opp institusjonelt, hvordan det inngår i statsmakten og rår over tvangsmidler. Det er en rimelig påstand at politimakten, som kan settes inn for å påse at avgjørelsene i dommen settes i verk, er med på å gi dommen autoritet.

Både maktens symbolspråk og politimakten som kan settes inn har naturlig nok betydning for en doms autoritet, men gir ikke alt som skal til for at en dom skal få effekt. I blant vil disse faktorene heller ikke være nødvendige for at dommen skal bli en realitet. Det jeg vil rette oppmerksomheten mot er en enkel retorisk kjensgjerning: For at en dom skal virke, må den være overbevisende.

For å skrive en godt fungerende ny slutt til den opprinnelige problematiske hendelsen, må en fellende dom fra meddomsretten overbevise på alle de tre planene av fortelling den beveger seg langs: i beskrivelsen av saksfakta, i beskrivelsen av prosessen og i beskrivelsen av den juridiske diskursen. En dom har mange publikum den skal overbevise. De som sitter i ankeinstansen bør overbevises om at fremstillingen av den juridiske diskursen er akseptabel og at riktig prosess er blitt fulgt. Det generelle publikum og de politiske styresmaktene bør overbevises om at retten viser en riktig forståelse for kriminalitet og straffeforfølgelse. De som har deltatt i hovedforhandlingen bør overbevises om at de er blitt hørt. De bør kjenne igjen sine egne beskrivelser og argumenter i dommens fremstilling. Dommeren bør også klare å overbevise seg selv om at dommen gir en fornuftig og riktig løsning til saken. Dette er ideelle krav, og rettssystemet kan fungere uten at alle dommer klarer å innfri dem alle. Men hvis noen av publikum ignoreres og frustreres systematisk, kommer rettsmaskineriet til å fuske tilsvarende.

Slik jeg ser det, ligger det store uløste oppgaver i forhold til å utforske hvordan en i rettssfæren argumenterer med og i forhold til fortelling. Det har kanskje vært så selvfølgelig at en har hatt problemer med å få øye på det, men hvis en ønsker reell kunnskap om hvordan rettens aktører virker som fortolkere av menneskelivet, må en selv gripe emnet fatt som humanistisk fortolker. Jeg går tett opp til en håndfull straffesaker og studerer fortellerstrategiene jeg finner i dem. Jeg håper med det å få en viss forståelse for tingretten som arena for fortelling, men saken har utallige andre sider: prosessene der lover dannes, dommernes praktiske bevisvurdering, forholdet mellom retten og massemedia, for å nevne tre. Denne reisen har bare så vidt begynt.