Interessen i Norge for grunnleggende bevisteoretiske spørsmål har økt de siste årene. Det er flere årsaker til dette. De siste to–tre tiårene har det skjedd en nyorientering i internasjonale og særlig amerikanske forskingsmiljøer, hvor nye perspektiver har revitalisert den bevisteoretiske debatten.3 Disse nye perspektivene fanges nå opp av en ny forskergenerasjon her hjemme. I tillegg har spørsmål om hvordan bevisvurderingen faktisk foregår fått aktualitet blant annet ved at en del konkrete saker, særlig gjenopptakelsessaker, har vist bevisvurderingens kompleksitet og usikkerhet i praksis. I kjølvannet av Moen-saken uttaler høyesterettsdommer og styreleder i Domstolsadministrasjonen, Karl Arne Utgård til Aftenposten 14. september i år, at han ønsker en kompetanseheving «blant annet når det gjelder vurderingen av tekniske bevis og vitnebevis». Dessuten er bevisvurdering blitt et tema i diskusjonen om å redusere eller avvikle juryordningen. Bevisteoretiske problemstillinger vekker for tiden ikke bare vitenskapelig, men også praktisk og politisk interesse.

Rettens profesjonelle aktører assosierer gjerne ordet «bevisteori» med nokså abstrakte idealer om bevisvurdering. Den tradisjonelle tilnærmingen som preget norsk bevisteori i siste halvdel av forrige århundre, fremstiller den ideelle bevisvurdering som en utregning av sannsynligheter. Den nye bevisteoretiske forskingen tar derimot utgangspunkt i det praktiske rettsliv. Denne mer praksisnære tilnærmingen innebærer at det empiriske aspektet ved bevisteorien – i første rekke spørsmålet om hvordan bevisvurderingen faktisk foregår – får større oppmerksomhet enn tidligere. Eksempler på dette er at forskere observerer meddomsrettens rådslagning, intervjuer rettens aktører og arrangerer eksperimenter med jurymedlemmer. Et spørsmål som opptar flere av disse forskerne, er hvordan bevisbedømmeren kognitivt og i samhandling med andre bevisbedømmere i samme sak organiserer og utvikler de ulike elementene som presenteres i bevisføringen. Dette betyr ikke at forskeren nødvendigvis er uinteressert i spørsmålet om hvordan bevisvurderingen bør foregå. Men forskeren innser at en normativ bevisteori må ta utgangspunkt i bevisvurderingen slik den faktisk foregår, og at den må forholde seg til de generelle rammebetingelser og begrensninger – praktiske så vel som kognitive – som bevisvurderingen vil måtte foregå innenfor. Dette er en forutsetning for at den normative teorien kan kommunisere med og bli tatt alvorlig av aktørene i det praktiske rettsliv.

I dag er den bevisteoretiske forskingen dessuten preget av større faglig bredde enn tidligere. Fag som sosiologi, kulturvitenskap, psykologi og filosofi har nå etablert seg på den bevisteoretiske arenaen i Norge. Den sannsynlighetsteoretiske tilnærmingen var et forsøk på å gjøre bevisbedømmelsen mer objektiv ved å etablere matematikk som hjelpedisiplin. Men de fleste spørsmål som bevisbedømmerne i en rettssak må ta stilling til, er ikke spørsmål som kan besvares med et regnestykke. Statistikk er utvilsomt relevant i enkelte saker, men i slike tilfeller er utregningene allerede foretatt av de sakkyndige.

To begivenheter som ytterligere illustrerer den økte interessen for bevisteoretiske problemstillinger, er bevisteoriseminaret som fant sted ved Det juridiske fakultet i Oslo over to dager i mai i år og dagsseminaret om rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker som ble arrangert av fakultetene for juss og medisin i Oslo 18. september, det siste med godt over hundre tilhørere. På begge seminarene sto tverrfagligheten sentralt. På seminaret om rettsmedisinsk sakkyndighet ble det fokusert mye på rettsmedisin som feilkilde i straffesaker som har endt med fellende dom – blant annet ble det vist til en undersøkelse fra USA hvor rettsmedisinske metoder i 63 prosent av tilfellene i et utvalg på 86 gjenopptakelsessaker helt eller delvis var årsak til den opprinnelige, feilaktige domfellelsen. Og på bevisteoriseminaret ble nok mange overrasket over å høre at det fra dommer i Högsta domstolen i Sverige kan utledes generelle retningslinjer om hvordan bevisvurderingen i straffesaker skal foregå. Slike overordnede rettslige retningslinjer for bevisvurderingen har vi ikke i Norge. For øvrig har den økte interessen for bevisteori også gitt seg utslag i at det nå skrives en rekke doktoravhandlinger om grunnleggende bevisteoretiske spørsmål – slik var ikke situasjonen for bare fem år siden.4

I de fleste rettssaker er det bevisføringen og bevisvurderingen som i realiteten avgjør hvilken part som vinner frem i en rettssak.5 Til tross for bevisvurderingens store betydning i praksis, har universitetsjurister og andre forskere tidligere fokusert lite på denne delen av rettsprosessen. Bevisteoretiske problemstillinger begynner nå å få den oppmerksomhet de fortjener blant praktikere, politikere og forskere. Og forhåpentligvis vil aktørene i det praktiske rettsliv oppleve den nye bevisteoretiske forskingen som relevant for egen virksomhet.