Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Rettsavklaring – prosessen etter ranet av Norsk Kontantservice AS

Ranet av Norsk Kontantservice AS (NOKAS) i Stavanger den 5. april 2004 har resultert i en omfattende og langvarig strafferettslig prosess. Hovedforhandling ble påbegynt 19. september 2005. I skrivende stund, 26. februar 2006, er dom i første instans ennå ikke falt. En rekke rettslige problemstillinger har vært behandlet under etterforskningen, hovedforhandlingen og etter at saken ble tatt opp til doms. Jeg vil i det følgende redegjøre for enkelte spørsmål som har fått svar. Jeg behandler de problemstillinger som jeg finner tilstrekkelig kvalifiserte, slik at løsningen kan betegnes som rettavklarende. Redegjørelsen følger en tematisk struktur.

1 Innsyn I

Den første rettslige problemstilling som fikk sin løsning var spørsmålet om opplysninger som stammer fra kommunikasjonskontroll og ikke var benyttet under etterforskningen, var å anse som sakens dokumenter i henhold til straffeprosessloven § 242. Høyesteretts flertall (3) kom i avgjørelsen inntatt i Rt. 2004-2023 frem til at opplysningene måtte anses som interne og undergitt taushetsplikt etter straffeprosessloven kapittel 16a, og at de derfor ikke var omfattet av innsynsreglene i straffeprosessloven § 242 første ledd, dette forutsatt at opplysningene faktisk ikke var benyttet og ble behandlet som interne. Forholdet til EMK artikkel 5 nr. 4 ble også vurdert. Spørsmålet var om bestemmelsen fastsatte krav om tilgang til saksdokumenter utover dem som var fremlagt under fengslingsmøtet. Spørsmålet ble besvart benektende; det ble lagt til grunn at det ikke forelå brudd på bestemmelsen så lenge siktede hadde fått kjennskap til det påtalemyndigheten påberopte som fengslingsgrunnlag. Mindretallet (2) kunne ikke se at det var rettskildemessig dekning for å tolke straffeprosessloven § 242 innskrenkende, og la på den bakgrunn til grunn at materialet var å anse som sakens dokumenter. De fant at unntakene for innsyn var uttømmende regulert i straffeprosessloven § 242 første og andre punktum. Mindretallet fant heller ikke at retten til slikt innsyn var vernet etter EMK artikkel 5 nr. 4.

2 Innsyn II

Det ble også reist spørsmål om innsyn i kommunikasjonskontrollmateriale etter at tiltale var tatt ut. På dette tidspunkt i prosessen reguleres innsyn ikke lenger av straffeprosessloven § 242, men straffeprosessloven § 264. Det klare utgangspunkt er at det skal gis innsyn i alle sakens dokumenter. Høyesterett la enstemmig til grunn i kjennelsen inntatt i Rt. 2005-1137 at tiltalte og forsvarer har krav på innsyn i dokumenter utarbeidet i forbindelse med saksbehandlingen etter straffeprosessloven kapittel 16a om kommunikasjonskontroll. Det ble lagt til grunn at alle dokumenter som gjelder etterforskningen av et straffbart forhold vil kunne ha noe å si for alle som var siktet (her tiltalt) for forholdet. Problemstillingen var så om det også skulle gis innsyn i alt materiale som var fremkommet under kommunikasjonskontrollen, eller om det skulle gjøres unntak for overskuddsmateriale, jamfør straffeprosessloven § 216 g. Flertallet (3) la til grunn at det måtte gis innsyn til opptakene før materialet kunne betraktes som overskuddsmateriale og plikten til sletting etter straffeprosessloven § 216 g inntrådte. De støttet seg blant annet på avgjørelsen behandlet ovenfor i Rt. 2004-2023, hvor flertallet, i begrunnelsen for innsynsnekt under etterforskningsfasen, hadde lagt til grunn at det ville bli gitt fullt innsyn etter at tiltale var tatt ut. Det ble presisert at innsyn kunne nektes på annet rettsgrunnlag og fremhevet at for det materialet som omfattes av bevisforbudsregler, eksemplifisert med forsvarersamtaler, jamfør straffeprosessloven § 216 g første ledd bokstav b, skal det ikke gis innsyn. Mindretallet (2) la til grunn at prinsippet om «equality of arms», jamfør EMK artikkel 6, tilsa at det måtte gis fullt innsyn der deler av materialet ble påberopt av påtalemyndigheten. For det tilfelle at materialet ikke ble påberopt, måtte vurderingstema, ifølge mindretallet, være hvorvidt materialet inneholdt opplysninger som vedrørte saken.

3 Innsyn III

Etter at saken var tatt opp til doms ble Høyesterett forelagt nok en problemstilling knyttet til innsynsproblematikken. Høyesterett tok i HR. 2006-00189-A stilling til om materiale opprettet i forbindelse med begjæring om å nekte tiltalte innsynsrett, jamfør straffeprosessloven § 242 a (altså for eksempel selve begjæringen), var å anse som sakens dokumenter, jamfør straffeprosessloven § 264. Flertallet (4) besvarte dette bekreftende. Det ble vist til at sakens dokumenter omfattet delsaker, jamfør Rt. 2004 side 854 og 1080 og Rt. 2005 side 1137. Flertallet presiserte dessuten at denne type materiale, på lik linje med øvrig materiale, kunne unntas innsyn i medhold av straffeprosessloven § 242 a. Mindretallet (1) viste til at nektelsessaken var en enkeltstående rettshandling, og fant på den bakgrunn sammenholdt med formålsbetraktninger at innsynssakens dokumenter, med unntak av rettens avgjørelser i saken, ikke var å anse som en del av straffesakens dokumenter.

4 Bruk av fotlenker

Sorenskriver Helge Bjørnestad signaliserte tidlig at han ikke ønsket skytevåpen og håndjern innenfor rettens fire vegger. Imidlertid besluttet ledelsen ved Rogaland politidistrikt på bakgrunn av en sikkerhetsmessig vurdering å benytte fotlenker på 12 av de 13 tiltalte. Ingen av partene i saken fikk innsyn i trusselvurderingen som lå til grunn for avgjørelsen. Etter noe tid ble det på vegne av forsvarerne fremsatt begjæring om fjerning av fotlenkene, først til politiet, deretter til retten. Verken politiet eller retten tok begjæringen til følge. Det ble tidvis raslet med lenkene på vei til toalettbesøk, men lyden ble det satt en effektiv stopper for ved tildekking av kjettingen. Europarådets torturovervåkningskomité var i Norge på besøk 3.–10. oktober 2005. I en foreløpig rapport datert 22. november 2005, uttalte Europarådets torturovervåkningskomite følgende:

«At Stavanger Prison, the delegation interviewed twelve persons remanded in custody in relation to the so-called ‘Nokas case’. – The long periods of isolation to witch these prisoners were subjected, combined with routine handcuffing and ankle-cuffing (even in the courtroom), transport difficulties, strip searches twice daily on court days, and constant cell changes, can have debilitating effects on their mental state and has already led to obvious deterioration in the mental health of a number of them. The systematic use of iron ankle-cuffs can have no justification and should be abandoned. In addition, the delegation would like to stress that these prisoners should have ready access to a doctor.»

Det siterte gir inntrykk av et kategorisk nei til systematisk bruk av fotlenker, særlig tatt i betraktning av at komiteen ikke selv hadde vært til stede under rettssaken. På bakgrunn av uttalelsen ga retten den 5. desember 2005 klare føringer til politiet om at fotlenkene skulle av i løpet av kort tid, hvilket skjedde. Om man fra komitéuttalelsen kan utlede en anbefaling om et absolutt forbud, vil vi trolig få svar på når torturovervåkningskomiteen kommer med sin endelige rapport. Det hører til historien at politiet fant den påfølgende sikkerhetssituasjonen kvalifisert nok til at det ikke lenger var forsvarlig å innvilge de fire røykende tiltalte røykepauser, foruten i lunsjpausen.

5 Bruk av isolasjon

Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa også tre kjennelser som omhandlet forståelsen av straffeprosessloven § 186 a; fullstendig isolasjon. Isolasjon ble brukt i stor utstrekning i den innledende fase av etterforskningen. En av de tiltalte satt fem og en halv måned fullstendig isolert. Det ble også benyttet isolasjon da de tiltalte ble overført til Stavanger fengsel i forbindelse med hovedforhandlingen, og isolasjonen ble opprettholdt frem til den enkelte tiltalte hadde avgitt forklaring. I kjennelsen inntatt i Rt. 2005-1226 ble det lagt til grunn at vurderingstemaet for om isolasjonen er fullstendig og ikke delvis, er i hvilken grad det gis samvær med andre fanger. Tilstedeværelse under hovedforhandling ble ikke ansett som tilstrekkelig samvær. I kjennelsen inntatt i Rt. 2005-1242 ble det fastslått at førstegangsileggelse av fullstendig isolasjon etter straffeprosessloven § 186 a ikke kan gis en varighet på over to uker.

6 Vitneavhør

Under etterforskningen oppstod det et praktisk problem som følge av at enkelte vitner ikke ønsket å la seg avhøre av politiet, og derfor ble innkalt til rettslig avhør i medhold av straffeprosessloven § 237 første ledd. Utgangspunktet er at siktede og forsvarere skal varsles om et slikt rettsmøte, jamfør straffeprosessloven § 243. Ettersom det i NOKAS-saken på dette tidspunkt var 25 siktede mente påtalemyndigheten at det måtte kunne gjøres unntak fra utgangspunktet, dels med hensyn til det praktiske og dels med hensyn til vitnepåvirkning som følge av de tiltaltes tilstedeværelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg fastslo i avgjørelsen inntatt i Rt. 2005-651 at varslingsplikten var absolutt. Også forsvarer skal varsles, men rettsmøte kan om nødvendig gjennomføres selv om forsvarer ikke har anledning til å møte. Ettersom prosesslovgivningen ikke var tilpasset saker av en slik størrelse og hensynet til kontradiksjon ville kunne bli ivaretatt på et senere tidspunkt, henstilte utvalget til en pragmatisk løsning og foreslo at et begrenset antall forsvarere skulle være til stede.

7 Utlevering av biologisk materiale

Et sentralt teknisk bevismiddel i NOKAS-saken har vært DNA-analyser. En del av de innhentede prøvene har resultert i analyseresultater som verken kan knyttes til de tiltalte eller til andre personer i politiets DNA-register. En av de tiltalte oppgav i sin forklaring at han hadde observert en navngitt person på ett av åstedene. Den observerte var avgått med døden. Politiet besatt ingen fullstendig DNA-profil av mannen, og de begjærte derfor biologisk materiale fra mannen utlevert fra et sykehus som hadde lagret dette, jamfør straffeprosessloven § 203 og § 204 jamfør § 210. Sykehuset motsatte seg utlevering. Høyesterett fastslo i en kjennelse av 1. februar 2006, HR-2006-00187-A, at tilgang til materiale som er lagret i en såkalt biobank reguleres uttømmende av biobankloven § 15. Bestemmelsen fastsetter et krav om samtykke. Høyesterett fant at sterke personvernhensyn støttet opp om en slik forståelse. Lagmannsretten hadde lagt til grunn at slikt samtykke ikke forelå.

Det synes ikke utenkelig at ytterligere rettsspørsmål vil få sine svar i den videre prosess.

1Anders Løvlie er advokatfullmektig i Advokatfirmaet SAEME og medforsvarer i NOKAS-saken.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon