Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Legitimering av uenighet: Ett blikk på debatten om samkjønnede ekteskap

Debatten om å åpne for samkjønnede ekteskap har gått høyt det siste året. Formålet med denne artikkelen er å gjennomføre en ryddeeksersis. Forfatterne ønsker å plassere argumenter og debatter i forhold til hverandre, for om mulig å forstå noe mer av hva slags debatt som egentlig føres. Artikkelen handler således mer om en «diskrimineringsdebatt» og bestrebelser på å få sine argument betraktet som rettslige, enn om diskriminering som rettslig begrep. Forfatterne argumenterer for at allmenn aksept for en slik endring ikke kan oppnås gjennom lovgivning alene, den må diskuteres frem. Slik dialog er et komplisert, men nødvendig prosjekt.

1 Innledning

I allmennhetens bevissthet er homosak blitt menneskerettighetssak: Man er klar over at det mange steder er forbundet med livsfare både å stå frem som homofil, og å delta i homopolitisk arbeid.2 Men hvor langt homofiles rettigheter som borgere skal strekke seg, er fortsatt kontroversielt. Denne artikkelen handler om noen av de politiske og rettslige spørsmålene som reises i den norske debatten rundt kjønnsnøytrale ekteskap. Diskusjonen fokuserer på tre sosiale kjernebegivenheter: Religiøs vigselsrett, ekteskap og adopsjon.

Høsten 2005 ble det for første gang stortingsflertall for å endre ekteskapsloven slik at også to personer av samme kjønn kan gifte seg. Et dok. 8-forslag fra to SV-representanter i 2004 foreslo at dette gjøres ved at § 1 nytt første ledd i ekteskapsloven skal lyde «To personer over 18 år kan inngå ekteskap» (Dok. nr. 8:52, 2003–04). En slik presisering vil bety at man går fra en ekteskapslov som kun er kjønnsnøytral i ordlyden, til å tillate samkjønnede ekteskap. Partnerskapsloven vil samtidig oppheves. Videre søker man gjennom lovendringen å gi homofile par adopsjonsrett på lik linje med heterofile. Det blir opp til trossamfunn og livssynsorganisasjoner selv å avgjøre om de vil vie personer av samme kjønn. Andre realitetsendringer fremhevet i Dok. 8-forslaget er at unntakene i partnerskapsloven § 2 om statsborgerskap og oppholdstillatelse opphører. Et tilleggsspørsmål er om homofile skal få rett til assistert befruktning. Dok. 8-forslaget falt høsten 2004, men som følge av det nye flertallet på Stortinget er spørsmålet nå under utredning i Barne- og likestillingsdepartementetet.

Debatten om kjønnsnøytral ekteskapslovgivning handler om mer enn innholdet av materiell rett. Partene karakteriserer også reformkravet ulikt: Er dette primært en teknisk lovendring, eller medfører det en dyptpløyende kulturell endring? Den offentlige debatten er preget av sterkt personlig engasjement og polariserte holdninger. Forsøk på å måle uenigheten i befolkningen kan i noen grad se ut til å reflektere hvordan spørsmålet formuleres. I en opinionsmåling foretatt av Gallup Europa er 66 % av det norske folk positive til at lesbiske og homofile får mulighet til å inngå ekteskap. Andre undersøkelser gir andre tall – men ingen gir indikasjoner på at det klare flertall av den norske befolkning er motstandere. Konstruksjonen av ekteskapet som en institusjon for mann og kvinne er ikke nøytral. Hvem som skal få rettsvern, er et spørsmål om verdier og definisjonsmakt. Spørsmålet om befolkningens holdninger leder dermed videre til spørsmålet om hvordan majoriteten skal forholde seg til en uenig minoritet. Videre anføres menneskerettighetsargument av begge sider i debatten. Hvordan ser disse argumentene ut, og hvilken oppfatning av menneskerettighetene bygger de på?

Dette er ingen diskursanalyse. En slik analyse vil kreve et større forskningsprosjekt, som sikkert kommer, og som nok blir meget interessant lesning. Ei heller er det en maktanalyse. Kampen om den offentlige agenda har stått sentralt i homokampen. Mye av den rettssosiologiske forskningen som har vært gjort, har bidratt til å belyse makt og rett i Steven Lukes’ forstand: Makt er dominans, evnen til å gjennomføre beslutninger som gjennomfører ens politiske prosjekt. Men makt er også muligheten til å sørge for fravær av handling. Endelig er makt et spørsmål om hva som er synlig: Man kjemper ikke bare om initiativet i offentlig debatt, men også om kontrollen over hva som kan debatteres (Lukes 2005). Slik sett er det selvfølgelig interessant at det juridiske miljøet i stor grad har stått utenfor debatten.

Formålet med denne artikkelen er mer beskjedent: det er en ryddeeksersis. Vi ønsker å plassere argumenter og debatter i forhold til hverandre, for om mulig å forstå noe mer av hva slags debatt som egentlig føres. Artikkelen handler mer om «diskrimineringsdebatt» og bestrebelser på å få sine argument betraktet som rettslige, enn om diskriminering som rettslig begrep. Vi ønsker å rette fokuset mot debatten om kjønnsnøytrale ekteskap, og forholdet mellom «offentlig uenighet» og det politiske kravet om en entydig juridisk løsning.3

I det første avsnittet diskuterer vi homokamp som rettshistorie. Deretter fokuserer vi på kjønnsnøytral ekteskapslovgining som pågående juridisk reformprosjekt, før vi kikker nærmere på hvordan dette prosjektet diskuteres i det offentlige rom. Vi diskuterer debattargumentene, før vi presenterer en litt lengre drøftelse av bakgrunnsdiskursene om menneskerettigheter, religion og likhetsargumentet. Endelig konkluderer vi med noen observasjoner om forholdet til andre debatter om mangfold og multikulturalisme i norsk kontekst.

2 Lovhistorie og homoaktivisme

Siden 1972 har homofili gått gjennom en tilsynelatende dyptpløyende rekonseptualisering i allmennhetens bevissthet, fra å være en kriminell handling til å bli tolerert praksis, for så å bevege seg mot en stadig mer allmenn anerkjennelse av homofili som en sosial identitet med krav på rettslig beskyttelse og likeverdig tilstedeværelse i det offentlige rom. Homofilien har dessuten blitt kjønnet: i dag er også lesbisk praksis inkludert.

Norske Lov av 1687 hadde i 6-13-15 en bestemmelse om straff for «omgjengelse som er imot naturen». Straffen var «bål og brann». Forbudet ble videreført i Criminalloven av 1842. Straffeloven av 1902 (straffeloven § 213) presiserte dette til å kun gjelde forhold mellom menn, og bare visse former for seksuell praksis var kriminalisert. Etter langvarig press, og grunnet «endrede samfunnsforhold» ble straffelovens forbud mot homofil praksis opphevet i 1972.

Det er all grunn til å merke seg at den generelle aksepten homofile har oppnådd i dagens Norge, dermed er av nyere dato. Arbeidet for å organisere en norsk homobevegelse var møysommelig, fra opprinnelsen som et uformelt nettverk, videre til anonym organisering, og så til offentlig organisasjonsvirksomhet. Dannelsen av Det Norske Forbundet av 1948 markerer begynnelsen på den organiserte norske homoaktivismen. Den fikk et ansikt utad da Kim Friele ble forbundets leder i 1966, men frem til avkriminaliseringen i 1972 opererte forbundet under marginale forhold. Etter interne splittelser på 1970–80-tallet er de homofile organisasjonene i dag organisert under paraplyorganisasjonen Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring (LLH).

De viktigste tidlige kampsakene for Forbundet av 1948 var eliminering av sosialt stigma og rettslig diskriminering, samt avdiagnostisering. Homofili ble strøket som sykdomsdiagnose i 1977.

Det videre lovreformarbeidet utover på 1980-tallet ble hemmet av det sterke stigmaet som fremdeles heftet ved temaet homofili i den offentlige sfære. En ny delseier ble vunnet i 1981. Da vedtok Stortinget å innlemme seksuell legning i straffeloven § 135 a som beskytter mot hatefulle ytringer, samt i § 349a som setter straff for diskriminering i ervervsmessig virksomhet. Det har senere blitt vedtatt en rekke enkeltbestemmelser som skal verne mot diskriminering,4 men det er ikke gitt noe generelt forbud tilsvarende det diskrimineringsloven § 1 tilbyr mot «diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn».

Partnerskapsloven kom i 1993. Med denne fikk homofile og lesbiske mulighet til for det første å markere sitt partnerskap med en offisiell seremoni, og for det annet å la sitt forhold bli regulert av hovedsakelig de samme regler som gjelder for gifte par. De aktuelle reglene innebærer rundt 800 paragrafer fordelt på 120 lover (Ot.prp. nr. 32 (1992–93) side 14). De viktigste reglene gjelder prinsippet om gjensidig forsørgelsesplikt, regler etter trygdelovgivningen, skattelovgivningen, forsikringslovgivningen, reglene om deling av boet ved opphør av samlivet og spørsmål om habilitet og vitneplikt.

Det ble gjort klart i partnerskapslovens forarbeider at partnerskap ikke fullt ut skulle tilsvare ekteskap: «Forslaget innebærer ikke likestilling mellom homofilt partnerskap og ekteskap» (Ot.prp. nr. 32 (1992–1993) side 3). Partnerskapsloven inneholder to viktige og omstridte unntak: § 1 gjør unntak fra ekteskapslovens kapittel 3 om vigsel. Homofile har dermed ikke rett til kirkelig vigsel. Registreringen blir gjennomført av notarius publicus, det vil si en dommer eller dommerfullmektig. Etter partnerskapslovens § 4 gjelder heller ikke adopsjonslovens regler om ektefeller for registrert partnerskap. Etter en endring av adopsjonslovens § 5 a med virkning fra 1.1.2002 kan imidlertid den ene partner i et registrert partnerskap «med samtykke fra den andre partner adoptere dennes barn med mindre barnet er et adoptivbarn som kommer fra en fremmed stat som ikke tillater slik adopsjon» – såkalt stebarnsadopsjon.

To særtrekk ved den rettslige reguleringen av homofile og lesbiskes rettsstilling er verdt å merke seg. For det første har det i historisk perspektiv først og fremst vært en regulering av menns seksualitet. Når man snakker om homofiles legalstrategier i historisk kontekst, snakker man først og fremst om menn. Dette står i motsetning til samfunnets generelle bestrebelser for å kontrollere kvinnelig seksualitet. Forsøkene i den vestlige verden på å regulere seksualitet mellom kvinner er av relativt ny dato, og selv om lesbisk praksis var dekket av ordlyden i Norske Lov av 1687 og Criminalloven av 1842 ble dette håndhevet i kun svært få tilfeller. Illustrerende er det også at da det i perioden før avkriminalisering ble diskutert å etablere en høyere seksuell lavalder for homofile ble dette møtt med et krav om at straffeloven § 213 skulle utvides til også å gjelde kvinner.

For det andre er det ikke selvsagt at lovgiver knytter homofil praksis sammen med spørsmål om sosial identitet. Da forbudet mot homoseksuelle handlinger ble del av den verdslige lovgivningen, ble homofile vurdert og definert fra et kristent ståsted (Størksen 2000 side 43). Tradisjonelt sett var homoseksuell atferd satt på linje med sodomi, overgrep mot mindreårige og annen utuktig atferd. Slik atferd ble ikke ansett som uttrykk for en personlighetstype, men som en enkeltstående, straffbar handling (Svare 2001 side 312).

3 Kjønnsnøytral ekteskapslovgivning som juridisk reformprosjekt

Som et resultat av fortsatt rettslig diskriminering, er kravet om kjønnsnøytral ekteskapslovgivning med tilhørende adopsjonsrett blitt homobevegelsens viktigste politiske krav. LLH krever felles ekteskapslov med like rettigheter og plikter for homofile/lesbiske og heterofile par (LLH 2004). Den norske debatten er en del av en global reformdebatt. I 2001 vedtok Nederland som det første landet kjønnsnøytral ekteskapslovgivning. Siden har Belgia, Spania, Canada, Sør-Afrika og enkelte stater i USA fulgt etter.5 Men mens deler av den amerikanske homobevegelsen er opptatt av å kritisere «den heteronormative agendaen» som ligger til grunn for reformkravet, er denne kritikken relativt lite uttalt i det norske offentlige rom. Kanskje fordi det virkelig radikale i Norge ikke er å frabe seg offentlige ritualer, men å avvise kravet til en heteronormativ livsførsel som innebærer monogam tosomhet, reproduksjon og anskaffelse av bil og bolig. Implikasjonene for kjønnsidentiteten til dem som ikke kan eller vil oppfylle dette idealet er vidtrekkende uavhengig av seksuell legning.

Forholdet mellom retten og sosial endring er dynamisk. Mens kriminaliseringen av homofili innebar at rettstilstanden lå langt bak den allmenne rettsfølelsen, er spørsmålet om retten nå i noen grad har gått forbi: Kjønnsnøytral ekteskapslovgivning er knapt et folkekrav. Likevel er det ingenting som skulle tilsi at den allmenne rettsfølelsen ikke er i utvikling på dette området. Endsjø (Dagbladet 7.2.2004) argumenterer for at partnerskapsloven er en historisk parentes, og at det som i sin tid var progressiv reform i dag er blitt institusjonalisert diskriminering.

Den norske ekteskapslovens ordlyd er kjønnsnøytral. Det er ingen ting i lovens bokstav som hindrer homofile par fra å inngå ekteskap. Samtidig er det åpenbart at det ikke var lovgivers intensjon å stille dette spørsmålet åpent. Lovgivningsapparatet ble satt i gang da Siri Hall Arnøy og May Hansen fra SV våren 2004 foreslo endringer av § 1 i ekteskapsloven som ville innebære samme rett for homofile og lesbiske til å inngå ekteskap som ethvert annet menneske over 18 år. Flertallet i Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen frarådet imidlertid å vedta dette, hovedsakelig med den begrunnelsen at flere av partiene ikke hadde diskutert problemstillingen, men ville ta dem opp på sine landsmøter i 2005. Representantene fra AP og SP ville også be om nærmere utredning fra Regjeringen, mens FrP og KrF understreket at de ikke kunne slutte seg til en likestilling mellom heterofile ekteskap og partnerskap. (Innst. O. nr. 9, 2004–05). I debatten 18.11.2004 fulgte Odelstinget komiteens innstilling, og forslaget ble lagt til side.

Da den rød-grønne regjeringen tiltrådte høsten 2005, hadde den programfestet å

«gå inn for endringer i ekteskapsloven som åpner for ekteskap mellom to av samme kjønn, med samme rettigheter som ekteskap mellom to av motsatt kjønn. Senterpartiets representanter i Regjering og Storting stilles fritt i dette spørsmålet» (Soria Moria 2005:67).

Det arbeides nå i Departementet med den nærmere utformingen av et endringsforslag.

Innføringen av regelen om stebarnsadopsjon i 2002 var et viktig skritt på veien mot reell likestilling mellom homofile og heterofile par, men er begrenset til innenlandsadopsjon. Kravet fra homobevegelsen er fulle adopsjonsrettigheter, men dette har møtt motbør fra flere hold. Barneombudet er blant dem som har gitt uttrykk for at utenlandsadopsjon til homofile par bør utredes nærmere før det åpnes for en likebehandling av homofile og heterofile par på dette området, grunnet det faktum at både utenlandsadopterte og homofile/lesbiske er grupper som har det vanskelig i Norge. Barneombudet er imidlertid enige med LLH i at det bør være adgang til innenlandsadopsjon der det allerede eksisterer bånd mellom et homofilt par og et barn (Dagbladet 21.10.2004).

Samkjønnede ekteskap vil trolig også kreve endringer knyttet til reglene om vigselsrett. I dag gir ekteskapsloven anvisning på en todelt prosess: Folkeregisteret prøver om ekteskapsvilkårene er oppfylt, og utsteder en attest for dette (§ 6). Selve vigselen utføres så av dem som er gitt kompetanse til dette etter § 12, først og fremst notarius publicus (dommer eller dommerfullmektig), utenrikstjenestemann og ledere i registrerte tros- eller livssynssamfunn. Dok. 8-forslaget legger opp til at religiøse samfunn skal gis rett til å reservere seg mot å foreta vigsel av homofile par.

4 Debatten rundt kjønnsnøytrale ekteskap

Den offentlige politiske diskusjonen om samkjønnede ekteskap har vært en debatt med ujevn dramaturgi. Berggrav kommenterer at det finnes svært lite juridisk norsk forskning på dette området.6 Bibliografien til Nettverket for forskning om homoseksualitet viser at det har vært stor akademisk produksjon om temaet homofili i sin alminnelighet de siste femten årene.7 Det meste av aktiviteten foregår dog på det humanistiske feltet (sosiologi, antropologi, historie). Med unntak av rettssosiologi og kriminologi har ikke det norske juridiske miljøet vært spesielt interessert.8 Dog inneholder offentlige dokumenter interessante diskusjoner om temaet.9

Homokampen har blitt skildret som en stille kamp, hvor diskret lobbyvirksomhet overfor mulige samarbeidspartnere og støttespillere på Stortinget foregikk i det skjulte.10 Da Arnøys og Hansens forslag ble lagt til side av Odelstinget, kommenterte Dagsavisen det slik:

«Dette skulle man tro var en viktig begivenhet, et viktig verdispørsmål og ikke minst et viktig rettighetsspørsmål. Men debatten døde hen, engasjementet var nærmest fraværende og rettighetskampen fant ikke sted. Hvor var de homofile som ville blitt direkte berørt av en endring i ekteskapslovgivningen? Hvorfor klarte ikke Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring (LLH) å mobilisere homofile til kamp for egne rettigheter? Det var kanskje ikke så viktig allikevel dette med kjønnsnøytral ekteskapslov? Ikke var det noen som demonstrerte, ikke var det flust av homofile som lenket seg fast til Stortinget, eller sto fram i mediene og krevde like rettigheter. Og hvor var sørgemarsjen da familiekomiteen på Stortinget bestemte seg for å utsette vedtaket, ikke å mene noen ting, ikke ta stilling, men la det bero?» (Dagsavisen 23.11.2004).

Men i forbindelse med stortingsvalget høsten 2005 kom spørsmålet igjen høyt på den offentlige dagsorden. Hovedargumentene i debatten denne høsten var stort sett av kjent karakter. I det følgende gis en kort oversikt.

Tilhengerne av lovreform bygger på argumenter om likhet, verdighet og kjærlighet, oftest knyttet til et sekulært livssyn. Ønsket om likhet og verdighet uttrykkes gjennom krav om at homofiles kjærlighet skal kunne få samme offentlige anerkjennelse som heterofiles. Den svenske ombudsmannen mot diskriminering på grunn av seksuell legning, Hans Ytterberg, har tatt sterkt til orde for at ekteskapet, som en viktig samfunnsinstitusjon, både er et uttrykk for kjærlighet og forpliktelse fra partenes side, og en anerkjennelse av paret fra samfunnets side:

«Alt dette bidrar til å styrke menneskers følelse av selvrespekt. Det er nettopp derfor også mange lesbiske og homofile mennesker ønsker å kunne gifte seg med sin elskede. Å kunne velge å delta på denne måten i et felles samfunnsliv er en selvfølge for de fleste, heterofile, mennesker. For homofile er det en umulighet. Utestengningen signaliserer at samkjønnede par ikke er verdige samme anerkjennelse fra samfunnets side som heterofile. Resultatet blir at enkeltmenneskets verdighet krenkes» (Dagbladet 5.10.2004).

I økende grad brukes også menneskerettighetene som grunnlag for kravet om samkjønnede ekteskap: å gifte seg er en rettighet, og å utelukke homofile fra dette sees som en form for diskriminering som ikke bare er ubegrunnet – men ulovlig. I dok. 8-forslaget formuleres det slik:

«Spørsmålet blir om det er rimelig også i fremtiden å skulle beholde ekteskapet som en rettslig sett eksklusiv heteroseksuell institusjon? Dette spørsmålet må besvares i forhold til ikke-diskrimineringsprinsippet, et grunnleggende prinsipp i henhold til menneskerettighetene.»

Motstanderne av kjønnsnøytral ekteskapslovgivning, bygger sitt standpunkt på fem kjerneargumenter. Disse er hensynet til barnets behov for to foreldre av motsatt kjønn, hensynet til barnet som individ, hensynet til de heterofilt gifte, at rettstilstanden ikke rokkes ved unødig og at ekteskapet er en religiøs institusjon som ikke kan endres.

Det første er hensynet til barnets behov: Ved regulering av ekteskapsadgang bør en legge større vekt på interessene til andre enn de homofile. Barn trenger en mor og far (Kvalbein i Aftenposten 22.8.2005). Videre hevdes det at en slik rett også følger av menneskerettighetene,

«FNs konvensjon om barns rettigheter […] gir barn rett til å vokse opp hos sine biologiske foreldre så langt det er mulig. Det er en psykologisk og sosial urett å frata et barn retten til å ha en mor og en far. Derfor er det dramatisk å innarbeide homofil adopsjon som en regulær og likeverdig ordning» (Aftenposten 2.9.2005, imøtegått av Gording Stang 19.9.2005).

Hensynet til barnets identitet fremheves også: Likestilling av samlivsformer kan gjøre barn usikre, og dermed «fremprovosere» en homofil identitet. Nettstedet morfarbarn.no skriver at:

«Barn og ungdom vil bli de store taperne med en kjønnsnøytral ekteskapslov. Helt fra de første barneårene vil de i undervisning, eksempler og skolebøker lære at ekteskapet mellom mann og kvinne er nøyaktig det samme som ‘ekteskap’ mellom personer av samme kjønn. Både direkte og indirekte vil barn og ungdom oppfordres til å utforske om de passer best til samliv med personer av samme eller motsatt kjønn – eller kanskje begge deler? I tillegg til utstrakt seksuell utprøving og eksperimentering vil en slik kjønnsideologi i skolen trolig føre til økt usikkerhet og forvirring hos mange når det gjelder egen seksualitet, selvbilde og identitet11

Også hensynet til heterofilt gifte ble trukket frem – ifølge Erling Johannes Husabø vil «ei ’avkjønning’ tek[e] bort det identitetsbærande elementet i ekteskapet som kulturell institusjon. Dette vil vera eit ran frå dei som i dag lever i ekteskap og frå dei som i framtida ønskjer ekteskapet som ramme rundt samlivet mellom mann og kvinne» (Aftenposten 18.8.2005). Med dette mener han at «forma blir mindre, og folket fattigare» (Aftenposten 14.9.2005).

Status quo-argumentet bygger på en idé om en evig og «naturlig» samfunnsorden, hvor ekteskapet er en kulturbærer. Denne kulturtradisjonen har tradisjonelt handlet om en mann og en kvinne. Dette ble også knyttet til det «naturlige»: Tradisjonen og kulturen er knyttet til at familien utgjør en ramme for reproduksjon, og biologisk sett kreves en av hvert kjønn for dette. Ekteskapets natur blir sett som å forutsette en mann og en kvinne – Husabø skriver om «den kjønnspolariteten som kjenneteiknar eit ekteskap» (Aftenposten 18.8.2005).

Det religiøse argumentet ble i mindre grad uttalt i avisdebatten, med et opprop fra representanter fra en rekke kristne organisasjoner som et klart unntak (Aftenposten 2.9.2005). Det er dessuten tydeliggjort på en rekke nettsteder, som morfarbarn.no og homofili.com. Her ses ekteskapet ikke bare som kultur og tradisjon. Det er dessuten, og primært, en religiøs institusjon som det dermed ikke er opp til Mennesket å endre. Brosjyren «Homofili og kristen tro» (2003) uttrykker det slik:

«Noen grunnleggende premisser i vår tenkning er at den bibelske skapelsesteologi inkluderer kjønnspolariteten mellom mann og kvinne, mor-far-barn-relasjonen, samt det livslange og forpliktende ekteskap som rammen for det seksuelle samliv. Vi kan ikke se at Jesu etterfølgere er fri til å relativisere eller oppløse disse grunnleggende ordningene, heller ikke i vår tid.»

Sammen med debatten om å avskaffe bordbønn i skolen og kristen formålsparagraf i barnehageloven blir spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslovgivning et sterkt symbol på avkristningen av Norge.

5 Kontekstualisering av argumentene

5.1 Kultur, natur og endring

Nedbrytningen av det kjønnede elementet i ekteskapet er et hovedankepunkt for motstanderne av lovendring. Husabø referer til det «identitetsbærende elementet» og ranet av de heterofilt gifte. Ekteskapet er et nullsum-spill og en institusjon i krise. Denne krisen forverres dersom de homofile gis tilbud om de samme legitimerende rammene rundt sin samlivsform. I motsatt retninger er argumentet at ekteskapsinstitusjonen som sådan snarere vil styrkes av å gi homofile adgang, enn av å stenge dem ute når de vil leve i livslange, forpliktende forhold.

At det heterofile ekteskapet er kultur, skyldes ifølge argumentene at det også er natur. Empirisk sett kan det reises innvendinger mot dette. Ser vi utenfor Norges grenser, viser de mange ulike løsningene på samliv mer enn tydelig at det er lite «naturgitt» ved ekteskapet som en institusjon mellom en mann og en kvinne. Noen steder kan en mann gifte seg med flere kvinner, og i noen få samfunn har en kvinne flere ektemenn. Og som kjent tillater noen land nå ekteskap mellom to av samme kjønn.

Men selv om det skulle være empirisk riktig at ekteskap kun har handlet om mann og kvinne, kan dette ikke i seg selv begrunne at status quo må opprettholdes. Valgte løsninger virker «naturlige» bare frem til samfunnsendringer bringer inn nye ordninger for å regulere familielivet. Samtidens regulering kan altså ikke i seg selv begrunne endringsvegring. Forandring kan i ettertid vise seg å ha vært til det bedre. I ettertidens lys virker ikke det å gi menn monopol på stemmerett som en god ordning. Når president Bush (som ellers ofte blir ansett som en erkekonservativ kristendoms sterke beskytter) er tilbakeholden med å støtte et grunnlovsforbud mot homofile ekteskap i USA, bør det sees i sammenheng med de dårlige erfaringene som ble gjort med å forby ekteskap mellom mennesker av ulike raser. Historisk var det sett som unaturlig og ødeleggende for den hvite rasen å blande seg med den svarte – selv om man også her så at forplantning skjedde uavhengig av ekteskapsordninger. Denne bruken av det «naturlige» som begrunnelse for regulering av ekteskap ga etter hvert det amerikanske Høyesterett vond smak i munnen, og i 1967 fant de at slike forbud var i strid med grunnloven i USA.

En beslektet begrunnelse er hensynet til ekteskapets funksjon, særlig da som ramme for familieliv. Fra biologiargumentet beveger vi oss her over til å se på en av underdebattene, som omhandler adopsjonsretten. Debatten om samkjønnede ekteskap kan ikke forstås uavhengig av spørsmål om biologi, reproduksjon og adopsjonsrett. På den ene siden hevdes det at ekteskapet bør reserveres for parkonstellasjoner som kan produsere barn, og det anses problematisk dersom homofiles adgang til å gifte seg fører til at det blir flere barn blant homofile. I og med at det ikke kreves at heteroseksuelle par dokumenterer at de selv er fruktbare for å tillate ekteskap, må dette forstås som et uttrykk for at man mener at barn har det best med to ulikekjønnede personer (rollemodeller) som primære omsorgspersoner, snarere enn et krav som bygger på biologisk far- og morskap.

På den andre siden fremheves at homofile allerede har barn – både som resultat av heteroseksuelle relasjoner, og gjennom besøk i land med mer liberal lovgivning når det gjelder donasjon av egg og sæd – og at hensynet til å skaffe disse barna sikre rammer ved at også deres (sosiale) foreldre kan inngå ekteskap, taler for å åpne for samkjønnede ekteskap. Det er lite kunnskap om hvorvidt adgang til ekteskap faktisk vil føre til flere eller færre barn av homofile, og partene i debatten er uenige om det finnes tilstrekkelig systematisk kunnskap om situasjonen for barn som vokser opp i slike forhold.12

5.2 Menneskerettighetsargumentet

Et påfallende trekk ved debatten er hvordan begge sider påkaller menneskerettighetene. Diskrimineringsforbudet anses av noen å gi rett til samkjønnede ekteskap – mens andre bestrider dette ut fra en underforstått heteronorm i definisjonen av ekteskap, og også påberoper seg barns rett til mor og far som begrunnelse for opprettholdelse av dagens regulering. Med unntak av Endsjø og Borvik er argumentasjonen er imidlertid sjelden preget av grundig analyse av rettskildene på området.

Et blikk på noen få avgjørelser fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) antyder at bildet er mer sammensatt enn noen av partene vil innrømme: Irlands forbud mot seksuell omgang mellom samtykkende voksne menn ble kjent menneskerettsstridig i 1981.13 Christine Goodwin hadde etter en kjønnsskifteoperasjon krav på å bli fullt ut anerkjent som kvinne slik at hun også hadde adgang til å gifte seg med menn – at de biologisk sett ikke ville være i stand til å få barn var ikke avgjørende. Domstolen uttalte seg her om behovet for å se egne tidligere avgjørelser i lyset av ny samfunnsutvikling.14 I en sak om hvorvidt forskjellsbehandling av homofile adoptanter på grunn av deres legning var i strid med EMD, tvilte domstolen seg imidlertid frem til at dette var innenfor statenes skjønnsmargin. Fraværet av europeisk konsensus på området var ett av argumentene, ett annet den faglige usikkerheten om det var til barns beste å bli adoptert av homofile.15

Rettskildebildet her er uten tvil i endring – men selve fokuset i debatten kan antyde en parallell til bildet tegnet i Makt- og demokratiutredningens sluttrapport: Politiske debatter flyttes i økende grad til rettslige rom, og tyngdepunktet flyttes dermed fra verdidebatt til rettskildetolkning.16 Menneskerettighetene anses i stadig større grad å utgjøre trumfkortet i politiske debatter. De utgjør «det endelige argumentet» – som ikke kan overprøves (eller engang diskuteres) på moralsk eller verdimessig grunnlag. Den tros- og livssynsnøytrale menneskerettighetsdiskursen har på mange måter overtatt den posisjonen religionen tidligere hadde i den norske offentligheten.

5.3 Det religiøse

Som antydet ovenfor er det få åpne henvisninger til religion som begrunnelse for standpunkter – å vise til det naturlige, det tradisjonelle, familiens funksjon og menneskerettighetene er mer legitimt enn å si at ekteskapet er en religiøs institusjon som ikke skal utsettes for sekulær tukling. Religionsfriheten er også i liten grad trukket inn i den menneskerettslige argumentasjonen rundt temaet – noe som må anses interessant, all den tid debattantene ellers bruker tilgjengelige menneskerettslige argumenter relativt ukritisk. En lesning av debatten antyder dermed at ekteskapet først og fremst er en sekulær institusjon.

Men de religiøse aspektene blir tydelige i forhold til de underliggende diskusjonene: Kan og bør man pålegge Den norske kirke (og eventuelt andre samfunn med vigselsrett) å vie homofile par? Er ekteskapet en religiøs, en sekulær eller en tros- og livssynsnøytral ordning i Norge i dag?

Når spørsmålet om kjønnsnøytrale ekteskap er så vanskelig i Norge, skyldes dette sammenkoplingen av ekteskapsritualet og den religiøse vigselsretten, som også har gjort det mulig å blokkere generell adopsjonsadgang for homofile. Det er interessant å merke seg at skillet mellom kirke og stat i USA betyr at den homofile adopsjonsretten, som er en sentral del av den norske striden, både er mer utbredt og mindre kontroversiell enn i Norge.

Det har blitt fremmet forslag om å fjerne ekteskapsinngåelsen fra kirkens sfære, for heller å la religiøse samfunn gi velsignelse av de forhold de ønsker å velsigne etter en borgerlig vigsel. Dette knytter an til den vanskelige debatten man nå er på vei inn i vedrørende spørsmålet om (eller snarere hvordan og når) man bør skille stat og kirke. Spørsmålet om hvem som kan endre religionen fremstår tvetydig. Politisk press for endring har til en viss grad vist seg vellykket sett fra reformistenes side: En rekke av de endringer som Den norske kirke har gått gjennom de siste tiårene hadde trolig tatt lenger tid dersom man ikke kunne styrke interne reformister gjennom «kongelig kirkestyre», for eksempel i henhold til kvinnelige og homofile presters plass i kirken.

Samtidig er det grenser for statens vilje til inngrep i religiøse sfærer. To eksempler er likestillingsloven § 2(1), som unntar interne forhold i trossamfunn fra kravet om likebehandling av menn og kvinner, og arbeidsmiljøloven § 13-3(3), som gir adgang til forskjellsbehandling på grunn av homofil samlivsform ved ansettelse i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn.

Spørsmålet om ekteskapet er en sekulær, en religiøs eller en tros- og livssynsnøytral ordning, må diskuteres før man kan si noe om religionen bør få sette grensene for hva slags relasjoner som skal kunne anerkjennes i ekteskaps form. Og dersom man ser ekteskapet som en helt eller delvis religiøs institusjon, kommer debatten om hvor langt det er ønskelig å forsøke å endre religion gjennom lovgivning.

Her ligger også et av paradoksene i statskirkedebatten – at de som prinsipielt sett er minst opptatt av religionen er mest opptatt av at staten skal kontrollere denne. Frykten for å senke takhøyden skaper overraskende politiske konstellasjoner, der for eksempel frikirker og Human-Etisk Forbund står sammen om å ønske skille, mens enkelte politikere vil bevare kontroll: Senterpartiet ønsker ikke splittelse mellom stat og kirke, Arbeiderpartiet har pr. januar 2006 ikke konkludert.

5.4 Likhet og ulikhet

Et siste poeng vi ønsker å fokusere på er argumentasjonen rundt hva som er likt – og hva følgene av dette er. Den norske debatten følger til en viss grad et internasjonalt mønster: Fra å være en utopisk visjon om likestilling og offentlig aksept som gruppe har kravet om kjønnsnøytral ekteskapslovgivning blitt et krav om rettferdighet, grunnet på betraktninger om internasjonale menneskerettigheter og borgerrettigheter.17

For dette formålet er ikke partnerskapsloven tilstrekkelig. Selv om de rettslige virkningene er noenlunde like oppfattes det som en opprettholdelse av førsterangs og annenrangs relasjoner – slik «Separate but equal»-tankegangen i USAs raseskillelover ikke ble opplevd som rettferdige for fargede som riktignok fikk ta toget, men ikke i samme vogn som hvite.

Som et motsvar til dette kravet om likhet finner man argumentet om at dersom man skal utvide ekteskapet til også å omfatte homofile par, må man også akseptere andre relasjoner. Espen Ottoson, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, besvarte Ytterbergs argument om anerkjennelse av homofiles kjærlighet (jamfør ovenfor) da han skrev at:

«Historisk har mange kulturer akseptert flerkoneri. Så hva hindrer Hans Ytterberg og andre i å kjempe for dette? Hvilke argumenter kan brukes for å avvise tre mennesker som sier de er glade i hverandre og ønsker å leve sammen i et ekteskap?» (Dagbladet 7.10.2004).

Ekteskapet mellom mann og kvinne oppfattes som vesensforskjellig fra andre relasjoner, og dermed utenfor krav om likebehandling. Husabø hevder at:

«diskriminering handler om å ikkje vise respekt for ulikskaper, og å gjera skilnader mellom grupper som det ikkje er sakleg grunnlag for. […] Om ein gir homofile par tilgang til ekteskapet som institusjon, er det snarare tale om ei ‘omvendt diskriminering’, der ein likestiller det ulike» (Aftenposten 18.8.2005).

Å behandle heterofile og homofile forhold likt ville ifølge morfarbarn.no være første skritt ut på et skråplan som leder til å anerkjenne alle forhold som ber om anerkjennelse –

«å fjerne kjønnsbestemmelsen vil åpne en sluse som på sikt vil gjøre det vanskelig å nekte diverse andre samlivsformer å bli sidestilt med ekteskapet. Hvordan kan man gi spesielle privilegier til homofile, mens man fortsetter å ‘diskriminere’ andre seksuelle minoriteter og annen seksuell atferd? Innen radikale miljøer er det allerede mange som arbeider for at samfunnet skal legitimere antalls-nøytralt samliv.»18

6 Konklusjon

Debatten om samkjønnede ekteskap dreier seg om hvilken rolle ekteskapet som institusjon skal spille i det norske samfunnet. I denne artikkelen har vi diskutert hvordan kravet om offentlig anerkjennelse av relasjonen er begrunnet og bestridt, og hvilken betydning en endring av rettstilstanden vil ha for individ og institusjoner.

Samtidig er veien kort fra dette konkrete temaet til mer prinsipielle diskusjoner om sameksistens, verdipluralisme og de utfordringene et sammensatt samfunn reiser. En kjønnsnøytral ekteskapslovgivning vil medføre en kulminasjon av en lang kamp for likhet og rettferdighet. Samtidig er dette på mange måter også en debatt der politiske skillelinjer i det norske samfunnet blir ekstra tydelige, og hvor debatten bærer bud om at vi på mange måter står ovenfor en begynnelse: Norge blir mer heterogent, ikke mindre. Debatten illustrerer at det kulturelt komplekse samfunn er i ferd med å bli en realitet som noe mer enn en kosmetisk observasjon. Gudmund Hernes spør om vi har tatt diskusjonen om hva som skal være de felles kjerneverdiene i et kulturelt mangfold alvorlig nok, og svarer selv benektende på dette spørsmålet (Morgenbladet 13.1.2006).

Vi lever i en tid da den offentlige sfære er blitt global, og hvor behovet for respekt for ulikheter er større enn noen gang. Samfunnet blir stadig mer mangeartet, og gamle identiteter og institusjoner oppløses, endrer meningsinnhold eller blir hybrider. Spørsmålene som reises i debatter som den vi har diskutert her, er tungt symbolsk ladede for alle involverte. Vi trenger et debattklima hvor alle samfunnsborgere føler at de har en sjanse til å bli hørt, og ikke latterliggjort fordi de er uenige med den liberale massen eller blir hengt ut som fundamentalister eller «dårlige mennesker». Bare da kan det oppnås legitimitet for beslutningene som tas.

Litteratur

Berggrav, Erik: En analyse av den norske homobevegelsens legalstrategier. Spesialoppgave ved profesjonsstudiet. Juridisk Fakultet. Universitetet i Oslo, 2003

Borvik, Bjørnar: «Diskrimineringsforbudet som skranke i adopsjonssaker» i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, nr. 3. 2003

Brantsæter, Marianne C., Turid Eikvam, Reidar Kjær og Knut Olav Åmås (red.): Norsk homoforskning. Universitetsforlaget, Oslo 2001

Endsjø, Dag Øistein: «I kjønnets grenseland. Vestens relative menneskerettighetsbegrep» i Mennesker og rettigheter. Nordic Journal for Human Rights, nr. 4. 2001, s. 81–90

Halvorsen, Anette: Rettslig regulering av homoseksuell praksis fra 1687–1902. Særavhandling til juridisk embetseksamen. Universitetet i Oslo, 1998, utgitt i Institutt for offentlig retts skriftserie nr. 2/2000

Hennum, Ragnhild: «Lesbiske og homofiles rettsstilling» i Brantsæter et.al. 2001, s. 85–104

Homofili og kristen tro. Et felleskirkelig ressursblad med støtte fra 34 kirkesamfunn og organisasjoner, datert oktober 2003. Tilgjengelig fra www.homofil.com

LLH 2004: Arbeidsprogram 2004–2006, tilgjengelig fra www.llh.no

Lukes, Steven (ed.): Power, A Radical View. Palgrave Macmillan, 2005

Soria Moria 2005: Politisk plattform for en flertallsregjering utgått av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, 13. oktober 2005

Størksen, Ingvill: Homofili og politikk. En komparativ analyse av verdiendringer og meningskoalisjoner bak vedtaket av partnerskapsloven i Danmark og Norge. Hovedoppgave ved Institutt for sammenlignende politikk. Universitetet i Bergen, 2000

Svare, Helge: «Homoseksualitet mellom biologi og kultur. Et filosofisk blikk på essensialisme og konstruktivisme» i Brantsæter et.al. 2001, s. 303–324

Offentlige dokumenter, lovforarbeider o.l.

Ot.prp. nr. 32 (1992–1993): Om lov om registrert partnerskap

St.meld. nr. 25 (2000–2001): Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg

Dokument nr. 8:52 (2003–2004): Privat forslag fra stortingsrepresentantene Siri Hall Arnøy og May Hansen om lov om endring i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap. (Kjønnsnøytral ekteskapslov)

Innst. O. nr. 9 (2004–2005): Innstilling fra familie-, kultur og administrasjonskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Siri Hall Arnøy og May Hansen om lov om endring i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap. (Kjønnsnøytral ekteskapslov)

Referat fra Odelstingets møte 18.11.2004

Avisartikler

Dagbladet 7.2.2004: «Partnerskapsloven – en parentes», Dag Øistein Endsjø

Dagsavisen 23.11.2004: «Kjønnsnøytral ekteskapslov? Gjesp!», Kristine Meek

Dagbladet 21.10.2004: «Kjønnsnøytral ekteskapslov», Jon Reidar Øyan, leder LLH, og Reidar Hjermann, barneombud

Aftenposten 18.8.2005: «Ekteskapet er ikkje kjønnsnøytralt», Erling Johannes Husabø

Aftenposten 22.8.2005: «Skal staten undergrave ekteskapet?», Jon Kvalbein

Aftenposten 25.8.2005: «Kjærlighet har vist seg kjønnsnøytral», Anders Gaasland

Aftenposten 29.8.2005: «Homofil krusning på opprørt hav», Erling Eide

Aftenposten 2.9.2005: «Kampen om ekteskapet», Arnfinn Løyning, Den Evangelisk Lutherske Frikirke; Markus Bernt Eidsvig, Den Katolske Kirke; Claes Tande, Den Katolske Kirke; Ulf Asp, Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn; Magnar Mæland, Det Norske Baptistsamfunn; Sveinung Lorentsen, Det Norske Misjonsforbund, mfl.

Aftenposten 14.9.2005: «Ekteskapets kulturelle grunnlag», Erling Johannes Husabø

Aftenposten 19.9.2005: «Feil om FNs barnekonvensjon», Elisabeth Gording Stang

Morgenbladet 4.11.2005: «Naturlover, juss og kultur», Ingunn Ikdahl og Kristin Bergtora Sandvik

Morgenbladet 11.11.2005: «Mørkemenn, moderasjon og meningsdiktatur», Øivind Benestad

Morgenbladet 11.11.2005: «Ekteskapsdebatt uten kostyme», Erling Johannes Husabø

Morgenbladet 18.11.2005: «Nødvendige endringer», Martin Eiebakke

Morgenbladet 25.11.2005: «Ja til polygami?», Øivind Benestad

Morgenbladet 2.12.2005: «Har tiden løpt fra ekteskapet?», Martin Eiebakke

Morgenbladet 16.12.2005: «Kjønnsnøytral kulturrevolusjon», Øivind Benestad

Morgenbladet 13.1.2006: «Heraklit i passkontrollen», Gudmund Hernes

1Ingunn Ikdahl er stipendiat ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Kristin Bergtora Sandvik er stipendiat ved Harvard Law School. Artikkelen bygger delvis på en kronikk publisert i Morgenbladet (04.11.05). Vi takker Ragnhild Hennum for nyttige kommentarer og innspill.
2For dokumentasjon av dette, se for eksempel Human Rights Watchs temaside om «Lesbian, Gay, Bisexual, and Transgender Rights», http://www.hrw.org/doc/?t=lgbt
3Som artikkelforfattere er vi naturligvis posisjonerte, og det kan for ordens skyld påpekes at vi har sympati med kravet om endring av rettstilstanden – men er kritiske til hvordan debatten føres.
4Se arbeidsmiljøloven kapittel 13, husleieloven § 1-8, eierseksjonsloven § 3a, burettslagslova § 1-5, bustadsbyggjelagslova § 1-4, og alkoholloven § 1-8(3).
5For en oversikt over rettslig regulering av ekteskap og partnerskap i Europa, se http://www.ilgaeurope.org/
6Berggrav 2003:11.
7http://www.jus.uio.no/ikrs/nettverket/
8Se dog Borvik 2003, Berggrav 2003, Halvorsen 2000 og Hennum 2001.
9Se særlig forarbeidene til partnerskapsloven (Ot.prp. nr. 32, 1992–93), Levekårsmeldingen (St.meld. nr. 25, 2000–01) og behandlingen av Dok8-forslaget (Dok. nr. 8:52, 2003–04 og Innst. O. nr. 9, 2004–05)
10Se bibliografien på hjemmesiden til Nettverk for forskning om homoseksualitet, http://www.jus.uio.no/ikrs/nettverket/
11http://www.ekteskapet.no/sider/tekst.asp?side=36. Uthevet skrift i originalteksten.
12En oversikt over forskning rundt homofile og barn ligger på llh.no. Kritikk av denne forskningen finnes på morfarbarn.no, imidlertid uten at det blir presentert forskning med resultater i motsatt retning.
13EMD dom 22. oktober 1981, Dudgeon vs Storbritannia.
14EMD dom 11. juli 2002, Christine Goodwin vs Storbritannia.
15EMD dom 26. februar 1001, Fretté vs Frankrike. Jf. Borvik 2003.
16Se NOU 2003:19 «Makt og demokrati».
17Se for eksempel International Gay and Lesbian Human Rights Commission og amerikanske Human Rights Campaign.
18http://www.ekteskapet.no/sider/tekst.asp?side=36. Se også disputten mellom Benestad og Eiebakke i Morgenbladet 18.11, 25.11, 2.12 og 16.12.2005.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon