I 2003 satte UDI i gang en prøveordning der asylsøkere som oppga at de var under 18 år skulle «alderstestes» (Rundskriv 02-135). Det skulle tas røntgenbilder av håndrot og jeksler for å bedømme hvor langt skjelettmodningen hadde kommet, i den tro at dette kunne gi en noenlunde presis angivelse av asylsøkerens alder. Høsten 2003 kunne UDI opplyse at røntgenbildene viste at to av tre av de testede bløffet (Aftenposten 6. august 2003). Slik UDI så det betydde dette at prøveordningen fungerte (flere kunne sendes hjem) og røntgenbilder ble innført som fast rutine. Mot slutten av 2003 ble ordbruken hardere overfor enslige mindreårige asylsøkere. Regiondirektør Bjørn Holden uttalte at «alderstestene» viste at ni av ti asylsøkere løy på alderen og at dette var straffbart (Aftenposten 20. desember 2003).

UDIs stigmatisering av denne gruppen asylsøkere som løgnere og bløffmakere er både uklok og unødvendig. Mange har aldri eid et ID-kort og har ikke sikker kunnskap fra foreldrene om egen fødselsdato. Når UDI samtidig er gjort klar over av den medisinske ekspertise at bruk av røntgenbilder ikke er egnet til å si noe presist om asylsøkernes alder, og de er oppmerksomme på at FNs Høykommissær for flyktninger ikke anbefaler denne metoden, grenser karakteristikken opp mot det menneskefiendtlige.

Til tross for kritikken fra medisinsk og juridisk hold opprettholder UDI bruken av røntgen. Nylig opplyste UDI at de er fornøyd med «alderstestene» siden det har ført til en nedgang i søknader fra enslige mindreårige (Aftenposten 16. september 2004). Den medisinske og juridiske motstanden til bruk av røntgen hviler imidlertid hver for seg på så vektige argumenter at det er grunn til å stille spørsmål om UDI her ikke har gått alt for langt i å etterkomme regjeringens bestrebelser om å snevre inn hvem som er å anse som reelle asylsøkere.

UDIs beskyldninger om at røntgentestene viser at ni av ti lyver på alderen er ikke basert på medisinsk forskning. I 2000 anbefalte Den norske legeforenings sentralstyre sine medlemmer til ikke å medvirke til UDIs ønske om å bruke røntgen (Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 2000). Medisinsk kunnskap om skjelettmodning er i utgangspunktet ment å anvendes først når fødselsår er kjent. Den omvendte måten UDI bruker analyse av skjelettmodning som en «alderstest» mangler helt det nødvendige forskningsgrunnlag og blir således som å sette kjerra foran hesten.

Skal røntgen absolutt brukes for finne ut noe mer om alder mener ekspertene at det i alle fall må legges inn et betydelig større slingringsmonn i konklusjonen når røntgenbildet gjelder en asylsøker (Klassekampen 24. februar 2003). Det foreligger ingen forskning på hva som er normal skjelettmodning hos sørlige folkeslag, og når sykdomshistorie eller bruk av medisiner heller ikke er kjent må det benyttes et slingringsmonn på +/– 6 år. Til tross for advarslene bruker UDI resultatene som om de gjaldt hvite personer med kjent anamnese, noe som kun fordrer et slingringsmonn på 15 måneder. De ni av ti som UDI har stemplet som løgnere og bløffmakere behøver derfor ikke å være det.

UDIs misbruk av medisinsk forskning har viktige rettslige konsekvenser. UDIs bruk av røntgen fører for det første til vilkårlighet i saksbehandlingen. Når en søker i følge UDI har løyet på alderen mister hun troverdighet i forhold til resten av søknaden, og saksbehandlingen blir vilkårlig fordi «alderstesten» blir direkte avgjørende for spørsmålet om opphold. Det utvises også vilkårlighet når UDI selv fortolker betydningen av sprik i resultatene der bilder av håndrot og tenner viser ulik alder. Regiondirektør Bjørn Holden mener at UDI har tatt høyde for dette ved at avvik her skal tale til søkerens fordel (Aftenposten 20. desember 2003). Men i praksis ses det ofte bort i fra det gunstigste resultatet. Andre ganger foretas et halsbrekkende «regnestykke» der alderen settes skjønnsmessig midt i mellom. Begge anvendelsene av røntgenanalysene står helt uten forankring i medisinsk forskning og ikke kan kalles annet enn usaklig og tøvete. Hvem er det nå som er løgner og bløffmaker – asylsøkeren eller UDI?

For det andre så utviser UDI manglende forståelse for flyktningbegrepet når de lar fokuset på kronologisk alder være avgjørende for asylsøknaden. Kronologisk alder er relevant men ikke i seg selv et argument for at det foreligger behov for beskyttelse etter Flyktningkonvensjonen. Selv om et barn vil oppleve en trusselsituasjon ganske annerledes enn en voksen, så har en krav på og må finne seg i at søknaden blir vurdert konkret. Det innebærer at en moden 17 åring ikke nødvendigvis har behov for beskyttelse mot forfølgelse, mens en umoden og ressurssvak 19 åring kan – blant annet som følge av sin relativt unge alder – oppfylle kravene til å være flyktning.

Fordi hver enkelts situasjon skal vurderes konkret anbefaler FNs Høykommissær for flyktninger at det foretas modenhetsundersøkelser og fysiologiske tester isteden for røntgen, jamfør punkt 5.11 i Høykommissærens retningslinjer av februar 1997. Slike tester gir verken bedre eller dårlige svar på når asylsøkeren er født, men dette er en test som er meningsfull i forhold til det vurderingstemaet UDI skal forholde seg til. Likevel avviser UDI behovet for slike undersøkelser.

Høykommissærens retningslinjer er ikke bindene for Norge, men når en rekke andre europeiske land enten ikke ønsker eller har gått i fra bruk av røntgen kan UDIs praksis med bruk av «alderstester» av de ovenstående grunner innebære et brudd med folkeretten. UDI utviser heller ikke noe godt demokratisk sinnelag når de ikke har drøftet offentlig hvorfor de ikke ønsker å følge Høykommissæren på dette punkt.

UDIs forpliktelse til å balansere det faglig forsvarlige, juss og politikk. UDI er som frittstående direktorat forventet å utvise en faglig uavhengighet som skal avdempe regjeringens føringer i flyktningpolitikken. Denne uavhengigheten har UDI kastet over bord med sin bruk av røntgen. «Alderstestene» brukes til å få regjeringen til å tro at de har oppfylt de politiske føringer på en tilsynelatende legitim måte. I balansegangen mellom juss og politikk forventes det videre at et frittstående direktorat også tar hensyn til felles interesser, ikke bare interessene til den nåværende høyrevridde innvandringspolitikk. Men, når UDI sprer intoleranse ved å stigmatisere en gruppe på sviktende faktisk grunnlag, står de i fare for å gjøre seg selv uspiselige for kommende regjeringer.

UDIs misbruk av «alderstester» er et eksempel på et større problem i behandlingen av asylsaker. Det er et gjennomgående problem at UDI har vanskeligheter med å forholde seg til de subjektive sider ved asylsøknadene. Praksis viser at UDI har langt lettere for å basere sine vedtak på «objektiv» informasjon som generell kunnskap om situasjonen i landet som søker kommer fra. UDIs fokus på den biologiske alder og ikke søkerens modenhet er et utslag av det samme fenomenet: vedtakene er fokusert på angivelige objektive data. Søkeren med sine subjektive forhold blir fremmedgjort og dernest mistenkeliggjort.

Mens vi venter på at UDI skal endre sin praksis kan asyladvokater råde sine klienter til ikke å samtykke til at røntgen tas. Vergene kan være gode støttespillere, med henvisning til at røntgen potensielt er helseskadelig. En må imidlertid være forberedt på at forsøk på å nekte vil bli møtt i UDI av et utilbørlig press der asylsøkeren blir fortalt at å nekte ikke vil tale til hans fordel. At samtykket således åpenbart ikke er frivillig bør få Legeforeningen til igjen å ta opp med sine medlemmer at de ikke bør medvirke til bruk av disse «alderstestene».