1 Innledning

Den rettsmedisinske kommisjon ble opprettet i 1900, og skal være veiledende organ i rettsmedisinske spørsmål og sørge for en kvalitetssikring av alle rettsmedisinske sakkyndigerklæringer avgitt i straffesaker, jf. strpl. §§ 146 og 147. I dag har kommisjonen tre grupper, alminnelig gruppe for sakkyndigvurderinger av døde og levende, laboratorieteknisk gruppe for vurdering hovedsakelig av rettstoksikologiske saker og rettsgenetikk, og psykiatrisk gruppe som vurderer erklæringer utferdiget av psykiatere og psykologer.2 Nedenfor vil jeg bruke begrepet rettspsykiatri som fellesbetegnelse på det sakkyndige arbeidet psykiatere og psykologer gjør for retten.

Som langvarig medlem og nå leder av den psykiatriske gruppen i Den rettsmedisinske kommisjon, har jeg reflektert over hvorvidt rettspsykiatere og -psykologer kunne tilføre retten viktig informasjon utover det som fremkommer ved dagens utredninger. Det som eventuelt kunne være aktuelt, er utredninger av forsett basert på psykologisk eller psykiatrisk diagnostikk med vurderinger av hva siktede oppfattet og tenkte i en situasjon der det ble begått en straffbar handling, vurderinger av troverdighet generelt eller eventuelt andre utredninger med utgangspunkt i vitnepsykologi. Jeg tror ikke dette er ønskelig, og vil nedenfor redegjøre nærmere for mitt syn. Innledningsvis vil jeg gjøre rede for den erfaring vi i dag har med rettspsykiatriske erklæringer i straffesaker.

I 2005 ble det avgitt i alt fem hundre rettspsykiatriske erklæringer til Den rettsmedisinske kommisjon. Erklæringene var primært rettspsykiatriske observasjoner av siktede med «standardmandat», noen observasjoner med et uvanlig mandat, noen tilleggserklæringer og noen erklæringer vedrørende fornærmede i straffesaker.

De «vanlige» rettspsykiatriske erklæringer

I de «vanlige» erklæringene skal de sakkyndige ta stilling til3 om observanden på tiden for de påklagete forhold hadde en psykisk tilstand som kommer inn under straffeloven § 44 (psykose, bevisstløshet eller høygradig psykisk utviklingshemning), eller straffeloven § 56 bokstav c (alvorlig psykisk lidelse med en betydelig svekket evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen, men ikke psykose, eller en lettere psykisk utviklingshemning eller sterk bevissthetsforstyrrelse). Dersom de sakkyndige mener at observanden var i en bevisstløs tilstand eller hadde en sterk bevissthetsforstyrrelse, skal de også utrede årsaken til denne tilstanden, men ikke hvorvidt tilstanden var selvforskyldt eller ikke.

Disse vurderingene bygger på informasjoner om saken og innhenting av ulik medisinsk og historisk informasjon om den siktede. Hvilke opplysninger om saken som de sakkyndige legger til grunn, kan være resultat av en lite bevisst bevisvurdering. De sakkyndige må ut fra sitt medisinske skjønn velge hvor stor vekt de bør legge på ulike opplysninger i saken og velge ut de opplysningene som synes relevant for å besvare mandatet.

Når de sakkyndige vurderer om siktedes tilstand kommer inn under lovens utilregnelighetsregel, følges «det medisinske prinsipp». Dette tilsier at det er tilstrekkelig å påvise den abnorme psykiske tilstand, det er ikke noe krav om at tilstanden var en direkte årsak til at den straffbare handlingen ble begått. Norge er et av få land som følger dette prinsipp.

I de fleste andre land i vår kulturkrets forutsetter man at det skal være en sammenheng, en kausalitet, mellom den psykisk avvikende tilstand og den straffbare handlingen. Dette vil si at det ved frifinnelse må bevises at siktede på grunn av sin tilstand ikke hadde evne til å forstå det moralsk forkastelige ved handlingen. Dette kalles «det psykologiske prinsipp», i eldre litteratur «det metafysiske prinsipp». Straffeloven av 1902 hadde opprinnelig et «blandet system», en absolutt utilregnelig gruppe (sinnssyke og bevisstløse) og en mulig utilregnelig gruppe («eller iøvrigt utilregnelige på grunn av mangelfuld utvikling av sjælsevnerne eller svekkelse eller sygelig forstyrrelse av disse eller …») Fra 19294 har straffeloven hatt et rent «medisinsk prinsipp» som ble fortsatt ved en lovendring i 19975.

Når vi i Norge har valgt å beholde det medisinske prinsipp, er det begrunnet med at det alltid vil være vanskelig å vite hva en gjerningsperson har tenkt og oppfattet, og at vi finner det riktigst å anta at alle som er så psykisk avvikende som strl. § 44 forutsetter, er utilregnelige, heller enn å forsøke ved hjelp av rettspsykiatere å rekonstruere hva vedkommende faktisk tenkte på handlingstiden og vurdere hvordan dette påvirket hans forståelse av situasjonen og muligheter til andre valg av handlinger.6

De psykiatriske kategoriene i straffeloven § 56 bokstav c var opprinnelig ment som et forslag til en fakultativ straffrihetsregel.7 Formuleringen er nå definert til å omfatte tilregnelige personer med psykiske avvik som ligger nær opp til de utilregnelige, men med meget formildende omstendigheter. Det er det nærmeste norsk rett kommer til «nedsatt tilregnelighet» som finnes i andre lands lovgivning.

Videre skal de sakkyndige i de saker som eventuelt kan ende i særreaksjon, utrede forhold som kan si noe om siktedes fremtidige atferd. For utilregnelige skal de sakkyndige utrede atferd, sykdomsutvikling og psykisk funksjonsevne før, under og etter de handlinger siktelsen gjelder, samt vurdere prognosen for siktedes atferd, sykdomsutvikling og psykiske funksjonsevne. Dersom de sakkyndige mener siktede var tilregnelig, skal de kun sette en eventuell diagnose og utrede siktedes atferd og personlige og sosiale funksjonsevne før, under og etter de handlinger siktelsen gjelder. I slike utredninger vil de sakkyndige kunne innhente ulik informasjon og vurdere ulikt hva som er vesentlig og bør presenteres retten. Dette kan også betegnes som en bevisvurdering.

Høyesterett har påpekt at de sakkyndiges premisser i en forvaringssak – visse opplysninger om siktedes personlige forhold og tidligere voldshandlinger – ikke var juridisk bevist, og så derfor bort fra dem.8 Dette setter et stort spørsmålstegn ved hensiktsmessigheten av å bruke sakkyndige i særreaksjonssaker uten at de sakkyndiges informanter blir hørt som vitner. I særreaksjonssaker vedrørende utilregnelige lovbrytere kan det etter min mening ofte være tilstrekkelig å henvise til andre dokumenter, som sykehusjournaler og andre opptegnelser fra helsevesenet. Men også her bør det skje en umiddelbar bevisføring om begåtte, alvorlige voldshandlinger. Dette vil ikke bli nærmere utredet i denne artikkelen.9

Observasjoner med uvanlige mandat

I noen saker har vi i Den rettsmedisinske kommisjon sett at sakkyndige er blitt engasjert med uvanlige mandat. I slike tilfeller er det gjerne forsvarer som har formulert mandatet og bedt om rettens oppnevnelse. I noen av disse sakene er sakkyndige blitt rettsoppnevnt, i andre saker er den sakkyndige partsengasjert. Disse sakene har dreiet seg om psykologisk og/eller psykiatrisk utredning av siktede i saken med tanke på for eksempel å utrede en tilstand som kunne ha påvirket siktedes vurderingsevne på handlingstiden, men som ikke vil komme inn under straffeloven §§ 44 eller 56 bokstav c.

Tilleggserklæringer

Når Den rettsmedisinske kommisjon har hatt merknader til de avgitte erklæringer, kan de sakkyndige avgi en tilleggserklæring. Der kan de sakkyndige utdype sine vurderinger, revurdere sine konklusjoner eller meddele at de ikke deler kommisjonens syn.

Tilleggserklæringer skal også utferdiges når de sakkyndige uttaler seg avvikende fra den skriftlige erklæring eller utfyller denne på vesentlige punkter10. Dette blir imidlertid ikke ofte gjort selv om vi har kjennskap til at sakkyndige i sin muntlige fremleggelse for retten til tider uttaler seg utover det gitte mandat. Retten, aktor og de sakkyndige har alle ansvar for at det sendes inn slike tilleggserklæringer, spesielt dersom tilleggsuttalelsen kan ha betydning for en senere ankesak.

Erklæringer vedrørende fornærmede i straffesaker

I kommisjonen ser vi i økende grad sakkyndige vurderinger av fornærmede i straffesaker. Vi har i flere år sett undersøkelser av fornærmede som kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep hvor tema har vært hvorvidt fornærmede kan ha vært «bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen», jf. strl. § 192 bokstav b, eller hvorvidt fornærmede er blitt utnyttet på grunn av psykisk lidelse eller psykisk utviklingshemning, jf. strl. § 193.

Vi ser også sakkyndige granskinger av små barn i overgrepssaker der barnet er for lite til å underkastes dommeravhør.11

I de senere år har vi også mottatt en del sakkyndigvurderinger av fornærmede ved rettsoppnevnt sakkyndig i forbindelse med et borgerlig rettskrav i straffesaker. Vi ser at det kan være uklarheter om hvorvidt slike erklæringer skal sendes til kommisjonen, men vi er av den oppfatning at slike utredninger klart faller innenfor straffeprosessloven § 147 som tilsier at enhver som tjenestegjør som rettsmedisinsk sakkyndig i straffesaker, skal sende sin erklæring til kommisjonen. Dette gjelder imidlertid ikke når fornærmedes behandler blir avhørt som vitne eller sakkyndig vitne i en straffesak, eller ved sakkyndighet i sivile erstatningssaker.

2 Bevisvurderinger som rettspsykiatrisk sakkyndige utfører i «vanlige» saker

De sakkyndige er rådgivere for retten, og det er retten alene som skal vurdere alle bevisene i saken. Det foregår likevel en viss bevisvurdering i vanlige rettspsykiatriske erklæringer.

Det rettspsykiatriske standardmandatets punkt 8 er formulert slik:

«De sakkyndige bes om å begrunne sine standpunkter. Har det vært nødvendig for de sakkyndige å ta stilling til bevisspørsmål knyttet til de faktiske forhold (herunder forklaringer fra siktede eller komparenter) for å kunne foreta den sakkyndige vurdering, bør dette klart angis i erklæringen. Det samme gjelder eventuelle usikkerhetsmomenter i de sakkyndiges vurderinger.»

Det er vår erfaring at de sakkyndige i liten grad redegjør eksplisitt for bevisvurderinger de har foretatt, og vel heller ikke så ofte redegjør klart for usikkerhet i vurderingene. Det kan skyldes at de sakkyndige ikke har et helt bevisst forhold til hva som er bevisvurderinger, og de kan mene at den usikkerhet som er innbakt i enhver medisinsk vurdering er tydelig også for rettens aktører. Det er kanskje ikke overraskende, medisinsk sakkyndige har i utgangspunktet ingen juridisk skolering og ser sine valg av premisser for vurderingen som utslag av et medisinsk skjønn. Retten synes også i mange tilfeller å akseptere de sakkyndiges vurdering av saksopplysninger som medisinske vurderinger.

Bevissthetsforstyrrelser

Tydeligst belyses denne problemstillingen i de sakene der tiltalte angir å ikke ha hukommelse fra tiden for de påtalte handlinger. Der vil de sakkyndige vurdere hvorvidt tiltalte snakker sant, at han var bevisstløs, eller om hans fremstilling av hukommelsessvikt er lite sannsynlig ut fra en medisinsk vurdering. Sakkyndige vil nok ofte kvie seg for å si rett ut at de mener observanden uttaler seg bevisst uriktig.

De sakkyndige vil samle medisinsk informasjon om tiltalte og sammenholde dette med opplysninger fra tiltalte og vitner eller andre komparenter, og så vurdere hvorvidt det er rimelig å tro på tiltaltes forklaring. Den medisinske vurdering ligger i at dersom han var bevisstløs, må det foreligge en sannsynlig medisinsk forklaring på tilstanden. Hvis den sakkyndige ikke finner at dette er sannsynlig, vil han konkludere med «ikke bevisstløs».

Den medisinske sannsynlighet er ikke den samme som en juridisk sannsynlighetsovervekt, og sakkyndige er sjelden skolert i å forholde seg til juridiske beviskrav. Dersom sakkyndige bruker betegnelsen «lite sannsynlig», kan nok det bety alt fra praktisk talt utenkelig til mindre enn tretti–førti prosent sjanse. «Sannsynlig» vil nok ligge på godt over femti prosent sjanse. Det er derfor viktig at retten under eksaminasjonen av de sakkyndige blir informert om hva som legges i begrepet i hvert enkelt tilfellet.

Det er, slik jeg ser det, klart at dette er en bevisvurdering. Og en aktiv forsvarer vil naturligvis spørre den sakkyndige om han kan utelukke at den siktede var bevisstløs. I enkelte saker vil da den sakkyndige kunne si at dersom man legger vitnet NNs forklaring til grunn (for eksempel et referat av en lengre, forstandig samtale på den tiden den siktede ikke har hukommelse for), kan man utelukke at den siktede var bevisstløs. Da kan saken egentlig dreie seg om man skal tro på vitnet NN eller på siktede, og dette er neppe kun en medisinsk vurdering. I slike saker kan det komme tydelig frem at de sakkyndige har lagt vitnets og ikke observandens (siktedes) saksfremstilling til grunn. Prinsipielt burde det da også foreligge en alternativ vurdering.

I andre saker som dreier seg om bevissthetsforstyrrelser, har vi sett at de sakkyndige har vært «snille» og vurdert siktede som bevisstløs på et noe sviktende medisinsk grunnlag. Da kan man ha lagt siktedes saksfremstilling til grunn uten for mange spørsmål, muligens på grunn av sympati eller identifisering med den uheldige lovbryter.

Psykotiske tilstander

Også i saker der det kan være snakk om psykose, gjør de sakkyndige en bevisvurdering når de vurderer hvorvidt siktedes fremstilling av å høre stemmer eller se syner på tiden for de straffbare handlinger, er sannsynlig ut fra medisinsk kunnskap om hvordan slike sykdommer arter seg. De sakkyndige vil da naturligvis utrede om det er rimelig å mene at siktede har en diagnostiserbar sinnslidelse. Det er derfor viktig at sakkyndige systematisk utreder muligheten for schizofreni eller en annen sykdom med psykotiske symptomer i henhold til de regler som stilles opp i diagnosesystemet ICD-1012. Vi kan likevel ikke utelukke at det i en del tilfeller konkluderes på grunnlag av magefølelse, tror man at siktedes fremstilling av egne symptomer medfører riktighet? Psykiske symptomer kan som kjent ikke måles objektivt med blodprøver eller røntgenundersøkelser.

Spesielt når det gjelder fremmedkulturelle og fremmedspråklige siktede, vil den psykiatriske diagnostikk være noe usikker og kan bygge på bevisvurderinger rundt den påklagete handling mer enn på fullstendig psykiatrisk diagnostikk. Det gode faglige skjønn er det som skal legges til grunn for slike vurderinger, men man kan nok ikke se bort fra at også andre forhold, som de sakkyndiges kriminalpolitiske ståsted eller generelle sympatier eller antipatier, kan være utslagsgivende for hvordan de sakkyndige beskriver og oppfatter siktedes tilstand.

Psykisk utviklingshemning

Psykologisk eller helst nevropsykologisk utredning er systematisk med hensyn til å utrede intelligenskvotient (IQ) og også de ulike styrker og svakheter i kognitiv fungering (evner til tenkning). Disse undersøkelsene er kanskje de mest presise i rettspsykiatrisk diagnostikk. Det må likevel understrekes at det er mange feilkilder som de sakkyndige må vurdere, ikke minst om den siktede bevisst skårer dårligere enn han kan. Det er en anekdotisk historie fra en psykiatrisk institusjon der den siktede var blitt testet psykologisk og kommet ut med en IQ godt under femti, mens han senere på dagen ble observert i et elevert sjakkspill med et personale.

Tilstander som kommer inn under strl. § 56 bokstav c

De tilstandene som kommer inn under strl. § 56 litra c, er vanskelige å beskrive nøyaktig. Avgrensingen mot de utilregnelige kan være skjønnsmessig, men avgrensingen til de strafferettslig helt normale kan være enda mer usikker.

I kommisjonen har vi sett saker der de sakkyndige nok har hatt en noe misforstått forståelse av de juridiske begrepene i loven, og også en noe «snill» psykiatrisk vurdering. Muligheten for at de diagnostiske kategoriene i strl. § 56 bokstav c blir oppfattet som «synes synd på-diagnoser» er absolutt til stede.

Undersøkelser av fornærmede

Når det gjelder å vurdere fornærmedes eventuelle bevissthetsforstyrrelse eller psykiske utviklingshemning, atskiller ikke dette seg vesentlig fra vurdering av tilsvarende hos siktede.

Noe annerledes blir det dersom fornærmede skal vurderes i forhold til et borgerlig søksmål i straffesaken. Den sakkyndige får da tilsendt en oppnevnelse, ofte med detaljert mandat, men ikke alltid saksdokumentene i straffesaken. Da må han legge fornærmedes saksfremstilling til grunn. Det er naturligvis helt legitimt, men det må da presiseres at annen informasjon kunne resultere i en annen vurdering. Når sakkyndige i slike saker uttaler seg om årsakssammenheng mellom anmeldte straffbare forhold og de (psykiske) skader fornærmede har, er det ofte ikke diskutert alternative forklaringer. Dette er svakheter ved erklæringene. Dersom dette ikke blir påpekt, vil det kunne medføre en uheldig bevisvurdering i domstolen.

Det kan også reflekteres over at dersom fornærmete forklarer seg til retten, og den sakkyndige så forklarer hva fornærmede har forklart den sakkyndige, kan fornærmedes saksfremstilling bli oppfattet som godkjent av den sakkyndige og derved få større tyngde.

Også granskinger av barn har mange subjektive aspekter. Flere pådømte saker fra 1990-årene er nå gjenopptatt som ubegrunnete. Forskrift om dommeravhør og observasjon med mer13 skulle gi både tiltalte og barnet en større rettssikkerhet. I kommentarer til forskriften § 18 presiseres det at de sakkyndige ikke skal konkludere vedrørende skyldspørsmålet. Vi ser likevel at enkelte sakkyndige får mandat å utrede om barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep, og i tilfellet av hvem. Retten bør være klar over at sakkyndige i liten grad kan fastslå dette, og i høyden komme med en indikasjon.

Andre får ikke noe slikt mandat. Når de sakkyndige da forholder seg strikt til forskriftene, vil det ofte ikke komme noen informasjon om det påklagete forholdet i den sakkyndig vurderingen, men eventuelt at barnet virker forstyrret eller plaget av en eller annen grunn. Retten har trolig liten nytte av slike vurderinger.

Oppsummering av dagens praksis i vanlige saker

Som det fremkommer ovenfor, er det min oppfatning at de sakkyndige utfører, som ledd i sin sakkyndigvurdering, bevisvurderinger uten å være seg det særlig bevisst. Jeg tror at det har vært slik så lenge det har vært rettsmedisinske og rettspsykiatriske sakkyndige, og at retten må leve med dette.

De sakkyndige må imidlertid skoleres i å være klarere i hvilke premisser som brukes for den følgende sakkyndige skjønnsvurdering, og sakens parter må gå nøye inn på om dette er de samme premissene som retten bør legge til grunn. Dersom det blir ført bevis for at det bør legges andre premisser til grunn for den rettspsykiatriske vurderingen, kan den medisinske konklusjon komme ut annerledes.

Den rettsmedisinske kommisjon kan og vil kvalitetssikre den faglige vurderingen, men kommisjonen kan sjelden vurdere om de faktiske premissene for vurderingen er korrekt innhentet og presentert. Det kan imidlertid diskuteres om kommisjonen i større grad enn i dag skulle gjøre retten oppmerksom på bevisvurderinger som er innbakt i den rettsmedisinske vurderingen.

3 Omtale og diskusjon vedrørende nye typer sakkyndige mandat

De siste ti–femten årene har Den rettsmedisinsk kommisjon mottatt et økende antall sakkyndigvurderinger med et mandat som atskiller seg fra den vanlige observasjon av siktede i straffesaker eller undersøkelse av fornærmede. I disse saker har mandatet delvis vært formulert som bestilling av en faglig presentasjon om et bestemt tema med relevans til straffesaken, og delvis som et ønske om at en person, oftest siktede, skal vurderes i forhold til andre problemstillinger enn de tradisjonelle.

De sakkyndige i slike saker er gjerne fagfolk som ikke har særlig erfaring med vanlige rettspsykiatriske utredninger og som ikke heller har kjennskap til kommisjonen. Det hender da at vi får tilsendt disse erklæringene under hovedforhandlingen. Det gir oss tidspress i behandlingen, men vi har knyttet til oss godt kvalifiserte psykologer og barnepsykiatere i tillegg til de tradisjonelle rettspsykiatere, og prøver å behandle alle disse sakene så raskt som nødvendig.

Vi er klar over at det nok avgis en del sakkyndige utredninger som ikke kommer til kommisjonen. Når vi er blitt gjort oppmerksom på noen av disse i ettertid, har vi undret oss over kvaliteten på den faglige utredningen og hvorledes konklusjoner er underbygget og formulert.

Påvirket den psykiske tilstanden forståelsen av situasjonen?

Straffeloven § 44 er den bestemmelsen som beskriver personer som på psykiatrisk grunnlag ikke har strafferettslig skyldevne, og strl. § 56 bokstav c regulerer de psykiske tilstandene som kan resultere i at straffen kan settes ned under det vanlige lavmål og til en mildere straffart. Her er det en forutsetning at det skal foretas en rettspsykiatrisk utredning, og jeg har ovenfor beskrevet hvordan denne utredningen kan ha innbakte bevisvurderinger i den medisinske vurdering.

Men det finnes andre straffrihetsgrunner som man kunne ønske utredet av sakkyndige. Kan det tenkes at siktede hadde en psykisk tilstand som gjorde at han feilvurderte en situasjon og angrep noen i misforstått nødverge? Eller at psyken var så forstyrret at en straffbar handling ble begått mer uaktsomt enn ved forsett? Et enda mer radikalt spørsmål, kan psykologer og psykiatere med større presisjon enn domstolen, vurdere om en person, siktede eller vitne, lyver? Eller kan de si noe om siktede har en psykologisk utrustning som tilsier at han kan ha begått de påklagete handlinger?

Det kan argumenteres for at strl. § 44 er en uttømmende opplisting av medisinske tilstander som medfører manglende skyld. Dette er korrekt når det gjelder de tilstandene som omhandler manglende personlig forutsetning for skyld. Men når det gjelder den subjektive skyld, kan også andre medisinske tilstander være av interesse.

En person som er blind vil uforvarende kunne komme til å skade en person han ikke kan se, eller han kan gjøre det med vitende og vilje. En person som har stor grad av angst vil kunne komme til å angripe et menneske på grunn av feilvurderinger eller i en situasjon der han innså hva han gjorde og konsekvensen av dette. Bør slike gjerningsmenn også bli utredet av sakkyndige?

For den blinde er det neppe nødvendig med en sakkyndig vurdering. Hans lege må kunne bekrefte at han er hundre prosent blind hvis det er tilfellet. Så må retten vurdere på grunnlag av alle bevis i saken hva han oppfattet og hvorvidt han uaktsomt eller med forsett skadet fornærmede.

Personer med psykiske lidelser som påvirker deres kognitive funksjon (deres tenkeevne og evne til problemløsning) og derved deres vurderingsevne, vil være vanskeligere for retten å vurdere. En rettspsykiatrisk vurdering kan gi domstolen viktig informasjon om den psykiske funksjonsevnen. I slike saker vil det ofte være indisert med vanlig rettspsykiatrisk vurdering for å bedømme siktede i forhold til strl. §§ 44 og 56 bokstav c. Selv om de sakkyndige konkluderer med at de ikke påviser slike tilstander som loven omtaler, vil retten kunne ha nytte av den generelle utredningen for å forstå siktedes generelle psykologiske funksjonsevne og -måte.

I vanlige rettspsykiatriske utredninger følges «det medisinske prinsipp», se over. De sakkyndige skal altså ikke vurdere hva siktede oppfattet, trodde eller tenkte på handlingstiden, men hvilken generelle psykiske tilstand han var i. Dette er et viktig prinsipp som jeg mener også bør følges i disse sakene.

Naturligvis kan sakkyndige lytte til hva siktede forteller at han oppfattet, trodde eller tenkte, men dette skal ikke være gjenstand for en sakkyndig vurdering med mindre det dreier seg om utsagn som kan kaste lys over hvorvidt siktede var psykotisk eller var i en annen tilstand som beskrevet i strl. §§ 44 eller 56 bokstav c. Den sakkyndige kan velge å tro eller ikke tro på det siktede forklarer om sine tanker, emosjoner og handlinger, men det skal og bør være retten som avgjør denne bevisvurderingen.

Hva den sakkyndige tror er som regel saken uvedkommende. Man kan tro at sakkyndige generelt er bedre i stand til å vurdere sannhetsgehalten i et utsagn enn domstolen, men det er det ingen forsking som bekrefter.14 Psykologiske tester som MMPI15 vil kunne si noe om i hvilken grad den undersøkte fremstilte seg i et svært gunstig lys eller sågar løy under undersøkelsen, men den kan ikke si noe sikkert om hvorvidt hans forklaring i den aktuelle sak er troverdig eller ikke.

Man må også ta i betraktning at sakkyndige som til daglig arbeider med hjelpesøkende pasienter, vil ha som en umiddelbar holdning at pasienten snakker nokså sant når han gjør rede for sin situasjon. Det er ikke sikkert at den holdningen er den beste for å danne seg et bilde av hva som er skjedd i en straffesak.

Jeg er altså av den oppfatning at det er riktigst i saker der den psykiske tilstand kan være av betydning for den subjektive skyld, at man ikke utreder saken psykologisk eller psykiatrisk ut over det man vil gjøre i saker der det er mulighet for manglende skyldevne. I enkelte saker har vi i kommisjonen sett mandat som er utformet svært nær spørsmålet om siktede hadde forsett, noe jeg finner uheldig.

Vitnepsykologi som vitenskap for å avsløre uriktige påstander

Vitnepsykologi er et interessant fagområde som har lange tradisjoner internasjonalt. I Norge er det et relativt lite fagmiljø som arbeider akademisk innenfor feltet. Disse fagpersonene kan gi retten prinsipielt to typer vitnepsykologiske utredninger. Første type er informasjon på generelt plan om faktorer som påvirker vitners observasjonsevne, hukommelse og evne til å gjengi hva de har sett eller hørt, den andre typen dreier seg om eventuelt å vurdere et konkret vitnes utsagn og feilkilder i den sammenheng.

Det første området burde, etter min mening, i større grad tilflyte retten. Dommere bør lære mye om dette i sin videreutdannelse. Vurderinger av vitneutsagn er ikke noe man lærer under jusstudiet i dag, og kunnskapen på området er egnet til å forundre folk.

Lagretten bør også ha slik kunnskap. Men det er litt av en pedagogisk og ikke minst ressursmessig utfordring dersom man skulle ha foredrag om vitnepsykologi i enhver rettssak. Vitnepsykologi kan ikke sammenfattes i noen korte regler for vurdering av utsagn. Men lagrettens oppgave er nettopp å velge hva man vil tro på. Trolig vil generell vitnepsykologisk kunnskap best anvendes i en meddomsrett med erfarne og kunnskapsrike fagdommere og reflekterte legdommere med nysgjerrighet og integritet.

Det andre området bør det, etter min mening, vises mer tilbakeholdenhet med. Dersom spesialister skal utrede vitners, eller tiltaltes, utsagn for å vurdere sannsynlighet for troverdighet, kan dette gjøres etter ulike metoder.16 Men selv om man bruker dagens beste psykologiske metoder for innholdsanalyse, vil man ikke få noe sikkert svar. Det vil dreie seg om ulike statistiske sannsynligheter med ikke ubetydelige feilmarginer. Slike utredninger krever et omfattende arbeid, og kan gi retten en forestilling av at forsking som resulterer i kunnskap om hva som er «vanlig», også kan gi vitenskapelig, sikker kunnskap på enkeltindividnivå, noe det ikke er dekning for.

Jeg har fått referert fra rettssaler at sakkyndige har uttalt seg om troverdigheten av vitner de har hørt der og da. Dette er det definitivt ikke faglig dekning for.

Løgndetektor

I Norge er det ikke adgang til å benytte løgndetektor (polygraf) i straffesaker.17 Det er likevel de som hevder at en slik undersøkelse ville kunne gi retten viktig og riktig informasjon om sannhetsgehalten i et utsagn, og at sakkyndige innenfor dette fagfeltet kan gi vesentlige premisser for bevisvurderingen

Svein Magnussen har gitt en lettfattelig omtale av polygraftesten.18 Han beskriver den som et instrument som registrerer automatiske, ikke-viljestyrte fysiologiske reaksjoner (autonome reaksjoner), som puls, blodtrykk og svettereaksjoner, og nedtegner registreringene fortløpende på en blekkskriver eller en dataskjerm. Når en person er tilkoblet apparatet og blir stilt ulike kritiske spørsmål og kontrollspørsmål, kan man, ved analyse av utslag på disse registrerte autonome variablene, si noe om den statistiske sannsynligheten for at en person har svart sannferdig eller løyet i sine svar. Det stilles store krav til kompetansen for dem som utfører slike undersøkelser, både i hvordan undersøkelsen gjennomføres og i tolkningen av registreringene.

Jeg vil ikke diskutere hvorvidt bruk av løgndetektortest er i strid med strpl. §§ 92 eller 157, det henviser jeg til juristene. Jeg vil her problematisere de faglige utfordringer ved bruk av metoden. Uansett hvor kompetent man er i å intervjue og å tolke polygraftester, vil det aldri oppnås et hundre prosent sikkert resultat. Man kan få både falske positive (tolke sanne svar som løgn) og falske negative resultat (ikke oppdage løgn). Feildiagnostiseringen vil ligge et sted mellom ti og femti prosent, alt etter metoden for spørsmål som brukes og hvilke typer feil man måler.

Personer som skal underkastes en slik undersøkelse og har satt seg inn i metoden, kan til en viss grad forstyrre resultatet ved å bite seg i tungen eller ha en tegnestift i skoen eller et annet sted på kroppen slik at man kan påføre seg smerte under testen. Dette vil forstyrre målingene av de autonome reaksjonene og kan gi et resultat som ikke kan tolkes, eller i hvert fall vanskelig tolkes riktig.

Personer med dyssosial personlighetsforstyrrelse reagerer med lav autonom reaksjon i situasjoner som for andre oppleves ubehagelige og kan gi hjerteklapp og øket svetting. Magnussen hevder at det ikke er evidens for at personer med psykopatiske personlighetstrekk vil oppnå falske negative resultat av den grunn. Dette skal det kunne kontrolleres for ved bruk av andre vanskelige kontrollspørsmål som da også vil gi lave autonome utslag. Men uansett blir testen da vanskeligere å tolke.

Det foreligger imidlertid ikke vitenskapelige arbeider der man har utført polygraftester med de samme spørsmål gjentatt mange ganger over lengre tid, og registrert tilvenningen (habitueringen) hos forsøkspersonen. Faglig kan man argumentere for at jo flere ganger man har gjentatt en løgn, jo mindre vil den autonome reaksjonen være, jf. ordspråket «han juger så han tror det selv». Dette ser jeg som den viktigste motforestilling til polygraftesten, den er nok best på ferske løgner.

Gjerningsmannsprofil

Som for vitnepsykologi finnes det vitenskapelig kompetanse vedrørende utarbeidelse av gjerningsmannsprofil. Politiet, også i Norge, benytter slik kunnskap i etterforskningen i enkelte saker. Slik kunnskap kan gi etterforskere tips om hva de bør lete etter, men ikke hvem som har begått forbrytelsen.

I Birgitte-saken fra Karmøy ble en svensk sakkyndig brukt for å gi politiet kunnskap om drapsmannens mulige psykologiske utredning, og samme sakkyndige vurderte da den siktede i saken opp mot den profilen han selv hadde utredet, og fant at det stemte.19 Gjenkjennelse av gjerningsmannsprofilen hos en siktet person kan ikke brukes som en indikasjon på denne personens skyld, profilen er alt for uspesifikk.

I andre saker har man brukt psykologiske undersøkelser eller vurderinger for å indikere at siktede ikke har den psykologiske utrustning som skulle være en forutsetning for forbrytelsen. Dette er etter min mening et meget skrøpelig bevis, og bør aldri presenteres som en «vitenskapelig sannhet».

Med dette mener jeg ikke å si at medisinen ikke kan bidra med noen informasjon om kjennetegn ved en lovbryter. DNA-analyser kan gi eksakt informasjon om hvilken person som har avsatt et biologisk spor. Kroppslige kjennetegn ved enkelte personer kan ekskludere dem som gjerningsmenn (størrelse, styrke, funksjonshemning), men neppe knytte dem til handlingen.

4 Oppsummerende diskusjon

Jeg har ovenfor redegjort for hvordan rettspsykiatriske og -psykologiske sakkyndige i dag foretar noen bevisvurderinger innbakt i tradisjonelle sakkyndige vurderinger, og hvordan jeg i de senere år har sett eksempler på uvanlige mandat som på ulikt vis oppfordrer sakkyndige til å gi en vurdering av den siktedes eller vitners saksfremstilling. Begge situasjoner er, etter min mening, uheldig.

Det kan virke defensivt og konservativt å likevel akseptere de sakkyndiges bevisvurderinger i de tradisjonelle rettspsykiatriske vurderingene, men å være meget kritisk til utredninger med andre mandat. Men jeg vil hevde at vi må kunne leve med de tradisjonelle erklæringer hvor de sakkyndige vurderer utsagn som er av betydning for å diagnostisere en sinnstilstand som kan ha strafferettslige konsekvenser, selv om jeg ønsker større bevissthet om hva som er bevisvurderinger. De sakkyndige må kunne redegjøre for hvilke premisser de bygger på i sin kliniske vurdering, hvor denne informasjonen kommer fra, hvilket teoretisk grunnlag de har for sine vurderinger, hva deres konklusjoner innebærer og hvor sikre de er i sin sak. Da kan partene og retten selv vurdere om premissene er holdbare og om det er en «rimelig tvil» i den medisinske konklusjon. Den rettsmedisinske kommisjon vil på forhånd ha meddelt retten om de gitte premisser er underkastet en kvalitativ god medisinsk og rettspsykiatrisk vurdering, men kommisjonen kan ikke vurdere holdbarheten av premissene som er lagt til grunn for vurderingen.

Dette er prinsipielt noe annet enn en vurdering av utsagn om hva personen så, oppfattet, trodde eller tenkte på et bestemt tidspunkt. Da innfører vi en aksept av at «det psykologiske prinsipp» blir brukt i vurdering av subjektiv skyld utredet av psykologer eller psykiatere. Dette tror jeg ikke er klokt. Riktignok kan det argumenteres for at sakkyndige som snakker lenge med en person under en observasjon, kan ha et bedre grunnlag enn domstolen til å vurdere konsistensen og sammenhengen i uttalelsene. Jeg vil da finne det mer betryggende at domstolen vurderer hvordan tiltalte og vitner best mulig kan avgi sine forklaringer direkte i retten, enn at forklaringene skal gis til sakkyndige som så skal presentere retten for hvordan situasjonen «egentlig» var for siktede.

Sakkyndige kan heller ikke utrede forsett ved psykologiske eller psykiatriske undersøkelsesmetoder. Det kan diskuteres om hvorvidt det at de sakkyndige eventuelt «tror på» observanden utover det å «tro på» hans symptomer, kan fremlegges som en informasjon som retten kan ha nytte av. Jeg mener dette ikke bør gjøres. Retten kan da få den oppfatning at i en slik troverdighetsvurdering har den sakkyndige tyngde som det etter min mening, ikke er holdepunkter for.

Det er forståelig at rettens aktører, inklusiv tiltalte, vil kunne ønske at det var gode vitenskapelige metoder som kunne utrede strafferettslig relevante spørsmål som troverdighet på en sikker måte. Det vil muligens skje en gang i fremtiden, men da har vi kanskje ikke behov for hovedforhandlinger? – Men allerede i dag finnes det sakkyndige som gjerne uttaler seg om dette. Det er derfor en utfordring for sakens parter, domstolen og Den rettsmedisinske kommisjon å disiplinere bruk av rettspsykiatrisk sakkyndighet så vel som annen rettsmedisinsk sakkyndighet. Dette gjelder ikke minst under den muntlige fremleggelsen i retten som kan inneholde vurderinger og formuleringer som går langt ut over det som er skrevet i erklæringen.

Når jeg har så restriktivt syn på hvorvidt «nye» psykologiske metoder bør bringes inn i retten, skyldes dette ikke minst den kritikk som er fremkommet i gjenopptagelsessaker i Norge og utlandet. Rettspsykiatriske og andre rettsmedisinsk sakkyndige har kommet med uttalelser som ikke har vært faglig godt forankret, og faglige nyvinninger og hypoteser som er blitt presentert for retten, har vist seg ikke å være holdbare. Domstolene har heller ikke alltid forstått sakkyndiges forståelsesmodeller, forbehold eller deres bruk av begrep som sannsynlighet eller mulighet. Det er en ulikhet i hvordan medisinske og juridiske «sannheter» fremkommer og endres, og dette kan ha medført misforståelser.20 Jeg konkluderer derfor med at retten nok alene må ta det tunge ansvar det er å foreta troverdighetsvurderinger og vurderinger av tilregnelige tiltaltes forsett, ut fra en totalvurdering av bevisene i saken.