Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Media som våpen ved folkemord

Medias rolle og innflytelse er en gjenganger i den offentlige debatt. Sjelden demonstreres medias makt så tydelig som i forbindelse med konflikter og krig. I desember 2003 avsa den internasjonale straffedomstolen for Rwanda (ICTR)2 dom i en sak som har vekket betydelig interesse av disse grunner. Saken, hvor sentrale mediepersoner ble dømt for folkemord, gjelder særlig medias rolle i et land hvor befolkningens sentrale informasjonskilde var et fåtall, men svært mektige, medieinstitusjoner. Avgjørelsen omhandler videre sentrale forhold vedrørende grensene for ytringsfriheten og etnisk diskriminering innenfor folkeretten.

1 Bakgrunn

Våren 1994 var Rwanda åsted for et av verdenshistoriens mest effektive folkemord. I løpet av hundre dager ble nær 1 million tutsier drept og vel 3 millioner drevet på flukt av hutu-majoriteten i landet. Den 3. desember 2003 falt ICTRs avgjørelse i saken mot flere av de øverste lederne for radiokanalen Radio Television Libre des Mille Collines (Radio Mille Collines) og avisen Kangura.3 Avgjørelsen har fått tilnavnet The Media-case. De tre dommerne, blant disse nordmannen Erik Møse, fant å dømme de tre tiltalte for å ha begått folkemord. Avgjørelsen påkaller interesse da de tiltalte blant annet ble dømt for de respektive mediers spredning av forakt og hat samt tilskyndelse til folkemord. Enkelte av de tiltalte ble også dømt for sin rolle i partiet Coalition for the Defence of Republic (CDR).

Medias rolle ved folkemord har ikke vært gjenstand for folkerettlig avgjørelse på mer enn femti år. Sist var da nazi-forleggeren Julius Streicher ble dømt til henging under Nürnberg-prosessen i 1946. The Media-case er imidlertid kanskje like viktig som et eksempel på – og en påminnelse om – medias grufulle effektivitet og rekkevidde dersom de blir anvendt som våpen i en konflikt.

2 Medias rolle

Fra et vestlig perspektiv kan det være vanskelig å begripe hvordan det var mulig for enkelte medier å gjøre seg skyld i folkemord. For å forstå avgjørelsen og den dom som ble felt må en se på grunnlaget for de rwandiske mediers makt samt deres rolle i forbindelse med folkemordet. Dette er forhold som er grundig gjort rede for i den 357 siders lange dommen.

Rwanda var (og er) som mange andre land i den tredje verden et land med svært begrenset infrastruktur. Det er på denne bakgrunn konstatert, både i The Media-case samt av andre uavhengige internasjonale organisasjoner, at det i et land som Rwanda neppe hadde kunnet skje en nedslakting av mennesker i et slikt omfang uten medienes hjelp. Videre innebar den sterke fattigdommen og mangel på tilgjengelige ressurser, en evig misnøye og kamp om tilværelsen blant befolkningen. I denne forbindelse fikk ikke minst de etniske skillelinjer og historiske motsetninger stor betydning. Medienes påvirkningskraft ble derfor særlig stor i Rwanda hvor befolkningens hovedsakelige nyhetskilde var radio og aviser og de etniske konfliktene lå latent. Rwandiske myndigheter var fullt klar over medienes rekkevidde og så dem som en avgjørende brikke i sin grufulle plan. Et klart bevis på dette var at myndighetene forut for folkemordet organiserte utdeling av gratis radioer over hele landet for at alle rwandere kunne følge den hutu-ekstreme Radio Mille Collines. Dessuten ble Radio Mille Collines gitt tillatelse til å dele samme frekvens som den nasjonale radiokanalen, Radio Rwanda.

Forut for hendelsene i 1994 gikk de hutu-styrte mediene i gang med en bevisst og målrettet strategi for å spre feilinformasjon til det rwandiske folk. Det ble skapt inntrykk av at et angrep fra tutsiene var nært forestående og at det tutsi-dominerte partiet Rwandan Patriotic Front (RPF) hadde lagt planer for å styrte den sittende hutu-regjeringen, overta makten i landet og deretter undertrykke hutuene og gjøre de til sine slaver. Informasjonen om RPF og om landets sikkerhet ble benyttet som påskudd for å skape frykt, avsky og voldshandlinger mot den sivile tutsibefolkningen. Løsningen som ble skissert var hutuenes forsvar mot det kommende angrep med alle tilgjengelige midler. Særlig radiokanalen Radio Mille Collines påpekte viktigheten av selvforsvar mot tutsiene, med oppfordring til hutuene om å «slåss mot tutsiene til siste person er felt.» Således forsøkte mediene å skape et inntrykk hos befolkningen om at en konflikt mot tutsiene var uunngåelig og at hutuenes eneste mulighet for å overleve var å drive menneskeslakt mot tutsiene. En annen taktikk var å skape et bilde av tutsiene som inhumane, blodtørstige demoner. I mediene ble tutsibefolkningen også ofte omtalt som «inyenzi» (kakerlakker). Formålet var å skape en følelse blant hutubefolkningen at drap av tutsier ikke innebar drap av mennesker men av skadedyr og et problem. På denne måten forsøkte mediene å danne et inntrykk blant hutuene om at deltakelse i folkemordet var deres plikt og at passivitet var å oppfatte som både upatriotisk og farlig.

3 De aktuelle medier

3.1 Radio Mille Collines

Historieprofessoren Ferdinand Nahimana grunnla radiostasjonen Radio Mille Collines. Med seg i sin stab hadde han medtiltalte, Jean-Bosco Barayagwiza, radiostasjonens direktør. Radiostasjonen fikk konsesjon i juli 1993 men deres aktivitet tiltok særlig etter oppstarten av massakrene i 1994. Fra da av ble Radio Mille Collines et viktig instrument blant hutu-ekstremistene til å spre hat og oppfordre til handling mot tutsiene. Dette skjedde dels gjennom slagordmessig propaganda, som «gå til arbeid … gå og rengjør … gravene er ennå ikke fulle.» Til og med i musikken som ble kringkastet ble hutuene oppfordret til å drepe. Videre hjalp radiostasjonen hutu-bander på jakt etter tutsier med informasjon om aktuelle oppholdssteder og observasjoner. Eksempelvis oppga radiokanalen navn, adresse og bilnummer på tutsier som de hadde i søkelyset – alt etterfulgt av oppfordringer om å drepe. I andre tilfeller ble det gjentatte ganger kringkastet anmodninger til tutsiene om å søke tilflukt i skoler og kirker, med det skjulte formål å forenkle militsens arbeid med å massakrere tutsiene som da var samlet på ett sted. I andre tilfeller ble tutsiene anbefalt å vende hjem fra sine gjemmesteder med den begrunnelse at «faren var over.» I stedet møtte de militsgrupper som stod klare til å henrette de hjemvendte. Radioens makt og betydning kan illustreres ved at militsen og andre som deltok i folkemordet ofte ikke bar på annet enn en machete og en radio. Av disse grunner ble radiostasjonen på folkemunnen kalt «radio machete.»

Bakgrunnen for radiokanalens effektive spredning av propaganda, ved siden av den enorme rekkevidde over eteren, skyldes den måten radioreporterne maktet å forkle sitt budskap. Radiosendingene ble på denne tiden (som i dag) kringkastet på de to offisielle språkene i Rwanda, fransk og kinyarwanda. Det var særlig i sendingene som var på kinyarwanda, et språk kun den regionale befolkningen forstod, at hatbudskap og oppfordringer til drap og overgrep ble fremført. På denne måten ble det fiendtlige budskapet verken forstått eller spredt til det internasjonale samfunnet.

3.2 Kangura, det trykte mediet

Det var til å begynne med gjennom det trykte mediet at budskapet om hat, overgrep og utryddelse mot tutsiene ble fremført. Den statseide nyhetsavisen Kangura (fritt oversatt: «å våkne opp») startet allerede i oktober 1990 å publisere tutsinedsettende artikler. Forsiden av hver utgave begynte med tittelen «The Violence that Awakens and Defends the Majority of People.» Avisens metoder har klare paralleller med de som ble benyttet av radiokanalen Radio Mille Collines. Mange av reportasjene i avisen ble forøvrig referert i radio. Kanguras antakelig mest kjente og spredte artikkel var «Hutuenes ti bud» fra 1990, der tutsier ble sjikanert og hutuer som hadde omgang eller forretninger med dem ble stemplet som forrædere. «Det åttende budet» ble kanskje det mest kjente og siterte: «Vis ikke tutsiene nåde.» Avisen gikk langt i å skape inntrykket av at tutsiene hadde en utspekulert strategi om å frata hutuene all makt og ærbarhet og utga på et stadium en artikkel med tittelen «Tutsienes koloniseringsplan.»

Kangura ble startet i 1990 i de hutuekstremistiske, politiske sirkler med Hassan Ngeze i stillingen som sjefsredaktør. Han hadde det redaksjonelle ansvar for alle utgivelser samt deres innhold. I The Media-case trekker retten frem flere eksempler på at avisen både direkte og indirekte oppfordret til handling på bekostning av tutsiene. I et tilfelle publiserte avisen navnene på 123 tutsier som basert på vage eller spekulative mistanker kunne være en fare for hutu-befolkningen. I et annet nummer advarte avisen om myndighetenes inkompetanse til effektivt å beskytte hutuene og fremholdt nødvendigheten av å organisere seg for å kunne forsvare seg selv og dermed å unngå den fullstendige utryddelse. Dette ble i dommen fremhevet som klassiske eksempler på Kanguras innsats og oppfordringer for hutuene til å ty til vold, ved å inngyte frykt og ved å gi fremstillinger av personer og grupper til å assosiere frykten med. Det var et velkjent fenomen at de som ble nevnt i Kangura hadde en fatal skjebne i vente.

4 Tiltale og dom

Anklagen mot eieren Nahimana, direktøren Barayagwiza og sjefsredaktøren Ngeze lød på folkemord, sammensvergelse til folkemord, direkte og offentlig tilskyndelse (incitement) til folkemord, medvirkning til folkemord samt forbrytelse mot menneskeheten (ved forfølgelse og utryddelse). I tillegg var Ngeze anklaget for forbrytelse mot menneskeheten (mord). Rettens behandling av de tre tiltalte ble forent i en felles rettergang på bakgrunn av tiltalebeslutningens likhetstrekk.

I sine domspremisser tok ICTR utgangspunkt i det ansvar som tilligger media og dets ledere og viste til at «[e]ditors and publishers have generally been held responsible for the media they control». Retten understreket deretter det særlige ansvar som påligger media og dets ledere som utnytter sin posisjon og makt til å svekke fundamentale menneskerettigheter: «The power of the media to create and destroy human values comes with great responsibility. Those who control the media are accountable for its consequences.»

Retten gjennomgikk så de respektive mediers roller og fremtreden forut for og under massakrene. I forhold til Radio Milles Collines ble det blant annet uttalt:

RTLM broadcasts engaged in ethnic stereotyping in a manner that promoted contempt and hatred for the Tutsi population and called on listeners to seek out and take up arms against the enemy. The enemy was defined to be the Tutsi ethnic group and Hutu opponents. These broadcasts called explicitly for the extermination of the Tutsi ethnic group. In 1994, both before and after 6 April, RTLM broadcast the names of Tutsi individuals and their families, as well as Hutu political opponents who supported the Tutsi ethnic group. In some cases these persons were subsequently killed.

Om Kanguras rolle uttalte retten:

Through fear-mongering and hate propaganda, Kangura paved the way for genocide in Rwanda, whipping the Hutu population into a killing frenzy.

I ettertid er en uttalelse fra et av de mange hundre vitneforklaringene sitert som en treffende skildring av medias makt og betydning ved folkemord da det sammenliknet Radio Mille Collines handlinger med å «[…] spread petrol throughout the country little by little, so that one day it would be able to set fire to the whole country.»

Spredning av hat og tilskyndelser av denne typen ble av retten betraktet som forbrytelse mot menneskeheten, uavhengig av om oppfordringene hadde hatt den tilsiktede virkning. Det ble således ikke stilt som krav om at tilskyndelsen faktisk hadde medført mord på navngitte personer: «[…] the international jurisprudence does not include any specific causation requirement linking the expression at issue with the demonstration of a direct effect.» Domstolen fant det tilstrekkelig å konstatere at folkemordet faktisk hadde funnet sted og at den hatpropaganda som i den situasjon var formidlet var egnet til å tilskynde overgrep og folkemord.

Retten fant på denne bakgrunn det bevist at Radio Mille Collines og Kangura bidro til folkemordet. Det sentrale spørsmålet var imidlertid hvem som skulle bære ansvaret for handlingene begått av mediene som sådan. I følge retten er det personer som formelt eller faktisk leder og kontrollerer de respektive medier som kan stilles til ansvar. Alle de tre tiltalte ble ansett for å inneha nødvendige posisjoner og innflytelse til å påvirke den informasjon som ble formidlet og til å stoppe propaganda som eventuelt gikk for langt. Disse personene måtte i følge retten bære ansvaret både for det de selv direkte ytret samt det som under deres påsyn ble meddelt.

Hva gjelder den individuell skyld hos de tiltalte uttalte retten at alle tre, i kraft av sine posisjoner, uttrykte en redaksjonell holdning til sine ansatte om at det var legitimt å publisere tutsi-propaganda. De tiltalte hadde i tiden før folkemordet fått kjennskap til, gjennom nasjonalt- og internasjonalt hold, at deres virksomhet genererte frykt, hat og vold. Likevel stanset de ikke publiseringen av tutsi-nedsettende propaganda, men tvert i mot intensiverte spredningen av hatbudskap og oppfordringer til overgrep. De tiltalte var følgelig inneforstått med konsekvensene av den aktivitet de respektive institusjoner utviste. Under domsavsigelsen uttalte rettens formann følgende til Nahimana:

You were fully aware of the power of words, and you used the radio – the medium of communication with the widest public reach – to disseminate hatred and violence. Without a firearm, machete or any physical weapon, you caused the deaths of thousands of innocent civilians.

Om Ngeze ble det uttalt:

You poisoned the minds of your readers, and by words and deeds caused the death of thousands of innocent civilians.

Om forholdet til ytringsfriheten uttalte domstolen at retten til fri ytring og frihet fra diskriminering ikke er uforenlige prinsipper. Videre mente retten at hatpropaganda mot en etnisk gruppe ikke var beskyttet av internasjonal rett. Det går en grense mellom det på den ene siden å formidle historisk informasjon, politiske analyser og bevisstgjøre etniske forskjeller og, på den annen side, å fremme etnisk hat. Det er kun det siste som er i strid med etablert internasjonale prinsipper. Retten anerkjente imidlertid at mediene spiller en viktig rolle når det gjelder å beskytte demokratiet og fundamentale rettsprinsipper:

The Chamber accepts that the media has a role to play in the protection of democracy and if necessary the mobilization of civil defence for the protection of the nation and its people. What distinguishes both Kangura and Radio Mille Collines from an initiative to this end is the consistent identification made by the publication and the radio broadcasts of the enemy as the Tutsi population. Readers and listeners were not directed against individuals who were clearly defined to be armed and dangerous. Instead, Tutsi civilians and in fact the Tutsi population as a whole were targeted as the threat.

De respektive medier og deres ledere ble følgelig ikke ansett for å ha beskyttelsesverdige interesser i saken. Tvert i mot fant retten at de tiltalte hadde utnyttet sin rett til fri ytring ved å rette angrep mot en befolkningsgruppe som fant en særlig beskyttelse i fundamentale folkerettslige prinsipper.

Domskammeret dømte Nahimana og Ngeze til livsvarig fengsel. De ble funnet skyldige på alle tiltalepunktene med unntak av medvirkning til folkemord (naturlig nok, da de alle ble dømt for folkemord) og forbrytelse mot menneskeheten (mord). På samme måte ville Barayagwizas korrekte straff vært livsvarig fengsel, men straffen ble redusert grunnet hans rettstridige fengselsopphold i Kamerun før utleveringen til ICTR fant sted. Retten idømte ham derfor 35 års fengsel med fratrekk fra de sju år og åtte månedene han allerede har sonet i varetekt.

Den norske dommeren Erik Møse, som selv deltok i avgjørelsen, uttalte til internasjonal presse: «It has been more than fifty years since an international court has attempted to make a decision on this sort of thing and it is about time someone set some limitations again.» Han fremholdt videre at dommen viser at det internasjonale samfunnet har vilje og makt til å forfølge personer som misbruker retten til ytring.

1Mita Chanana er vitenskapelig assistent på «Hvitvaskingsprosjektet» ved Institutt for Offentligrett, UIO. Mita Chanana hadde i 2003 et «Legal Internship» ved den Internasjonale straffedomstolen for Rwanda (ICTR).
2The International Criminal Tribunal for Rwanda, ICTR (www.ictr.org) ligger i Arusha Tanzania. Denne ad hoc-domstolen ble opprettet av FN med formål å straffeforfølge hovedarkitektene bak folkemordet i Rwanda i 1994.
3Sammendrag av dommen er tilgjengelig på www.ictr.org under lenken «Cases».

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon