Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Salg av barn

Salg av barn: «enhver handling eller transaksjon der et barn overføres fra en person eller gruppe personer til en annen mot betaling eller enhver annen motytelse» (tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen). De fleste land i verden berøres, likevel er det lite kunnskaper om antallet barn som handles til Norge, selv om en vet at det finnes en markant etterspørsel. Lover og konvensjoner er et viktig bakteppe for arbeidet mot salg av barn, men det er avgjørende at lovgivning suppleres med andre tiltak.

1 Salg av barn på den politiske dagsorden

Både nasjonalt og internasjonalt har organisert handel med kvinner og barn for kommersiell seksuell utnyttelse blitt satt på den politiske dagsorden. Handel med kvinner og barn blir sett på som et økende globalt problem av så vel myndigheter som frivillige organisasjoner. Menneskehandel regnes som den tredje største illegale økonomien i verden. FN anslår at denne type handel har et omfang på mellom fem og sju milliarder US dollar i året, og involverer omtrent fire millioner mennesker som forflyttes fra et land til et annet eller innenfor et land.

Handel med barn er et resultat av den umettede etterspørselen på billig og lett tilgjengelig arbeidskraft, så vel som etterspørselen etter unge gutter og jenter i den hurtigvoksende kommersielle sex-sektoren. Selv om barn generelt er mindre produktive enn voksene, er de enklere å utnytte, mindre motvillige og har vanskeligere for å hevde sine rettigheter.

Størstedelen av handelen med barn havner i den kommersielle sexindustrien. Men mange havner også i andre former for barnearbeid, som barnesoldater, hushjelper, helsefarlig industriarbeid, tigging, organdonorer og så videre.

2 Omfang og årsaker

Fattigdom gjør kvinner og barn særlig utsatt for menneskehandlere som driver profittmotivert og i mange tilfeller organisert kriminalitet. Nye ruter blir stadig etablert og markedet for falske dokumenter, hemmelige transport og grenseoverganger har blitt mer og mer velorganisert. De fleste land i verden berøres på ulike måter og i ulikt omfang. Enten som opprinnelsesland, transittland eller mottakerland. I mange land er straffen for handel med mennesker, lavere enn handelen med narkotika og våpen.

Tidligere gikk den største strømmen fra Asia til andre asiatiske land, Vest-Europa, USA og Australia. I de senere årene ser man at flere og flere østeuropeiske og baltiske kvinner blir trafikkert i hovedsak til Vest Europa og USA, men også til Sør-Afrika og Asia. Kvinner fra Sør- og Latin-Amerika blir sendt til Europa og USA. Noen tall kan illustrere omfanget av trafikken:

  • Thailand: Estimerte tall for kvinner i prostitusjon varierer fra 300 000 til 2,8 millioner, hvor en tredjedel er under atten år. Flere tusen thailandske kvinner har blitt sendt til bordeller i Asia, Australia, USA og Europa. I løpet av de siste par årene har over 10 000 russiske kvinner blitt sendt til Thailand.

  • Japan: Det største sexindustrimarkedet for asiatiske kvinner. Over 150 000 utenlandske kvinner i prostitusjon, de fleste fra Thailand og Filippinene men også fra Øst-Europa. Sexindustrien utgjør én prosent av bruttonasjonalbudsjettet, og kan måle seg med landets forsvarsbudsjett.

  • Bangladesh: Over 200 000 kvinner og barn fra Bangladesh har havnet i pakistanske bordeller i løpet av de ti siste årene.

  • USA: Over 50 000 kvinner og barn blir brakt til USA hvert år under falske forutsetninger. Prostitusjon har spredd seg fra de store byene ut på landsbygda, der man nå ser flere utenlandske jenter, særlig østeuropeiske. Fra Mexico kommer det stadig yngre jenter.

  • Vest-Europa: Hvert år havner over 500 000 kvinner fra Afrika (Ghana, Nigeria, Marokko), Asia (Filippinene og Thailand), Latin-Amerika (Brasil, Venezuela, den Dominikanske republikk), Sentral- og Øst-Europa (Tsjekkia, Ungarn, Polen, Romania, Russland, Ukraina,) og Baltikum i den vesteuropeiske sexindustrien.

Tallene viser at menneskehandel med barn skjer innenlands, over grenser og mellom kontinenter. UNICEFs toppleder Carol Bellamy fremholder trafficking som en av de mest alvorlige krenkelser av barns rettigheter i verden i dag. En ny UNICEF rapport fra 2004 viser at trafficking (menneskehandel) berører barn i mye større grad en noen annen gruppe i Afrika:

  • Av landene i Afrika blir 89 prosent berørt av menneskehandel både som opprinnelsesland og som bestemmelsessted. I 34 prosent av landene er Europa destinasjonen og i 26 prosent av landene er Midtøsten destinasjonen.

  • Barn blir berørt i dobbelt så stor grad som kvinner.

  • I 91 prosent av tilfellene foregår menneskehandel innenfor sub-regioner i Afrika.

Årsakene til menneskehandel varierer, men rapporten viser noen nøkkelobservasjoner. Menneskehandel oppstår når barnets beskyttelsesmiljø kollapser på grunn av konflikter, fattigdom eller diskriminering. Enkelte tradisjonelle holdninger og vaner, tidlig ekteskap og mangel på fødselsregistrering gjør barn og kvinner spesielt utsatte. Fattigdom kan skape en desperat situasjon for mange kvinner og barn som gjør dem mer sårbare for manipulasjon.

Andre viktige faktorer i forhold til menneskehandel er seksuell og økonomisk utnyttelse, som inkluderer økt etterspørsel etter billig arbeidskraft i hjemmet eller i jordbruket. Etterspørsel etter barnesoldater, adoptivbarn og menneskeorganer er også storstilt, og trenger i følge rapporten, nærmere etterforsking.

3 Foregår salg av barn i Norge?

I 2000 og 2001 utarbeidet Redd Barna og ECPAT en undersøkelse om handel med barn til Vest-Europa. Den norske rapporten viser til manglende kunnskap om antallet barn som handles til Norge, og om en markant etterspørsel.

Redd Barna hevdet ved rapportens framleggelse at det mangler et apparat i Norge for å ta seg av barn som er handlet hit. Barn og unge som er kommet på denne måten har til nå stort sett blitt sendt ut av landet som illegale innvandrere.2

4 Internasjonale konvensjoner som beskytter barn mot salg

FNs barnekonvensjon er et viktig redskap for å bekjempe overgrep mot barn. Barnekonvensjonen ble vedtatt av verdens ledere på FNs generalforsamling den 20. november 1989 i New York. Barnekonvensjonen er den internasjonale avtalen med størst oppslutning, samtlige land med unntak av Somalia og USA har ratifisert konvensjonen. Barnekonvensjonens artikkel 1 definerer alle under atten år som barn med mindre de i henhold til nasjonal lovgivning har blitt myndig på et tidligere tidspunkt.

I en tilleggsprotokoll til Barnekonvensjonen som omhandler salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi defineres salg av barn som «enhver handling eller transaksjon hvor et barn blir overført fra en person eller en gruppe av personer til andre for en godtgjørelse eller av andre grunner.» Denne tilleggsprotokollen krever at de stater som tiltrer den forbyr salg av barn i sin nasjonale lovgivning. Salg av barn inkluderer for øvrig både salg for seksuelle formål, salg av barns organer for profitt, utnyttelse av barn som arbeidskraft og illegal adopsjon av barn.

FN-protokollen mot menneskehandel ble utarbeidet i Palermo i desember 2000 og kalles ofte for Palermo-protokollen. Den er et supplement til FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet. Av de 148 land som var til stede i Palermo, signerte 121 den nye konvensjonen mot grenseoverskridende organisert kriminalitet, mens 80 land signerte den supplerende protokollen mot menneskehandel. Palermo-protokollen artikkel 3 a) definerer handel med mennesker – også kalt menneskehandel – som:

… rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av personer, ved hjelp av trusler om bruk av vold eller andre former for tvang, av bortføring, av bedrageri, av forledelse, av misbruk av myndighet eller sårbar stilling eller av å gi eller å motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke fra en person som har kontroll over en annen person, med sikte på utnytting. Utnytting skal som et minimum omfatte utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, tvangsarbeid eller tvangstjenester, slaveri eller slaveriliknende praksis, trelldom eller fjerning av organer.

Palermo-protokollen skiller mellom handel med voksne og barn. Mens FN legger vekt på at det skal være et element av tvang eller manipulasjon i forhold til voksne for at en transaksjon skal kunne kalles menneskehandel, er et slikt press er irrelevant i forhold til barn, jamfør artikkel 3 c). Barn er ifølge denne definisjonen ofre for menneskehandel selv om barnet er blitt med frivillig om formålet er utnytting. Grensekryssing er heller ikke av betydning og handel med barn kan dermed foregå innen en stat eller mellom stater. I likhet med Barnekonvensjonen defineres barn som «person under 18 år», jamfør artikkel 3 d).

5 Det norske lovverket

Norske myndigheter har fulgt opp sine internasjonale forpliktelsene ved at de i 2003 vedtok en endringslov hvor blant annet salg og kjøp av barn forbys.3 I den sistnevnte loven nevnes barn spesielt og det heter at mennesker som er involvert i handel med barn skal straffes uavhengig av om vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd er anvendt.

Kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år er straffbart etter straffeloven § 203. Straffen er bøter eller fengsel i inntil 2 år. Denne bestemmelsen får også anvendelse på slike handlinger foretatt i utlandet av norske statsborgere eller personer som er hjemmehørende i Norge, jamfør § 12 første ledd nr 3.

Også andre bestemmelser i straffeloven kapittel nitten om seksualforbrytelser kan etter omstendighetene komme til anvendelse ved handel med mennesker. For eksempel gjelder det bestemmelsene om voldtekt (§ 192), seksuell omgang med mindreårige (§§ 195 og 196) og seksuell handling med noen som ikke har samtykket (§ 200). Seksuell omgang ved misbruk av overmaktsforhold er regulert i §§ 193 og 194. Strafferammen vil ved slike seksuallovbrudd kan bli høy – helt opp til lovens strengeste. Men i de groveste sakene kan fengsel inntil 21 år idømmes. Også forsøk og medvirkning er straffbart. De fleste av seksuallovbruddene er omfattet av straffeloven § 12 første ledd nr 3 og 4 og gjelder både når nordmenn og utlendinger overtrer straffebudet i Norge og i utlandet.

Bestemmelsen om pornografi vil også kunne komme til anvendelse ved menneskehandel. Særlig kan § 204 første ledd bokstav d) om blant annet produksjon av barnepornografi, være aktuell. Paragraf 204 første ledd bokstav f gjør det straffbart å forlede noen under atten år til å la seg avbilde som ledd i kommersiell fremstilling av rørlige og urørlige bilder med seksuelt innhold. Den rammer også den som produserer slike fremstillinger hvor noen under atten år er avbildet.

Forbudene mot seksuelle overgrep og utnyttelse av barn gjelder for norske statsborgere og personer bosatt i Norge enten overgrepet skjer i Norge eller i utlandet. Denne ekstraterritoriale lovgivningen gjelder selv om seksuell utnytting av barn ikke er forbudt i besøkslandet, jamfør straffeloven § 12 første ledd nr 3 og 4.

Når det handles med barn kan enkelte særskilte regler være anvendelige, i tillegg til de bestemmelser som allerede er nevnt. Straffeloven kapittel 20 omhandler forbrytelser med hensyn til familieforhold, og har flere bestemmelser som kan dekke de handlinger som er nevnt i protokollen. Bestemmelsene i § 216 rammer kidnapping (unndragelse fra omsorg), og § 217 skjerper straffen for bortføring dersom den er gjort mot barn under seksten år i «utuktig øiemed.» Bestemmelsen i § 218 har som formål å beskytte personer under seksten år (atten år dersom vedkommende er underordnet «misbrukeren») mot å bli brukt på en måte som kan være skadelig for deres psykiske eller fysiske helse.

Arbeidsmiljøloven kapittel IX har egne bestemmelser om arbeid av barn og ungdom, og arbeidsmiljøloven §§ 85 og 88 setter straff for arbeidsgiver og foreldre eller foresatte som bryter lovens bestemmelser.

I tillegg til handel med mennesker for å utnytte deres arbeidskraft eller for seksuell utnyttelse, er det også et marked for handel med menneskelige organer. Transplantasjonsloven § 10 a) og § 10 b) gjør kommersiell utnytting av organer forbudt, og uttak i strid med loven er straffbart, jamfør § 14.

6 Lovgivning er ikke nok!

Den norske lovgivning er ganske omfattende og vi har et regelverk som favner ganske bredt. Hvis man ser på rettspraksis blir imidlertid bildet noen annerledes – spriket mellom lovgivning og rettspraksis er påfallende. Et studie som omhandlet seksuelle overgrep mot kvinner og barn viser at av 500 saker som omhandlet de aller groveste lovbruddene som voldtekt og samleie med barn under henholdsvis femten og ti år, var 69 prosent av sakene henlagt.4 I saker som omhandlet gjentatte seksuelle overgrep mot barn under ti år, var så mye som 80 prosent av sakene henlagt. Straffeloven beskytter altså barn og unge mot å bli utsatt for seksuell utnyttelse og overgrep, men politiets etterforskning etterlater et annet bilde.

Et annet spørsmål er om barn og unge har tilstrekkelig generell beskyttelse, og da i særlig grad enslige, mindreårige asylsøkere som er en utsatt gruppe. Utlendingslovens kapittel 3 omhandler vern mot forfølgelse, og videre pålegger Barnekonvensjonens artikkel 19 partene å beskytte barn mot omsorgssvikt og overgrep, mens artikkel 22 pålegger partene å gi nødvendig vern og humanitær hjelp til barn som er flyktninger. Utlendingsloven gir imidlertid ikke spesiell beskyttelse til barn, og mindreårige blir behandlet som voksne i forhold til å bedømme retten til asyl. Norske myndigheter er imidlertid forpliktet til å følge etablerte prinsipper i den internasjonale flyktningretten som gir særlige retningslinjer for vurderingen av asylsøknader fra mindreårige.

Det kan være grunn til å advare mot for stor rettsoptimisme med hensyn til hvilke muligheter som ligger i lover og konvensjoner som retter seg mot internasjonal handel for kommersiell utnyttelse. Lover og konvensjoner er et viktig bakteppe for arbeidet mot salg av barn, men det er avgjørende at lovgivning suppleres med andre tiltak.

Forebygging kan skje på mange plan. Barn og unges spesielle behov må ivaretas i en situasjon der de er uten foresatte, for eksempel ved å integrere barnevernet i immigrasjonsprosessen. Det er videre viktig med skolering av politi, dommere, sosialvesenet og utlendingsmyndighetene.

Videre må myndighetene sørge for beskyttelse for ofrene, blant annet ved å utvikle retningslinjer som muliggjør en rask identifisering av ulovlige innvandrere som er ofre for menneskehandel, sørge for et hensiktsmessig helsetilbud, midlertidig oppholdssted, rådgivning og psykologisk hjelp. Ofrene må også sikres juridisk og annen assistanse under rettsforfølgning av menneskehandlere, og man må beskytte identiteten og sikkerheten til ofre og rettsvitner under rettsprosesser.

I 2003 presenterte regjeringen Handlingsplan mot handel med kvinner og barn. Handlingsplanen danner utgangspunkt for en kampanje som skal gå over tre år og som har en økonomisk ramme på 100 millioner kroner. Regjeringen vil sette i gang tiltak for å beskytte og hjelpe ofrene, forebygge menneskehandel og ta bakmennene. Handlingsplanen og en oversikt over igangsatte tiltak finnes på Justisdepartementets hjemmesider.

1Marianne Beck var daglig leder i JURK i 2003. JURK mottok sine første saker om menneskehandel av kvinner i 2002.
2Ecpat/Redd barna Internasjonal handel med barn og mindreårige til Norge for kommersiell seksuell utnyttelse (2001).
3Straffeloven § 224 endret ved lov av 4. juli 2003 nr. 78; og Ot.prp. nr 62 (2002–2003) Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel, gjengangerstraff mv.) punkt 13.1.
4Texmo og Aarvik Seksuelle overgrep mot kvinner og barn: fornærmedes rettsstilling i praksis: utredningsprosjekt i Nordland, Troms og Finnmark (1998).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon