Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Artikkel
(side 109-131)
av Ole Kristian Fauchald
Sammendrag

Hva var bakgrunnen for tanken om å etablere en internasjonal miljødomstol, en av fanesakene til tidligere miljøvernminister Børge Brende? Artikkelforfatteren gir en oversikt over hvilke institusjoner som dømmer i miljøsaker i dag, hvilke funksjoner en egen internasjonal domstol kan fylle, og hvilke alternative institusjoner som kan fylle funksjonene. Det hele munner ut i en oversikt over argumentene for og mot etableringen av en internasjonal miljødomstol.

(side 132-145)
av Hans Chr. Bugge
Sammendrag

For å unngå økte utslipp av klimagasser til atmosfæren vurderes muligheten for å deponere store mengder CO2 i undergrunnen på kontinentalsokkelen. Artikkelen redegjør for de viktigste rammene for dette i dag etter folkeretten og nasjonal rett. Deponering som er ledd i petroleumsvirksomheten, for eksempel for å oppnå økt trykkstøtte, er trolig tillatt etter folkeretten. Derimot antas at det internasjonale forbudet mot dumping av avfall i havet i dag begrenser mulighetene til deponering uten tilknytning til petroleumsvirksomheten. Noen konklusjoner er usikre. Det foreslås enkelte lovendringer og en generell konsesjonsordning for slik deponering.

(side 146-152)
av Jan Henrik Nielsen
Sammendrag

Retten til miljø under Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon er i høy grad domstolsskapt. Artikkelen behandler sentrale dommer fra Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol hvor retten til miljø som en materiell rettighet er blitt innfortolket i allerede eksisterende bestemmelser. Konvensjonen inneholder ingen egen bestemmelse om retten til miljø, men domstolen har gått forholdsvis langt i å innfortolke en rett til miljø.

Fast spalte – Senter mot etnisk diskriminering
(side 153-159)
av Elisabeth Lier Haugseth
Sammendrag

Mange vil hevde at et effektivt vern mot rasistiske ytringer og vern om ytringsfrihet ikke er mulig å oppfylle samtidig. Dette synet forutsetter at enkelte menneskerettigheter er gitt faste, urokkelige grenser til fortrengsel for andre menneskerettigheter. SMED vil fremheve at ytringsfriheten bare kan forsvares i den utstrekning den ikke på uforholdsmessig vis rammer andre fundamentale menneskerettigheter – som retten til vern mot rasistiske ytringer. SMED vil med utgangspunkt i nylig foreslåtte endringer i straffelovens § 135 a gjøre rede for nødvendigheten av et styrket vern mot rasistiske ytringer, og ytringsfrihetens grenser i lys av behovet for et slikt vern.

Fast spalte – Likestillingsombudet
Fast spalte – Rwandadomstolen
(side 162-167)
av Benedicte Malling
Sammendrag

Seksuell vold i form av voldtekt, seksuell tortur og andre brutale overgrep mot kvinner, forekommer i internasjonale og interne konflikter over hele verden. Selv om disse overgrepene er brudd på internasjonal lovgivning som kan straffeforfølges, viser historien at seksuelle overgrep mot kvinner ofte blir trivialisert og tolerert i større grad enn andre forbrytelser. Den internasjonale straffedomstolen for Rwanda (ICTR)2 har gjennom Akayesu-saken3 etablert en banebrytende presedens som definerer voldtekt i internasjonal rett og anerkjenner seksuell vold som både tortur og folkemord. Kritiske røster mener imidlertid at den konsekvente håndhevelse av kjønnsrelatert vold i ICTR har uteblitt på grunn av manglende oppmerksomhet rettet mot dette feltet under etterforskningen, og på grunn av manglende vilje til å integrere de seksuelle forbrytelsene i alle tiltaler og prosedyrer. Uansett, den felles innsats som er vist ved straffedomstolene i Rwanda, Jugoslavia og Sierra Leone i dag har utvilsom ført til at internasjonalt fokus er rettet mot seksuelt relatert vold. Den fremtredende plass slike gjerninger er gitt i den permanente straffedomstolens jurisdiksjon (ICC) gir håp med tanke på håndhevelsen av disse forbrytelsene i fremtiden.

Artikkel
(side 168-183)
av Kjetil Rommetveit
Sammendrag

Artikkelen plasserer Bioteknologiloven i forhold til noen generelle utviklingstrekk innenfor helseretten. Av særlig betydning er Abortloven og Pasientrettighetsloven. Mens det i løpet av de siste femogtjue årene kan spores en gradvis overføring av beslutningsmyndighet fra lovgiver til borger, argumenteres det med at elementer i Bioteknologiloven synes å ville reversere denne utviklingen.

(side 184-199)
av Jan Helge Solbakk
Sammendrag

Selv om formålsparagrafene i bioteknologi- og biobankloven flagger vernet om menneskeverdet som deres primære hensikt, viser destruksjonspåbudet av overtallige befruktede og totalforbudet mot embryonal stamcelleforskning at kontrolldimensjonen er en enda sterkere drivkraft i norsk biolovgivning. Det nye utkastet til en enhetlig lov for medisinsk og helsefaglig forskning bryter med den individorienterte og kontrollfokuserte ideologi i eksisterende biolovgivning og introduserer bredt samtykke som en supplerende samtykkeforståelse og fellesskapsprinsippet som et nytt regulativt prinsipp.

(side 200-211)
av Øyvind Ravna
Sammendrag

Debatten om retten til «land og vann» i Finnmark er ferd med å gå over i en ny fase ettersom «finnmarksloven» nå står for tur til å bli vedtatt. Et av de tyngste akademiske innspillene i denne debatten ble levert Sverre Tønnesen i 1972. Avhandlingen Retten til jorden i Finnmark fikk stor oppmerksomhet, og med sine presise og velformulerte forslag ble Tønnesen en premissleverandør for Samerettsutvalget. Dagens debatt om «finnmarkslov» er dreid bort fra Tønnesens tanker i en slik grad at de politiske miljøene som strides om hvem som skal forvalte og eie grunnen i Finnmark, ikke lenger synes å ha fokus på det som har vært det sentrale, nemlig hvilke rettigheter bygdefolk i Finnmark skal ha til sin utmark. I stedet er spørsmålet blitt politisert og utydeliggjort gjennom fokus på folkeretten og styresammensetninger i organet som er foreslått å skulle eie utmarka i Finnmark. Utydeliggjøringen kan medføre at bygdefolk i Finnmark, som høyst sannsynlig er de rettmessige eierne til Finnmarksallmenningen, nå står i fare for å miste den mulighet Tønnesen ga dem til å bli «herrer i eget hus».

Innlegg
(side 212-216)
av Jonas L. Fjeldheim
Sammendrag

Norge er en stor skipsfartsnasjon, og vår som andres skipsflåte, eldes. Når et tankskip har nådd en alder på rundt 25–30 år skal det hugges opp for gjenvinning av stålet. Tilbake på 70-tallet ble opphuggingen gjennomført i Europa, men ettersom strengere miljø-, helse-, og sikkerhetskrav har gjort sitt inntog har dette blitt mer kostbart. I vår globaliserte verden har da skipsrederne sett sin mulighet til å tjene litt ekstra, og sendt skipene til opphugging i land som ikke har de samme krav som Norge.2

Bokanmeldelse
(side 217-221)
av Eldbjørg Håkonsen
(side 222-228)
av Dag Michalsen
Sammendrag

I en ny, pregnant og perspektivrik publikasjon kalt Das Auge des Gesetzes. Geschichte einer Metapher gir en av vår tids ledende rettshistorikere, Michael Stolleis, et lengdesnitt av en forunderlig metafor i europeisk rettshistorie – Das Auge des Gesetzes – og som på norsk vel må kalles «lovens øye.» Sentralt i boken står spørsmål om hvordan denne symbolbruken henger sammen med sentrale tendenser i den moderne europeiske rettshistorie. Denne artikkelen tenker litt videre på hva det er slags nye maktforhold og representasjonsideer som fører til at lovgiveren finner det naturlig å sette et fysisk øye inn i sine lovpublikasjoner?

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon