Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kvinners rett til å nekte militæret. Har kvinner som har avgitt militær villighetserklæring «angrerett»?

Vernepliktsloven av 17. juli 1953 nr. 29 gjelder i utgangspunktet bare for menn, jamfør lovens § 3. Etter en lovendring i 1979 fikk imidlertid kvinner anledning til frivillig å gjøre tjeneste i de militære styrker på lik linje med menn, og til frivillig å underkaste seg mobiliserings- og tjenesteplikten som gjelder for menn, jamfør vernepliktsloven § 4 fjerde ledd. I praksis gjøres dette ved at kvinner etter tre måneders tjeneste må undertegne en villighetserklæring. Militærnekterloven av 19. mars 1965 nr. 3 har imidlertid ingen åpning for at kvinner kan nekte tjeneste. Det er etter denne loven bare plikttjeneste som kan nektes, og kvinner har ikke plikttjeneste.

Spørsmålet i denne sammenhengen er hvordan mobiliserings- og tjenestepliktige kvinners stilling er i en krigssituasjon, dersom de inntar et militærnektersstandpunkt. Kvinnen har med andre ord kommet til et militærnekterstandpunkt etter at hun har undertegnet villighetserklæringen.

1 Kvinners forpliktelser etter villighetserklæringen

Kvinner som søker seg til frivillig førstegangstjeneste må altså etter tre måneder skrive under en villighetserklæring for å kunne fortsette i militær stilling, eller for å kunne søke seg til militære skoler og kurs.2 Ved å skrive under på villighetserklæringen påtar kvinner seg de samme forpliktelsene i krig og fred som vernepliktige menn har etter lovverket. Villighetserklæringen er en uoppsigelig kontrakt, den inneholder ikke noen oppsigelsesklausul, og oppsigelse er heller ikke lovregulert.

En kvinne som skriver under på villighetserklæringen forplikter seg altså til å gjennomføre førstegangstjenesten, til å bli innkalt til jevnlige repetisjonsøvelser fram til hun fyller 44 år, til å delta på eventuelle ekstraordinære øvelser og til å stå i mobiliseringsrullene.3 I krigstid plikter hun å gjøre tjeneste så lenge det anses for nødvendig inntil hun fyller 55 år.4

Da endringen i vernepliktsloven kom i 1979 og gjorde det mulig for kvinner å gjøre førstegangstjeneste, var dette bare ett av flere utslag av en langvarig likestillingskamp som preget 1970-tallet. Det ble fokusert på kjønnenes likeverd, og at kvinner bør ha samme rett til å gjøre tjeneste for landet som menn.5 Også forarbeidene er preget av politisk ideologi, og det ble ikke fokusert på de prinsipielle, juridiske spørsmål.6

Det kan på prinsipielt grunnlag reises spørsmål om hvorvidt det i det hele tatt er lovlig å inngå en kontrakt som forplikter avtaleparten i så mange år framover, uten at motytelsen står noenlunde i samsvar med dette. Videre kan man spørre om det er lovlig å frivillig, gjennom kontrakt, forplikte seg til både å ta liv, og også ofre sitt eget dersom det blir nødvendig. Grensene for privat autonomi er ikke soleklare i norsk rett, men selvbestemmelsesretten og avtalefriheten er et rettsprinsipp som står sterkt i Norge. Jo Hov trekker det så langt som å si at selvbestemmelsesretten

«[…] er en fundamental forutsetning for hele rettssystemet, og kan ikke utledes ved en henvisning til andre regler – regelen om at den enkelte har kompetanse til å binde seg ved avtale, har for så vidt samme karakter som grunnloven.»7

Det er likevel antatt at råderetten over eget liv og helbred er begrenset. Eksempelvis følger det av straffeloven § 235 at en person ikke kan be om å bli tatt livet av.8 Forsøk på å ta sitt eget liv vil ikke sjelden føre til tvangsinnleggelse på psykiatrisk klinikk for å verne om vedkommendes liv og helse.9 Videre finnes det en rekke lovregler som begrenser individenes mulighet til å utsette sitt eget liv for risiko, eksempelvis forskrift til veitrafikkloven § 23a om påbudt bruk av bilbelte og styrthjelm. I forbindelse med dødshjelpsdebatten uttalte Justiskomiteen i Innst. S. nr. 173 (1997–98):

«Flertallet viser til at norsk strafferett bygger på et prinsipp om at den enkelte ikke disponerer fritt over sitt eget liv. Livet er et uavhendelig rettsgode som staten og andre plikter å respektere og verne om. […] Flertallet viser til at dette prinsippet er solid forankret i vår kultur og mener det er svært viktig at det ikke rokkes ved dette prinsipp».

Jeg har imidlertid ikke kunnet finne at noen har stilt spørsmål ved lovligheten av slike «soldatavtaler» som er temaet for denne artikkelen, ut over drøftinger internt i Forsvaret.10 Muligens er aksepten av behovet for et militært forsvar så utbredt at avtaler som er nødvendige for opprettholdelsen av dette, godtas på tross av at det kan stilles spørsmål ved lovligheten.11 I utgangspunktet kan man likevel si at det ikke er noe i veien for å inngå slike avtaler, så lenge begge parter er fornøyd med og aksepterer avtalens innhold. Problemet oppstår idet den ene parten skifter mening og ikke lenger ønsker å oppfylle kontrakten etter sitt innhold.

2 Tilbakekall av villighetserklæringer – praksis i fredstid

Etter militærnekterloven § 1 kan vernepliktige menn søke om fritak for videre militær tjeneste dersom de av samvittighetsgrunner ikke lenger kan stå i tjenesten. Når kvinner som har skrevet under villighetserklæringen tilsvarende ikke lenger ønsker å være tilknyttet de militære styrker, kan de i fredstid på lik linje med menn sende søknad om fritak til vernepliktsverket som avgjør søknaden og løser kvinnen fra sin tjenesteplikt.

Denne ordningen er gjort slik mest av praktiske årsaker. Det finnes ikke lovregler som regulerer spørsmålet. Militærnekterloven gjelder utelukkende for vernepliktige, og det er det, som fremholdt innledningsvis, bare menn som er. Kvinner kan altså ikke utlede noen rettigheter direkte fra militærnekterloven. Derfor overføres heller ikke kvinner som nekter videre militærtjeneste til sivil tjenesteplikt etter militærnekterloven § 10.

3 Villighetserklæringens gyldighet som kontrakt

I fredstid løses altså saker hvor kvinner av samvittighetsgrunner ikke lenger ønsker å gjøre militærtjeneste på enklest mulig måte, og kvinner som er inne til tjeneste dimitteres etter søknad. Hva som vil skje i krigstid er derimot ikke åpenbart. I mangel av lovhjemmel som åpner for samvittighetsnekting for kvinner, må man falle tilbake på stiftelsesgrunnlaget for verneplikten for den enkelte kvinne, altså villighetserklæringen. Som nevnt over gir ikke villighetserklæringen noe direkte løsning på problemet. Løsningen må derfor finnes i en tolkning av villighetserklæringen som kontrakt. Kontrakten er i utgangspunktet uoppsigelig, hvilket stiller kvinner som vil nekte videre tjeneste av samvittighetsgrunner i en dårlig posisjon.

Som kontrakt har villighetserklæringen etter min mening minst fem svake sider, som samlet (og til dels også enkeltvis) gjør at kontrakten kan erklæres ugyldig.

Det første er kontraktens gyldighetstid. Den som undertegner erklæringen, påtar seg plikt til å stille seg til rådighet for de militære styrker så lenge hun etter vernepliktsloven er i vernepliktig alder.12 Dette kan dreie seg om til sammen 37 år, dersom den som undertegner er 18 år i undertegningsåret. Geir Woxholth betegner blant annet avtaler av livsvarig karakter som umoralske, og derfor i strid med ærbarhetsbegrepet i NL 5-1-2.13 Hov nevner også som eksempel en avtale med 20 års oppsigelse som stridende mot NL 5-1-2.14 Det må også kunne sies å stride mot den generelle rettsoppfatning at en avtale på denne måten gjøres tilnærmet livsvarig. Muligens var det i tråd med datidens generelle rettsoppfatning da ordningen ble til i 1979 (selv om jeg finner også det tvilsomt), men ærbarhetsnormen etter NL 5-1-2 er en skiftende norm, og avtaler avpasses etter hva som er god moral til enhver tid. Agder lagmannsrett presiserer hvordan NL 5-1-2 er å forstå:

«Lagmannsretten ser NL 5-1-2 som et uttrykk for at en avtale kan bli ugyldig fordi innholdet misbilliges av rettsordenen. […] NL 5-1-2 synes i dagens rett å stå som en standard, – et uttrykk for at dommeren skal bygge sin vurdering av en avtales gyldighet på det han mener er den alminnelige oppfatning av god skikk og bruk, av god moral, til enhver tid. Finner man etter dette at det foreligger en avtale med et moralsk fordømmelig innhold, så skal de kjennes ugyldig.»15

At kontraktens gyldighetstid er for lang, er imidlertid ikke nødvendigvis alene nok til at man kan si at kontrakten er ugyldig.

Det andre momentet som taler for villighetserklæringens ugyldighet, er uoppsigeligheten. Kvinner påtar seg alle de samme plikter som menn har etter vernepliktsloven, men får ikke dermed samme rett til å nekte etter militærnekterloven. Tidligere generaladvokat Blomdal omtalte kort disse reglene i et brev til Forsvarets Overkommando 4. mai 1987, der han kommenterte at:

«[…] slikt personell [kvinner] ikke skal søke fritak etter fritakingslovens regler, idet denne lov gjelder mannlige vernepliktige. Dette syn har også Justisdepartementet sluttet seg til.»16

Uoppsigelige avtaler som i sitt innhold krever personlige ytelser fra den eller de involverte, bryter også med den norske rettsoppfatningen, og er antakelig også i strid med ulovfestede alminnelige kontraktsrettslige prinsipper.17 Det finnes riktignok lite relevant rettspraksis som kan underbygge en slik påstand, men årsaken til dette er trolig at tvister om uoppsigelige avtaler i stor grad har vært løst utenfor rettssalene, da det bør være relativt åpenbart hvilket resultat saken ville fått i en domstol. De få saker som kanskje kunne sammenlignes, har dessuten sortert under avtaleloven § 36, som imidlertid ikke kan benyttes direkte mot villighetserklæringen.18

Uoppsigeligheten i villighetserklæringen vil trolig uansett rammes av ærbarhetsbegrepet i NL 5-1-2, som er den eneste skriftlige lovregel som er direkte relevant.19 Det finnes heller ikke relevant rettspraksis etter NL 5-1-2, men som Arnholm påpeker, viser mangelen på rettspraksis «[…] at denne regel er så effektiv at folk ikke lar det komme til prosess uten i grensetilfellene».20 Det må være naturlig å se selvbestemmelsesretten i norsk rett slik at den ikke bare innebærer at myndige personer fritt kan inngå de kontrakter man vil, men at den også gir en rett til å tre ut av kontraktsforhold etter nærmere bestemte regler.

Det er ikke usannsynlig at villighetserklæringens uoppsigelighet alene vil være tilstrekkelig til å få den tilsidesatt dersom spørsmålet ble forelagt en domstol.

Det tredje momentet er kontraktsbruddsbeføyelsene. Til forskjell fra kontrakter av mer formuerettslig karakter, er det ikke snakk om erstatning eller økonomisk kompensasjon dersom en kvinne ønsker å tre ut av kontraktsforholdet eller bryter kontrakten på annen måte. Nekter en kvinnelig vernepliktig å utføre sine plikter etter kontrakten, rammes hun av militær straffelov, og risikerer fengselsstraff.21 Jeg finner det tvilsomt at det juridisk kan forsvares at noen frivillig kan påta seg plikter som ved brudd medfører straffeforfølgelser med strafferammer tilsvarende voldtekt og ran.22 Hov mener at selv om det kan tenkes adgang til å inngå avtaler som innebærer å gi avkall på frihet, helse eller personlig integritet, så «må det være klart at slike avtaler ikke kan tvangsfullbyrdes på vanlig måte.» Videre fremholdet han:

«Selv om en karakteriserer avtalen som gyldig, kan en antagelig ikke pålegge den som ikke oppfyller den, å betale erstatning for den positive kontraktsinteresse».23

Det må her tas med at Hov bruker som eksempel en avtale om å gi blod, hvilket skulle være langt mindre drastisk på alle måter enn å være soldat i en krig.

Det fjerde momentet er misforholdet mellom ytelsene i villighetserklæringen. Som nevnt over forplikter en kvinne som undertegner erklæringen seg til langvarig tjenesteplikt, og til en lydighetsplikt som strekker seg langt utover hva som kan kreves i for eksempel vanlige arbeidsavtaler. Et annet av de ulovfestede alminnelige kontraktsrettslige prinsipper er at ytelsene og motytelse skal stå i et rimelig forhold til hverandre.24 Dette gjelder spesielt for formuerettslige avtaler, men kan antakelig gis generell gyldighet for alle avtaler, med unntak av rene gaveløfter. Spesielt for menige kvinner er misforholdet påfallende. De menige soldatene er pålagt lydighet mot ordrer som kan innebære en svært stor risiko for eget liv. Betalingen menige soldater får er for tiden fra kr 120,90 per dag, pluss tillegg. Dette er bare ment å dekke utgifter til småting, og er ikke økonomisk kompensasjon for personlig risiko. Generaladvokaten gjorde oppmerksom på dette misforholdet allerede i 1993, uten at det er gjort tiltak for å endre systemet.25

Arnholm trekker fram eksempler på avtaler som innebærer stor ulempe for den ene part, og hvor det da er viktig for avtalens gyldighet at kompensasjonen står i forhold til dette.26 På den annen side er det vel klart at det ikke er lønnen i form av dagpenger som lokker kvinner til å undertegne villighetserklæringen. Det er nok sannsynlig at de aller fleste kvinner som har undertegnet villighetserklæringen har gjort dette for å få tilgang til de gunstige kurs og utdanningstilbudene som gis av militære skoler. Hvorvidt denne typen betalt utdannelse kan kompensere for de negative sidene ved kontrakten; at man forplikter seg til om nødvendig å «dra i krigen», er imidlertid usikkert. Uansett er kontrakten den samme også for dem som av forskjellige årsaker ikke velger å benytte seg av de gunstige utdanningstilbudene etter endt førstegangstjeneste. I disses tilfelle er misforholdet åpenbart.

Det siste momentet er hva kontrakten etter sitt innhold egentlig forplikter undertegneren til. Som nevnt over er det antatt at det finnes visse grenser for den private autonomi, og en avtale vil lett bli funnet ugyldig hvis den går ut på å gi avkall på frihet, helse eller legemlig integritet.27 I ytterste konsekvens forplikter kontrakten den som undertegner til etter ordre både å ta andres liv og utsette sitt eget liv for betydelig risiko.28 Nå er det å ta liv i en krigssituasjon akseptert som en nødvendighet, slik at det vanskelig kan sies å stride mot den allmenne rettsoppfatningen.

Spørsmålet er likevel om man på frivillig grunnlag kan forplikte seg til dette. Eckhoff nevner liv, legeme og frihet som «uavhendelige rettsgoder».29 At inngrep i disse rettsgodene krever lovhjemmel er relativt klart. Men Eckhoff reiser også spørsmål om ikke lovhjemmel er nødvendig selv om inngrepet skjer frivillig. Jeg er enig med Eckhoff i dette, og i dette tilfellet mener jeg en klar lovhjemmel er nødvendig. Denne lovhjemmelen kan til en viss grad finnes i vernepliktsloven § 4 tredje ledd, men inngrep av denne art krever etter min mening klarere lovhjemmel enn et siste ledd i en paragraf som egentlig handler om noe helt annet.30

4 Oppsummering kvinners nektingsrett

Slik jeg ser det, er ikke kvinner som undertegner villighetserklæringen rettslig bundet av denne. De klart tyngste momentene for å underkjenne villighetserklæringens gyldighet, er uoppsigeligheten og mangelen på klar lovhjemmel. Sammenholdt med de øvrige argumentene presentert ovenfor, finner jeg det tvilsomt om villighetserklæringen som kontrakt ville bestå en rettslig prøvelse for en domstol. Konsekvensen av dette blir med andre ord at de militære styrkene ikke sikkert kan regne med å disponere alle de kvinnelige vernepliktige i en krigssituasjon, ettersom de etter eget forgodtbefinnende kan fraskrive seg ansvar etter kontrakten, og etter all sannsynlighet også vinne fram med dette i en eventuell rettssak. Dette er naturligvis en uheldig situasjon for de militære styrkene.

I en eventuell krigssituasjon kan det ikke ses bort fra at allmenn verneplikt vil bli innført også for kvinner. Under andre verdenskrig ble kvinner som oppholdt seg i utlandet pålagt verneplikt gjennom Kongelig resolusjon av 24. juli 1942. Nærmere regler for kvinners verneplikt ble gitt som provisorisk anordning av samme dato. Etter anordningens § 6 ble disse kvinnene gitt samme mulighet som menn til å nekte på grunnlag av samvittighetskonflikt. Innføring av tilsvarende ordning i en eventuell krigssituasjon i dag, vil kunne løse problemene rundt villighetserklæringen. Allmenn verneplikt for kvinner er likevel et nokså drastisk tiltak, og fra lovgiverhold bør det vurderes om det ikke bør gjøres andre grep for å sikre rettssituasjonen rundt de tjenestepliktige kvinnene.

1Vigleik M. Aas er cand.jur. 2002, og arbeider som juridisk rådgiver ved personal- og organisasjonsavdelingen i Bodø Kommune. Aas underviser og eksaminerer i Kirkerett ved Kirkelig Utdanningssenter i nord, Tromsø.
2Det underlige med disse erklæringene er at de ikke finnes som standardkontrakter, men i forskjellige varianter i forskjellige avdelinger. I tillegg skapes det begrepsforvirring ved at søknad om ny militær stilling også har fått navnet «villighetserklæring», og denne finnes som standardblankett.
3Jf. vernepliktsloven § 9.
4Jf. vernepliktsloven §§ 15 og 5.
5Bakgrunnen for at Norge bare har verneplikt for menn er opprinnelig at verneplikten var en borgerplikt, og da den allmenne verneplikten ble vedtatt i 1814 (Grl. § 109) ble ikke kvinner regnet som borgere.
6Ot.prp. nr. 37 (1978–79) og Innst. O. nr. 41 (1978–79).
7Jo Hov, Avtalerett, 3. utg. 1993 s. 51. Se slik også Geir Woxholth, Avtaleinngåelse, ugyldighet og tolkning, 2. utg., 1997 s. 62 og Erling Selvig i Knoph, 11. utg. 1998 s. 232.
8Se for eksempel dødshjelpdommen Rt. 2000 s. 646. Mer om dødshjelp, se Erling Johannes Husabø, Rett til sjølvalt livsavslutning, 1994.
9Mer om tvangsinnleggelse, Tfr 5 1997, Aslak Syse og Tore Nilstun.
10Generaladvokat Dahl svarte på spørsmål fra Vernepliktsverket i brev 17. juni 1993, hvor noen prinsipielle spørsmål ved slike avtaler ble reist.
1186 prosent av landets befolkning over 15 år mener Norge har behov for et militært forsvar, ifølge en meningsmåling gjort for Folk og Forsvar februar–mars 2000.
12Vernepliktsloven § 3, jamfør § 5.
13Geir Woxholth, Avtaleinngåelse, ugyldighet og tolkning, 3. utg. 1998 s. 338.
14Jo Hov, Avtalerett, 3. utg. 1993.
15RG 1981 s. 276. Synspunktet deles også av Arne Arvid Rasmussen i Norsk Lovkommentar (4. utg. 2002) bind 1 s. 22 note 4.
16Brevet omhandlet egentlig praktisering av veiledning til å søke militærtjeneste, og det siterte avsnitt var mer for et apropos å regne. Det går likevel ganske klart fram hva Generaladvokaten mener om dette, og det har ikke lykkes meg å finne andre relevante kilder som kan si noe mer spesifikt om saken.
17Om dette, se Selvig i Knoph, 10. utg., s. 315 flg.
18Avtaleloven regulerer bare formuerettslige avtaler, og villighetserklæringen faller derfor utenfor. Om grenser for formueretten, se blant andre Geir Woxholth, Avtaleinngåelse, ugyldighet og tolkning, 3. utg. 1998, s. 31.
19Det lar seg antakelig forsvare å benytte analogi til avtaleloven § 36, men slik jeg ser det er dette ikke nødvendig da NL 5-1-2 gir tilstrekkelig hjemmel for ugyldighet.
20Carl Jacob Arnholm, Lærebok i avtalerett, 1969 s. 201.
21Militær straffelov, lov 22. mai 1902 nr. 13, se blant annet § 46.
22Sammenlign for eksempel straffeloven §§ 192 og 268 med militær straffelov §§ 35 og 46 jf. §§ 96 og 97.
23Jo Hov, Avtalerett, 3. utg. 1993, s. 160.
24Både avtaleloven § 36 og pristiltaksloven § 2 er et utslag av dette prinsippet.
25Brev fra generaladvokat Dahl til Vernepliktsverket 17. juni 1993.
26Carl Jacob Arnholm, Lærebok i avtalerett, 1969, s. 203.
27Jo Hov, Avtalerett, 3. utg. 1993.
28Militær straffelov, § 26.
29Torstein Eckhoff, Forvaltningsrett, 6. utg., 1997, s. 249.
30Vernepliktsloven § 4 omhandler egentlig tidspunkt for inntredelse av verneplikt for mannlige vernepliktige.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon